Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek

Når søsken blir alvorlig syke forandres hele familiesituasjonen. Alt sentreres rundt den syke, og søsken må forholde seg til den syke og foreldrene på en helt ny måte. Flere oppgaver må tas og ens egne reaksjoner fortrenges, det siste foreldrene trenger er en ekstra byrde. Man er redd og fortvilet over den syke, og redd og fortvilet over å se de tidligere så trygge og oppmerksomme foreldre svinne hen.

13 år gamle Emilia opplevde det ufattelige da familien i fjor fikk beskjed om at hennes fem år gamle lillesøster Natalia ikke ville overleve kreftsykdommen. Det er her den unge jenta snur den hjerteskjærende tragedien til noe positivt. I stedet for å la sorgen komme henne i forkjøpet, bestemmer hun seg for å gjøre alt for at Natalia skal få den beste sommeren i hennes forsvinnende korte liv. Emilia ønsker å gi mening i det meningsløse.

Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek

Hun skriver et innlegg på Aftenpostens Si;D-spalte og oppretter egen blogg: megognatalia.blogg.no. Responsen er umiddelbar og overveldende. Gaver, kort og penger kommer strømmende inn og media kaster seg over familien i den sårbare tiden. I den grad det er forsvarlig, reiser den lille familien rundt omkring på små og store ferieturer disse forsvinnende få sommermånedene. I januar 2013 dør lille Natalia. Et helt liv på bare fem år.

Noen få måneder senere er denne reisen foreviget i bokform. Blogginnlegg, mors dagboknotater, utdrag fra lesernes kommentarer og artikler i aviser er gjengitt, stort sett i sin helhet. Korte kommentarer fra redaktøren binder det hele sammen, illustrert av bilder tidligere publisert i bloggen. Rosa omslag og søt layout legger rammene for en liten, men betydelig hyllest av to søstre som fikk så altfor kort tid sammen.

Særlig mors dagboknotater gjør inntrykk. Hennes tanker uttrykker en sårhet over ikke å bli tatt på alvor, ikke før det var for sent. Ellers er det nok en del å innvende på resultatet. Blogginnleggene mangler noe av dybden, bakgrunnsmaterialet, følelsene, som fungerer bedre i bokform. Det er mye gjentakelser i avisartiklene. Jeg savner bilder som ikke tidligere er publisert i bloggen. Det mangler noe, ett eller annet.

Og likevel føles det ikke riktig. Utgangspunktet gir ikke rom for en normal bokomtale. Utgangspunktet er for viktig.

Bloggen eksisterer. Emilia lever. Natalia er død.

Så brutalt kan livet være, og så viktig er åpenhet om brutaliteten i å snu tragedien til noe positivt. Emilia nektet å fortie det ytterst vanskelige i situasjonen. Hun søkte konstruktiv hjelp og oppfordret samfunnet til å vise omsorg.

- Og samfunnet viste virkelig omsorg. Bloggen ga familien uventet stor oppmerksomhet og gavene strømmet på. Emilia skapte en kanal hvor man kunne vise medmenneskelighet og omsorg, samtidig som det fungerte som en ventil for andre som har vært i, var i, samme situasjon. Det er mye trøst i felles trøst. Emilia viste vei.

Det ble for mye. Akkurat dette er historiens, og også bokens, store styrke. Dette usagte, uskrevne, alt vi leser mellom linjene.

Vi aner Emilias forsøk på å stoppe all pågangen, alle de uønskede kommentarene og spørsmålene. Vi aner følelseskaoset, lammelsen, selv om Emilia forsøker alt hun kan unngå å bli for personlig. Avmaktsfølelsen på tross av fokuset på det positive. Panikken som oppstår når alle henvendelsene tar av tiden hun heller skulle brukt på å være sammen med Natalia.

Mest av alt leser vi det som Emilia selv ikke skriver. At Emilia er i dyp sorg. I sorg over søsteren som snart skal dø, i sorg over foreldrene som mister en datter, hennes søster. I sorg over seg selv som forsøker så iherdig å gjøre alt godt som tenkes kan, men som selv skriker etter å bli trøstet.

Leseren møter den tause sorgen. Den man ikke orker snakke, skrive, om. Alt alvoret bak stå-på-viljen og den ukuelige optimismen. Emilia orker ikke lenger skrive på bloggen. Det neste og siste innlegget forteller leseren at Natalia ikke ble eldre enn fem år.

Bloggen og engasjementet var av betydelig hjelp for Emilia i denne perioden, men ble til slutt for stor belastning. Tilbakemeldingene hjalp hele familien, men ingen kunne stoppe det uunngåelige. Ingen kunne redde Natalia. Ingen ord eller gaver kunne bringe lillesøsteren, datteren, tilbake.

Brutaliteten i et lite barns død er umenneskelig. Jeg håper de klarer å holde sammen. Jeg håper Emilia får hjelp. Jeg håper de fortsetter å bli sett. – For det blir så stille, så forferdelig stille...

Ingen som ikke har opplevd det selv vil kunne klare å forestille seg det. Det er først nå det starter.


------------------------------------------------
Les også:

Emilia og Natalias historie er ikke enestående. Altfor mange er i samme situasjon. Jeg anbefaler alle å ta en titt på Landsforeningen Uventet Barnedød (LUB) sine sider. Her finner dere brosjyrer om (Ungdom og sorg) (Søskenfortellinger) (Skolebarn og sorg) i tillegg til gode artikler om sorgreaksjoner hos (Barn) og (Ungdom)

I 2007 ble boken Små føtter setter dype spor utgitt med Janne Teigen som redaktør. Alle som har bidratt med dikt og historier har selv mistet barn. Jeg er blant bidragsyterne. I tillegg til personlige fortellinger inneholder boken en rekke råd og tips både til foreldre, pårørende, ansatte i barnehager og skoler samt helsepersonell. Boken fins både i papir og i elektronisk utgave: ISBN: 9788292309933. Honorarene går uavkortet til Foreningen et barn for lite og Foreningen for hjertesyke barn. (Les mer om boken)

Andre bloggere om Den beste sommeren: (Rose-Marie) (Bibliotekaren din)

Og boken? Leseeksemplar fra forlaget, etter å ha fulgt Emilia og Natalia i blogglandia var dette en bok jeg ønsket meg og følgelig takket ja til.