Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut

Eliot Rosewater er ikke bare rik, han er også arving til Rosewater-formuen, den fjortende rikeste familien i Amerika. Helt blottet for økonomisk sans og evne til å gjøre forretninger, har han kommet fullstendig gratis til godsakene. Eliot har mer penger enn han trenger, og han trenger ikke gjøre noe for å beholde sine goder. I stedet for å investere og generere enda mer, tar han på seg frivillig verv og ikler seg en rolle som barmhjertig samaritan. Ikke bare besvarer han telefoner som brannvakttelefonoperatør, han tilgodeser også kandidater en pengeslump her og der. Eller som annonsene han skribler ned på alskens telefonkiosker: 

"Ikke drep deg selv, ring Rosewater Foundation".

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut

Org. tittel: God Bless You, Mr. Rosewater. Først utgitt i 1965, USA. Utgitt på norsk i 1971. Roman. 1001 Books You Must Read Before You Die.

Helt uten å fortjene det, deler han raust ut penger til mennesker i pengenød. Den ultimate gest, kanskje. Eller så er det for å forsøke skape mening i eget liv.

This is basically a booze problem. If Eliot’s booze where shut off, his compassion for the maggots in the slime on the bottom of the human garbage pail would vanish.

Særlig langsiktig glede vil det i alle fall ikke gi, ei heller for de fattige, mer enn antyder Vonnegut. Eliot Rosewater deler ut penger, men det er som perler for svin. Midlene brukes uten å investeres.

Slik blir heller ikke boken noen solskinnshistorie med god moral. Vonnegut kritiserer de velstående for hulhet og manglende medmenneskelige kvaliteter, men kritiserer samtidig de fattige for deres mangel på vilje og iboende kraft til å jobbe seg frem. Tvert imot, klientellet til Rosewater Foundation minimeres til noe ynkelig, noen som må elskes i all deres tafatte elendighet. Bedre blir det heller ikke av at Eliot ikke viser noe ønske om langsiktige løsninger for sine klienter. Han har ikke noe større mål med donasjonene. De fattige vil forbli fattige, for donasjoner er en premiering av latskap.

Giving away a fortune is a futile and destructive thing. It makes whiners of the poor, without making them rich or even comfortable. And the donor and his descendants become undistinguished members of the whining poor.

Midt oppe i dette, faktisk aller først i boken, finner vi Norman Mushari, en up-and-coming advokat som øyner gode mulighet til en kickstart på karrieren og formuen. Arvingen til den vanvittige formuen kan umulig være ved sine fulle fem, slik som han rundhåndet deler ut til hvermannsen. Mushari må simpelthen samle bevis på mental svekkethet, galskap om du vil, og deretter tilby sine tjenester til nestemann i arverekken.

Visste du at...? Mushari er en såpass kjip karakter at han har fått sin egen villains wiki-side.

Og nestemann i rekken er fetteren Fred, som i en spesiell sekvens, en av romanens mange bihistorier, virkelig tydeliggjør Vonneguts elegante bruk av twists. Denne Fred serveres familiehistorien mellom to permer. Plutselig innser han at han er noe, han er NOEN. Ikke ut ifra hva han gjør eller har gjort, men hvem han stammer fra. Umiddelbart dukker fremtidshåpet opp fra det dypeste mørke, og i akutt lykke tilkaller han kona. Nå skal virkelig det skakkjørte ekteskapet vekkes til live igjen. Alt blir bra. Han beretter det glade budskap, men like etter, når kona atter er tilbake til sin etasje, legger han en løkke rundt halsen. Få sekunder før sin antatte død ringer det på døra. Fred tar en pause fra planen, han må jo sjekke. Og hvem andre enn Mushari ønsker å ta en prat?

Men altså. Eliot Rosewater har uendelig med penger. I stedet for å bli enda rikere ønsker å hjelpe de fattige, mindre privilegerte. Han møter ingen forståelse eller sympati, men blir heller ansett som spik spenna gær’n, eventuelt forfyllet og eksentrisk.

Slurp from that mighty river to our heart’s content. And we even take slurping lessions, so we can slurp more efficiently.

Mest av alt drømmer han om å bli brannmann, et scenario han har sett for seg helt siden barndommen, den gang han fikk være maskot for det lokale brannvesenet. Mer betydningsfull enn det har han aldri vært, og han lengter tilbake, koste hva det koste vil.

Slik forstår vi at hans donasjoner ikke nødvendigvis skyldes genuin godhet, eller at hans telefonvakt på brannstasjonen ikke er av ønske om å redde menneskeliv, men for å skape mening i sitt meningsløse liv. Eliot Rosewater er hul. Kanskje sinnssyk. Muligens bare samvittighetsfull, tynget av kvaler over sin rikdom ervervet gjennom arv.

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin er ingen stor fortelling i seg selv, men stadige bihistorier krydrer den minimalistiske handlingen. Dette gir både ulike vinklinger, men også mer kjøtt på beina til karakterene som isolert sett ville fremstått som tegneseriefigurer. De er kyniske, forfyllede, usympatiske eller klare for sinnssykehuset, men de litterære sidesprangene lar oss forstå mekanismene rundt deres livsvalg.

Mest av alt er romanen en kraftig samfunnssatire, hvor Vonnegut evner å skyte i begge leire. Noen få kommer altfor lett til både havre- og pengesekk. Andre forblir i sin elendighet fordi de mangler kapitalistenes drive etter noe bedre. Verken rikdom eller fattigdom er ensbetydende med klokskap, dumskap, empati eller mangel på det. Alle er først og fremst seg selv.

Romanen er gjennomgående morsom, dypt satirisk, kontinuerlig med et stikkende ubehag. Dualismen, kontrastene og ironien, så vel som intelligente karakterdrap og leken komposisjon tross begrenset handling, har vekket leseres store begeistring i over femti år. Dette er en bok som vokser både underveis og etter endt lesing. - Og som når langt flere enn kun sosialøkonomer med en viss historieinteresse.

What if the nut came out and gave sensible explanations for his place being the way it it? He would still be a nut.

 

  

Kilde: Boken er kjøpt. Romanen er lest på engelsk, derav gjengis sitater på engelsk.

Visste du at...? Boken er digitalisert og lagt ut på nb.no i norsk språkdrakt.

Gul bok, av Zeshan Shakar

Noe av det morsomste jeg har gjort som bokblogger er å hause opp Zeshan Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei. Ikke bare var Beathe og jeg blant de første som leste boken, vi fikk også ansvaret for å fremsnakke den i forbindelse med Bokbloggerprisen. 

Resten er historie, som det så fint heter. Tante Ulrikkes vei ble en skikkelig snakkis og Bokbloggerprisen var en av flere anerkjennelser. Den ble til og med oppført på teaterscenen, også det med stor suksess. 

TUV var sabla god, historien var sabla viktig å fortelle. - Og alle maste om oppfølgeren, sant. 

Gul bok, av Zeshan Shakar

Norsk roman. Utgitt i 2020.

I den vanskelige andreboka følger vi ikke Mo og Jamal videre, både til min og sikkert tusenvis av andres skuffelse. Så nært knyttet lot forfatteren oss bli til skikkelsene i første roman. Nok en skuffelse er uunngåelig når Gul bok ikke evner å engasjere oss emosjonelt. 

Her spiller forventninger en sterk rolle. Vi forventer noe bygget på vår leseopplevelse av Tante Ulrikkes vei. Gul bok er langt mer nøktern og fremstår til sammenligning mer blodfattig. Dette er selvsagt høyst urettferdig. At det rent fortellertekniske med noe vilkårlige innslag av ordlek og bildebruk ikke helt harmonerer med øvrig tekst, kan vel og merke lettere kritiseres. Heldigvis er det ikke graverende nok til å undergrave budskapet.

Vi følger twenty-something Mani som for lengst er ferdigutdanna økonom. Hans ambisjon er å lande en statusjobb i en av the big four, men tross innkallinger til det ene jobbintervjuet etter det andre får han aldri tilslag. - Ikke før han tilbys en stilling i Oppvekstdepartementet.

Det er en glede med bismak. Mistanken om å ha blitt innkvotert grunnet sin etnisitet overskygger lettelsen over å ha en jobb å gå til. Mani er ikke ansatt på grunnlag av hva han kan eller gjør, men i lys av sin bakgrunn, sitt utseende, sin merkelapp. Dette noe han ikke kan noe for, men som likevel vekker en forventning blant andre. Mani er sine overordnedes glansbilde, noe byråkratene kan sole seg i oppover i hierarkiet. 

Små drypp av mistanke, en uggen følelse, mindreverdighetskomplekset forsvinner ikke tross gode karakterer, utallige overtidstimer eller levestandard over evne. Mani er et barn av innvandrere og har en fot i hver leir. Østkanten møter vestkanten, byråkratiet møter kebabsjappa. Jakt etter status for å tekkes kjæresten, ære familien og tilpasse seg kolleger. Leve sitt eget liv, men samtidig alltid prioritere foreldre. Fortielser og løgn, alt for å passe inn til tross for en definert annerledeshet. - I begge leire.

Gul bok glitrer best i sin formidling av dette evige dilemmaet, selve livsløgnen. Ikke glem hvor du kommer fra. Slik kan vi både iaktta og gjenkjenne, lære og forsøke forstå. Shakars evne til formidling av flerkulturell kollisjon, rikdom og elendighet er beundringsverdig og vel verdt å applaudere.

Les også: Vårt intervju med Zeshan Shakar. Her finnes også lenker til øvrige TUV-bloggerier.

Kilde: Boken er lånt.

Min kamp om Glasbyen, eller hvordan flerre av seg usynlighetskappen og danne bokklubb

Da vi flyttet til byen vi nå bor i, krøp jeg ut av mitt gode skall, jeg flerret av meg usynlighetskappa, stakk hull på bobla. Jeg initierte en bokklubb bestående av lokale damer, splitter nye bekjentskaper, ene og alene for at vi kunne møtes og gjøre noe av det kjekkeste som fins sammen.

Snakke. Om. Bøker.

Deretter brukte jeg all energi, all tid, på å grue meg til det jeg selv hadde satt i gang: Invitere til bokklubbkveld hjemme hos meg selv. I ett øyeblikks galskap tenkte jeg at det føltes tryggere å gjøre dette på hjemmebane.

Det dukket aldri opp psykotiske massemordere, ei heller pill råtne ufyseligheter. I stedet for kom det tre smilende, hyggelige bokelskere på døra. Jeg slapp de inn, jeg.

Skravla gikk, gitt. Om bøker, selvsagt. Det uendelige samtaleemnet bøker. Og når bokklubbdamer møtes tåles noen minutters stillhet. Kanskje det attpåtil er en nødvendighet. Hente oss inn, du vet, tenke over neste bok, neste forfatter, neste avsnitt, neste ordspill å bringe på banen. Alt flyter, alt føles naturlig.

Jeg er så glad at jeg turte, og jeg er så glad at de andre turte.

Men hvordan skal man åpne ballet? Hvordan kan man best bli kjent? «Ta med tre bøker med betydning for din leseglede», skrev jeg på forhånd. Harry Potter dukket opp, så også snodige Outland-bøker. Folket på Innhaug, Hundre års ensomhet, Good Omens og Aurora. Et vidt spenn, akkurat som det er et vidt spenn i våre personligheter og interesser.

En bare lytter til bøker, en annen sluker titalls hver måned. En annen har ikke tid til å lese. Og så meg, da, som liker bedre å skrive om å lese, enn å faktisk lese.

Måneden etter ble det nytt treff, denne gang hos en av de andre. Langt flere hadde meldt seg inn i gruppen, men ingen nye kom. Jeg skjønner det, det er vanskelig. Boblen kan være veldig vanskelig å få hull på, dørstokkmila uoverkommelig.

Denne gangen skulle vi lese samme bok. Alle hadde gjort det. Ja, alle utenom meg, da.

The New York Trilogy City of Glass, av Paul Auster

Norsk tittel: Glasbyen. Utgitt på nynorsk i 1988.

Men gudene skal vite at jeg har prøvd. Jeg har faktisk prøvd i mange år. 20 år, kanskje. Kanskje enda mer. Og det er ikke slik at jeg ikke liker Paul Auster, jeg digger bøkene hans. Alle utenom denne ene som for meg åpenbart er umulig å komme meg igjennom. Jeg har lest på norsk, på engelsk, jeg har lest tegneserien, jeg har lyttet. Glasbyen er lest igjennom, sett igjennom, lyttet igjennom. Men de to andre romanene i The New York Trilogy?

Ikke fanker’n.

Jeg satt klar med notatbok denne gangen. Fokuserte på hver minste lille detalj, akkurat som fortelleren i begynnelsen forteller om krimromanens oppbygging. Hvordan ingenting er tilfeldig, hvordan hver eneste bisetning har betydning for historien - og løsningen. Det var jo litt unødvendig, si.

«Følte dere at dere fikk en løsning på det hele til slutt» spurte jeg de andre. Svaret kan med letthet oppsummeres som «Njææææh?» Svaret var langt mer velbegrunnet enn som så, bare så det er sagt, men det levnet lite tvil.

New York-trilogien må leses som den er. Ikke fordi den gir noe svar. Svaret er uansett og alltid 42, men altså og underforstått:

Det går helt fint å bare lese City of Glass. Det er ikke alle kamper man trenger å kjempe seg igjennom. Min kamp mot og for Ghosts og The Locked Room er herved avblåst. Jeg har tapt, det går fint. La meg heller skrive om City of Glass, Glasbyen, første bok i trilogien. Denne detektivromanen, mysteriet, den ultimate lek med identiteter.

- Det begynte med en feiloppringing, forteller Paul Auster i BBCs bokbad. - En fremmed spurte etter et navn, og jeg sa han hadde kommet feil. Han ringte opp igjen. Så enda en gang. Jeg angrer på at jeg ikke fulgte opp, sa at jeg var en annen.

Det samme skjer hovedpersonen i Glasbyen. Daniel Quinn er kriminalforfatter med pseudonymet William Wilson. Hans privatdetektiv heter Max Work, som Quinn også identifiserer seg mest med. Han må det, for selv er han bare et skall, lammet og tom etter tapet av kone og barn.

I den andre enden er Virginia Stillmann som spør etter Paul Auster. - Eg er Paul Auster, svarer Paul Austers romanskikkelse.

Skjønner du, eller? Vel, jeg skjønte ikke så mye første gang, jeg skjønner heller ikke så mye nå etter flere forsøk. Det eneste jeg vet er at jeg liker det. Dette kaoset, sammensuriet av identiteter, dobbelgjengeriet. Akkurat som når Daniel Quinn møter den egentlige Austers sønn, Daniel:

«Daniel, dette er Daniel.»

Guten lo høgt: «Alle saman er Daniel!»

«Ja visst,» sa Quinn. «Eg er deg, og du er meg.»

Alt avhenger av din personlighet, livssituasjon, erfaringer og hvem du omgir deg med. Det finnes utallige versjoner alt, av byen New York, bøker og romanskikkelser. - Vi kan aldri være i andres hode, sier forfatteren i nevnte radiointervju. Vi skaper andre ut i fra våre egne antakelser. På samme måte som seende ikke kan forklare farger for en blind, får leserne heller ingen endelig løsning i trilogien. Auster serverer leserne en collection of random events, men svarene skaper vi selv.

Så vi skjønte det kanskje ikke mens vi leste. Kanskje heller ikke mens vi snakket om bøkene, men det har begynt å synke inn. New York-trilogien vokser på deg. Forvirrer, frustrerer, gleder, utfordrer. Vi snakket og snakket og snakket. Grublet enda mer. Snubling i ord, saltomortale i tanker. Jeg hadde ti tusen finurlige sekvenser å snakke om, men alt som kom ut var «Uæææggadæggadæ».

Forhåpentligvis uttalte jeg det med like overrasket fasinasjon som jeg følte og fremdeles føler.





Lest er lest og gjort er gjort. Neste gang går vi for en mer ukomplisert bok. Skjønt, akkurat som Auster predikerer om leseopplevelsen: Jo flere som samleser, jo flere ulike tolkninger. Og jo mere forskjellige vi i bokklubben er, dess rikere blir samtalen rundt de ulike bøkene.

Neste måneds bøker: 

• Gud velsigne Dem, Mr Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut
• The First Fifteen Lives of Harry August, av Claire North

Les også: Mine omtaler av Paul Austers bøker.

Kilde: En del sitater er hentet fra radioprogrammet BBC Book Club, fritt etter hukommelsen og forsøksvis oversatt til norsk.

 

Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Det går tregt på lesefronten for tiden. Såpass tregt at i et forsøk på å få opp lesegleden installerte jeg lydboktjenesten Fabel. 4 ukers gratis testperiode, smækk, smækk, ferdiglyttet både en og to og snart tre.

Men sjeldent har jeg vel følt slik sorg over å ikke holde i en bok fysisk. For denne, denne boken er mer sitatvennlig enn de aller fleste.

Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Norsk. Sakprosa. Biografisk. Utgitt i 2020.

Og ikke er den helt ukomplisert heller, denne romanen skråstrek sakprosaen. Tingenes tilstand er så til de grader utleverende, men mest av alt en interessant ferd inn i forfatterens minner, prosessering og indre kamp. Det beste er at alt dette innhylles i en tankesvevende beretning om selve skriveprosessen.

Sandra Lillebø debuterte som forfatter med diktsamling i 2011 og fem år senere ble nok en diktsamling utgitt. Tingenes tilstand er hennes første roman, en sakprosa om hvordan hun, eller bokens jeg, i voksen alder forholder seg til moren, og hennes opplevelse av omsorgssvikt i barndommen.

Bokens jeg insisterer på nødvendigheten av å skrive fortellingen. Det er hennes opplevelser, hennes bearbeidelse, hennes kamper som driver henne. Boken kan utløse alt, hun kan ikke leve uten å skrive om dette, forteller jeg-personen. Det er nettopp denne barndommen, relasjonen, erfaringen, som gjør henne til skribent, til forfatter.

Det intime utleverende hindrer meg å skrive det i klartekst. Jeg velger å tenke på henne som romanens fortellerstemme.

For moren har aldri blitt diagnostisert og hun lever fremdeles. Jeg-et beskriver i bruddstykker en barndom hvor hun dekker over morens omsorgssvikt og påtar seg ansvaret for å opprettholde et normalt familieliv. Så hvorfor skal hun ikke få eie sin egen historie?

Hun svarer ikke lenger når moren ringer. Hun har nok av kamper å kjempe. Frykten for selv å rammes av psykisk sykdom, for selv å ikke kjenne på riktige følelser eller ha tilstrekkelig kjærlighet til sine egne barn, er en daglig kamp. Hvordan kan det være mulig å samtidig ta vare på noen som ikke evnet å ta vare på deg som barn?

Selv om boken utleverer moren, er den mest av alt selvutleverende, men forfatteren har på med kløkt sirklet det hele inn i skriveprosessen. Hun tar leseren med inn i sitt eget hode, sitt eget sinn. Her er ingen nøye oppbygget handlingsforløp, ingen spenningskurver. Vi blir tatt rett inn i sakens kjerne, problemet, vi vet hva som har skjedd og hvor det bærer. Etter hvert også hvor det kanskje ikke bærer. Heldigvis. Hun forteller hvorfor hun skriver, hvordan det hele er en prosess både tekstmessig og mentalt. Prosessen vi følger driver romanen videre, ispedd stadige tankestrømmer og minner.

Særlig sterkt er partiet hvor hun reflekterer over barnets evne til å leve i situasjonen. Hvordan barnet som lever under omsorgssvikt ikke føler dette, ei heller noe tap eller bitterhet. Barnet er i situasjonen og gjør det som kreves av det. Det er ikke barnet, det er den voksne som i ettertid føler på sviket og sorgen over alt som ikke ble.

Følelsen av tap er en sorg man ikke kan objektivisere, sier forfatteren i et intervju med Finn Skårderud, publisert på psykologisk.no. Tingenes tilstand, teksten, er nå blitt denne håndterlige, fysiske sorgen hun kan ta på, knuse, kanskje tilintetgjøre.

Med vakkert og samtidig enkelt og lettlest språk, forteller hun om angsten for å ikke strekke til, føle nok eller ta de riktige valgene. Hun forteller om redselen for å selv bli diagnostisert, om alle nedturene, terapien og selvmedisineringen hun selv har tydd til. Hun forteller om forsøkene på å forstå moren, om mormoren som også var syk, og prosessene hun har gått igjennom for å forklare, skyggelegge eller avdekke hennes svik. Hun forteller om hvordan omsorgssvikten har påvirket hennes eget familieliv i voksen alder, og hvordan hun baler i forhold til sine barn og mann. Det er en nakenhet, en sårhet og ærlighet i dette som krever riktig vinkling og ramme.

Resultatet kunne blitt ubehagelig og utleverende. Resultatet er blitt ubehagelig nødvendig, sterkt og viktig. Viktig for henne personlig, viktig for oss andre å forstå. Viktig for å selv kunne trekke de store linjer, gjøre opp regnskap, forstå oss selv og våre relasjoner.

Anbefales!

Kilde: Lydbok.

Dette dreper oss, av Tiger Garté

#leseeksemplar/reklame

I 2019 ble en brosjyre lagt i alle landets postkasser. En liste oppsummerte nødvendige elementer i enhver hjems beredskapslager. Havregryn, noen liter vann, hermetikk, sovepose, fyrstikker. Den slags. Til og med jodtabletter. Kanskje fnøs vi litt av det, kanskje nikket vi og lot tankene fly til atomsprengninger og tsunamier. Vi leste og sikret oss litt halvhjertet en del, sånn i tilfelle. Så kom 2020.

Noen av oss turte ikke gå ut. Enkelte barrikaderte seg, lot matforsyningen fra Kolonial.no stå ute i 2 døgn før emballasjen varsomt ble fjernet med plasthansker. Vi gikk store omveier, handlet til andre tider, unngikk kontoret, fortvilet over tomme butikkreoler. Du vet, toalettpapirreolene.

Oppfordringen om beredskapslagre hadde plutselig noe for seg.

Dette dreper oss, av Tiger Garté

Ungdomsroman. Utgitt i 2021. Norsk.

Smitten fra Kina bekrefter det faren i flere år har advart mot. Katastrofen. Sammen reiser de innover i skogen, far og sønn, med blytunge sekker i full alarmberedskap. Byen må forlates, en ny hverdag må skapes. Dag ut og dag inn, holde seg varm, holde seg tørr, bunkre opp proteinlager, skaffe mat til en lang vinter. Ingen må vite, ingen kan stoles på, alle står alene.

For Fatter i Dette dreper oss kommer ikke smitten som noen overraskelse. Han visste ikke hva eller når, det ville bare være et spørsmål om tid. Stol ikke på noen, vern om deg selv og ditt.

Dette er sønnens fortelling. Faren er alt Samuel har, nå som moren er død. Og hvilken større oppofrelse finnes vel: Faren har så tydelig gjort alt i sin makt for å redde ham fra katastrofen. Samtidig må faren reddes fra seg selv. En paranoia og et vanvidd har sneket seg inn under teltduken.

Samuel er engstelig. Han gruer seg til vinteren, til kulde og matmangel, han frykter farens ustadige humør, ordene som stadig blir færre. Snart frykter han det som skulle være deres trygge tilholdssted, mer enn pandemien i byen.

- Og hva skjer med disse helikoptrene som stadig sirkler over de, egentlig?

Ungdomsromanen fungerer godt også for voksne. Gartés skrivestil er lett og knapp, særlig i skildringene fra skogen. Akkurat som far og sønn ikke snakker i utrengsmål, er det heller ingen unødvendige utbroderinger. De gjør hva de må for å overleve, og forfatteren skriver det han må for å ta oss inn i deres liv, her og nå. Utdragene fra Samuels dagbok, skrevet i fortid, den gang de levde i byen, tillater en noe rikere beretning, samtidig som forfatteren er tro mot fortellerstemmen, en ung gutt.

Det er bare ett parti som skurrer. Samuel møter ei jevnaldrende jente i skogen, og det er dialogen mellom disse som for meg utgjør bokens svakhet. Problemet er ikke Samuel, tvert imot. Hans noe kunstige meddelelser skyldes isolasjon fra omverdenen og svekkede tilstand, både fysisk og mentalt. De kunstige dialogene med stort preg av overforklaring skyldes historiens inntrenger. Hun som ikke har vært i skogen i månedsvis, hun som ikke er fullstendig desillusjonert. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke jeg ville brettet ut hele mitt liv, forklart i minste detalj om psykiske problemer, til en eller annen einstøing langt inne i en mørk og dyster skog. Altså, fra første sekund.

Det er synd, for hennes versjon av saken, hvordan hun har brukt pandemien som et pusterom, er interessant i seg selv. Akkurat som mange lesere vil kjenne seg igjen i panikken som oppstod ved koronautbruddet, vil også mange lesere kjenne seg igjen i de mer positive sideeffektene av pandemien. Forfatteren kunne med fordelt dvelt noe mer ved hennes problemer.

Til tross for denne svakheten er totalinntrykket av romanen likevel positivt. Veldig positivt. Romanen gir et annerledes tidsbilde i seg selv, til en viss grad gjenkjennelig i nåtid, men også interessant i ettertid.

Historien drives frem av handlinger både på det fysiske og psykiske plan. Samuel slites mellom egen selvoppholdelsesdrift og solidaritet overfor faren. Både leseren og fortelleren er i villrede. Farens stadig tiltakende sinnssyke oppførsel overdøver snart den opprinnelige faren og sørger for en grøssende god avslutning.

Virkelig.

P.S. Enkelte bokbloggere arresterer forfatteren for bruk av ordet Fatter. Jeg tenker derimot det er et snedig grep for å tone ned at faren er en fare i seg selv... Tsk-tsk!

 

Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra forlaget. Jeg kjenner ikke forfatteren privat.

Andre omtaler: Jeg har tidligere lest og blogget om forfatterens romaner (Fuglehotellet) og (Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean).