Trash, av Andy Mulligan

Jeg er ikke helt på nett for tiden, verken bokstavelig talt eller i overført betydning. Jeg leser lite og uengasjert og blir tilhørende frustrert. I mangel av noe annet legger jeg ut en kjapp, men ektefølt anbefaling av en ungdomsbok som 12-åringen i huset falt pladask for. Toppscore, terningkast 6, skalaen sprengt. - Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå ham.

Trash, av Andy Mulligan

14-årige Raphael bor på en søppeldynge. Hver dag leter han etter ting han kan tjene litt penger på. Men så blir hans verden snudd på hodet. Raphael finner noe veldig spesielt og veldig mystisk. Så mystisk at han bestemmer seg for å beholde det selv når politiet tilbyr en pen sum i finnerlønn. Snart må Raphael og vennene hans Gardo og Rat løpe for livet. De må bruke all sin kløkt og sitt mot for å holde seg unna sine forfølgere, og det er opp til de tre gateguttene å løse mysteriet og ordne opp i en forferdelig urett. (omtale fra forlaget)

Katt-og-musleken skildres via skiftende fortellerstemmer. Tross nesten identisk ordlyd og form er de ulike synsvinklene et enkelt grep for å gi liv til historien og de ulike karakterene. - Leseren blir engasjert. Vi blir kanskje ikke så godt kjent med verken Raphael, Gardo eller Rat, men vi blir kjent med de tre guttene som en helhet. Vi blir kjent med desperasjonen, det sterke ønsket om å gjøre livet til noe bedre, fellesskapet, behovet for hverandre og ikke minst den ukuelige stoltheten.

Historien er spennende, men ikke først og fremst på grunn av handlingen i seg selv. Spenningen, drivet, ligger i leserens intense ønske om at guttene til slutt skal få det bra. At de lykkes. At de kommer seg bort fra fattigdommen og elendigheten.

Det er spennende, men det er også ytterst rørende. Guttenes vennskap er lyset i deres tilværelse. Man heier så inderlig på dem.

Sjeldent klarer en forfatter å skildre skjevheten i verdenssamfunnet på denne måten. Det gjør inntrykk både for liten og stor. Trash er ytterst realistisk i all sin absurditet. Skjevheten i samfunnet, det enorme gapet mellom fattig og rik på tvers av land og innad i land, er absurd. Her skildres korrupsjon, politivold og ekstrem fattigdom på en måte som setter seg fast innerst i hjerterota. Barns forhold til vold og rus skildres som den naturligste ting. Aldri forherligende, men som en nødvendighet i hverdagen. For barn er det oppsiktsvekkende. For voksne er det opprørende. Det er aldri belærende, men diskret informativt gjemt i en spenningshistorie.

Det gjør sterkt inntrykk. Det er mye å fordøye. Mest av alt i ettertid, når spenningen er over og man endelig har tid til å tenke. Stille spørsmål. Prøve å forstå.

En 12-åring kan ikke redde verden alene. Ingen voksen kan i ensomhet hviske ut forskjellen mellom fattig og rik. Ingen person kan utrydde all korrupsjon. Ingen kan alene endre verden. – Men vi har alle et ansvar for å vite. Ikke lukke øynene for det ubehagelige. Vi har alle et ansvar for å hjelpe hverandre. Engasjere oss.

Våre barn kan lære av våre feil. Barna er vår framtid. Det er alltid håp.

_________________________________________
Kilde: Bok lånt av sønn, bok kjøpt på Mammutsalg.