11.12.20

Folketellingen 1920

For ganske nøyaktig fem år siden ga jeg bort slektsbøker i julegave til foreldre og søsken. En salig blanding av egne erindringer, vandrehistorier og udiskutable fakta. Mange av kapitlene er gjengitt her på Ellikkens bokhylle, og enda flere tekstbolker er klare for en fremtidig oppfølger. Stadig oppdages noe nytt, minner dukker opp, man får nyss i en godt bevart hemmelighet, eller fatter interesse for barnet til onkelen til tanta til søkenbarnet... og så har man det gående. Et evigvarende prosjekt, med andre ord. Man skal ha stålvilje for å få noe vettugt ut av all informasjonen og alle søkene i gamle dokumenter. Eventuelt også god tid. Definitivt gjennomføringsevne. Jeg har ikke noen av delene.


Uansett. For fem år siden satte jeg spørsmålstegn både her og der, og unnskyldte de fleste løse tråder med at vi måtte avvente digitaliseringen av folketellingen fra 1920. Etter hundre år er slettes ikke allting glemt, i slektsforskningsverden kommer derimot alt til allmenn skue. 

I likhet med fryktelig mange andre med samme nysgjerrighet, interesse og lidenskap, opplevde jeg harehjerte og hetetokter i flere uker før åpenbaringen 1. desember. Endelig, etter fem års ventetid, skulle jeg bli klokere. Få svar, rett og slett.

13 barn, herav 12 i live. Snart skulle flere falle fra.


Men så er det gjerne sånn, at man ikke nødvendigvis får så mange svar, men heller flere spørsmål.

For eksempel ventet jeg spent på folketellingen for å finne min oldemor på farmors side. Som ung reiste hun etter sigende til sin eldre søster og tok seg tjeneste i ett eller annet velstående hjem. Etterhvert rotet hun seg bort, ble med barn... og tok med seg en ekstra stor bagasje hjem til sine foreldre. Dette var en smule mer stress i 1921, og ikke mindre stressende av en meget gudfryktig og myndig nybliven mormor. 

Alt gikk bra, altså, men det er en etterkommers privilegie å lete etter alt som aldri ble snakket om. Og selv om man skal være ytterst forsiktig med å spekulere, hadde det vært hyggelig å komme over indisier på et kjærlighetseventyr, selv om min oldefar skulle bli en helt annen mann enn guttens biologiske far.

Min farmors halvbror fant jeg for mange år siden i en kirkebok i Oslo, og der stod også mor og sønns tilholdssted i januar. For en uke siden bladde jeg derfor side opp og side ned i gårds- og personsedlene i det aktuelle området. Det er mange. Veldig mange. Heldigvis var hun i samme bydel i desember, aldeles høygravid, så jeg fant, jeg fant. 

Barnefaren derimot, han vet jeg fremdeles ikke hvor befant seg mens min oldemor gikk rundt og ventet. Kanskje var også han et eller annet sted i Oslo, kanskje et helt annet sted. Det eneste jeg vet er at han ikke var på gården der min oldemor var, heller ikke på noen av nabogårdene, og i hvert fall ikke hos foreldrene sine i en helt annen by. Kanskje vil jeg finne ham når transkriberingen er klar. Det eneste jeg vet er at han senere reiste til sjøs og endte opp i New York hvor han også døde i ung alder.


I mitt søken etter ham i folketellingen søkte jeg videre på hans dødsoppføring i kirkebøkene, og så gikk det som det ofte gjør. Man finner noe interessant i merknadsfeltet man søker videre, og plutselig ble jeg bevisst at jeg hadde brukt uforståelig mye tid på å søke etter informasjon om et tuberkolosesykehus på Long Island drevet av fransicanernonner. Så går tiden da, og i stedet for å finne svar, konstrueres nye spørsmål. 

Akkurat som når jeg søker etter andre i slekten, og finner en gutt bosatt hos nevnte oldemors foreldre, en jeg aldri tidligere har hørt om. En gutt som de har tatt til seg som fostergut, en fjortenåring som "hjelper til på smaabruket". Det uvanlige navnet, hans fødested på andre siden av landet og ikke minst merknaden på personseddelen hans var mat for mons. Snart søkte jeg meg opp og ned i mente etter foreldre, søsken og formelig tegnet opp et helt kart for å få oversikt over familiens registrerte bosteder. En guttunge som ble tatt hånd om av mine tippoldeforeldre, øyensynlig helt uten familiære bånd, altså. 

Klarer noen tyde håndskriften?


Men vent nå litt, står det ikke noe om misjonering? Drev en selvlærd religiøs kvinde på Nordmøre på den tiden med oppfostring i guds navn?

Hvor går man så videre? Vel, man leter i kirkebøkene. Som konfirmant bor han fortsatt hos mine forforeldre, men etter det blir han et mysterie. Hvor tar han veien, får han egen familie, hvor gammel blir han? Snarveien om diskutable slektssider som Geni og MyHeritage er fånyttes, kun søstrene er registrert som barn av sine foreldre. Døde han ung og ensom, og skal jeg bruke av min tid til å lete etter hans skjebne?

Tankesprangene er ikke av de verste. Det kunne har ramlet ut noen skikkelige skjeletter i egen slekt, men de store overraskelsene glitrer med sitt fravær. Enda. Jeg kommer til å lete mer. Definitivt.


Imens kan jeg glede meg over fine finurligheter som at mine oldeforeldre på morfars side stolte oppga tre barn i ekteskapet. Like forbanna streng var kontrolløren som etter beste evne har overstrøket med tallet 2. To ektefødte, altså. Mammas tante Lette var født før foreldrene giftet seg, og slikt kunne ikke statistikken den gang telle med, må vite.


Og bare så det er sagt: Oldemoren min som i sin ungdom var ute på vift i Kristiania giftet seg noen få år etter folketellingen med han som senere ble min oldefar. Han var i 1920 gift med en frøken fra Trøndelagen, men det er en annen historie. Gårdbrukeren hadde en noe spesiell bierhverv som deleier i den bittelille bygdas trebunnskoverksted, og en av hans verker står i dag som et fint minne i mitt eget hjem.

Ti år senere ble alle hans andeler solgt for å skaffe midler til gårdsdriften. 1-0 til min oldefar, for gården ble reddet og bedriften viste seg ikke levedyktig stort lenger. 

... En fiffig detalj, nok til et eget kapittel i slektsbokoppfølgeren.