Det er lite i Bokblogglandia som virker mer urettferdig enn å synse noe om bøker man leser i unntakstilstander som denne. Eller «som denne», akkurat som om vi privilegerte har opplevd noe lignende noen gang. I løpet av de siste ukene har jeg lest to samtidsromaner, og ingen av romanene har klart å skape engasjement hos meg. Likevel er de begge utvilsomt gode håndverk.
En moderne familie, av Helga Flatland
Utgitt i 2017. Bokmål.
Få samtidsforfattere har så til de grader satt meg ut som Helga Flatland med sin Bli hvis du kan-triologi. I En moderne familie viderefører hun samme fortellergrep, men i denne romanen begrenser hun antall fortellerstemmer til tre søsken. Mens Bli hvis du kan. Reis hvis du må, Alle vil hjem. Ingen vil tilbake og Det finnes ingen helhet tar oss med til en liten bygds kollektive sorg over unge menn som falt i krigen, avmaktsfølelse, irrasjonelle skyld og skam, møter vi i En moderne familie en langt mer diffus sorg.
En sorg over at alt ikke lenger er som det alltid har vært.
Liv, Ellen og Håkon er alle voksne når deres foreldre forteller at de skal skilles. 70 år gamle velger de å splitte lag, fordi de, som en av de bitende siterer, har vokst fra hverandre. Hvorfor akkurat nå, hvorfor ikke holde ut den siste lille innspurten? Som leser er det lett å forstå den umiddelbare frustrasjonen, irritasjonen, det håpløst egoistiske i situasjonen.
Det egoistiske i å forvente at foreldre fortsetter å ofre alt for at barna skal ha det som de alltid har hatt det. Det egoistiske i å sørge over at det ikke lenger blir felles middagsselskaper, det egoistiske å savne deres tosomhet, det trygge fellesskapet, selve plattformen for søskenflokken.
Hva nå med de tre, de som har vokst opp sammen, men på hver sin måte? Liv, den eldste, hun som gikk foran, følte på ansvar og utstyrte foreldrene med erfaringer. Den to år yngre Ellen, som fikk frihet til å gjøre det hun selv ønsket. Attpåklatten Håkon, oppvokst som enebarn med privilegiet i å kunne støtte seg til to eldre søstre.
Det er lett å se parallellene mellom posisjon i søskenflokken og deres syn på familielivet i voksen alder. Liv kysset et fåtalls frosker før hun fant mannen i sitt liv. Ektepakt undertegnet og akkurat passe med barn like etter. Ellen, seriemonogamisten, som i en tidlig midtlivskrise føler seg mindreverdig uten egne barn. Håkon, han med uttalt ønske om å være en fri fugl, akter ikke binde seg til noen, men mest av alt fordi han aldri tidligere har våget å kjenne på sine følelser.
Alle tre baler med sitt og har ulike måter å takle sine foreldres samlivsbrudd på. Særlig Liv får en sterk reaksjon, de faste rammene hun selv har adaptert knekker under beina på henne. Det faste, det trygge de tre har til felles, brister.
Ja visst, gjør det vondt når knopper brister.
Tematikk og psykologi er interessant, men jeg opplever historien for flat til å engasjere meg som leser, i alle fall akkurat her og nå. Godt språk og persongalleri sørget likevel for fremdrift i leseprosessen.
Ungdomsskulen, av Heidi Furre
Utgitt i 2016. Nynorsk.
Mens Heidi Furres debutroman Parissyndromet ble ett av årets store høydepunkt for meg i 2016, ble den vanskelige andreboken mere lunkent mottatt. Igjen har det mest med tid og sted å gjøre, for jeg er trygg på at Ungdomsskulen er mer krevende og givende enn den fremstår som.
Vi følger hovedpersonen Maja og hennes venner gjennom tre år på ungdomskolen, selve manifestasjonen av brytningstiden mellom barndom og voksenliv, den kompliserte, uutholdelig spennende, krevende, kjedelige og kaotiske ungdomstiden.
Maja lar oss ikke bli kjent med henne, ikke egentlig. Hun tar oss med til TV-kroken, til festene med altfor mye alkohol, hun lar oss kjenne på den hemmelige forelskelsen til han kjekke på videregående, og vi gremmes over hennes forhold til den altfor gamle mannen. Hennes følelsesmessige distanse til ham understrekes av den konsekvente bruken av kallenavn. Det er et godt grep, også typisk for fortellingen som helhet. Vi kommer aldri inn under huden på henne, verken når vi fortelles om farens forsvinning eller vennskapet med Pelle og Maria. Vi vet ikke helt hva hun syns, tenker eller drømmer om, annet enn at hun har hastverk mot voksenlivet og samtidig behov for å beholde barndommen.
Hun vet ikke helt hvordan hun skal definere sin identitet, og vi som lesere observerer henne mer enn vi forstår hennes tanker. Hun forstår jo ikke en gang seg selv. Formidlingen er distansert, og vi forstår henne først og fremst gjennom egne minner og erfaringer fra samme alder.
Dette er bokens fremste styrke: Boken krever mer av leseren enn dens innhold, lengde og engasjement tilsier. Dersom tid og sted tillater det vil refleksjoner underveis og i ettertid gjøre boken større enn den er i seg selv.
Kilde: Lånt på biblioteket. - Den gang i tiden de fremdeles var åpne.
