Orkideens hemmelighet, av Lucinda Riley

La meg fortelle om mitt forhold til orkideer.

En gang for overraskende mange år siden (det føles som det var i går, les: jeg begynner å bli gammel) fikk jeg en søt liten orkide av min bror. ”Kjære vene, hvordan skal nå dette gå” tenkte jeg med meg selv. Jeg er ikke kjent for å ha grønne fingre. Ikke nok med det, det er attpå til en underdrivelse. Jeg leste meg opp til stell av orkideer, og vannet trofast min lille søte orkide med et eggeglass vann en gang i uken.

Etter et halvt år var den like liten og søt, og jeg hadde vondt for å forstå hvorfor de andre knoppene ikke skulle forvandle seg til vakre blomster. Strengt tatt hadde jeg vel vondt for å forstå hvorfor planten aldri døde heller. Ikke for det, jeg gledet meg stort over å holde liv i en plante og begynte så smått å skryte på meg grønne fingre. Vel, denne skjebnesvangre dagen, ett halvt år etter mottatt blomst, skulle jeg tørke støv av den. Takk for at du leste akkurat denne linjen, mamma. Jeg gjentar: Ett halvt år etter mottatt blomst, skulle jeg tørke støv av den. Jeg hadde nok tørket støv av den før også, jeg liker å tro det, men i alle fall: Denne dagen tok jeg litt ekstra hardt i. Jeg hadde fått forferdelig bange anelser.

Jeg knep i et av blomsterbladene. Hardt. Med neglene. Og hva skjedde? Ikke noe! Der og da falt verden sammen. Jeg innså at i ett halvt år hadde jeg vannet og stelt og sullet med en plastblomst. Verden vil bedras.

Like hjerteskjærende som min lille orkidefantasiverden er boken Orkideens hemmelighet.

Orkideens hemmelighet, av Lucinda Riley

For en tid tilbake var jeg så heldig å få invitasjon til mingleparty hos Cappelen Damm, som med tilstelningen skulle gjøre blest om Lucinda Riley og hennes roman Orkideens hemmelighet. Jeg hadde dessverre ikke muligheten til å dra dit, men boken fikk jeg uansett tilsendt. Nå er boken lest. Edit: Nå er boken slukt.

Forlaget skriver: 

Et gripende slektsdrama med handling fra England og Thailand.Som barn tilbrakte Julia Forrester mye tid på det gamle godset Wharton Park, der bestefaren hennes var gartner og dyrket vakre orkideer. Når en tragisk ulykke rammer Julias familie, vender hun tilbake til de vakre omgivelsene rundt Wharton Park. Kit Crawford er arving til godset og er i gang med å pusse opp eiendommen. Funnet av en gammel dagbok blir nøkkelen til en kjærlighetshistorie som i sin tid nesten ødela Wharton Park.Like før andre verdenskrig bryter ut, bor det unge paret Olivia og Harry Crawford på Wharton Park. Når krigen kommer, må Harry forlate familien for å kjempe for landet sitt. Skjebnesvangre hendelser skal komme til å få konsekvenser også for de neste generasjonene.

Drøyt 500 sider med kliss. Ingen skal si at jeg hadde skrudd opp mine forventninger: Jeg hadde definitivt mine bange anelser. Etter å ha slitt i et par uker med en murstein om Kina, passet det likevel greit med søtsaker. Jeg iførte meg et ironisk glis, himlet med øynene og satte i gang.

Delvis stemte mine fordommer. Jeg var pinlig berørt gjennom store deler av boken. Her var det sjenerende skrivefeil og gjentakelser av ord og uttrykk, men siden jeg leste et leseeksemplar skal jeg forsøke å ikke fokusere på dette. So help me God and nuff said. Det var uansett strengt tatt ikke pinlig, bare irriterende. Det som var skikkelig pinlig var all hjertesmerten og mangelen på grundige personlighetsanalyser.

Hjertesmerten, du liksom. Drama og hjerteskjærende kjærlighet gjorde dette til en skikkelig klissete bok. Slikt blir jeg flau av. Pinlig berørt.

Tulla!

Eller. Neida, så. Vet dere? Jeg digget det! Jeg tvang meg ned fra pidestallen og lot meg drukne i all romlemantikken, jeg leste og leste og leste. Fniste og rødmet. – Og leste litt til. Vips var boken ferdiglest, og jeg hadde tatt meg i både å snufse og le. Shame on me, i dobbel forstand.

1) Fordi jeg er litt boksnobbete.

2) Fordi jeg likte denne boken selv til tross for alle feil og mangler.

- Men det er jo som kjent slik også kjærligheten er. Bøker trenger ikke alltid å GI leseren noe annet enn ren underholdning. Dette er perfekt strandlektyre eller som pauselesing mellom romaner som boksnobberen i meg vil hevde er langt mer viktige og interessante. Dette er langt ifra en bok som havner på topplisten min over fantastiske leseopplevelser, eller som jeg virkelig vil huske i årene fremover. Den dugde der og da, og det var nettopp det jeg trengte. Det kommer til å være mer enn nok av kvinnemennesker der ute som vil trykke romanen til sin bryst, akkurat slik som romaner av Victoria Hislop og Kate Morton har opplevd å bli lest og elsket. Likhetene er mange: Kjærlighet og dramatikk, fortid og nåtid. Dere kan vel tenke dere. Oi, best å avslutte før boksnobberen i meg overtar.

La oss heller gå tilbake til utgangspunktet:

Plastorkideen har jeg fremdeles. - Og like fremdeles setter jeg pris på den. Jeg har også en annen orkide. En stor orkide som attpåtil er ekte. Den har knopper som brister, som bretter seg ut til å bli vakre blomster. Blomster som med tiden visner. Etter noen måneder dukker nye knopper opp. Igjen og igjen. Min ekte orkide er vakker. Min plastorkide er søt. Begge gir meg glede, selv om kvaliteten ikke kan sammenlignes. – Akkurat som bøker.




Kilde: Leseeksemplar.