Da Gunn Marit Nisja lanserte sin sjette roman tidligere i år, omtalte hun den som hennes mest personlige.
Jeg slukte den.
Hva som er selvopplevd og hva som er fiksjon, vites ikke, men jeg tror på historien. Dette er ingen bok man legger fra seg før den er ferdiglest, og definitivt ingen bok man leser uten å la seg berøre.
I alle fall om man ikke kan relatere til noe som helst.
Tenåringen Hedda rives opp fra bylivet, faren og bestevenninnen da moren brått tar med seg henne og søsteren til en liten bygd et helt annet sted i landet. Sårest er likevel å miste farmoren, som i en kaotisk familiesitasjon er jentenes trygge havn.
Hedda må skape et nytt liv, midt i en sårbar tid. Moren er fraværende, og jentene må klare seg selv det meste av tiden. Snart gir de også opp håpet om at faren en dag vil komme til bygda.
Alt for mye ansvar blir lagt på skuldrene til ungjenta. Lillesøsteren må passes på, og Hedda gjør så godt hun kan. Hun tynges av ansvaret, men når ikke frem til moren. Aldri er det godt nok, aldri er hun god nok.
Som om det ikke er vanskelig nok å være 15 år.
Utestengt som hun er av jentene, finner hun sin plass i et røft vennskap med guttene i klassen, men selv her føler hun på et utenforskap.
Historien fortelles gjennom tre tidsepoker som stadig veksles mellom. Vi blir tidlig klar over at noe vondt vil skje, for hun har ikke lenger kontakt med verken mor eller søster.
Oppvekstfortellingen har fra begynnelsen av et ubehag som vokser i takt med vår omsorg og empati for Hedda. Det oppleves som nært og ekte.
Selv tittelen på boken avsløres ikke før godt over halvveis. Det er godt gjort.
Og mest av alt veldig godt skrevet.
