Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov

Har du noen sinne hørt om Jurij Pavlovitsj Kazakov? Jeg hadde ikke hørt navnet før jeg ved en tilfeldigvis plukket opp en bok som stod nedstøvet og gjenglemt i all offentlighet. Novellesamlingen jeg plukket opp er den eneste boken som er oversatt til norsk. Dessverre, for novellene ga meg en uventet fin leseopplevelse og følgelig et stort ønske om å lese mer av ham.

Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov

Novellesamling. Russland.

Russiske Kazakov (1927-1982) debuterte i 1952 og ga i løpet av sitt forfatterskap ut en rekke fortellinger. Hans beskjedne berømmelse her til lands skyldes heller hans personlighet enn hans skriftlige meritter. Kazakov blir ofte sammenlignet med Tsjekov, men også andre massive litterære personligheter blir nevnt. I bokens forord trekker Geir Kjetsaa, professor i russisk litteratur, paralleller med Aleksander Solzjenitsyn:

Sammen med Aleksander Solzjenitsyn står han som fører for den litterære retning som gjerne går under navnet humanistisk realisme. De er begge representanter for en livsnær virkelighetsskildring som bryter med den sosialistiske realismes programmatiske utvendighet og søker inn til det enkelte individs sorger og gleder. (Kjetsaa, 1972)

Samtidig trekker han også frem vesentlige ulikheter med nevnte forfatter:

Mens en dikter som Solzenitsyn går løs på de store, etiske, metafysiske og psykologiske problemer, samler Kazakov seg om jevne menneskers normale dagligdagse opplevelser og skjebner, deres stemninger og sinnstilstander. (Kjetsaa, 1972)

Dette dagligdagse, tilsynelatende udramatiske perspektivet opponerte sterkt til datidens uskrevne lover om litterær formidling. Så blir han også i forordet omtalt som ”en av de mest begavede blant fornyerne av sovjetlitteraturen etter Stalins død”.

Hans stemningsfulle noveller gjør inntrykk i all sin enkelhet. Felles for de fleste er sanselige naturopplevelser som springbrett til evnen til å skape menneskelige relasjoner. Dette er tydelig i novellen På øya:

En revisor reiser fra storbyen for et kort opphold på en liten øy med svært få mennesker. Bymennesket er først blind for naturen og dens skjønnhet. Etter hvert bidrar nærheten til naturen også at han uventet åpner seg emosjonelt til Gutsja. Det oppstår en kort, intens stund hvor han åpner sine sanser til det fulle. Han fyller seg helt opp. Lykken er kortvarig, snart må han returnere. – Men var dette lykken?

Kazarov fremstiller likevel ikke naturen og dens opplevelser overordnet menneskelige relasjoner. Samspillet mellom menneskene er det viktigste, men naturen kan brukes som et viktig bindeledd. Novellen Der løper en hund! tjener som et godt eksempel:

En mann er på vei med buss til sin lille oase, en fiskeplass han stadig lengter etter. I løpet av reisen kommer han i snakk med en kvinne som protesterer mot hans syn på lykke, som for ham er den vidunderlige roen i naturen. Hun forvirrer ham, forstyrrer ham, og han er lettet når han endelig kan forlate bussen. Mannen er lykkelig mens han fisker, men brått begynner han å tvile. Hvem var hun? Hvordan kunne han? Er dette det optimale? 

Naturen, som for mannen frem til nå har stått som det ultimate, er ikke lenger nok. Han er forvirret og innser at naturen kan ikke utelukke menneskets behov for nærhet til hverandre. Naturen gir ikke alene lykke, men der hvor menneskene svikter vil naturen likevel kunne gi mening i tilværelsen. – Slik som i novellen Sonja:

Lærerinnen Sonja, ung og enslig, lengter etter kjærligheten. I et bryllup møter hun sterkt berusede Nikolai som i hennes ensomhet makter å tenne hennes håp om samhørighet. Ved neste møte knuses hennes skjøre selvtillit. Nikolay utnytter hennes lengsel, sterke behov for trygghet og ønske om å være attraktiv. Han håner henne og forlater henne. Sonja er sønderknust, ikke av kjærlighetssorg men over at hun våget å håpe. Når natten lysner til dag stilner tårene mens solen tørker morgenduggen bort fra de gylne aks. 

Mens Sonja trøstes av det vidunderlige i naturen er sanseligheten som revet vekk i novellen To i desember:

Et ungt par reiser på skitur. Den første forelskelsen er over, og selv om hun ønsker noe mer er han tilfreds med forholdet og ønsker ingen flere forpliktelser. Begge vil ha hverandre, ingen ønsker å bryte med hverandre, men de evner ikke å snakke sammen. Deres ønsker er for motstridende, for vanskelige å kommunisere, og redselen for å ikke forstå hverandres behov stopper dem. Fraværet av sanselige naturopplevelsen gir fortellingen en ekstra vemodig dimensjon.

En annen type ensomhet skildres i novellen Huset bak skrenten:

En ungkar finner husly hos en bitter, eldre kvinne. Hennes datter er vekker hans oppmerksomhet, men hun er svært ulykkelig. Hun lever intet liv, sier hun, og forteller ham om sin skrevne selvbiografi på tre linjer. Når vertinnen oppdager deres gryende vennskap reagerer hun med å jage ham ut med all sin vemmelighet.

Ubehagelig egoisme, om ikke like destruktiv, finner vi også i samlingens tittelnovelle Lukten av brød: 

En kvinne mottar budskap om at hennes mor er død. Hun distanserer seg fra det hele og deltar heller ikke i begravelsen. Med tiden drar hun etter hvert motvillig for å gjøre opp boet. Ikke av sorg, men for egen vinning. Ved lukten av brød i sin mors hus kastes sorgen over henne. Hun er sønderknust ved sin mors grav. Ytterpunktene er dramatiske. Like virkningsfull er den brå avslutningen. Hun reiser seg opp, smiler og går videre.

Felles for alle i novellesamlingen er at mennesket er i endring, vi er på en endeløs reise. Vi er alltid på vei. Noen ganger går vi fort, noen ganger står vi helt stille, og andre ganger går vi feil vei. Underveis og På stasjonen er de to novellene hvor denne tematikken er aller mest bokstavelig. 

Novellene gir leseren to ytterpunkter: uselvisk morskjærlighet og det grusomt egoistiske. – Og begge deler oppfattes som like vonde å lese.

I Underveis møter vi en ung mann kommer hjem etter et lengre opphold i Sibir. Hans forventninger innfris ikke, han har forandret seg og lengter straks tilbake. Avgjørelsen om å igjen forlate hjemmet er ikke til å unngå. Hans mor tar i novellen farvel med ham, sin sønn. Trolig for alltid.

Også På stasjonen tar vi farvel. En ung mann skal reise fra kjæresten sin for å vie seg til idretten. Hun er sønderknust, men hans fokus er ene og alene på selve reisen og sine kommende opplevelser i storbyen. I det toget ruller ut av stasjonen roper han til henne, ondskapsfullt. - Jeg kommer aldri mer tilbake!

Brutaliteten, den brå endringen, det ondskapsfulle vekker leseren og krever emosjonell reaksjon. Det gjør rent vondt. Leseren gråter med moren i Underveis, og leseren rystes av egoismen i På stasjonen. Det er enkelt, det fortelles mye mellom linjene, og man kan umulig la være å påvirkes. Novellene skal gi leseren noe, det må finnes et budskap. Så har også Kazarov uttalt at litteraturen har en viss oppdragelsesrolle:

Jeg mener at den dikter som hele livet har gått inn for å vise det gode, sanne og skjønne hos mennesker, hever sine samtidige og etterkommere opp på et høyere moralsk trinn, vel å merke dem som liker å lese og tenke over det de har lest. (sitat hentet fra novellesamlingens forord)

Kuriositeten i å finne en forglemt liten perle er verdifull. Kanskje hadde du, som meg, ikke hørt om ham før. Kanskje ønsker du, som jeg gjorde, å lese denne samlingen. Kanskje du, som meg, etter å ha lest samlingen ønsker å lese mer av Kazarov.

Og kanskje du, som jeg, vil sitte igjen med et lite vemodig smil om munnen, etter å ha lest samlingens lengste novelle. Den om lille, store Teddy. Samlingens mest snodige fortelling. Snodig og samtidig helt naturlig. Fortellingen om Teddy, sirkusbjørnen som rømmer fra buret sitt. Bort fra det trygge og forutsigbare. Ut til naturen, til det farlige, men også til det fantastiske. Teddy, som gjennom sin reise gjennom skogen også foretar sin livs reise. Sakte går han fra tam til vill og til å stole på sine instinkter. Sakte, men sikkert. 

- I og med naturen.

Kilde: Lost and found, pasientbibliotek