28.10.13

The Returned, av Jason Mott


Vi har alle drømt om det. Tenkt tanken. Ønsket det. Lengtet.

De fleste av oss har mistet noen som har stått oss nær. Noen som har gjort slikt et inntrykk, hatt en slik påvirkning, etterlatt et så stort savn, at vi skulle gjort hva som helst for å få de tilbake. Om så bare for et lite øyeblikk. Sagt farvel en siste gang. Gitt en klem for siste gang. Fortalt hvor glade vi er i ham eller henne, for aller siste gang.

Jason Mott har drømt om det. Tenkt tanken. Ønsket det. Lengtet.

- Og skrevet bok om det.

The Returned, av Jason Mott
Norsk tittel: De hjemvendte

Over hele verden dukker det opp hjemvendte, tidligere avdøde. Så også i den lille sørstatsbyen Arcadia. Lucille og Harold, et aldrende ektepar, har i femti år lengtet etter sin eneste sønn, Jacob. Plutselig en dag står han på trappa, høyst levende, åtte år, akkurat som han var da han druknet den fryktelige dagen i 1966. Alle drømmene, alle bønnene har brakt deres elskede sønn hjem igjen.

- Men hvem er disse hjemvendte egentlig? Er de mennesker sånn som oss? Er de bare illusjoner?  De dukker opp, overalt og hele tiden. Snart vender de sanne levende seg mot de hjemvendte. Redselen for at de hjemvendte skal ta over deres verden, skaper behov for konsentrasjonsleire og trusselkampanjer. Verden, slik vi alltid har kjent den, er plutselig snudd på hodet.

Temamessig er dette både nyskapende og spennende. Mott spiller på følelser vi alle har, og tvinger leseren til å ta tak i ønsket og filosofere videre. Potensialet er skyhøyt, men fallhøyden er desto større. Denne romanen kunne blitt så mye, mye bedre enn det den er blitt. Det er flere grunner til dette.

- Svakt språk

Romanen har mange av de typiske bestselgerkvalitetene. Historien er medrivende, karakterene er lette å falle for og den spiller på et stort følelsesregister. Dessverre er ikke dette synonymt med litterære kvaliteter hva språk angår. Jason Mott har studert poesi og har utgitt flere diktsamlinger, og det er i beste fall underlig hvorfor han i denne romanen serverer et såpass dårlig språk. Ord, setninger, rytme og flyt samsvarer ikke med forventningene. Svakheter ved oversettelsen er åpenbare, som i den inkonsekvente bruken av liten og stor forbokstav i Bibelen, men det er så mye mer. Det faller for ofte igjennom: tankerekker med engasjement avbrytes av noe så trivielt som å takke ja til te. Det er så lovende, men avbrytes for raskt. Mye blir lovet, men lite blir utrettet.

- For mye og for lite

Romanen består av en hovedhistorie, Jacob og hans foreldre, og utallige mange delhistorier. Annen hvert kapitel gir oss innblikk i skjebnene til flere hjemvendte, disse sekvensene har alle navn til den hjemvendte og er hver på kun fåtalls sider. Noen er unødvendige, andre gir solide inntrykk. I romanens egentlige fortelling møter vi også mange skjebner. En viktig biperson er pastor Peters, som er viktig både for dypt religiøse Lucille og for samfunnet i seg selv. Dette i egenskap av å være sjelesørger og som representant for det gode i mennesket. Uventet, men svært ønsket, opptrer han midtveis i boken i en langt større rolle enn han trolig først var tiltenkt. Pastorens møte med ungdomskjæresten Elisabeth fremstår for meg som kanskje den aller såreste sekvensen:

”Så pastor Peters sto i besøksrommet i oppsamlingsleiren i Meridian med den seksten år gamle jenta og danset til musikk bare hun kunne høre. Han løy og sa til henne at han ville ta henne med bort herfra. Og hun løy for ham og sa at hun skulle vente på ham og at hun aldri skulle forlate ham. De danset sammen denne siste gangen og fortalte hverandre disse løgnene.”

Dessverre ender hans historie brått. Plutselig hører vi ikke mer om ham. Hans eksistens viskes ut av romanen. Først i de aller siste sidene nevnes han i en bisetning.

- Troverdighet

Selvsagt er dette det mest kritiske punktet. Temaet er en tikkende bombe i seg selv. Det virker dog som om forfatteren har vært svært vaklende i sin egen overbevisning. Ønsker han å formidle en ønskedrøm som går i oppfyllelse, eller ønsker han å krydre fortellingen ved å legge til en dose uro og nerve? Resultatet lider under dette: Det blir aldri helt emosjonelt, og det blir aldri helt nervepirrende.

Kanskje blir det enklest å vise dette ved å ta for seg historiens tre parter. Alle tre oppfattes som problematiske.

De onde: Mobben har selv kjære og savnede avdøde. Hvorfor reagerer de så med denne enorme redselen og sinnet? Er det kun bitterhet over at deres avdøde ikke har kommet tilbake? Oppmuntret av myndighetene som forsøker å holde de hjemvendte samlet i leire, beveger mobben seg raskt på siden av loven. Løsningen er å drepe de hjemvendte. - Det blir nesten komisk. Drepe en død? Døden er jo ikke lenger, med all tydelighet, noen endestasjon. Jeg kan svelge tanken om å samle de hjemvendte i leire, holde de adskilte fra resten av samfunnet, forske, teste ut. Men at løsningen er å drepe de allerede døde? Hva er konsekvensen av slikt?

De gode: Bokens hovedpersoner Lucille og Harold har levd med sin dype sorg i mange tiår. Savn, sorg, skyldfølelse, bitterhet. – Og en standhaftighet og trang til å leve videre. Likevel, en mor som har mistet sitt barn vil aldri slutte å ønske å få barnet tilbake. En far som finner sin sønn druknet vil aldri slutte å gjenoppleve traumene. Så når deres sønn endelig returnerer forventer man et vell av følelser. Kaos. Overbeskyttelse. En overflod av følelser på godt og vondt.  I stedet for leser vi om moren som lager middager og faren som foretrekker å sitte på trappen og røyke. I stedet for leser vi om far og sønns muntre lek i sjøen, helt til faren brått oppdager at det er samme sted som sønnen femti år tidligere ble funnet druknet. Intensiteten er fullstendig fraværende. Om ikke handlingen i seg selv er til å gråte av, er i alle fall det ufullendte potensialet til å grine av.

De hjemvendte: Tidligere avdøde vekkes til live uavhengig av hvor deres grav er. Jacob våkner av alle steder opp i Kina, uten å huske noe fra verken oppvåkningen eller – mer interessant – livet etter døden. Ikke på noe tidspunkt får vi noe egentlig innblikk i hans tanker eller følelser. Fraværet av dette forklares heller ikke. Jacob blir et tomt skall, ute av stand til å vekke emosjoner hos leseren. Jacob virker fullstendig uanfektet av at foreldrene, i hans oppfattelse over natten, har blitt svært gamle. Ei merker han alle forandringene i samfunnet. Dette fraværet av undring kan på mange måter godtas siden vi allerede oppfatter Jacob uten følelser. Selv om han spiser, sover, er av kjøtt og blod, er han likevel som en skygge av seg selv. Desto tristere at forfatteren ikke makter å være konsekvent i sin beskrivelse av hjemvendte. Noe av det mest prekære i denne sammenheng er den lille bihistorien om nazistene som våkner opp femti år etter krigen. Umiddelbart etter oppvåkningen skildres soldatene som gjennomsyret av dårlig samvittighet og selvransakelse. De tar fullstendig avstand fra nazismen uten å kjenne til historiens avsløringer. Det er inkonsekvent, usannsynlig, forvirrende og irriterende.

Potensialet som glapp

Jeg har skrevet mye om potensial i denne vurderingen. Det ufullendte potensialet plager meg veldig. Jeg skulle virkelig ønske romanen hadde blitt mye større, bedre, viktigere enn den ble. Ideen, skissering av hvordan samfunnet ville vært om våre kjære avdøde hadde kommet tilbake, er så attraktiv, spennende og givende i seg selv. Det er trist og frustrerende at forfatteren med et såpass fantastisk utgangspunkt ikke maktet å gjøre det grundigere. Løsningene er lettvinte over all forstand. I stedet for å filosofere over de helt store mysteriene i livet, dveler man ikke ved noe. Vanskelige spørsmål unngås for alt det er verdt. Troverdigheten glimrer med sitt totale fravær.

Men så er det dette lille ekstra som sniker seg inn. Dette man ikke helt klarer å sette fingeren på, dette noe som får deg til å lese videre. Alt man håper å finne svar på. Alle disse faktorene som gjør at en bok får masse oppmerksomhet og horder av svorne lesere. Denne boken har tross feil og mangler dette lille ekstra som gjør boken til noe større enn den er i seg selv.

”Mitt håp er at leseren kan gå inn i denne verdenen og finne de usagte ordene og uforsonte følelsene fra sitt eget liv utspilt på disse sidene. Kanskje til og med føle at deres egen skyld blir tilgitt og endelig legge byrder bak seg.” (forfatterens etterord)

Kvalitetsmessig er den langt fra god nok. Språket er skuffende. Persongalleriet er med få unntak lite troverdig. Plottets potensial er ikke godt nok utnyttet. Desto mer forstyrrende er den vakre avslutningen. Der hvor alle svarene ligger.

Det redder litt, men ikke nok, av helhetsinntrykket. Det ble litt for lite, litt for sent. – Og det er jeg lei meg for.
Kilde: Eksemplar bedt om - og fått - av forlaget. Tusen takk til Bestselgerforlaget! Bildet er mitt eget, boken og min elskede boknotatbok/moleskine foreviget på passende underlag. Bokens omslag er forøvrig knasende pent, thumbs up for det alene!
Andre bloggere: Foreløpig tror jeg det kun er (Beathe) som har skrevet om boken. Korriger meg om jeg tar feil - aller helst med lenke i kommentarfeltet :o)
Stay tuned: Boken har fått massiv oppmerksomhet i USA, forfatterens hjemland. I mars vil den være å finne filmatisert på TV under navnet Resurrection. - Og veien er som kjent kort fra USA til Norge.

4 kommentarer:

Lena sa...

For en utrolig bra bokomtale! Jeg er rett og slett målløs. Kudos!

Karen sa...

Du beskriver skuffelsen så godt at til og med JEG ble frustrert over forfatteren - godt gjort, frøken!

Anita sa...

Ypperlig omtale! Har notert boka på min "vil lese"-liste.

ellikken sa...

Anita: Dette er utvilsomt en annerledes bok hva gjelder tema og vinkling. Det blir spennende å lese din og andres meninger :)

Thanks u'all :)