Klokt og godt om
sorgbearbeidelse, dessverre med støyende omgivelser.
Sju dagar i
august, av Brit Bildøen
Utgitt i 2014. Nynorsk.
Oslo, 2019. Sofie og Otto har flyttet til Tøyen i Oslo,
og er travelt opptatte på hver sin kant. Sofie, som leder ved det nye
Munchmuseet og Otto som leder for Foreningen for Romfolket. Ellers er de
sammen. Alltid sammen. Sammen sørger de også over Sofies datter, som døde brått
og brutalt for åtte år siden. De to sørger sammen, men likevel på forskjellige
plan og med ulike reaksjoner.
Åtte år og en måned siden det skjedde. Det som skulle snu
livet opp ned. Frarøve dem det kjæreste de hadde. Meningen med livet.
Alt som ikke ble. Alt som var. Alt som ikke lenger er.
Og med det, frykten for å glemme. For hver dag som går
svinner minnene litt etter litt. Etter åtte år og en måned husker man ikke
lenger helt hvordan hun så ut, hvordan hun luktet, hvordan hun oppførte seg.
Etter åtte år og en måned fortoner sorgen seg helt annerledes. Den er mer
kompleks, mer uhåndterlig.
Hver for seg og sammen.
Så mange sjuke kranglar
dei hadde hatt. Dei, som berre ville kvarandre godt. Som berre hadde kvarandre.
Eitt liv utan Otto gjekk ikkje an å tenke seg. Ho klarte heller ikkje å sjå for
seg at dei skulle bu ein annan stad. Problemet var vel at ho hadde vanskar med
å sjå for seg ei framtid i det heile tatt. Slik hadde det vore ei stund. Ein
dag om gongen. Styrke seg på det ein kunne finne. Mot til å leve når dei beste
dagane er forbi. Det var noko ho hadde lese ein gong, og styrkte seg på. Dette
motet hadde ho hatt. Hadde ho ikkje?
Brit Bildøen makter å gi et meget godt bilde på hvordan
sorgprosessen aldri stopper opp, hvordan den beveger seg som bølger i havet.
Hvordan en sorg som en gang var felles, utvikler seg i hver sin retning. Begge sørger,
men på hver sin kant.
Det handler om sorg. Sorg over et menneske man ikke
lenger kjenner. Man kjente jenta for den hun var, men ikke den kvinnen hun
ville blitt. Det er en sorg i seg selv, og den er nesten ikke til å holde ut.
Og likevel er sorgen så stille, så kamuflert. Godt gjemt
under krangler om bagateller, vanskelige kollegiale forhold, overtid, en
krampeaktig trang til faste rutiner, redsel for forandringer.
Så tør hun også å sette ord på de aller vondeste
følelsene. De man må holde skjult. Bitterheten. Raseriet. Sinnet over den
kollektive sorgen, og den destruktive trangen til å beholde sorgen som sin. En
sorg som ikke kan deles av andre.
Så kom setninga,
den ho hadde sagt til Marie i all uskuld, den som alltid slo ned som eit lyn: Eg
håper du aldri blir vaksen. Det klemde til ruundt halsen hennar, og ho måtte
setje seg opp, prøve å finne igjen pusten. Det er slike dumme ting mødrer seier
fordi dei held på å drukne i kjærleik. Og Marie hadde smilt overberande. Ikkje
noko kunne stoppe henne, i alle fall ikkje eit slikt ønske frå mor. Alt låg i
kim, ho var på veg.
Dessverre opplever jeg at denne stemningen drukner litt for
mye i alle de ytre hendelsene. Det er så mye som skjer, så mange problemer, så
mange forhold. Vannskader på hytta, trær som felles, begjær og jobbkonflikter.
Alle har en funksjon, alle er bilder på sorg og en problematisk sorgmestring,
men det blir for overtydelig. Det fortoner seg som forstyrrende støy. Akkurat
som morens flåttbitt. Dette insektsstikket som stadig plager henne, som blir
betent og sprer seg oppover armen. Hun oppsøker ikke lege, akkurat som hun heller
ikke oppsøker hjelp til å bearbeide tapet etter sin eneste datter.
Da setter jeg langt større pris på forfatterens kanskje
litt overdrevne bruk av værmessige antydninger. Det er grått og trist,
regnfullt og tungt, tydelige, men likevel velfungerende bilder på et skrantende
forhold og selvbilde.
Forfatteren skal også ha ros for kun vage antydninger til
selve hendelsen som forårsaket datterens død. Særlig i begynnelsen kan vi kun
ane hva som skjedde, når vi leser om morens reaksjon da hun ser en hvit
varebil.
Det ble dessverre ingen optimal leseopplevelse for meg. Selv
om forfatteren beskriver sorgprosessen gnistrende godt, mener jeg personlig at alle
hendelsene for øvrig tar for mye fokus. Dersom hun hadde strippet fortellingen
for en del, om ikke mange, eksterne forstyrrelser, mener jeg Sju dagar i august
hadde fungert langt bedre.
Stemningen, fortvilelsen og raseriet, er mer enn godt nok
til å stå på egne bein.
Kilde: Lånt på biblioteket.
Andre bloggere: (Groskro) var den første som gjorde meg
oppmerksom på boken.