- Eller Min bestefar, gründeren, som overskriften også kunne vært. Bestefar, min helt, min partner-in-crime, min bestevenn i barndommen. Bestefar var sta som et esel, sikkert ikke var den enkleste å leve med eller overta gården etter, men han var den beste bestefaren jeg kunne hatt.
Opphøyd i annen og vel så det, jeg savner stadig biblioteksturene, hver gang han gjemte Norsk Ukeblad for at jeg skulle lete etter bladet (Du er flink til å lete, men dårlig til å finne), alle stirre-uten-å-le-konkurransene, lekingen i Bjørkeskogen, de gangene han hadde fått Bestemor til å kjøpe Honnikorn til meg, jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men jeg ville aldri, aldri, glemt å fortelle hvor mye jeg savner våre oppdagelsesturer til det han kalte Tomta.
 |
| Potetkokeriet ca. 1976, et par år før jeg kom til verden, og enda noen år til før jeg begynte å frekventere stedet. |
Stedet med navnet Tomta lå nedenfor gården, hundre meter å gå, deretter leiet han meg over bilveien og så var vi der: Ved bygget som en gang var et potetkokeri. Hva det en gang hadde vært var ikke interessant, det som var målet var å utforske rommene, pynte med steiner og lage veier med leketøysbilene vi hadde med. Ofte ble de værende igjen. Vi skulle jo tross alt tilbake.
Jeg kan ikke huske at han noen gang fortalte hva potetkokeriet egentlig var, selv om han må ha snakket seg varm om det mange ganger de årene vi la ut på eventyr over veien. Jeg husker derimot at han alltid var glad da vi var der, uendelig tålmodig, sikkert stolt også.
"Dette bygget jeg", sa han kanskje. "For det gjelder å se muligheter", fortsatte han kanskje. "Å ha ideer og gjennomføre de, skape en bedrift, tenke utenfor boksen, ha vyer og gjennomføringskraft." Kanskje sa han noe slikt.
I dag virker det kanskje ikke så stort. Men tenk deg en bitteliten bygd, langt fra alt annet, og en helt gjennomsnittlig gårdbruker, belest og samfunnsengasjert så godt det lot seg gjøre med begrenset fritid.
Potetkokeriet, minibedriften hvor bønder kunne levere småpoteter og få med seg grisemat hjem, ble drevet i mindre enn 10 år, og etterhvert ble også fasaden revet. Likevel lever minnet om Potetkokeriet stadig i betningenes minne, noe litt kuriost og morsomt, noe som skapte inntekt, liv i bygda og lettet hverdagen til bøndene.
___________________________________________________________________
Nesten tjue år etter Bestefars død ble historien om Potetkokeriet i Betna trykket i bladet Gamle Nordmør, utgitt før jul i fjor. Min pappa, min bestefars sønn, var kilden skribenten Lars Indreiten hadde brukt, og jeg gjengir artikkelen i sin helhet:
Potetkokeriet i Betna
(...) Etter kvart vart det noko tungvint med dei mobile potetkokeria. Tankane om å sette opp eit større kokeri kom like før den store kommunesamanslåinga i 1964-65.
Kanskje var det denne hendinga som førde til at potetkokeriet i Betna starta opp. I alle fall ivra både grunneigar Arthur Gjengstø i Betna og meieribestyrar Kristiansen i Surnadal for at Halsa og Surnadal skulle slåast saman til ein kommune. Meieribestyraren såg for seg å bygge eit større potetkokeri og lager for landbruksvarer sentralt i Betna.
Grunneigaren stilte tomt til rådigheit mellom Pestubekken og bensinpumpa ved vegkrysset i Betna. Og der kom potetkokeriet opp i 1963/64 med meieriet som eigar og Arthur Gjengstø som drivar. Men påtenkte lager kom aldri opp.
Potetkokeriet bestod av to rom - eit maskinrom med stim og dampkjel. Stimen gjekk inn i eit anna rom der det var plassert ein stor trommel som romma om lag eit traktorlass. Lasset med poteter vart rygga inn på taket på kokeriet og tømt ned i trommelen. Så vart stimen sett på, og etter om lag 1 time var potetene ferdig kokt.
Traktor med tilhengar vart så køyrd under kokeriet og ferdig masse tømt attende i tilhengaren. Så var det å køyre attende same vegen med eit rykande lass ferdigkokte poteter.
Potetkokeriet vart nytta av brukarar kring heile Halsabygda, og det kom og potetlass heilt frå Fjærli i Valsøyfjord - der ein da måtte køyre rundt heile fjorden. Det var ein lang tur med traktor som gjekk i 20 km i timen!
Frå bygdene på andre sida av Haugaskaret, Settemsdalen og Bøfjorden kom det og gardbrukarar med poteter for koking.
Som nemnt var det Surnadal Meieri som åtte og administrerte verksemda, medan Arthur Gjengstø var lønna bestyrar. Gardbrukarane som fekk poteten koka, betalte til meieriet etter kor mange lass dei fekk koka. Etter at det kom heim med lasset til harden, vart massen lagt i silo i eit egna rom. Massen held seg med god kvalitet til langt utover vinteren og våren. Det vart nytta ein spesiell kniv for å skjere opp massen etter kvart som den vart fora opp, då mest til mat for griser.
Etter mellom 5 og 10 års drift vart potetkokeriet avslutta. Dårlegare med tilskot frå staten kan vera ein medverkande årsak. Eller kanskje resultatet av kommunesamanslåinga, der Halsa og Valsøyfjord vart slått saman - ikkje Surnadal og Halsa, slik karane Kristiansen og Gjengstø ivra for. Fleire ting førte til mindre interesse.
(Kilde: Gamle Nordmør, utgitt i 2019, Bøfjorden historielag v/ Lars Indreiten, s 55-56)
