Gutten i kofferten, av Kaaberbøl/Friis (- Men mest Petanque)

Tidligere denne måneden representerte jeg Norge under Nordisk Mesterskap i Petanque. Stedet var Grenaa i Danmark. Hva er vel mer naturlig i de tider å lese en krimroman av en forfatter hvis også har landslagskarriere i samme idrett?

Lene Kaaberbøl har riktignok mer på merittlisten enn undertegnede, det være seg skriblerier eller petanqueprestasjoner. Faktisk har hun spilt VM i Petanque. Året var 2000 og resultatet var sølv for laget bestående av Tine Sejberg Hansen, Sonja Paulsen, Susanne Kramer - og Lene Kaaberbøl. Visst nok ganske så sensasjonelt.

Med fare for misforståelser: De ble liggende hele veien opp til topps. Plutselig, i finalen, møtte de noen som skjøt. Og traff. Skudd på skudd, treff på treff. I petanquesammenheng gir dette gjerne seier til skytterne. I krimmens verden blir skytterne ofte tatt. – Til slutt. Dette skjedde ikke i VM-finalen i 2000. Danmark ble grundig slått og sølvmedalje ble hengt rundt fire danske halser.

Innimellom all kulekastingen har Lene Kaaberbøl skrevet masse. Masse! Kanskje hun ga seg med petanque mens hun var på topp, særlig mer informasjon er i alle fall vanskelig å finne. Lekre legg, grisekuler og klokkeklare carreauer har med tiden blitt byttet ut med middelaldermystikk, sølvfargede hester, skammerhekser og krim med et klart samfunnsengasjement.

Åtte år etter supersuksessen på de sydfranske petanquebaner, ga hun sammen med forfatterkollega Anette Friis ut kriminalromanen Gutten i kofferten. Det var nettopp den jeg leste innimellom mine egne lekre legg, grisekuler og noen særdeles sjeldne semicarreauer.

Gutten i kofferten, av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis

Første bok i en foreløpig triologi om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. En dag får hun tips om et noe uvanlig innhold i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København. Der finner hun en liten gutt og kappløpet begynner.

Nina Borg arbeider med flyktninger i Danmark, både over og under jorden, og hun er vant til nødssituasjoner. Hun lever en stor del av livet i en verden som andre sjelden ser, en verden fylt av utpresning, menneskehandel, mishandling og unødvendig død, en verden der barn forsvinner hver eneste dag uten at noen stiller spørsmål. Men Nina er ikke flink til å lukke øynene. Da hun finner den lille gutten i en koffert i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København, forsøker hun å finne ut hvem han er, og hvor han kommer fra. Hun har bestemt seg for at dette barnet ikke skal få lov til bare å forsvinne. Det viser seg å være en livsfarlig beslutning. (omtale fra forlaget)

Gjennom 300 sider fortelles historien gjennom korte kapitler fortalt gjennom flere ulike personers ståsted. Heltinnen, den fortvilte moren, kidnapperen og bakmannen. I begynnelsen litt forvirrende, men de ulike perspektivene er en vellykket måte å gi drivkraft og energi til historien. Spenningen består ikke i hvem som har gjort det kriminelle, men hvorfor det kriminelle har skjedd.

Katt og mus-leken er tidvis mer enn spennende nok til å holde leseren klistret til boken. Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at det mangler det lille ekstra. Noen løse tråder skulle jeg gjerne lest mer om, og visse momenter er for lite troverdige til at jeg klarer å mobilisere frem det helt store engasjementet. Mest prekært er det i selve etterspillet. Historiens klimaks ender litt for brått, litt for enkelt. Jeg klarer ikke helt å tro på løsningen.

Kanskje det aller beste spares til de to neste bøkene om Nina Borg. Det samfunnspolitiske i boken er uansett applausverdig. Man leser videre i boken, ikke bare for selve handlingen, men kanskje mest av alt det underliggende tema. Trafficking og pedofili er blytunge tema man umulig kan unngå å bli emosjonelt berørt av. Det er lite, om noe, som skremmer og opprører oss mer.

En annen viktig faktor til at denne boken skiller seg ut fra den sedvanlige kriminalroman er vår utradisjonelle hovedperson. Sjeldent ser vi kvinnelige heltinner som ofrer mann og barn for jakten etter rettferdighet i verden. Kanskje aller mest sjeldent i nettopp krimmens verden. Det er faktisk både befriende og spennende nok i seg selv.

----

Mye petanque og lite krim, tenker du kanskje. Jo da. Jeg ser den. Romanen var helt grei, men ikke så mye mer enn det. Ikke høyverdig litteratur, men heller ikke så mye å utsette. Helt grei krim, i den misjon å underholde og slå i hjel tid.

Noe som derimot er enda morsommere å underholde seg med er å spille petanque. (For nysgjerrige, les artikkelen - Hva er petanque?) (Kun for spesielt interesserte - Les om min landslagsdebut)

Kilde: Bok lånt av en av mine fine, flinke, flotte makkere. På dette bildet, i denne kampen, satt undertegnede pent på benken og gledet meg over norske kuler som stadig trillet inn til poeng.
Andre bokbloggere: (Pervoluto), (Anita) og (Solgunn)