La kloden spinne, av Colum McCann

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke meg for å yte boken rettferdighet. La meg få begynne med å sitere forfatterens etterord:

“Litteraturen kan minne oss på at ikke alt liv allerede er nedskrevet. Det finnes fortsatt mange historier som venter på å bli fortalt.”

La kloden spinne, av Colum McCann

En augustmorgen i 1974 balanserer en ung mann på line mellom World Trade Center-tårnene. På gatene under samles en voksende skare newyorkere. De ser med forbløffelse på den lille skikkelsen høyt der oppe, som ikke bare spaserer på linen som er spent opp mellom tårnene, men også løper og danser. På gateplan går livet videre, og vi møter et knippe av New Yorks menneskeskjebner i denne boken som på en og samme tid skildrer en by, en tid og et folk. (fra bokomslaget)
Mannen på linen er ingen hovedperson. Langt i fra. Likevel gjenspeiler hans stunt, hans ferd over linen mellom Word Trade Centers to tårn, det dyrebare håpet, den tandre troen. Eller som en slags brobygger, om du vil. Ja, hvorfor ikke.

“Et menneske høyt til værs mens flyet forsvinner, tilsynelatende inn i kanten av bygningen. En liten flik av historien møter en større. Som om mannen på linen var et varsel om det som skulle skje senere. Tiden og historien som trenger seg på. Punktet der fortellingene braser sammen. Vi venter på eksplosjonen som aldri kommer. Flyet passerer, mannen der oppe når frem til den andre enden av linen. Ingenting kollapser.”

Jeg ønsker å sitere fra boken for å vise dens styrke og inderlighet, men et sitat blir så nakent uten å fortelle om omstendighetene rundt. Ta med bakgrunnen. Akkurat som en person ikke kan beskrives uten å ta med dens fortid eller dens omgangskrets.

De mange historiene fortelles gjennom en håndfull mennesker. Noen gjør større inntrykk enn andre. - Slik som Tillie. Det er noe desperat og likevel så stolt over hennes fortelling som skiller henne ut fra de andre. Ikke at hennes historie er vondere og mer hjerteskjærende, men fordi de andres historier er så lavmælte:

Corrigan. Lara. Jazzlyn. Gloria. Ciaran. Solomon. Claire…

Det vakreste er likevel å se, lese, hvordan historiene varsomt og nesten umerkelig sirkler seg inn i hverandre og gir de en styrke og inderlighet som nærmest slår deg ut. Du mister pusten.

“Moren vår pleide å innlede historiene sine med egne påfunn: "Det var en gang for lenge siden, ja, for så lenge siden at jeg ikke kunne ha vært der, og hvis jeg var der, kunne jeg ikke være der, men jeg er her, og jeg var ikke der, men jeg skal fortelle likevel: Det var en gang for lenge siden..." og så kastet hun seg ut i en historie hun selv fant på, fabler som sendte broren min og meg til forskjellige steder, og vi våknet om morgenen og lurte på om vi hadde drømt forskjellige deler av samme drøm, eller drømt det samme, eller om drømmene våre i en underlig verden hadde overlappet hverandre og byttet plass, noe jeg uten videre ville ha gjort (...)”

Alle disse menneskene, hele denne store byen, som lever isolert men likevel sammen. Et usynlig nett som fortsetter å spinne og spinne. Alle disse menneskene, byene, landene, samfunnene som fortsetter å eksistere på tross av og på grunn av, på kryss og tvers, alene og i samhørighet. Kloden spinner videre.

Philippe Petit, 7. august 1974. - På strak line mellom tvillingtårnene.