Slektshistorie: Potetkokeriet

- Eller Min bestefar, gründeren, som overskriften også kunne vært. Bestefar, min helt, min partner-in-crime, min bestevenn i barndommen. Bestefar var sta som et esel, sikkert ikke var den enkleste å leve med eller overta gården etter, men han var den beste bestefaren jeg kunne hatt. 

Opphøyd i annen og vel så det, jeg savner stadig biblioteksturene, hver gang han gjemte Norsk Ukeblad for at jeg skulle lete etter bladet (Du er flink til å lete, men dårlig til å finne), alle stirre-uten-å-le-konkurransene, lekingen i Bjørkeskogen, de gangene han hadde fått Bestemor til å kjøpe Honnikorn til meg, jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men jeg ville aldri, aldri, glemt å fortelle hvor mye jeg savner våre oppdagelsesturer til det han kalte Tomta.

Potetkokeriet ca. 1976, et par år før jeg kom til verden, og enda noen år til før jeg begynte å frekventere stedet.

Stedet med navnet Tomta lå nedenfor gården, hundre meter å gå, deretter leiet han meg over bilveien og så var vi der: Ved bygget som en gang var et potetkokeri. Hva det en gang hadde vært var ikke interessant, det som var målet var å utforske rommene, pynte med steiner og lage veier med leketøysbilene vi hadde med. Ofte ble de værende igjen. Vi skulle jo tross alt tilbake. 

Jeg kan ikke huske at han noen gang fortalte hva potetkokeriet egentlig var, selv om han må ha snakket seg varm om det mange ganger de årene vi la ut på eventyr over veien. Jeg husker derimot at han alltid var glad da vi var der, uendelig tålmodig, sikkert stolt også.

"Dette bygget jeg", sa han kanskje. "For det gjelder å se muligheter", fortsatte han kanskje. "Å ha ideer og gjennomføre de, skape en bedrift, tenke utenfor boksen, ha vyer og gjennomføringskraft." Kanskje sa han noe slikt. 

I dag virker det kanskje ikke så stort. Men tenk deg en bitteliten bygd, langt fra alt annet, og en helt gjennomsnittlig gårdbruker, belest og samfunnsengasjert så godt det lot seg gjøre med begrenset fritid.

Potetkokeriet, minibedriften hvor bønder kunne levere småpoteter og få med seg grisemat hjem, ble drevet i mindre enn 10 år, og etterhvert ble også fasaden revet. Likevel lever minnet om Potetkokeriet stadig i betningenes minne, noe litt kuriost og morsomt, noe som skapte inntekt, liv i bygda og lettet hverdagen til bøndene.

___________________________________________________________________

Nesten tjue år etter Bestefars død ble historien om Potetkokeriet i Betna trykket i bladet Gamle Nordmør, utgitt før jul i fjor. Min pappa, min bestefars sønn, var kilden skribenten Lars Indreiten hadde brukt, og jeg gjengir artikkelen i sin helhet:

Potetkokeriet i Betna

(...) Etter kvart vart det noko tungvint med dei mobile potetkokeria. Tankane om å sette opp eit større kokeri kom like før den store kommunesamanslåinga i 1964-65.

Kanskje var det denne hendinga som førde til at potetkokeriet i Betna starta opp. I alle fall ivra både grunneigar Arthur Gjengstø i Betna og meieribestyrar Kristiansen i Surnadal for at Halsa og Surnadal skulle slåast saman til ein kommune. Meieribestyraren såg for seg å bygge eit større potetkokeri og lager for landbruksvarer sentralt i Betna.

Grunneigaren stilte tomt til rådigheit mellom Pestubekken og bensinpumpa ved vegkrysset i Betna. Og der kom potetkokeriet opp i 1963/64 med meieriet som eigar og Arthur Gjengstø som drivar. Men påtenkte lager kom aldri opp.

Potetkokeriet bestod av to rom - eit maskinrom med stim og dampkjel. Stimen gjekk inn i eit anna rom der det var plassert ein stor trommel som romma om lag eit traktorlass. Lasset med poteter vart rygga inn på taket på kokeriet og tømt ned i trommelen. Så vart stimen sett på, og etter om lag 1 time var potetene ferdig kokt.

Traktor med tilhengar vart så køyrd under kokeriet og ferdig masse tømt attende i tilhengaren. Så var det å køyre attende same vegen med eit rykande lass ferdigkokte poteter.

Potetkokeriet vart nytta av brukarar kring heile Halsabygda, og det kom og potetlass heilt frå Fjærli i Valsøyfjord - der ein da måtte køyre rundt heile fjorden. Det var ein lang tur med traktor som gjekk i 20 km i timen!

Frå bygdene på andre sida av Haugaskaret, Settemsdalen og Bøfjorden kom det og gardbrukarar med poteter for koking.

Som nemnt var det Surnadal Meieri som åtte og administrerte verksemda, medan Arthur Gjengstø var lønna bestyrar. Gardbrukarane som fekk poteten koka, betalte til meieriet etter kor mange lass dei fekk koka. Etter at det kom heim med lasset til harden, vart massen lagt i silo i eit egna rom. Massen held seg med god kvalitet til langt utover vinteren og våren. Det vart nytta ein spesiell kniv for å skjere opp massen etter kvart som den vart fora opp, då mest til mat for griser.

Etter mellom 5 og 10 års drift vart potetkokeriet avslutta. Dårlegare med tilskot frå staten kan vera ein medverkande årsak. Eller kanskje resultatet av kommunesamanslåinga, der Halsa og Valsøyfjord vart slått saman - ikkje Surnadal og Halsa, slik karane Kristiansen og Gjengstø ivra for. Fleire ting førte til mindre interesse.

(Kilde: Gamle Nordmør, utgitt i 2019, Bøfjorden historielag v/ Lars Indreiten, s 55-56)

Kjære Anne-Cath, det er noe jeg gjerne vil si deg

Det ellikkenske hjems Anne-Cath Vestly-bibliotek, nytt og gammelt.

Et av mine sterkeste minner fra barndommen er alle turene min bestefar tok meg med til bygdas bibliotek. I hans grå boble uten sikkerhetsbelte lo vi sammenhengende i 3 kilometer før vi parkerte bilen og entret fantasiens palass. Bestefar strenet rett bort til voksenhyllene, mens jeg tok første til høyre.

De første årene lette jeg gjennom alle kassene med bildebøker. Fant en Elsa Beskow-bok, kanskje, i alle fall noen Tassen-bøker. Du vet, disse bøkene med klaffer der en liten gul valp tittet frem fra sine gjemmesteder. Var jeg riktig heldig var ikke Lotta i Bråkmakergata utlånt, og i alle fall ikke den hvor hun skader seg på sykkel.

Etter hvert ble leseferdighetene bedre og universet ble utvidet. Jeg kikket opp fra bildebokkassene på gulvet, bort til hyllene og opp på alle barnebøkene med masse tekst, bare forstyrret av en og annen liten svart-hvitt tegning.

Det var Mio min Mio, Brødrene Løvehjerte, Bobseybarna og Nancy Drew. Men mest av alt kikket jeg på meter etter meter med de fineste bokomslag.

Innholdet var langt fra drager, amerikanske eventyr og veslevoksne detektivspirer. Tvert om. Bøkene handlet om den lille gutten i gata, jenta i oppgangen, han med nøkkel rundt halsen, vaffelstekende bestemødre, hjemmeværende fedre og utearbeidende mødre. Det var ordene til kona og tegningene til mannen.

Forfatteren var Anne-Cath Vestly, flere generasjoners litterære Mormor. Helt siden hun debuterte som forfatter med Ole Aleksander Filibom-bom-bom (altså, for et navn, man blir jo øm i hjertet bare av navnet i seg selv) i 1953 senket hun seg ned på barns nivå, skrev det de ville lese om, utfordret samfunnsnormene, alt med et varmt hjerte, smil om munnen og en usedvanlig evne til å mikse byens dagligliv med barnlig fantasi. Og det beste av alt: Alle var snille med hverandre. Barn mot barn, voksne mot voksne, barn mot voksne og voksne mot barn. 

Ole Aleksander er så stolt over ranselen sin, men de store guttene ler av ham. Heldigvis går det bra til slutt, slik det alltid gjør i Anne-Caths verden. Det er et godt sted å leve i.

Hun skrev, hun leste høyt og hun spilte i filmatiseringer av bøkene. I femtien år skrev hun om Ole Aleksander, Mormor og de åtte ungene, Lillebror og Knerten, Guro og Aurora, Kaos og Ellen Andrea. Mange, egentlig alle, var tilknyttet den fiktive drabantbyen Tiriltoppen. Til og med Mormor, Maren, Morten, Marte og alle de andre barna, for selv om de bodde i et hus i skogen, var det like ved Tiriltoppen. Nabolaget ble en trygg havn for alle leserne, og fornøyelsen var stor hver gang de ulike romanskikkelsene møtte hverandre.

Alle ble glad i Mormor og alle de andre, men de gjorde ikke så mye ut av seg. De var snille og greie, alt var nært og trygt og kjent, og Anne-Cath Vestly har kanskje ikke helt fått den anerkjennelsen hun skulle fått.

I 2020 gjør mange opp for seg, så også jeg med dette innlegget. 15. februar er det 100 år siden alle norske barns Mormor ble født, og fanfare og konfetti, trommevirvler og filibom-bom-bom som hun skal takkes!

For min del begynte det på biblioteket. Tror jeg. Eller kanskje var det gjennom hennes høytlesninger på radioprogrammet Barnetimen for de minste. Så gammel er jeg at jeg husker hvordan jeg satt pal foran radioen hver lørdag og lyttet. Kanskje det begynte med Kanutten, TV-serien med Anne-Cath og Alf Prøysen. Kanskje var alt samtidig. Om det begynte eller fortsatte vet jeg ikke, men etter mine eldre brødre overtok jeg boken om Ole Aleksander og bestemor til værs. Snart klarte jeg også selv å lese i boken. Igjen og igjen. Selv om jeg bodde langt ute på bygda, i en annen del av landet, eller nettopp derfor, elsket jeg å lese om femåringen som bodde i en liten leilighet ett eller annet sted i den store, store byen.

Noen år senere fikk jeg en helt ny bok. En bok som ingen før meg hadde hatt. Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark ble min store Mormor-åpenbaring. Det var spennende reise, tyveri og til og med en liten forelskelse, og for meg den aller, aller første boken i en lang rekke Mormor-bøker. Senere kom også filmene, særlig den hvor Mormor steker vafler midt i skogen. Kom og kjøp, ropte hun, og jeg får lyst på vafler bare ved minnet. Ja, også det ene barnet som måtte sove i en skuff. Kanskje var det flere. Dere vet, trangboddheten i byene, den som Mormor, foreldre og alle barna på M flyttet fra.

I alle fall sånn rett ved siden av Tiriltoppen, altså. 

Tidenes romantiske øyeblikk i Anne-Cath Vestlys bøker, i alle fall sett med et barns øyne: Maren blir forelsket!

Og om det var før eller etter eller samtidig, også bøkene om Guro ble filmatisert. Min favoritt, der jeg fasinert tittet på bibliotekets bokhyller. Fargerike omslag hadde den reneste godteri-funksjon. Jeg måtte bare ta de ned, holde i de, lese bøkene. Og ved siden av, alle bøkene om Aurora. Like fargerike bøker som Guro-bøkene.

Knerten-bøkene, derimot, oppdaget jeg ikke før det var for sent. Jeg hadde bikket den kritiske alder, attpåtil var jeg jente, og andre bøker fristet mer. Lillebror og Knerten var bare en barnslig liksomlek, jeg så ikke det samfunnskritiske, det fine i det litt triste.

Hvor Ole Aleksander og Mormor-bøkene for det meste er fulle av livsglede er det noe sørgelig over Lillebror som er så mye hjemme alene. Far er ute på jobbreiser, og moren må ta seg jobb. Med nøkkel rundt halsen finner han trøst i en liten trepinne han levendegjør. Selv om leseren får medynk med Lillebror, legger han og Knerten ut på små eventyr man simpelthen blir riktig glad av. Anne-Cath var god på det der, gjøre det triste fint. Akkurat som dumme ting kunne gjøres bra, akkurat som da pappaen til alle M-ene ordnet jobb til han som stjal sykkelen hans. Akkurat sånn.

Aurora var også klart samfunnskritisk, i alle fall fungerte serien som en subtil knyttneve til mannfolka. I Aurora-bøkene fikk vi møte en pappa som stelte hus og hjem mens mammaen var ute på jobb, attpåtil som advokat. Vi som var barn på 70-80-tallet oppdaget nye muligheter, for de aller fleste av oss vokste opp med hjemmeværende mødre. Hun åpnet øynene våre. Anne-Cath tok et steg videre i den etterfølgende serien om Guro. Ikke bare jobber moren til Guro, hun er attpåtil noe så mannete som vaktmester. I denne serien har ikke moren særlig mye valg, for mannen, faren til Guro, er død. Også Guro og moren bor i Tiriltoppen, samme drabantby som Ole Aleksander og Aurora. For å forvirre og glede et lesende barn ytterligere sydde Anne-Cath disse to seriene om Guro og Aurora ytterligere sammen: Erle blir vaktmester i blokka til Aurora, og Guro og Auroras lillebror blir bestevenner.

Med Guro-bøkene og deres avsluttende musikalske høydepunkt endte min Anne Cath-lesning, i alle fall om vi tar det kronologisk etter hennes verker. Først som voksen tok jeg atter opp hennes bøker, nå høytlesende for min sønn. Aurora var en av de aller første bøkene jeg kjøpte til ham, men det var min egen slitte utgave av Ole Aleksander som ble lest flest ganger. Det var likevel Lillebror og Knerten som gjorde størst suksess, sterkt initiert av nye filmatiseringer og merch i leketøysbutikkene. Det er ganske magisk hvordan bøker skrevet på 1960-tallet med handling fra datidens Oslo kunne gjøre stor suksess også på 2000-tallet.

Vi er mange som 100 år etter Anne-Caths død kan takke henne. Jeg er en av de, men også mine foreldre og mine besteforeldre. Til og med min sønn. Og kanskje en dag vil også hans barn og barnebarn lese og glede seg over hennes bøker, hennes litterære univers der alle er snille med hverandre og alt som er litt dumt blir til noe veldig fint.

Så Anne-Cath, du som jeg som barn ble så glad i at jeg fortsatt kaller deg ved fornavn, jeg ville bare si

Takk.

Verdens slappeste nyttårsinnlegg om lesing

Det føles ikke helt på stell å skrive årsskifteinnlegg i en periode hvor jeg knapt nok leser, og i alle fall ikke skriver om det jeg leser. Jeg har hatt liten tid til den slags i år, og lysten forsvant som dugg for solen da forlagene begynte å kreve at innlegg basert på leseeksemplarer skulle merkes som reklame. 

Jeg blir fortsatt uvel av tanken. 

Uvel av tanken blir jeg også på alle bøkene jeg ikke har skrevet noe om. Bøker som faktisk fortjener å bli løftet frem, uavhengig av om bøkene jeg har lest er leseeksemplarer (merk: Disse er pr. definisjon ikke verdt et rødt øre) eller ei. Roser jeg ei bok opp i skyene samtidig som jeg merker innlegget som reklame, vel, da blir jeg vel ikke satt særlig seriøst. 

Derfor får jeg ikke oiet og akket meg over hvor kvalmende underholdt jeg ble av Ida Hegazi Høyers Ene | Barnet, hvor befriende ukorrekt hun beskriver et skakkjørt menneskers opplevelse av morsrollen og hennes kjærlighet til sitt barn. Og godt over på motsatt side av korrektheten: Marte Hukes lyriske roman Du er et levende sted. Korte dikt og lengre tekster, ulik rytme og stadig endring av skrivestil: Teksten speiler alle følelser, tanker, drømmer og kaos både på godt og vondt. Graviditet, fødsel, barsel og småbarnsperioden rommer hele spekteret. En større livsomveltning enn å få barn er ikke mulig, og antall bøker med denne tematikken er enormt. Disse to makter å gi leserne noe ekstra. 

Hun skal få øyne som skal se sola. Hun skal få hender som skal gripe om andre hender.

Jeg må lære henne å bli sterk. I en verden jeg ikke vet hvordan kommer til å bli. Det skal gå bra. Det må gå bra.

Jeg har også vært liten, uferdig, ubrukt.

Hvis jeg kan tillate meg et lite utdrag fra Hukes roman, da. Jeg vil gjerne det, for jeg trenger stadig å distansere meg fra skuffelsen jeg følte ganske tidlig i 2019, da en av mine favoritter ble tatt for plagiat. Jeg orker ikke mer av det. 

Ikke trenger jeg å rose bøker for å skrive om de heller. Slik som at jeg godt kunne tenke meg å skrive litt om Jonas Gardells store mors- og oppvekstportrett Til minne om en betingelsesløs kjærlighet. Jeg likte den ikke som helhet, men jeg likte enkelte partier. Eller, jeg likte den i små doser. Skrivegleden hans er av og til i voldsomste laget. Men alt dette kan jeg ikke fortelle mer om, for da må jeg merke innlegget som reklame. 

Mest lei er jeg for at jeg ikke kan skrive om Kathrine Nedrejords ypperlige ungdomsroman Det Sara skjuler. Om skammen, fortvilelsen og skylden på den ene siden, det gripende vennskapet på den andre siden. Ei heller kan jeg skrive om hvor imponert jeg er over Linnea Myhres utvikling som forfatter. Det får visst noen andre ta seg av. 

Så får jeg famle litt på nyåret, fundere over hva jeg vil og hva jeg kan, hva jeg orker og hvordan jeg kan bruke skrivekløen til noe nyttig. Kanskje kan jeg frigjøre tiden til å skrive mer selv, du vet, jobbe med Den Store Romanen eller små slektshistorier. Eller så kan jeg gjøre det jeg burde gjøre. Lese klassikere, de viktige verkene som har preget ettertiden. Det er bare det at det finnes så mange kvalifiserte lesninger av disse allerede. Føleri og ufaglært synsing faller litt for lett igjennom. 

I mens jeg grubler videre kan dere vurdere å lese mine største lesegleder i 2019: 

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg

Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo

Bli hvis du kan-trilogien, av Helga Flatland

Det Sara skjuler, av Kathrine Nedrejort

En frivillig død, av Steffen Kverneland

Vær så god, gode boktips hentet fra hjertet. Og dere? GODT NYTT ÅR!

Dette leste hun i 2019

37. =OSLO Juleutgaven

36. Ene | Barnet, av Ida Hegazi Høyer

35. Vind i værhanen, av Dan Andersen

34. Pupp?, av Mina Lystad og Kristin Grue

33. Til minne om en betingelsesløs kjærlighet, av Jonas Gardell

32. Du er et levende sted, av Marte Huke

31. Miss Marie, av Ellen Vahr

30. Det Sara skjuler, av Kathrine Nedrejord

29. Meg meg meg, av Linnea Myhre

28. Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå, av Kjersti Bjørkmo

27. Rakels bok, av Sissel Verøyvik

26. Presens maskin, av Gunnhild Øyehaug

25. Estalåni, av Eli Fossdal Våge

24. Fuglekikkeren, av William Shaw

23. Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland

22. Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland

21. Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland

20. Døtre, av Eva Aagaard

19. Beistet, av Per Schreiner

18. Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris

17. Havfruehjerte, av Ingvild Lothe

16. Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg

15. Kjære pappa, av Kjartan Brügger Bjånesøy

14. Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo

13. Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad

12. Alberte og Jakob, av Cora Sandel

11. Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg

10. Hvit, av Han Kang

09. Juleoratoriet, av Göran Tunström

08. Jordmor på jorda, av Edvard Hoem

07. Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

06. Catullus. Samlede verker, gjendiktet av Grip og Hagerup

05. Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen

04. Intet nytt fra Vestfronten, av Erich Maria Remarque

03. Hotell Montebello, av Rebecca Wexelsen

02. Søsterklokkene, av Lars Mytting

01. En frivillig død, av Steffen Kverneland

Hvorfor så stille, lille Persille?

Ja, hvorfor har det gått flere måneder siden forrige innlegg, Ellikken? Vi ser jo at du leser bøker, det er ikke det, så HVORFORPOSTERDUINGENTING?

Jo, det er slik at det hersker litt uenigheter i bokblogglandia og generell forvirring i forlagsverden om hvordan vi skal tolke forbrukerombudets nye retningslinjer (eller lover) vedrørende leseeksemplarer. Noen mener mer bestemt enn andre at vi som blogger om bøker vi mottar fra forlagene må merke innleggene med

#reklame

Nei, jeg nekter. Nei, nei, nei. NEINEINEI! Jeg driver ikke med reklame, jeg får ikke et rødt øre fra noen i forbindelse med bokbloggingen, jeg driver litteraturformidling ut i fra velmente tanker om å spre det glade lesebudskap. Jeg har ingen intensjon om å smigre meg inn i bokbransjen, intet ønske om å tiltrekke meg sponsorer, og jeg akter definitivt ikke selge sjela mi for å rose bøker jeg ikke kan gå god for.

Det er rett og slett helt uaktuelt for meg å fremstille meg selv og min bokblogg som noe useriøst, noe kjøpt-og-betalt. Jeg er ingen blogger som skriver for å tjene penger. Jeg er bare en bokblogger, en kulturbærer som skriver ut i fra ren personlig interesse, som kjenner glede over å kunne gjøre noe for andre, fremheve de som fortjener å fremheves, et utløp for overskudd både av tid og energi. 

Resultatet av denne protesten er stabler med leseeksemplarer hjemme, et titalls leste bøker jeg ikke kan blogge om, svekket leselyst og en bokblogg lagt i sørgelig dvale. 

* Tittelen henviser til Inger Hagerups barnedikt Lille Persille.

Estalåni, av Eli Fossdal Våge

Ikke avfei denne diktsamlingen allerede ved tittelen. Boken i sin helhet er lettlest og forståelig, samtidig med et vell av tolkningsmuligheter.

Estalåni, av Eli Fossdal Våge
Dikt. Utgitt i 2019.

Det noe forvirrende ordet henviser til forfatteren og bokens jeg-persons kallenavn, gitt av søsteren en eller annen gang i oppveksten. Hun er gravid og vi følger hennes tankespinn gjennom graviditet, fødsel og etter hvert også datterens første leveår, hele tiden med tilbakeblikk til egen oppvekst.

Like skiftende er hennes uttrykk. Det veksles hele tiden mellom korte noveller, dikt i ulike format og nærmest utdrag fra vitenskapelige skrifter. Likevel er det et system i vekslingen som gir orden i kaoset. På samme vis er handlingen enkel å forstå, selv om det rommer et vell av tolkningsmuligheter. 

Det føles nærmest respektløst å forsøke skrive en omtale av Estilåni etter kun en gjennomlesing. Her er så mye.

En gang skal du spørre hvordan det var den dagen du ble født, sier hun og svarer at hun vil fortelle om været. Akkurat slik det var, helt i sin egen lille boble hvor kun det nære og kjente fikk innplass. Og så, denne mørke skyen, ondskapen, det den vesle jenta må beskyttes fra.

En eller annen gang rundt tjueandre juli blir hun født, den vesle jenta som en gang var en celle. Og kanskje var det en før henne også, slik leste jeg det i alle fall. At det gikk galt, for så å etterfølges av en øredøvende stillhet. Først når fosteret, det som snart blir hennes datter, er levedyktig lar moren igjen tankene få utløp. Om jeg har lest dette riktig har dette tomrommet sjeldent vært bedre beskrevet. - Helt uten ord.

Før dette igjen, dilemmaene. Dette med å gi liv eller ta liv. Og senere, flere dilemmaer. Hvordan gi nok kjærlighet og ballast til at barnet skal være lykkelig. Hvordan gi nok beskyttelse til at barnet ikke skal rammes av ondskap. Eller selv utføre ondskap. Foreldre blir foreldre når barnet blir født, sier hun. 

Hvordan kan hun, som aldri før har vært mor, være mor? Og hvordan kan hennes opplevelser i oppveksten, alle disse minnene, ubehaget og gleden, styrke henne i sin nye rolle? Hun famler, uroer seg og er trygg i seg selv i samme stund, et sårbart system i kaoset.

Dette kaoset alle kvinner, menneskeheten, opplever, og kanskje særlig når et nytt liv vokser frem. Når cellen deler seg, når et menneske dannes i et annet menneske, når hjertet til den lille tilpasser seg morens hjerteslag, bare for så en dag, helt plutselig, finner sin egen vei. 

Alle kvinner som får barn, kjenner på de samme følelsene, det livsomveltende, men likevel er ingen like. Akkurat som oppvekst, tenker hun. Mange deler oppvekst, men ingen oppvekst er lik de andres.

Det finnes ingen oppskrift på å ta vare på sitt barn. Det finnes ingen fasit på oppdragelse og oppvekst. Og på samme måte finnes det heller ikke noe fasit på hvordan man skal lese Estalåni. - Akkurat som diktene der ordene står tett i tett uten noen form for tegnsetting. Leseren velger selv hvor pausene skal tas, hvor man skal begynne på nytt og avslutte …

… Eller lese på nytt. Boken anbefales med glede, men for fullt utbytte: les flere ganger!

Kilde: Leseeksemplar.

Sommerlesing

Det er på høy tid å ta seg sammen. I mars fikk jeg et verv som har tatt all min tid og oppmerksomhet, det har vært galimatias, unntakstilstand, jeg vet ikke hva. Alt har surret rundt i hodet mitt, jeg har slåss mot teflonhjerne og gullfiskhukommelse, skrevet ned alt jeg har forsøkt å snappe opp, forsøkt å systematisert, tenkt nye tanker, halvtenkte tanker, ideer, visjoner, vært handlingslammet. 

Bøker og bokblogg har jeg måttet plassere nederst på prioriteringslisten. Vel, nest nederst. Aller nederst finner vi gulvvask. Jeg kunne skrevet vindusvask, men det er ikke en gang i min bevissthet. Jeg tenker kun på det når jeg er hjemme på dagtid, og jeg mener, jeg er aldri hjemme på dagtid. Alt av leseutfordringer ble slettet, fort, bort med det, en mindre unødvendig dårlig samvittighet.

Det verste var kanskje å innse at jeg ikke hadde tid til Bokbloggerprisen likevel. Alle gode intensjoner jeg var så innstilt på, men så kom noe annet, noe større, som skulle ta all min tid.

Men så, noen måneder ut i vervet, noen styremøter senere, et par norgesmesterskap, noen kvalifiseringer og promoteringsevent senere, ble det sommerferie. Et fripust, en pause, litt lesetid. 

Etter fire måneder med problemstillinger jeg ikke ante jeg måtte ta avgjørelser i, saker jeg ikke en gang ante eksisterte, kunne jeg med letthet avgjøre å avbryte boken jeg har slitt med siden mars måned. 

Skjønt, jeg har vondt for å avbryte, så jeg skummet meg igjennom de siste hundre sidene. Bare for å kunne si at jeg har lest. I alle fall en slags lesing. Narret av godord på omslaget og sulteforet på kriminalromaner, gikk de første hundre sidene som en fest. Jeg fattet til og med interesse for fuglene som fløy over mitt eget hode. Så begynte irritasjonen. De gjentakende ordene, stillstanden, pappfigurene, og den største skuffelsen av de alle: Kriminalhelten som likevel ikke var noen kriminalhelt. Jeg fikset det ikke. 

Innimellom leste jeg to nye norske av året. Begge nokså raskt lest, dessverre også nokså raskt glemt. Egentlig har jeg glemt alt av den ene. 

Den ene, en punktroman, hurra hurra, og jeg må google hva det er. «… (modernistisk) roman strukturert i korte, selvstendige tekster, som prosalyriske punktnedslag i en fragmentarisk fortalt historie» forteller Det norske akademis ordbok, og jeg bare ja vel, litt det samme som jeg tenkte da jeg leste boken. For selv om jeg liker det litt magisk-surrealistiske, rare, utradisjonelle, blir det fort bare masse ord og kreativitet uten at jeg helt klarer å leve meg inn i det. Enkelte avsnitt glitrer med sin dybde og ordspill og gir meg mot til å lese ut boken. 

Kanskje skyldes lunkenheten alt som surret rundt i hodet mitt på denne tiden, for boken har fått hyllest fra de som skjønner seg på dette. Jeg føler meg utålmodig, begrenset, nesten litt dum. I irritasjon river jeg ut en roman, en roman i tradisjonell form, en jeg vil forstå. 

For frykt kan jeg forstå. Frykt for at barna ikke skal ha det bra, at de skal føle seg utenfor. Frykt for terror. Frykt for det ukjente, for å ikke passe inn. Gjennom intens nå-fortelling og mange tilbakeblikk fanges jeg som leser. Jeg ønsker å forstå, forstå personene og sammenhengene, finne nerven i det hele, og forstå hvorfor jeg kjenner meg igjen i historien. Likevel ble boken fort glemt. Tretten-på-dusinet, ikke helt, men det festet seg ikke. I alle fall ikke slik jeg trodde det ville mens jeg leste. 

Så kom forløsningen, en bok jeg visste jeg ville lese med letthet, men med bristende hjerte. En bok jeg garantert ville gråte av, en bok perfekt for transportetappen til sommerferiedestinasjonen. 

Og jeg gråt, selv om jeg ikke gråt så mye som jeg forventet. Jeg hadde hørt alt før, og hørt alt før på en mer inderlig, mer emosjonell måte. Jeg gråt ikke så mye over ordene og handlingen, som jeg gråt av bakteppet. Det at jeg visste historien var sann, at dette faktisk hadde skjedd, og jeg gråt over alle de andre skjebnene, ondskapen bak, minnene fra mitt eget besøk noen år tidligere. Boken i seg selv var enkelt fortalt, i overkant enkelt. Jeg savnet beskrivelser fra livet etter befrielsen, alt jeg ikke har lest i titalls andre bøker eller sett på minst like mange filmer. Noe som kunne skilt boken ut fra alle de andre bøkene, gitt den et særpreg. Slik ble det ikke, men jeg leste med tårer i øynene og fikk motivasjon til å ta fatt på nye bøker. 

Slik som Beistet. Lest i løpet av en lang, svett dag på senga, viften på maks bare en meter fra kroppen. 40 varme ute, verandaen ble ulidelig, tanken på å gå ut for å gjøre noe var utenkelig. Og nå koste jeg meg. Det er få som får meg til å humre-le som Per Schreiner. Alle luktene han beskriver, alt han ikke skriver, men som vi som leser fanger opp. Det surrealistiske som funker som gull, alt vi ler av som ikke egentlig er noe å le av. 

Og le kan man i alle fall ikke gjøre av Eva Aagards vonde debutroman. Boken om tenåringen Mira som må takle både tantens selvmord og egen ferd inn i voksenlivet. Alle spørsmålene hun ikke tør spørre eller får svar på, de hun ikke passer sammen med, og de som kommer til henne når det passer for dem. Alt hun tier om, de hun holder skjult, akkurat som kjolene hun tar på seg bare for å ta av seg igjen. Hele tiden denne frykten for at tantens galskap skal ligge latent i henne. Jeg lar meg imponere over debuten, men selv jeg rives med i fortellingen føler jeg likevel et noe uforløst potensiale. Jeg savnet noe mer, og det er kanskje ikke det dummeste komplementet man kan gi en roman. 

Skjønt den aller sterkeste leseopplevelsen denne sommeren var en bok, en trilogi, jeg burde ha lest for lenge siden. En slukebok, koma-bok, en bok man ikke klarer å legge fra seg, en bok man leser fra perm til perm fordi det er umulig å ikke tenke på handlingen, personene, avslutningen som en gang må komme. 

Og så gjør det så vondt. Helga Flatlands debutroman og dens to oppfølgere suger deg inn i hennes univers, inn i bygda, opp på den store steinen, inn i menneskene, deres skjebner, alt som ble sagt og gjort, alt som ble tolket feil og oversett. Du suges inn i Julies liv og tror du tenker ditt om Mats, men så forteller Mats sin historie og alt endrer seg. Du suges inn i Ragnhilds liv, hun som alltid er der for andre, men som glemmer å leve sitt eget liv. Du suges inn i livene, de altfor korte livene, til Tarjei, Kristian og Trygve, Tarjejkristianogtrygve, forstår og lider med de. Men aller mest lider du med Bjørn, han som reiste ut og kom hjem igjen, den eneste, han som var en del av de fire som for alltid, inn i evigheten, bare omtales som tre. Og det gjør så vondt, det som røsker i hjertet ditt er nettopp dette. Det som snur alt på hodet. Slik som Bjørns fortelling, akkurat i det du tror du har lest alt, forstått alt, bare for å innse at du slettes ikke har tenkt på ham. Heller ikke du. 

I det sommerferien tok ubønnhørlig slutt leste jeg ut boken, bøkene, som ga meg atter troen på litteraturens magi. En bok, tre bøker, som for alltid blir værende i hjerte og sinn.

Og du? Hvis du lurer på hvilke bøker jeg har skrevet om: Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland - Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland - Døtre, av Eva Aagaard - Beistet, av Per Schreiner - Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris - Havfruehjerte, av Ingvild Lothe - Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg - Fuglekikkeren, av William Shaw

Kilde: Bli hvis du kan-trilogien og Fuglekikkeren er fått i gave eller lånt, resten er leseeksemplarer.

Tre nye norske: Rør ikke de som sover, Snøen stryk ut alle spor, Kjære pappa

Av og til tar livet for mye fokus bort fra litteraturen. - Men jeg leser. Litt. Her er nettopp litt om tre nye norske utgivelser som alle får gode skussmål, tross feil og mangler.

• Rør ikke de som sover, av N K Lillebo
• Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
• Kjære pappa. Vi er andre menn no, av Kjartan Brügger Bjånesøy

Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo
Norsk. Debut. Utgitt i 2019. Ungdomsroman.

Emmi og Liv er verdens beste venner. De er de to mot resten av verden, og sammen gjør de hverandre sterkere. Den andre gjør livet verdt å leve. Det er bare et problem. 18 år unge Emmi ligger i en kiste og forstår ingenting. 

Ikke før bestefaren åpner en luke og viser henne livet etter døden. 

Nina Kveen Lillebo er låtskriver, tekstforfatter og nå også forfatter med en høyst uvanlig debutroman. Emmi er død, men lever videre i dødsriket, ett eller annet sted under jordens overflate. Dermed tvinger hun også sine lesere til legge fra seg sunn fornuft og lese videre med åpent sinn. 

For meg fungerte det utmerket. For andre vil det kunne gå ad dundas. 

Målgruppen er problematisk. Fortellingen er todelt, og der beretningen om dødsriket er noe barnlig formidlet er hennes minner fra verdenen over langt mer brutale. Slik er boken både beregnet for eldre ungdommer, og samtidig også for barn. De yngste vil la seg uroe av suicidale Liv og antatte overgrep, mens de eldste vil trøtne av mer eventyraktige godnatthistorier under jorden. 

- Eller så kan man bare godta det rasjonelle i det irrasjonelle og, som meg, kose seg med en lettlest og godt fortalt historie. 

For hvordan kan man skrive troverdig om noe man ikke har det minste hold å vite noe om? Klart man må ta seg friheter for å tone ned logiske brister: Et tre som strekker seg helt opp til jordskorpa, en likhusansatt som fungerer som bindeledd mellom liv og død, og døde som forsøker å sove på dagtid, bare forstyrret av sørgende som gråter ved graven. Så dukker det opp problemer underveis, hvor de døde lever beskyttet fra de som i livet har gjort urett. Her er visst ingen rom for tilgivelse, hvor vondt det enn er for leseren å godta dette. 

Desto bedre er forfatterens nesten usynlige forglemmelse av Emmis foreldre. De blir knapt nevnt, og med en 18-åring som hovedperson kunne det kanskje ikke blitt gjort annerledes eller mer troverdig. Her er fokuset på venner - og en bestefar, barndommens ideal og stille savn. 

Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
Norsk. Nynorsk. Kortroman. Utgitt i 2019.

En tolv år ung gutt sykler hvileløst rundt. I lommen har han en lapp fra skolen han slettes ikke kan vise frem til moren. Ikke at han har gjort noe galt, men fordi ordene på arket er riktige. Ordene som forteller om bekymring for at han ikke har det bra hjemme. 

Mens han sykler betrakter han verdenen han ikke får ta del i. Han er bare 12 år, men hans ansvar er en voksens. Da faren døde, døde også moren. Litt og litt har hun forsvunnet, inn i et skall, sovende på en sofa. Han var hennes liv, hennes alt, han som fikk henne ut av depresjonen og inn i lyset. Han ga henne fotfestet og nå er han borte. Moren har ham ikke lenger, hun har ingen. Her og nå ser hun ikke sine egne barn. 

Ikke en gang han som er hennes eldste. Han som setter seg fore å være der når hun våkner. La henne våkne opp og gå tilbake til det vanlige livet. I mens må han lage mat. Passe på broren. Sørge for at klærne er rene nok. Lufte ut når det trengs. Gjemme beskjeder fra rektor. 

Snøen stryk ut alle spor er en trist-vakker beretning om omsorgssvikt, men troverdigheten får stadige brist ved valg av ord og vendinger, samtidig som historien svekkes av telling. 

Fortellingen veksler mellom hans og hennes synsvinkel, men språket differensieres ikke tilstrekkelig til at guttens fortellinger virker troverdige. Guttungen bruker ord som lærerinne og uttrykk som snedig glimt i auge, samtidig som det refereres til Grandiosa og WoW. Sammen oppleves det hele som noe kunstig. 

Mest kritisk er likevel forfatterens hang til å forklare familiesituasjonen, morens depresjon og sønnens forsøk på å dekke over. Årsakssammenhengen fremstår litt for skoleflinkt formidlet i all sin overtydelighet. 

Kjære pappa, av Kjartan Brügger Bjånesøy
Undertittel: Vi er andre menn no
Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2019. Personlig beretning.

Kvifor er det så vanskeleg å akseptere at foreldra våre, dei som alltid har vore sterke og ansvarsfulle, plutseleg skal bli gamle? Er det fordi vi sjølv må innsjå at vi for alvor har blitt vaksne? Dette spør forlaget så treffende i sin omtale. 

Dette utdraget formidler essensen i boken ytterligere: 

Mange får vaksenlivet rett i fleisen når dei får barn Eg høyrer til generasjonen som på 1990-talet kompenserte for eit manglande politisk prosjekt med tung ironi, lamma av distanse til realitetane. I nokre år kunne et bli overraska over at eg faktisk var far på ordentlig. Då eg første gong ringte barnehagen og sa: «Hei, dette er pappaen til Albert, var det som om eg ikkje trudde på det sjølv, at eg berre let som.

Eg høyrer stadig folk over tretti år som seier at dei samlar vaksenpoeng, medan dei heller burde byrje å tenke på pensjonspoeng. (…) Diagnosen er aldersblindheit - ei manglande evne til å forstå eigen alder.

Det treffer meg så inderlig hardt. 

Fedrene våre starta voksenalderen som nykonfirmerte. Etter noen år, gjerne på sjøen med all ballast det førte med seg, etablerte de seg med kone og etterhvert en tallrik barneflokk. I årevis spinket og sparte de på alt i husholdningen, og sparte seg slik opp en god og trygg økonomisk buffer som en generasjon senere har kommet voksne barn og ikke minst barnebarn til gode. 

Mens vi? Vel, vi har levd herrens glade dager som backbackere i jungelen og brukt opp studielån på festivaler vi knapt nok husker å ha vært på. 

Forfatteren selv tar utgangspunkt i egen forvirring og fortvilelse når hans slagrammede far stadig blir fysisk svakere. Også mentalt endrer han seg, faren er ikke lenger den bautaen han alltid har vært. Plutselig er det sønnen som må opptre som den voksne og ansvarlige. 

Det er utvilsomt behov for denne type litteratur i dagens samfunn. Vi er utallige forvokste ungdommer som i mange, mange år har tviholdt på ung-og-lovende-hvileputen. Som førtiåringer får vi plutselige slag i magen når vi innser at våre foreldre ikke lenger er like spreke som tidligere. Klippene i våre liv er i ferd med å forsvinne, en eksistensiell krise er i ferd med å utvikle seg. 

Dessverre lider denne personlige beretningen av nettopp det personlige. Det er for få avbrekk fra forfatterens egne opplevelser. Jeg savnet noe mer, noe mer universelt, men det ble litt for navlebeskuende og detaljert i forhold til hans fars sykdomsforløp. 

Til tross for dette er Kjære pappa en hjertegod og gjenkjennbar fortelling mange vil ha godt av å lese - og reflektere over.

Kilde: Leseeksemplarer.

Livmødre som grør saman

Overskriften er hentet fra diktsamlingen Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust.

Jeg har all min tid vært fascinert av slektshistorier og har de siste årene publisert en del av disse her på Ellikkens bokhylle. Enda gjenstår mange. Som for de fleste slektsforskere er den største utfordringen ikke gotisk skrift og utallige Ole Olsen-er, men derimot nærmere i tid og av et helt annet (s)kjønn:

Slektens kvinner.

Helten i boken du leser i er gjerne en mann. Historiebøkene forteller om menn. Bygdebøkene forteller om mannlige gårdseiere og husmenn som leide jorda. 

I bakgrunnen finnes alle jentene og kvinnene som med barn på ryggen ryddet åkre for stein, alle de unge jentene eller utslitte konene som døde i barselseng, alle de som tiet når de ville skrike, de som ble misbrukt, ble svangre og måtte leve i skam. De som turte og satte nesa i sky som svar på bygdesladderen, de som lagde mat til arbeidslaget de selv var med i, de som stod opp før alle andre for å tenne opp i ovnen. De som giftet seg fordi de måtte, og de som gråt i stillhet over å ikke få samme skolegang som sine brødre. Kvinner som ga politiske råd til sine menn, og kvinner som måtte be sine ektemenn aller nådigst om noen skillinger. Fruer som ba til høyere makter om at mannen skulle slutte å drikke opp alle pengene, og unge koner som speidet ut over havet i uvisse og savn. Kanskje snart også sorg.

Disse finnes i min slekt, disse finnes i din slekt.

Det er bare så vanskelig å finne ut hvordan de faktisk hadde det. Hva de tenkte, hva de følte, hva omverdenen - og mennene - tenkte om dem. Desto viktigere har jeg følt det å kunne løfte deres liv opp og frem. Noen generasjoner for sent, men likevel. 

Lykke. Sorg. Skam. Skyld. Anger. Forventning. Redsel. Følelser er like den dag i dag som på 1700-tallet. Slik kan man også i 2019 føle en formødring med sine formødre.

Di hand over mi hand
mi hand over mor si hand
mor si hand over mormor si hand
mormor si hand over oldemor si hand
og det er hand på hand
tak på tak
liv på liv
mor på mor
livmødre som grør saman
og føder deg inn i ei verd
av lyftande hender

Fra Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust

Noen av mine formødre er avbildet over. Noen lykkelige, andre ulykkelige. Noen stolte og høyreiste, andre trivdes best i skyggen. Klarer du se noen likheter, eller hvem som er mødre til hvem?

Alberte og Jakob, av Cora Sandel

I årets tredje runde av Elidas 1001-lesesirkel har månedens utfordring vært å lese bøker av kvinnelige forfattere. Mitt valg falt denne gang på en norsk klassiker som ofte havner i skyggen av Sigrid Undsets verker. 

Alberte og Jakob, av Cora Sandel 

Utgitt i 1926. Debutroman. Første bind i trilogi. 

Ungjenta Alberte, datter av byens sorenskriver, går hjemme hos sin mor og sturer. Hele hennes tilværelse går ut på å tørke støv og stoppe strømper, mens hun intet annet vil er å studere og komme seg ut i verden. Ut. Ut av huset, ut av morens tungsinn og konstante misnøye. Hadde du enda vært pen, sier moren. Hadde du enda vært som de andre pikene. 

Det er kanskje det vi liker så godt med Alberte. Det at hun slettes ikke er som alle andre, at hun ikke ønsker å endre seg slik at hun passer inn i samfunnets mal, at hun er helt alminnelig av utseende, blyg og innesluttet. Like fullt - gjennom alle disse årene - har hun for sine lesere fremstått som et forbilde. Hun vet ikke hva hun vil. Det eneste hun vet er at hun vil noe annet. 

Vi kjenner oss igjen i henne. Denne middelmådigheten, men mest av alt trassige behovet for å beholde seg selv, at det skal være godt nok. Det sta, uuttalte kravet om å duge, selv om man føler seg udugelig. 

Alberte er intet menneske som gir opp. Selv i det mest mismodige, ensomme og mørkeste beholder hun håpet. Hun går dagen lang og fryser, blåfrossen og nedfor, men stadig våkner hun neste morgen, inntullet i varm dyne. Slik starter hun dagen, hver dag, den eneste gangen hun er varm og glad. 

Moren selv er lys og lett ute blant folk. Som ved et trylleslag slukkes hun med det samme hun kommer hjem. Akkurat som faren, hennes elskede far, skjuler sine pjoltere, raser mot sin kone, men aldri løfter en finger mot datteren. 

Hun lengter, fryser og gråter. Huset er trekkfullt, faren er alkoholisert og tynget av økonomiske problemer, broren lever utsvevende og moren er forbitret og isende kold. Albertes skolegang ble avsluttet i forsøk på å begrense utgifter, mens broren Jakob som strever med tall og bokstaver, bare vil til sjøs.

Og det onde og deilige øyeblikket er inne, da lengselen efter at noe må skje - et eller annet - hva som helst nesten - blir som verk i en, noe en ikke lenger kan bære.

Alberte kan intet annet enn å leve for sine stjålne slurker med skåldende varm kaffe, spaserturer med sin forgudede far og hente broderlig støtte hos Jakob. Påtvungne sosiale selskapeligheter gjør henne utilpass og forsterker hennes følelse av annerledeshet. Så gjør også samfunnets beklemmende jag etter å bli godt gift. De hun faller for er av lavere rang. De som faller for henne byr henne imot. 

Akkurat som det er det hele livet skal gå ut på. Finne seg en passende ektemann. Få barn. Tørke støv og stoppe strømper. Alberte vil så mye mer enn å ikle seg en statistrolle i samefunnet. Mer enn å holde sitt hjem i orden, være oppofrende kone og oppdra sine barn som hun selv ble oppdratt. Hun vil lese mer. Smile mer. Oppleve mer. 

I et helt år følger vi Alberte, og det er her og nå, der og da, usigelig mørkt, deprimerende og trykket. Ute råder vintermørket og forsterker det vonde. Når sommeren endelig kommer med sol, varme og tilreisende gjester, blir dette mer en byrde enn en glede. Alt som skjer, alt som fortelles, bringer Alberte enda dypere ned i mismotet. Dette innblikket i en verden utenfor, en smak av noe større som fysisk forsvinner når høsten kommer, forsteiner seg i hennes bevissthet. 

Når så Jakob får hyre på en båt og hennes nærmeste venninne blir med barn, er det duket for oppbrudd. Hun er i opprør, hennes liv der langt oppe i nord er slettes ikke verdt å leve.

Det er lite ytre handling i boken, akkurat som hennes verden er svært snever. Kritikk mot datidens patriarkalske familiesystem, borgerskapets streben og småbyens strenge konvensjoner er enkle å lese, men forfatterens agenda var først og fremst noe annet. Følelser. 

Cora Sandels fokus er på Albertes indre sjeleliv, hennes lengsel og ensomhet, men også i et større bilde. Selv i sin ensomhet er hun ikke alene. Alle lengter etter noe, føler seg bundet, lar seg begrense. Slik fremstår også Albertes gryende innsikt i foreldrenes situasjon, hvordan de er som de er, for meg som bokens høydepunkt. Samtidig som Alberte løsriver seg makter hun omsider å se morens små øyeblikk av omsorg. Mørket letter, lengsel går over til håp. 

Om forfatter og forfatterskap

Cora Sandel er pseudonym for Sara Fabricius, født i 1880 og død i 1974. Sara tilbrakte sine første leveår i Kristiania. Hennes far fikk etter hvert embetsstilling i Tromsø, og hele familien flyttet nordover. Dermed er det også lett å oppdage likhetstrekk mellom hennes liv og diktning, et inntrykk som forsterkes vel vitende om at hun som voksen tilbrakte mange år i Paris. 

- Akkurat som Alberte: Kvinnelig hovedperson fra besteborgerlige kår, opprinnelig fra hovedstaden, men oppvokst i Nord-Norge. Kunstnerisk sjel, men som grunnet datidens samfunnsmoral ikke uten problemer kan leve sitt liv slik hun ønsker. 

Som sin litterære Alberte skal også Sara Fabricius ha vært stille og beskjeden. Likevel våget hun, riktignok noe skjult bak sitt alter ego, å ta oppgjør med sosiale skiller, tale uten blygsel om fattigfornemme borgere, avsløre uheldig familiedynamikk og fronte kvinners behov for selvrealisering. Først og fremst på individnivå - men samtidig satt inn i en større sosial ramme. 

Cora Sandel er en fremragende personskildrer, og hun lar sine personer framtre både gjennom en omgivelse, et miljø, og gjennom hva vi kan kalle tilstandsbeskrivelser, det vil si via tanker, følelser, sanseinntrykk og erindringer. Hennes personer er – eller føler seg – ofte alene i verden, og ensomheten blir fremhevet ved at personene gjerne inngår i et slags komplisert avstandsfelleskap med andre mennesker. - Tone Selboe, professor i litteratur.

Hennes litterære debut, Alberte og Jakob, ble utgitt i 1926. Senere fulgte hun opp med Alberte og friheten i 1931 og Bare Alberte i 1939. Trilogien er blant de mest elskede norske litterære skatter gjennom tidene. I 1945 utga hun nok en roman som i ettertid med rette omtales som klassiker: Kranes Konditori. Totalt består Cora Sandels forfatterskap av fem romaner og fem novellesamlinger. Førtifem år etter sin død regnes hun stadig som en av Norges fremste språkkunstnere. 

Kilde: Fra egen bokhylle. Min utgave er fra 2002 og basert på førsteutgaven. Under 2. verdenskrig ble deler av boken sensurert og senere utgaver frem til 2002 har vært skadelidende av dette. På nb.no kan eksempelvis en utgave fra 1995 leses digitalt, men da med feil og mangler. 

Les også: I 2014 ble boken samlest i Bokblogglandia. Les om boken og sjekk kommentarfeltet for andres blogginnlegg ved å klikke på (denne lenken). Videre er Klassekampens artikkel om Cora Sandel, oppbruddets forfatter, anbefalt lesestoff.

Kjære skoleelev: Det er ikke noe jeg blir mer glad for enn at bokbloggen min inspirerer andre til å lese eller plukker opp bøker de egentlig ikke hadde tenkt å lese. Samtidig ser jeg at Ellikkens bokhylle får mest treff på bøker som gjerne blir lest i forbindelse med særemne og lignende, og jeg minner om viktigheten av å oppgi kilde ved kopiering av tekst. Om mine leseopplevelser kan gi dere litt hjelp på veien er det fint, men for all del: LES BOKEN, noter underveis og gjør dine egne betraktninger. Lykke til!

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg

Jeg har lest en helt spesiell bok. En bok som av forlaget beskrives som (…) ei livshistorie, slektshistorie og ein liten bit av noregshistoria. - Og alt dette på bare 60 sider. 

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg 

Lyrisk kortroman. Memoarer. Nynorsk. Utgitt i 2019. 

Romanens jeg-person, åpenbart forfatteren selv, vokste opp på en gård med flere generasjoner på samme tun. Vel så viktig er alle dyrene og omgivelsene. Fjellene. Husene. Dette noe som alltid har vært der, dette noe som må vernes om, dette som ingen som selv har vokst opp på en gård i ei lita bygd, ikke helt kan forstå. 

Det er han og mor og far, og det er besteforeldrene, oldemoren og søsteren til oldemoren. De som har fått odel i gave ved fødselen, de som ble giftet inn, de som ble elsket og ofret. I generasjon etter generasjon har hele livet vært viet til gården, til tradisjonene, til generasjoner før og generasjoner etter. Alt man har fått, alt man har ofret, alt for å holde gården i familien. 

De lever tett, tett sammen, men likevel med avstand. Han beretter om besteforeldre som ikke husker sin egen bryllupsdag og foreldre som vier all sin omsorg og kjærlighet til han, sønnen, odelsgutten. 

Det er en begrenset verden. Her var det ikke rom for engelske fotballspillere, skriver han. Alt dette som han aldri fikk innblikk i, et slags savn over minner han ikke fikk ta del i. Likevel, en takknemlighet over alt det unike han fikk ta inn over seg. Alle redskapene, ordene og uttrykkene, ømheten man føler for et nyfødt lam, varmen i et seterhus, innrissede initialer i et sommerfjøs, alt som er i ferd med å forsvinne. Ikke bare forsvinne fra hverdagen, men også fra folks erindring. 

Ved første lesing oppfattes dette som det mest elementære. Minnene og verdien av disse. Begrensningene, men samtidig dette enorme. Det som er vanskelig å sette ord på. Nærheten til gården og naturen, men samtidig den emosjonelle avstanden mellom menneskene. Livshistorien, men også slektshistorien. Det som var, som kanskje ikke skulle vært, men som samtidig må forsøkes å tas vare på. 

Kanskje vel så viktig er bokens kjærlighetserklæring. En kjærlighetserklæring til han som åpnet hans verden, og som fikk lov til å ta del i hans verden. 

En bok på 60 sider er rask å lese igjennom. Denne vil gi deg ønske om lese boken på nytt. Her fins mange lag. Livshistorie, slektshistorie og norgeshistorie. Stadige referanser til andres verker. Et språk som vel så mye er dialekt som nynorsk. Og dette noe som er så vanskelig å sette ord på. 

Kilde: Leseeksemplar.

Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

I forbindelse med sin 70-årsdag har Vestfolds store forfatter Margaret Skjelbred utgitt en novellesamling om små øyeblikk med stor emosjonell verdi, alt dette som former og skaper et helt liv. 

Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

Noveller. Utgitt i 2019. Norsk. 

Vestfold, presiserte jeg innledningsvis, selvsagt med grunn: Hennes bruk av dialekt fra hjemfylket er velkjent, så også brukt i disse novellene. Sammen med stadige gjentakelser og utstrakt muntlig stil fremstår hennes tekster som personlige beretninger. Det er noe fortrolig over fortellingene, en nærhet som gjør leseopplevelsen sterkere enn vanlig. Hele boken føles nærmest som en tillitserklæring fra henne til leseren. 

Med små grep får vi innblikk i hele liv. Direkte og åpent, nesten tilforlatelig, blir leseren introdusert for mennesker midt i sorgen, i kjærligheten, i forelskelsen, i savnet, i lengselen. «Dette er for livet,» sier en av karakterene i Margaret Skjelbreds noveller, og det er nettopp slik det oppleves å lese henne. I og til og for livet. (Fra forlagets omtale)

Slik jeg leser novellene er de fleste sorgrelaterte. Noen med konkret sorg over noen man har mistet - eller holder på å miste. Andre med fornemmelse av sorg over at ting er blitt som de er blitt. Alt som ikke ble som det skulle, alt man mistet, alt man ikke sa eller gjorde. Skjellsettende øyeblikk som brennes inn i hukommelsen. Minner som definerer deg som menneske, alt som på ett eller annet vis endrer og former ditt liv.

Noen av novellene fortelles ut fra et barns ståsted. I andre noveller er det eldre mennesker. En del tidstypiske elementer som matcher hennes alder bidrar til antakelsen om at mange av novellene er forfatterens egne memoarer. I det hele tatt: Samlingen fremstår som mimring over 70 år, det være seg selvopplevde hendelser eller historier bygget på fortellinger fra bekjente. Hun er dyktig på det mellommenneskelige og senker seg med letthet ned til en femårings synsvinkel, så vel som en kvinne på hennes egen alder. Om så alle viser seg å være fiksjon er det vel så imponerende.

Ikke alle noveller er like sterke eller minnerike for leseren, men som helhet fremstår samlingen som hjertevarm og rørende - i alle fall for denne leseren. Enkelte noveller er attpåtil så sterke at det påkreves pause fra videre lesing.

Jeg kunne skrevet om hver enkelt novelle, men det blir feil. Det er en ro og verdighet over novellene som gjør at det føles riktig å ikke skrive så mye om boken. Den må leses og føles.

Les også: Mine begeistrede ord om Margaret Skjelbreds (Gulldronning, Perledronning) og den litt mer lunkne omtalen av (Mors bok).

Kilde: Leseeksemplar.

Hvit, av Han Kang

Kritikerroste og prisbelønnede Han Kang fra Sør-Korea debuterte som forfatter i 1993, bare 23 år ung. Siden har hun utgitt flerfoldige romaner, noveller, essays og diktsamlinger. Fire av disse kan leses i norsk språkdrakt.

En av disse er Vegetarianeren som i 2016 vant den internasjonale Man Booker-prisen. Våren 2019 utgis Hvit, som i fjor nådde kortlisten til samme pris.

Hvit, av Han Kang

Utgitt på norsk i 2019. Kortroman. Sør-Korea.

Hvordan er det å vokse opp i skyggen av sin søster? En søster man aldri fikk bli kjent med, en som levde og døde før man selv ble født?

Kanskje var den usikkerheten, eller følelsen jeg hadde, da jeg var liten, henne som oppsøkte meg uten at jeg visste det. Det er stunder når jeg ligger her i mørket at jeg føler kunden av noen som søker meg. Ikke dø! Vær så snill, ikke dø!

Føler man en slags sorg? Eller skyldfølelse? Og vil man noen gang kunne føle seg hel?

Når snøen faller, stopper folk opp og blir stående og betrakte den en kort stund. I bussene løfter folk hodene og stirrer ut av vinduene. De står lydløst, uten verken glede eller sorg, til snøen har spredt seg og tusener, titusener av snøflak i stillhet har visket ut veien, først da kikker de ikke lenger, men vender ansiktene bort.

Hovedpersonen i Han Kangs Hvit forsøker å skrive sin søsters liv lenger med denne tankevekkende og poetiske kortromanen. En mediterende hyllest til et lite menneske, en sjel, en søster, som bare så vidt rakk å åpne øynene sine. 

Et melkehvitt vesen

- med de mørkeste øyne.

Fortelleren tar utgangspunkt i alt det hvite. Alt hvitt som minner henne om søsteren. Likkledet. Brystmelk. Riskaker. Hvite smil. *

Hvitt og sort, liv og død. Og akkurat som om hvitt aldri vil komme til sin rett uten kontraster, vil heller ikke hyllesten - eller sorgen - være ukomplisert. Hun skriver, fordi hun ikke får seg til å si noe. For hva er det vel å si?

Slik som den lille øya utenfor Norge, der solen er oppe alle døgnets timer om sommeren, og borte alle døgnets timer om vinteren. Slik som den kritthvite vesle jenta med de sorte øynene. Hun som døde mens hun drakk morsmelk. Alle disse kontrastene, overalt, hele tiden.

Og så, det aller sterkeste: Viten om at hadde søsteren overlevd, ville fortelleren ikke vært til. Liv og død, hvitt og sort.

Dersom dere fortsatt hadde vært i live, så hadde ikke jeg hatt et liv i dag.

Min eksistens umuliggjør deres.

Det er kun mellom mørket og lyset, i åpningen til blåskjæret, vi kan nærme oss hverandre og se hverandres ansikt.

 

 Poetisk. Mediterende. Svevende. Krevende, og likevel så universelt og nært. Anbefales!

* Ulike ordspill og betydninger må ha bydd på uvante utfordringer ved oversettelsen. Dermed fortjener også Jarne Byhre honnør!

Kilde: Leseeksemplar. 

 

Slektshistorie: Norskamerikanerens hjembygdsvisitt

Av min farfars tretten - tolv hele, en halv - søsken reiste tre til Amerika. To fikk oppleve The American Dream, den siste fikk hardere medfart. En av de som lykkes godt var Harald, eller Harold Hanson, som han titulerte seg i sitt nye liv. Da han som godt voksen i 1972 vendte hjem for å treffe sine gjenlevende søsken, fattet en journalist fra den lokale avisa Driva interesse. Gjennom en skikkelig gladsak over to sider med store bilder lot han den litt brautende, men sjarmerende norskamerikaneren fortelle om sine opplevelser, karrière, politikk og møtet med det nye Norge.

Harald og min bestefar Arthur.

På hjembygdsvisitt i Betna 

Laksefisker, gullgraver og entreprenør Harald Gjengstø blar i minnenes bok. 

Harald Gjengstø var tredje eldst i en søskenflokk på 13. Oppvokst på farsgården Gjengstø i Betna og hjemmekjær som han var, stod nok hans hu mest til å drive garden videre, men odelsretten var nå bare til for den eldste, så Harald kuttet like godt ut og drog i 1922 til Amerika. Det skulle gå en ti-årsperiode før han tok en snartur tilbake til hjembygden, og når han nå i år er tilbake igjen som 72-åring, vil det si at det er gått 40 år siden den første tilbaketuren. Mangt er forandret på disse årene, synes han, men det mest synbare er at folk i dagens Norge har det bra og lever godt. Han er imponert over den økonomiske fremgang som har funnet sted. 

Harald Gjengstø benytter flyet som fremkomstmiddel på sin tur til Norge denne gang. Det får ham forresten til å dra en sammenlikning med første gang han reiste over til Amerika. Da var heller heller ikke en reise på det amerikanske kontinent uten videreverdigheter. For eksempel husker han togreiser vinterstid da han sammen med de andre reisende ble kommandert ut for å måle skinnene reine for snø slik at toget kunne komme videre. 

I sin Amerika-tid har Harald Gjengstø vært innom og borti arbeid av forskjellig slag. Den første tiden var han i Alaska og arbeidet for et storfirma i laksebransjen. Fisket var til tider rent eventyrlig, men noen større fortjeneste på de ansatte ble det ikke da de hadde fast lønn. Han fant at dette yrket var lite å satse på for fremtiden og dro tilbake til USA, hvor han i tiden frem til siste verdenskrig forsøkte seg i mange slags arbeid. En tid også som gullgraver i South Virginia. Visst fant de gull, men utstyret som krevdes var kostbart, og da den 2. verdenskrig kom og satte en stopper for dette arbeid, gikk det vel så noenlunde opp i opp med utgifter og inntekter. Etter krigen har det ikke vært mulig å starte gull-leting igjen. Alt som kreves til en brukbar start er nemlig steget uhyrlig i pris, mens gullprisen er den samme. Gullgravingens eventyrlige tid er nok forbi for godt. 

Harald Gjengstø er en trivelig kar å prate med, ikke bare på grunn av hans ypperlige humør, men også fordi han har beholdt en uforfalsket nordmørsdialekt. Det er bare når han blir ekstra ivrig at amerikanske ord kan lage litt virvar. Som sydstatsmann, han er bosatt i San Fransisco, holder han Nixon som helt sikker til gjenvalg som president for en ny periode. - Splittelsen innen det demokratiske parti er åpenbar, og med McGovern som presidentkandidat og Nixons motspiller er nederlaget allerede klart. 

I årene etter krigen har Harald Gjengstø drevet egen entreprenørforretning. Det har gått fint både økonomisk og arbeidsmessig, men nå har han trukket seg tilbake. Han kan imidlertid fortelle at med den form for entreprenørvirksomhet han og hans samtid førte er det snart slutt. Nå er det de store konserner som overtar og dominerer også småhusbyggingen. Han og hans likesinnedes tid er forbi, og han er glad over å få nyte sitt otium. I ekteskap med en amerikanerinne har han to barn, som forresten også har skaffet ham barnebarn å glede seg over. 

Som ivrig sportsfisker er Harald Gjengstø ofte inne i Surnadal og frister fiskelykken. Ellers bor han hos sin yngste bror Arthur i Betna, og har planlagt Norges-besøket til ut i august en gang. En av hans ønsker da han kom hjem var å møte samtlige gjenlevende av sine søsken på farsgården i Gjengstøa. Det har han også fått oppleve. - Av de tretten søskener lever nå sju, og samtlige møttes da også forleden for å oppfriske gamle, kjære minner. 

Og så ønsker vi Harald Gjengstø god tur tilbake til sitt nye hjemland når han finner tiden inne til å reise.

Harald og hans gjenlevende søsken i 1972.

Harald reiste hjem til Amerika, og vendte aldri mer tilbake til sitt fødeland. Like etter returen døde han, oppspist av kreft. Han fikk oppfylt sitt siste ønske, og røpte aldri til noen at han bare hadde kort tid igjen. Han levde sitt liv til det fulle helt til siste åndedrag.

- Dessuten fikk han rett om Nixon. 

Slektshistorier: Jeg har tidligere skrevet om søsteren Bibbi og brødrenes (emigrasjon til Amerika), samt (forretningseventyret) Regal Brewery. Les gjerne også om Bibbis sønns eventyrlige liv med tragisk endelikt: (The Golden Boy).