Bøen, av Joakim Hunnes

En novellesamling var alt som skulle til for å riste av meg en akutt tilstand av lesevegring. Jeg hadde ikke hørt om verken bok eller forfatter da pakken kom i posten, men det var noe ved den som appellerte til meg så fort jeg leste baksideteksten.

Bøen, av Joakim Hunnes

Novellesamling. Utgitt i 2015.

Kanskje var det bygdetemaet som appellerte til meg. Født og oppvokst på bygda som jeg er, kjente jeg meg igjen i persongalleriet. I hendelsene. Hendelsene som knapt nok er å regne med for de mer urbane. Båndene mellom sambygdingene. Den vedvarende følelsen av at det er noe mer der ute man ikke har tilgang på. En følelse av å leve i en boble, og vekselvis forsøke å stikke hull på den og pakke seg enda bedre inn. Trygghet og klaustrofobi på en og samme tid.

Samlingen består av til sammen ni noveller, hvorav åtte av disse er på rundt ti sider hver. Tittelnovellen på førti sider avslutter. Fortelleren er ny, stedet er nytt, men tematikken er den samme og gir en virkningsfull, men vond, avrunding.

Språket er nøkternt og preges av gjennomgående muntlig stil. Alt fortelles gjennom jeg-person, og fortellerstemmen skifter fra novelle til novelle. Dialoger og lange tankerekker flyter inn i hverandre, og nynorskformen forfatteren anvender varmer en leser som har vokst opp på åttitallet. 

Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.

Jeg opplevde et antiklimaks i første novelle. Vi dras med inn i en personlig tragedie, men det emosjonelle blir aldri vekket. Jeg avskrev den som en ungdomsskolestil. Noe jeg lett kunne skrevet bedre. Heldigvis fortsatte jeg. Når jeg så møtte igjen samme tragedie noen noveller senere, ga det nøkterne plutselig mening. Forfatteren holder samme stil, men fra en annen synsvinkel. Det ble interessant, vitalt og dannet en grobunn for følelsesmessig engasjement hos meg som leser. Den tvang meg til å tenke.

Og slik er det i den store helhet. Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. 

Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss. 

- Døm aldri etter førsteinntrykket. Alt gir mening og sammenheng jo dypere man kommer inn i materien. Jo flere noveller man leser. Anbefales!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Legg igjen lenke i kommentarfeltet)