Små føtter setter dype spor (utvidet 2022)

Snart nitten år har gått siden vi mistet våre to døtre, to lillesøstre, kort tid etter fødselen. En viktig del av sorgprosessen var for meg å søke støtte hos andre som gikk igjennom det samme, og vår felles plattform ble et nettforum: Englesiden. I år etter år skrev vi ned våre historier. Vi gråt over barna som aldri fikk vokse opp, vi løftet hverandre opp og vi ble skjebnevenninner for livet. 

I 2007 kom fellesskapet vårt ut i bokform, og i mars 2022 kom en utvidet utgave av vår bok.

Små føtter setter dype spor, av Janne Teigen (red.)

Foreldreberetninger om tap av barn.

 
I 2022-utgaven har hele 35 foreldre bidratt med dikt og historier om å miste barn, både i forbindelse med fødsel og tap av større barn. I tillegg har psykolog og jordmor bidratt med egne tekster. En viktig del av boken er også tips og råd fra foreldre til andre foreldre, pårørende og helsepersonell.

 
En av Englesidens brukere var Janne Teigen, og det er også Janne som den gang - som nå – har flettet sammen alle delene og utrettelig trukket i de rette trådene for å realisere prosjektet. Vi vet Små føtter setter dype spor har vært en viktig bok for mange mammaer og pappaer der ute som har mistet barn, for det er mye trøst i felles skjebne. Ikke minst har boken vært en god ressurs for helsepersonell og pårørende som ikke alltid vet hva man skal si eller gjøre.

 
For oss som har bidratt har Små føtter setter dype spor vært noe ekstra spesielt: Med denne boken har Rebecca og Nadia, og alle de andre barna boken forteller om, fått et litt lenger liv, i hjertene til alle som har lest deres historier.

 
Bestill gjerne gjennom forlaget, eller spør i din lokale bokhandel. Tips gjerne om boken hos din fastlege, helsestasjon eller sykehus. Målgruppen er dessverre stor, selv om boken er vanskelig å selge i seg selv.

Se også: Innlegget jeg skrev om boken i 2010.

Kilde: En slags egenreklame, skjønt vi ikke mottar noe inntekt av dette.

Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin

At regenter og regjering flyktet fra Norge ved nazistenes invasjon i 1940 er velkjent. Kanskje har du også fått med deg at de samtidig lykkes å redde landets gullbeholdning …?

Selv ble jeg oppmerksom på dette for en del år siden, da jeg leste meg opp på krigsseilere og min oldefar især. Det viste seg den gang at han var blant de mange delaktige i redningsaksjonen. Asbjørn Jaklins nye sakprosa har derfor vært litt ekstra interessant for meg.

Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin

Utgitt i 2021. Sakprosa. 2. verdenskrig. Motstandskamp.

Selv var han styrmann på M/S Bra-Kar, et av skipene som ble lesset med tunge gullbarrer, etter sigende også selveste stortingspresidenten. Jaklin skriver i all hovedsak om ferden gjennom Norges land, og min personlige skuffelse over manglende innblikk i sjøfolkets oppfatning av det hele, demper delvis mitt helhetsinntrykk.

Beretningen om Gulltransporten tar oss med hele den lange og farefulle ferden fra Norges Bank i Oslo, gjennom Gudbrandsdalen via Lillehammer og Otta. Over til Romsdalen, i ly av stupbratte fjell, til Åndalsnes for første lossing. Videre til Molde med gull og mynter gjemt inne i en av byens mange konfeksjonsfabrikker, gjennom Nordmøre og Trøndelag, hele veien opp til Tromsø.

- Og så, endelig, over til trygge havner på andre siden av havet.

Det mest fascinerende ved det hele er ikke selve redningsaksjonen gjennom et land i krig, men  personene som med det overordnede ansvar planla, holdt i trådene og sørget for vellykket gjennomføring. Dette var kontorister, politikere, rikssynsere og pragmatikere med velartikulert språk.

Bomber og granater hadde de definitivt ikke måttet forholde seg til før. Heller ikke pakking av gylne barrer og feilaktig merking av blytunge kasser, for den saks skyld.

Gulltransporten sikret Norge økonomisk trygghet og selvstendighet i alt krigskaoset. Svært viktig ble det også ansett som av britene, for å styrke deres og de alliertes posisjon, og følgelig unngå at nazistene skulle bruke gullet til våpen og annet krigsmateriell.

En hel måned brukte Fredrik Haslund på å delegere transporten fra hovedstaden til siste stopp i nord. Hele tiden hadde de fienden i hælene, og var prisgitt lojale hjelpere i bygder og byer de kom til. Kontinuerlig måtte det legges planer for transportmåter, skalkeskjul og hvordan de best kunne fordele rikdommen slik at mest mulig ble reddet. Og hvem kunne de egentlig stole på? Hva om fienden var blant dem selv?

Asbjørn Jaklin har med denne boken ikke skrevet en tidligere ukjent historie, men har evnet å samle beretninger og historiske fakta til en lettfattelig sakprosa som vil fenge mange lesere. - Alt spekket med en kunnskapsrik og dyktig forfatters vell av virkemidler og fotografier for en god og interessant leseopplevelse.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av Asbjørn Jaklins (Rød sone), (Svart frost) og (De dødsdømte).

Kjersti Anfinnsens glitrende romaner om alderdom

Stadig oftere legger jeg fra meg bøker uten å skrive om de. Noen gir meg ingenting. Andre gir meg alt. Det er gjerne bøker av sistnevnte kategori jeg strever mest med. Denne fortjener oppmerksomhet, tenker jeg. Denne fortjener velvalgte ord, sjarmerende innsalg, vinnende innlegg. Tre-fire år er gått siden jeg leste De siste kjærtegn av Kjersti Anfinnsen. Ikke et ord klarte jeg å skrive om romanen. Jeg likte den nesten for godt, ute av stand til å finne noe å sette fingeren på. Den er liten og unnselig, tilsynelatende enkel å glemme, litt for lett å la støve ned i bokhyllens innerste krok. Oppfølgeren, Øyeblikk for evigheten, kom i 2021 og den gode leseopplevelsen kom strømmende tilbake. Jeg lo, felte til og med noen tårer, og skrev.

De siste kjærtegn | Øyeblikk for evigheten, av Kjersti Anfinnsen

Norsk. Romaner utgitt i 2019 og 2021.

Den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte lever store deler av sitt liv i Paris. Stadig høster hun anerkjennelse for sitt liv og virke, men gamle bragder gir stadig bismak. Hun har kjempet for sin karriere med nebb og klør, og det har kostet. Hun har slåss mot patriarkatet, stått imot samfunnets forventninger, og – mistenker man – kneblet sine egne drømmer. Birgitte har ingen egen familie, prioriteringene hennes tillot ikke dette. Kanskje har det skyldtes hennes personlighet, skjønt det ligger i kortene at personligheten har blitt preget av valget hun en gang måtte ta.

Galgenhumoren beherskes til fingerspissene, men det er aldri langt fra sylskarp ironi til omhyggelig skjult ømhet og sorg. Forfatter Kjersti Arnfinnsen behersker balansegangen ypperlig, og gir et langt rikere bilde av Birgitte enn hennes bitre, biske utsagn om menneskene i livet hennes, samfunnet hun lever i, skulle tilsi. Anfinnsen lar leserne forstå Birgitte, og hele hennes komplekse følelsesregister. 

Vi kjenner på bitterheten over at livet ikke ble som vi trodde, vi uroer oss over ensomheten, å stadig miste våre nærmeste. Vi drømmer om å gjenoppdage kjærligheten og kjenner på engstelsen over å miste den. Vi gleder oss over livet, men er stadig redde for å eldes, å bit for bit miste oss selv.

Birgitte er et frisk pust, tross hennes trang til å støte mennesker fra seg. Underforstått: hun vegrer seg for å knytte sterke bånd, bare for å bli såret. Noen forsvinner, andre dør. Mange dør. Det er bedre å våkne alene og vite at en er alene, enn å våkne sammen med noen og likevel være ensom, som en klok kvinne en gang sa. Det beste selskapet hun kan tenke seg er søsteren. Svært irriterende i live, høyst velkommen som død uten å komme til motmæle. Godt voksen finner hun likevel kjærligheten i sjarmøren Javier. Alle disse mennene som kom og gikk, i livets siste fase finner hun endelig den hun skal dø sammen med. Han forstår henne, godtar henne, tar henne for den hun er. På besynderlig vis vekkes også et behov for henne å bli en bedre versjon av seg selv (som en klok mann en gang sa – til stadighet). Ikke at hun innrømmer det, men Arnfinnsen lar oss forstå.

Hun burde selvsagt ikke gledet seg, lykken kan jo ikke vare. Birgitte skranter, Javier sovner og snart er de ute av stand til å ta vare på seg selv, aller minst hverandre. Stadig forsøker mennesker rundt dem å bistå, men Birgitte stritter imot. Visst kan hun angre sine mindre velvalgte ord, men hun må stå for det, det skulle bare mangle. Det er fandenivoldsk og befriende fra den gjengse litteraturhistories eldre kvinne, helt fritt for vaffelsteking, varmt bestemorsfang og nupereller.

Birgitte og hennes siste dager er ramsalt, tidvis uspiselig, men samtidig helt uimotståelig i all sin egentlige sjarm.

Kilde: Leseeksemplarer, mottatt uten noen form for krav om anmeldelse eller betaling/kompensering.

Flukt, av Carl Frode Tiller

 

Helt siden Skråninga har jeg fangirla Carl Frode Tiller, noesom er greit dokumentert her på Ellikkens bokhylle. På tampen av fjoråret ble hans ente bok lansert på bokmarkedet, og da forfatteren lokket med signerte bøker, bestilte jeg selvsagt en eksklusiv utgave til meg selv.

Det er for en grunn, bare så det er sagt. Han skriver usedvanlig godt om menneskers psyke og relasjoner. Så også denne gang.

I min omtale av Begynnelser fra 2017, skrev jeg:

Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige.

Slik er det også i Flukt, men i denne romanen har han evnet å fornye seg, tilføre enda en dimensjon. - Bokstavelig talt.

Vi møter det separerte ekteparet Elisabeth og Zacharias, som hver for seg og i beklemt tosomhet sørger over tapet av deres felles sønn, Johannes. De som kjenner bibelhistorien, gjenkjenner navnene som er synonymt med Johannes Døperen og hans foreldre. Med det åpner det for ytterligere tolkninger.

… Som om det ikke er nok å ta av.

Tidsrommet er begrenset, men minnene utvider handlingsrommet. Alt flyter, skifter og glir inn i hverandre, både når det gjelder situasjoner, samtaler, personer, minner og - det mest spennende av alt - dimensjoner. Ikke bare forflyttes leseren i tid og rom i setning etter setning, men også midt i en setning. Bitter krangling går over i vakker musikk. Klampring på tastaturet går over til lyden av en hund som går over gulvet. Røde juleduker glir over til rødvin, som igjen manifesterer seg til blod, bare for å ende opp som dryppende tårer.

- Akkurat som sorgen over sønnen flyter over til at han viser seg for sine foreldre.

Fortellerteknikken er krevende og tvinger deg til å lese boken tilnærmet uavbrutt. Slik forsterkes også forfatterens hypnotiske grep. I stedet for å bli kjent med personene, blir vi kjent med deres følelser. Vi sørger og savner, bebreider og irriterer.

Følgelig ville ikke dette fungert uten en troverdig tilnærming til sorg. Tiller formidler på ypperlig vis det komplekse i sorgprosessen, først og fremst denne tilstanden hvor man aldri helt er med, aldri er helt til stede. Mennesker i sorg makter ikke delta som normalt, ikke i hendelser, ikke i samtaler. Og samtidig som man er i sin sorg, vil man likevel ha en tomhetsfølelse som overskygger alt. Man blir en skygge av seg selv, og i samme stund så alt, alt for mye. Sorgprosessen og alle dets stadier vil påvirke relasjoner til andre, ikke minst til sine nærmeste. Vi sørger forskjellig, slik som Elisabeth og Zacharias. Det fins ingen fasit, kanskje heller ingen forståelse. Bebreidelsene, både de utalte og uttalte, bevisste og ubevisste, tar stor plass. Hvem kan vel bestemme hva som er tilstrekkelig sorg, når man kan smile og le, hvor mange tårer som skal felles, eller hvordan man best kan flykte fra tomheten?

Akkurat som sorg kan frastøte, rive i stykker og drive mennesker fra hverandre, og samtidig eller andre ganger forene, og føre folk sammen.

Som en rød tråd i romanen finner vi Johannes, den unge gutten som ikke lenger lever. Kun minnene lever videre. Det som en gang var. Eller lever han videre i en annen dimensjon? Kanskje er det slik, eller kanskje er hans fremtoning, hans stemme, bare et resultat av de sørgende foreldres sterke savn og søken etter sannhet. Eller kanskje åpner denne sorgen portalen til noe mer, dette spirituelle. Eller er det bare konsentrasjonsvansker, rusmidler og søvnmangler som gjør oss forvirrede?

Om jeg skulle finne den minste lille kime til svakhet i Flukt, må det være beretningen om Johannes sin kamp for å være seg selv. Hans hemmelighet er så gripende og sterk i seg selv, at det kan ta mer fokus enn nødvendig.

Samtidig understreker hans identitetsproblemer betydningen av bokens tittel. De sørgende var før katastrofen ikke nok til stede i nuet. Ikke med hverandre, og ikke med gutten. Problemer ble aldri tatt tak i. Foreldrene flyktet fra seg selv og hverandre.

- Og det er en eneste stor sorg i seg selv.