Teodor Sterk, av Jan Chr. Næss

Denne uken har Bokbloggturneen konsentrert seg om en barne- slæsj ungdomsbok, hvorav jeg er ukens siste blogger. I går uttalte Eirinsurr seg om Teodor Sterk, og det er altså jeg som avslutter gildet for denne gang. Boken har fått blandet mottakelse. Her er min:

Teodor Sterk. En trist og blodig historie, av Jan Chr. Næss
Teodor Sterk handler om nettopp Teodor Sterk, en tiåring som tross all mulig uflaks i hele verden antakeligvis innehar mest optimisme i hele verden. Det kunne alltids vært verre, mener Teodor Sterk.

Boken starter med at faren dør på Teodors egen tiårsdag. Det var en usedvanlig hard start, selv for undertegnede som burde tålt mer. Teodor blir tatt hånd om, bokstavelig talt, av nabo Jensen og hans familie. Denne naboen har blitt omtalt i det kjedsommelige før denne uka, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette… sånn nesten bare på ren trass… men ærlig talt. Jensen, hvis fornavn er Sivert og er leder for Skrittpartiet. Skrittpartiets Sivert Jensen er tvers igjennom ondskapsfull, sadistisk og rasistisk, har oppdratt sine sønner til å bli mobbemonstre og anser Teodor som sin private negerslave.

“En ordentlig fin liten negerstraff skal du få, så lærer du at du ikke skal stjele.” Neger. Det var et ord Teodor hadde hørt mange ganger, spesielt fra Jesper og JasperJensen. De kalte ham også gjerne ting som svartskalle, sotrør, hottentott, svarting og pakkis.

Jeg er ingen tilhenger av verken Fremskrittspartiet eller dets leder, men dette sparket følte jeg rett og slett som temmelig barnslig. Jeg orker ikke lete frem et mer fiffig ord. Barnslig. Jeg får lyst til å skrike “Dem som sier dem er dum, dem er dum, dem!” til forfatter Næss. 1) Ikke bland politikk inn i barnebøker, 2) Hvis du likevel må, gjør det mer raffinert og forkledt. Ikke belær barn og ungdom at noe er slemt og dumt, uten å begrunne det.

Når DET er sagt må det også sies at boken er fabelaktig morsom på en totalt annerledes måte enn de fleste andre jeg har lest. En morbid form for humor som strengt tatt ikke ligner grisen, og som passer desidert best for eldre enn den anbefalte aldersgruppen. Teksten på omslaget lyver ikke: “… eller som en blanding av Bambi og Dawn of the dead”. Teodors positive livsholdning er rett og slett urkomisk på en bestialsk og geniunt fæl måte. Så ender også boken med et smell, som man enten kan velge å le beskjemmet av, gråte av eller si som min niåring da jeg spurte hva han syns om boken: “Vel, eh. Det endte godt gjorde det ikke? Eller… Jeg vet ikke. Jeg håper det. Jeg vil helst tro at det gjorde det”. Like genialt som den beste splatter/zombie-film. Man håper det beste men aner det verste!

Jeg elsket det. Min sønn elsket det ikke. Han syns boken var fryktelig, fryktelig trist. Han så ikke humoren, og var bare lei seg for alt den lille gutten måtte gå igjennom. Han så boken med helt andre bøker enn sin mor. Der jeg lo av blod og gørr, så han sorg. Der jeg så mobbing, så han det fine i at Jensen-tvillingene tross alt begynte å like han til slutt. Og der jeg oppfattet slutten som, ja… oppfattet han slutten som, ja… Her skal jeg ikke avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Det verste var kanskje likevel at han uoppfordret fortalte om sine assosiasjoner til Fremskrittspartiet.

“Men anbefaler du boken til andre, da?” spurte jeg. “Ja, til de som liker triste bøker”, svarte han og trillet terningkast fire. Selv tror jeg boken kan passe mer til foreldrene enn til den egentlige målgruppen. De yngste vil ikke se humoren mens de eldste vil mene språket er for barnslig og enkelt. Om forfatteren redigerer bort all politisk hets blir jeg langt mer vennligstilt, for boken er definitivt lesbar og underholdende. Jeg huffet meg masse og lo enda mer. Jeg lukter på terningkast fire selv, faktisk.

Men passende for barn..? Neppe.

Ringens brorskap, av JRR Tolkien

Det er med en viss grad av ekstatisk lykke at jeg nå kan meddele at første bok i trilologien er fortært skriftlig. Jeg brukte en uke på Ringens brorskap, og tatt i betraktning at jeg ikke sjeldent har lest enkelte avsnitt både ni og ti ganger uten å få med meg stort, kunne jeg brukt enda lenger tid. Lett. Det er noe med dette med svært uvanlige navn og enda mer uvanlige stedsnavn som tøyser til konsentrasjonen min. Skumlesing takler jeg ikke, jeg nekter, jeg vil ikke.

Et handlingsreferat føler jeg unødvendig. Jeg nøyer meg med et kort sammendrag fra ikkepedia.org:

Ringen blir funnet. Det blir dannet en selvmordsgruppe som skal dra til en
vulkan og ødelegge den. Gruppa går over et fjell. Gruppa går under et fjell.
Gruppa svømmer opp en elv. To fra gruppa dør, og resten splitter seg i
forskjellige grupper, som fortsetter å … gå.

Tja, hva skal man vel si. John Ronald Reuel Tolkien lar sine romanfigurer slite ut sine føtter.
Utenom at jeg har hengt meg opp i rare navn, at alvene er pompøse og at man gjerne skulle vært tenåring mens man leser, har det ikke bare vært slitsomt. Hobbitene er fine å lese om. Jeg kunne definitivt likt meg i Hobsyssel. Om jeg hadde orket å være følgesvenn på den store reisen er en annen sak. Jeg hadde nok blitt i Hobsyssel og fortsatt etegildet. Noen må jo det også. Den store reisen har for øvrig vært en underholdende og delvis spennende sak, med en god slump morsomheter underveis. Dette prosjektet mitt vil høyst sannsynlig bli fullført. To tårn er allerede påbegynt. – Men hold ikke pusten. Dette tar tid.

Sjarmtrollet:

Tom Bombadil. For en mann, altså!! Han synger en trall mens han svinser og danser seg gjennom gammelskogen, er sjef over alt og alle der omkring, men ikke snakk om han beveger seg utenfor sine grenser. Glad i kona si er han også.

Gamle Tom Bombadil er en lystig fetter;
Jakken svinger lyseblå, gule støvler spretter.
Ingen kan fange Tom, for Tom er selv herre;
Toms sang og forte fot kan ingen makt sperre.

Anti-Sjarmtrollet:

Balrog. Et udefinert uhyre som jeg neppe ville likt å ha etter seg i mørke trange smug. Flukten gjennom Moria var i det hele tatt spennende, absolutt et av høydepunktene i boka så langt. En av de ni utvalgte, Boromir, overfalles av sjalusi og maktsyke. Frodo får noia og stikker av med Sam. Tam-ta-ra-tam, brorskapet er en saga blott.

Tidssluket:

Rådsmøte i Elronds hus. Jeg antar dette kan regnes som det aller viktigste kapitlet i Ringenes Brorskap, men det var en sann lidelse å komme igjennom. Jeg beskrev i innledningen hvordan jeg av og til måtte lese enkelte avsnitt opptil fryktelig-mange ganger. Vel, dette kapitlet er lest ca. så mange ganger. Ironisk nok husker jeg knapt nok et ord.

Bokens hunk:

I begynnelsen ble Aragorn omtalt som Vidvandre. Jeg tok’an ikke i det hele tatt før jeg fikk det svart på hvitt, og var derfor lenge minst like skeptisk til denne mystiske ferdamannen som det Sam var. Nu vel. Aragorn får meg lyst til å sette på filmene. Det er ikke fordi det er så himla spennende.

Bokens babe:

Her strides våre helter. Dvergen Gimlis favoritt er Galadriel, alvefyrstens fru. Tom Bombadil elsker sin vakre Marigull mens Aragorn holder en knapp på Arwen. Sistnevnte har så langt i boken ikke gjort annet enn å være datter og datterdatter av noen, og beskrives som eventyrlig vakker. Galadriel og til dels Marigull har i det minste gjort noe. Babe-rollen er med dette utdelt Arwen.

Drivkraften:

Gollum, det seige og slimete ekle vesenet som åler seg rundt, slikker spytt og hveser My Prescious i tide og utide i filmen, er så langt nærmest kun omtalt. Ikke mye heller. Man gleder seg til Gollum skal lage vanskeligheter for Frodo og gjengen. Det var tross alt delvis hans fortjeneste at jeg likte filmene såpass godt. Frem til To Tårn har vi fått nærmere bekjentskap med vesenet kun på slutten av Ringenes Brorskap, i form av en stokk på sjøen.

Irritasjonsmomentet:

Sangene. Jeg trodde det skulle bli en befrielse, i den forstand at det ville kortet ned lesetid per side. - Men hva skjer? Jeg henger meg fullstendig opp i det. Jeg forsøker banna bein å gjøre om diktene og sangene slik at det skal rime bedre! Hobbiter stinker i å dikte. Takke meg til Tom Bombadil.

... Men noe må det jo være, for jeg har ikke lyst til å begynne på en annen bok, selv om jeg har hatt muligheten til det både halvveis i Ringens brorskap, og ikke minst før jeg begynte på To tårn...

Feel-good på en fredag

Dette har ingenting med bøker å gjøre, med mindre man lager sitt eget fotoprosjekt og lager fotobok (ah...). Når det er sagt hadde det vært supermoro å finne frem gamle bilder og knipse nye i lik setting. Kanskje et tips til en annerledes julegave...?

Se den fabelaktige fotosamlingen HER!

Mørk hemmelighet

Man har vel alle mørke hemmeligheter og styggdårlig samvittighet for noe. Dette noe fins gjerne i bokhyllene rundt omkring.

Min mørke hemmelighet er nesten for skrekkelig til å innrømmes, men jeg kaster meg ut i det og stålsetter meg for ydmykelse, hoderisting, hakeslepp og evig fordømmelse.

I en alder av 32 år (hjelp) gremmes jeg over å ha en stk Ringenes Herre-triologi stående i bokhylla. Dens funksjon begrenset seg, inntil i går kveld, til støvsamler og hyllepynt. Hobbiten er for lengst lest, det er ikke det. Og joda, filmene er for all del sett, de står til og med i dvd-hyllen. Når jeg tenker meg om er plasten fremdeles på coverne. Filmene ble sett på kino.

Men bøkene, bøøøøøkene Ringenes Herre, har jeg ikke lest.

Så ille!

Stort bedre blir det ikke av at jeg sannsynligvis har servert noen hvite løgner om temaet oppigjennom årene for å skjule min hemmelighet.

I går kveld fikk jeg servert murklossen på senga med streng oppfordring om å komme igang med lesingen. Da hadde jeg stått noen timer forann bokhylla og klagde over at jeg ikke hadde noooooooen bøker å lese. Litt sånn som de som har klesskapene fulle av klær og likevel ingenting å ha på seg.

I går kveld leste jeg 50 sider, noe som betyr at jeg kun har litt over tusen sider igjen. Slikt motiverer jo...

Edit 21102010: Jeg har nå avansert opp til side 75. Hu hei som det går.

En postkasse full av bøker

Det er ikke akkurat hver dag det skjer, særlig ikke etter at jeg for en god del år ga opp min tvilsomme karriere som bokklubbmedlem. I akkurat den epoken av mitt liv fikk jeg smertelig erfare at bokklubber generelt ikke er de mest forståelsesfulle når det gjelder personlige tragedier. Av og til skjer ting man ikke på noen som helst måte kan forutsi, og da gjelder det å ha færrest mulig unødvendige forpliktelser. Tro du meg.

Noen ganger skjer det altså likevel, dette med å oppdage at postkassen er full av bøker. Slik som en vakker dag i forrige uke da jeg etter en del dagers fravær fant ikke bare en, ikke bare to, men hele tre bøker i kassen. Det vil si, det var min samboer som fant dem. Eller rettere sagt tok de ut av kassen. "Jeg tror du har fått bøker!" skrev han i en melding. Åh.

En av bøkene var fra Bokbloggturneen, men det er ikke det denne bloggposten skal handle om. Det skal derimot handle om Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt og Mitt liv som pingvin, men først og fremst skal det handle om Karin fra bloggen En verden full av bøker. Ser dere linken mellom overskrift og blogg...? Kachiiing!

Uansett, for en tid tilbake arrangerte Karin en konkurranse der hun etterlyste anbefalte barne- og ungdomsbøker. Jeg anbefalte både Den lille prinsen og Sommerlandet, og hva skjer? Jo, jeg får vite at jeg har vunnet trøstepremie! Trøstepremie, og trøstepremie, fru Blom. Karin er generøs. Veldig. VELDIG! I postkassen min dumpet en stk pocketbok jeg ønsket meg og en overraskelsesbok. Slikt kvalifiserer ikke jeg til trøstepremie, men heller julaften, påskemorgen, bursdag og nyttårsrakett til sammen. Seriøst, jeg ble superglad! Tusen, tusen takk, Karin!
Karins blogg En verden full av bøker er en av bloggene jeg er innom stort sett daglig, nettopp fordi hun er flink til å oppdatere, skriver godt, og vi har temmelig lik smak hva bøker angår.

Besøk bloggen hennes!

Nå, over til bøkene...

Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt

Helle Aarnes

Det er vanskelig å skulle fortelle noe om denne boken. Forskning fryder og Beatelill har greid det veldig fint før meg, og mine ord blir for fattige.

Boken rystet meg. Det ble fortalt ting som jeg ikke ante skjedde og knapt nok har ofret en tanke. Jeg har skjønt at det å være tyskerjente ikke var spesielt populært og at jentene som hadde forhold til en tysker under 2.verdenskrig ikke så lett ble kvitt dette stempelet, men jeg ante ikke hvor gjennomsyret samfunnet var av dette hatet mot jentene. Jeg visste at tyskerbarna, sønner og døtre av norsk mor og tysk far, har fått gjennomgått i oppveksten på grunn av sin herkomst, men om mødrene har vi knapt nok hørt noe, har vi vel. Stort sett har det blitt dysset ned, selv om jeg vil tro enhver av oss har hørt rykter om tyskerjenter i slekten. Og nettopp det: Så mange jenter det faktisk var som forelsket seg under krigen i gutter og menn fra feil side! Mange av tyskerne var stasjonert på samme sted i årevis, mange var godt etablert i lokalsamfunnet. Stramme, flotte menn som ikke nødvendigvis delte politisk syn med sine overordnede. Hvem er vi til å dømme, 60-70 år senere?

Det som opprører leserne av boken mest er ikke mobbens behandling av tyskerjentene. Skamklipping, offentlig lynsjing og gjennomført utfrysning var ikke det verste. Det verste, det tyngste å fordøye, er Statens rolle.

Det er anslått at mellom 50.000 og 100.000 norske kvinner hadde et forhold til tyske eller østerrikske soldater under krigen. De færreste av kvinnene var medlem av nazistiske organisasjoner. Likevel ble tyskerjentene internert, deportert og fratatt statsborgerskap av Gerhardsen-regjering.

Dette var klart kjønnsdiskriminerende. Jentene ble stemplet som horer, nymfomane og uintelligente. Til sammenligning: NS-medlemmer fikk ingen straff. Det gjør unektelig vondt i magen å lese annonser i avisen, der det selges brukte ski og gis bort barn… Man ligger søvnløs i timevis etter å ha lest om gutten med det krøllete håret som returneres moren med hakekors påmalt bagasjen. Og så tyskerjenten, da, som ble lobotomert og døde kort tid etter fordi legene ikke orket bry seg så hardt med henne. Å gå til retten…? Sakene ble henlagt.

Alt dette fordi man ble forelsket i fiendens menn.

Mitt liv som pingvin

Katarina Mazetti

Du har kanskje ikke hørt hennes navn før, men om jeg sier "Grabben i graven bredvid" tennes trolig en del lyspærer. Bokomslaget reklamerer med lettlest og morsom feel-good bok, og selv om varseltrekantene umiddelbart dukker opp hos meg, må jeg glatt innrømme at jeg faktisk likte denne boken godt. Den er ikke hysterisk morsom, men jeg humret masse av den. - Og humring er en bra greie! Selv om jeg fikk boken på orginalspråket (svensk, ikke italiensk) var boken tross litt startvansker veldig lettlest med en kapittelinndeling jeg elsker. I de ulike kapitlene får vi de ulike personenes synspunkter og syn på hendelser de alle beskriver. Slikt er en favoritt både i bøker og i filmer.

Boken omhandler en gruppereise til Antarktis, hvor vi blant de 50 passasjerene stifter særlig bekjentskap med den evig optimistiske Wilma, den deprimerte Tomas og den pensjonerte verdensborgeren Alba. Tidvis blir vi også bedre kjent med de andre passasjerene og besetningen på skipet. Det står lite om hva og hvorfor, vi får ikke stort mer enn antydninger til dette, men dette er vesentlig for historiefortellingen. Og mest vesentlig av alt er Albas fantastiske bokprosjekt: Om uartenes opprinnelse, særdeles inspirert av Darwins kjente og banebrytende verk. I uartenes opprinnelse får vi servert menneskehetens mer eller mindre sympatiske galleri, inspirert av pingviner, albatroser og elefantseler.

Dette er ingen bok som vil endre ditt syn på livet og gi mening til livet, men det er definitivt en fin bok å lese om man ønsker avveksling fra resten av bokhyllen. Jeg la fra meg boken med et smil om munnen.

Hvor herlig er ikke det?

Mimre-mimre: Trekløveret

Først av alt: Fy søren jeg er flink til fotoredigering.

Nok selvskryt, over til det dette skal handle om. Eller "Fra spøk til Halvor" som vi pleide å si den gang vi leste disse bøkene. (Og med dette regner jeg med at jeg får minst èn kommentar på innlegget).

Dette skal handle om serien Trekløveret, eller The Canby Hall Girls som serien heter på orginalspråket. En uhorvelig mengde bøker, ypperlig for tenåringsjenter, om tre vidt forskjellige (ja nettopp) tenåringsjenter som deler rom på internat.

Dana fra New York. Modellvakker og med minst like vakker kjæreste. Shelley fra Minnesota eller deromkring. Hillbilly, kjæreste med bondekjølen Tom og yndig med sine lyse krøller. Faith fra Washington (var det ikke?). Seriens afroamerikanske alibi. Særdeles sofistikert, og hun hadde sannsynligvis kjæreste hun også.

Ah! Dana ble med tiden mindre snobbete, og Shelley ble med tiden mindre hillbilly-ete. Kjærester ble byttet mens vennskapet dem imellom stort sett var rosenrødt. Det store høydepunktet var da jentene malte rommet sort og tok bort sengene. Gærnejentene la madrassene rett på gulvet og bombarderte dem med fargerike puter og hadde selvsagt tidenes pysjamasparty.

Du verden som jeg slukte disse bøkene! Jeg minnes det var uendelig mange skrivefeil, men jeg lot meg likevel fortrylle. Hjemme har jeg tre Trekløver-bøker. Jeg tør nødig lese dem på nytt i frykt for å bli knust av skuffelse, men jeg skal definitivt lete etter disse bøkene på fremtidige loppemarkeder.

- Flere som husker Trekløveret?

Jasper Jones, av Craig Silvey

Ikke en gang i innledningen klarer jeg å la være å røpe mitt syn på ukens roman i Cappelen Damms Bokbloggturne. Jeg er rett og slett så begeistret for boken at jeg like godt kan si det med en gang. Det har stort sett mine forgjengere også vært. Les Myldretids anmeldelse i går, og bla deg bakover til de andre anmeldelsene.

Jasper Jones, av Craig Silvey
Ungdomsroman.

Romanen er skrevet av australske Craig Silvey, et relativt ubeskrevet forfatterblad. Jasper Jones er hans andre roman for unge voksne. Han er selv ung, og jeg gleder meg til å følge hans utvikling i fremtiden.

Handlingen

En sommerkveld i 1965 banker Jasper Jones på soveromsvinduet til Charlie Bucktin. Stedet er Corrigan, en liten australsk gruveby. Charlie kikker opp fra en av sine mange bøker og ser fortumlet rett på byens ramp, tyrann og syndebukk.

Jasper lokker med seg Charlie ut til sin hemmelige plass i skogen. Fra et tre henger hans kjæreste Laura fra et tre. Kvalt. Jasper er overbevist om at dette er et mord og bedyrer sin uskyld, i visshet om at byens befolkning automatisk vil legge skylden på Jasper. Charlie blir overtalt til å være med på å skjule Lauras kropp til de finner ut hvem som drepte henne. De senker henne ned i vannet.

Persongalleriet

Bokens hovedperson er Charlie Bucktin, en tretten år gammel bokorm. Han har få venner, og holder seg helst inne med bøkene sine eller sammen med bestevennen Jeffrey. Charlie er genuint godhjertet med utpreget rettferdighetssans. Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel, Jaspers hovedmistenkte. Ryktene vil ha det til at han har drept før, og selv om ingen egentlig har sett ham på mange mange år, er ungene livredde for ham. Utenom cricket er Corrigans store barneaktivitet å stjele fersken fra Lionels hage. Jasper Jones selv er heller ingen hvem-som-helst. Halvt hvit, halvt sort. Morløs og med en far som drikker bort alle pengene til mat. Kanskje ikke så rart at Jasper må stjele. Kanskje ikke så rart Jasper raker gatelangs om natten. Småbyen er nådeløs. Bare Laura ser ham for den han er. Laura, som blir funnet kvalt og hengt i et tre. Tilbake står Eliza, hennes søster, rystet og forgrått. Hun er svoren Audrey Hepburn-entusiast og lesehest. Klart Charlie må forelske seg i akkurat henne! Og så Charlie da, som bærer på en slik vond og dyster hemmelighet som knuser hjertet hans. Rundt alle disse ungdommene fins foreldrene, både de døde, de tilstedeværende og de som er til stede men likevel ikke der.

Det skrevne ord

Forlaget har antydet at målgruppen er fra 16 til 20 år. Tull, sier jeg. Denne romanen kan glatt plasseres i voksen-hyllene. Dette er en ungdomsroman i den forstand at den omhandler typiske tenåringsproblemer som avstandsforelskelser, dilemmaer, konflikter og forsonling med foreldre. – Men kvalifiserer det med dette kun som roman for ungdommer? Absolutt ikke! Dette blir for snevert, boken er rett og slett interessant langt utover denne aldersgruppen.

Tidvis minner romanen meg om bøker av John Irving. Her er det mye humor, merksnodighet, rom for ettertanke og særegne karakterer. Her mangles kun bjørner og baseball (som for øvrig blir dekket av cricket…). Jeg ble derfor litt gledelig overrasket da jeg oppdaget etter et kjapt google-søk at Craig Silvey tidligere har uttgitt en barnenovelle med navnet The world according to Warren.

Apropos cricket. I romanen bivåner vi en lang cricketkamp. Cricket er neppe det som fenger nordmenn mest, men i denne innpakningen gjør forfatteren sekvensen til en av de mest minneverdige og fineste avsnittene. Parallelt med kampen finner vi en fomlende og nydelig historie om to ungdommers første kyss. Fantastisk herlig skrevet!

Cricket og kjærlighet, dette handler om så mye mer enn å skjule et lik og å finne en morder. Dette er en tettpakket bok på drøye 400 sider, med få kapitler og langt mellom naturlige pusterom. Dette er derfor heller ingen bok som er særpreget lettlest. Bokens innhold og dialoger får leserne til å konsentrere seg litt ekstra, dvele litt ved hendelsene og dilemmaene og ikke minst: ta seg tid til å le litt mer enn vanlig.

La oss dvele ved humoren. Dette er humor som treffer blink. Dialogene mellom Charlie og Jeffrey er i særklasse med sin utpregede form for Yo Mama-vitser. Frekkere får man det ikke, men innpakket i vennskapelighet og godhet må man le seg fillete. Superhelt-diskusjonene er til å le av i dagesvis! Personlig likte jeg kanskje aller best Charlies frykt for insekter, muligens med et visst gjenkjennelsesaspekt.

Humor er et viktig virkemiddel, både i bokform og som overlevelsesmekanisme. Hele persongalleriet har skapene fulle av spøkelser. Hele tiden kjenner vi på Charlies angst og dilemma, selv om han på barnlig vis fra tid til annen klarer å distansere seg. Boken er det vi gjerne kan omtale som en dannelsesreise fra barn til tidlig voksen. Charlie må ta stilling til om ærlighet alltid er det riktige, eller om løgn av og til kan forsvares. Om det noen gang er riktig å gjøre noe galt. Gjennom prosessen tvinges han til å ta stilling til småbyens sosiale normer, foreldrenes restriksjoner og famlende tenåringskjærlighet. Og altså, dette hele tiden med vissheten om det grusomme han og Jasper har gjort. Hele tiden ligger dette som en klam klo rundt hjertet. Spenningen rundt å avsløre Lauras morder og det edle motivet med å hjelpe Jasper, gjør det levbart, men Charlie slites både bevisst og ubevisst mellom det moralsk riktige.

Forholdet til foreldrene er også veldig viktig. Charlie lever med foreldre som ikke klarer å leve med hverandre. Moren holder avstand til Charlie fordi han minner henne om hva hun kunne hatt og ikke har, og Charlie reagerer med sinne mot faren som oppfattes som unnvikende og spak. Til sammenligning har ikke Jasper foreldre. Ikke egentlig. Moren er død og faren tar ikke hånd om sønnen. Både Charlie og Jasper savner sine foreldre. Og hva med Eliza? Eliza står ved bokhandelen, flykter fra sin renommerte far og hysteriske mor, fordyper seg i Audrey Hepburn og gråter over sin forsvunnede søster.

Det såreste, det aller aller såreste er kanskje likevel Jeffrey. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende.

Handlingen er som nevnt satt til 1965, og det er gledelig å observere at forfatteren ikke har gått i den sedvanlige fellen som forfattere yngre enn historien begår: Her har forfatteren med få unntak unngått tidstypiske ting, interiør eller hendelser. Fallhøyden kunne blitt stor. Det han derimot er glad i av referanser, er bøker, forfattere og hovedpersoner i kjente romaner. Kanskje spesielt fremheves Mark Twain og Harper Lee. Charlie er en bokorm, sterkt inspirert av sin litteraturelskende far. (Selvsagt appellerer slikt enormt til bokbloggere… Ikke rart vi liker boken!) Boken er skrevet i jeg-form, men på grunn av hans lidenskap for litteratur oppfattes Charlies monologer og fortellinger som troverdige, med alle de gode formuleringene, ordrikdommen og de voksne uttrykkene. Vår helt er en antihelt. En innadvendt, nerdete bokorm. Fantastisk!

Dommen

Siste ord i forrige avsnitt dekker det meste: Fantastisk. Jasper Jones er fantasisk. Morsom, sår, trist, vanskelig og tankevekkende. Denne romanen er virkelig et gullkorn, lyset i tunellen, rosinen i pølsa og nåla i høystakken. Kort sagt; Jeg syns den er fantastisk!




Kilde: Leseeksemplar.

Pause-dikt

Jeg blir så glad _av_ dette diktet, og jeg er derfor også så glad _i_.

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterker sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein

Sånn ellers er jeg i ferd med å avslutte Jasper Jones. Bokbloggturneen foregår for fullt, og det er min tur på lørdag. Seriøst, I can hardly wait! Det er en pine å prøve å la være å lese de andre anmeldelsene i frykt for å ødelegge egen anmeldelse, for jeg er så begeistret, så b-e-g-e-i-s-t-r-e-t!!!

På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl

Hva har Trygve Lie, Colamannen og en sirkuselefant til felles? De innehar alle viktige biroller i romanen På vei til en venn. For øvrig en bok jeg hadde rimelig grei forhåpning til, rett og slett fordi det ante meg at hans skriblerier lignet en del på hans kone Linn Ullmann sine skriblerier. - Hvis bøker jeg liker overraskende godt.

På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl

Han heter Vilgot, han er elleve år og han har lært at det er tre ting som er farlig: Å bade rett etter at man har spist, leke med plastposer, bli med fremmede som kommer kjørende langs veien. En mørk vinterettermiddag på 1960-tallet er Vilgot på vei til en venn, det skal forandre hans liv for alltid. Over tretti år senere segner en utmattet elefant om på en av Oslos utfartsveier og bare Vilgot kjenner til hvor den kommer fra.

Vilgot møter vi først som voksen mann. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med han som barn og hans opplevelser som har formet han til den han nå er. Han vokser opp med psykisk syk mor og en fraværende far, som er til stede, men likevel ikke hos ham. Dette er en litt annerledes oppvekstroman fra 60-tallets Oslo, med Trygve Lie som Gud på toppen av Norges høyeste blokk.

Vilgot er en svært ensom gutt. Han blir sviktet hjemme, og hans noe merksnodige vesen og vansker med å mestre sosiale settinger gjør det også vanskelig å danne nære vennskapsforhold. Han er stadig på vei til en venn, men vandrer gatelangs i ensomhet eller gjemmer seg i kjelleren. Han observerer naboene, og akkurat dette er kanskje det beste med hele boken. Forfatterens fargerike, litt morsomme og litt triste, beskrivelser av de ulike bipersonene – selvsagt sett gjennom en guttunges briller.

Om persongalleriet er det beste, er møtet med Colamannen det vondeste. En dag Vilgot er på vei til en venn setter han seg inn i bilen til en fremmed mann. Etter dette blir ensomheten altoppslukende. Hendelsen preger ham sterkt også i voksen alder. Kanskje han selv tipper over til å bli psykisk syk som sin mor. - Eller kanskje han bare er så ensom, så inderlig ensom?

Mulige vennskap blir umulige samtidig som umulige vennskap blir mulige. Vilgot blir en dag venn med Greven av Hoff, en myteomspunnet og fryktet figur i nabolaget. Sammen ser de på filmene av Karin, Grevens tapte kjærlighet. Igjen og igjen ruller filmene over skjermen. Denne lengselen etter kjærlighet, vennskap, samhørighet, er viktig for å forstå boken.

Greven eier en gård som Vilgot i voksen alder arver. Det er også her elefanten kommer inn i bildet. Omreisende ber om å bruke et uthus til ly for elefanten deres. Kort tid etter blir sirkuset slått konkurs og de omreisende forsvinner. - Uten å ta med seg elefanten. Samtidig kan man selvsagt undres om hele elefanthistorien er et bilde på noe annet. Jeg blir aldri helt enig med meg selv.

Personlig liker jeg veldig godt skildringene fra hans oppvekst, både på godt og vondt. I voksen alder forvirrer historien meg og svekker min opplevelse av boken. Jeg får ikke helt tak i det som er reelt og det som er forskrudd. Vilgot blir dessverre litt for spesiell.

Mens andre skriver bøker med 700 sider, får Niels-Fredrik Dahl plass til det samme på drøye 200 sider. Rekkevidden er den samme. Kort men genuint. Dette er en sår og brutal fortelling. Til tider er den også ganske morsom. Forfatteren bruker ikke så store ord og heller ikke så mange ord. Han gjør det hele ganske enkelt samtidig som det er plass for ettertenksomhet og filosofering.

Den voldsomme følelsen av ensomhet er tung å ta inn over seg. Kanskje derfor er boken verdt å lese.

Hundre år, av Herbjørg Wassmo

- Nok en bok fra sommerferien i Andalucia. En murstein av en bok, som jeg trodde holdt i massevis noen hektiske uker fullstappet av utflukter og opplevelser i tropevarme. Lite visste jeg hvor masse boken skulle fenge. 1 - 2- 3 - ferdiglest.

Hundre år, av Herbjørg Wassmo

Her knyttes tråder til både Dina og Tora, Sara Susanne, Elida og Hjørdis. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for han. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve.

Litt av et prosjekt egentlig, å skulle skrive historien til fremtredende kvinner bakover i sitt eget slektstre. Noe vet man, men det meste må man dikte. Å konstruere hendelser, meninger og holdninger som bevisst eller ubevisst tillegger eller visker ut kvinnenes faktiske egenskaper. En slektsbok litt utenom det vanlige. Herborg Wassmos oldemor Sara Susanne og mormor Elida er hovedpersonene i boken, men også hennes mor Hjørdis sin oppvekst blir skildret. Man kan ikke unngå å bli litt glad i disse markante, sterke kvinneskikkelsene, typiske for hennes forfatterskap.

Like typisk er hennes mindre sympatiske mannlige biroller. Her er det nesten tvert om. Om det nesten ikke er til å unngå å bli glad i Sarah Susanne og Elida, er det rett og slett umulig å ikke bli glad i mennene i deres liv. Det er noe helt eget med skildringene av den stammende Johannes, den søkende presten Fritz og den hjertesyke Fredrik.

Det eneste jeg ikke er komfortabel med er forfatterens egne erindringer fra barndommen. De føles uvesentlige i forhold til de andre fortellingene. Dette tjener som en motvekt som egentlig virker bare forvirrende. Hennes egne minner fungerer som broer mellom historiene, og hopper stadig frem og tilbake i tid. En kronologisk historiefortelling hadde vært å foretrekke, for her er det mange navn å holde styr på, og knaggene blir etter hvert så fulle at klesplaggene begynner å ramle av.

Likevel ble dette minuset ikke noe stort problem. Jeg storkoste meg under lesingen, og boken fenget meg mer enn normalt. Bruk av dialekt er et virkemiddel som passet utmerket i denne settingen, med alle skildringene av frodig vill nordnorsk natur.

- Men hva det aller, aller beste var? Gjensynet med Benjamin!

Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen

Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen

Karin Lorentzen (født 21. mai 1939) er en norsk barnebokforfatter. Hennes eneste roman for voksne, Det hendte meg et barn (1983) skildrer morsfølelser knyttet til en etterlengtet datter, etter å ha mistet to barn. (Wikipedia)

En eller annen forståsegpåer uttalte en gang følgende: ”Det var viktig for forfatteren å skrive boken, men ikke viktig for oss å lese den”. Slike utsagn bare understreker hvor viktig det er for andre å lese boken. Det vil si, det er liten tvil om at boken er en del av forfatterens selvhjelpsterapi, men det blir flåsete og respektløst å hevde at lesere ikke vil ha noe utbytte av å lese den.

For lesere som har opplevd noe lignende, fins det en god porsjon aha-opplevelser. For andre er dette en hjelp til innsikt til å takle og støtte personer som har opplevd det samme som forfatteren.

Personlig finner jeg det interessant å sammenligne dagens rutiner og holdninger med datidens. Det har skjedd mye på 20-30 år. Heldigvis. Fremdeles er det noe tabubelagt, men vi er på riktig vei. Det gjorde inntrykk å lese om foreldrenes fortvilelse over at det dødfødte barnet ikke hadde noen rett til kirkegårdsplass. - Og jeg nikket litt vemodig gjenkjennende over faren som ikke ble involvert. Her har vi fremdeles litt igjen å gå på.

Boken setter søkelys på hvordan sorg og depresjoner påvirker familielivet, i dette tilfellet forholdet mellom moren og hennes senere barn. Morens sorgreaksjoner påvirker særlig datteren, og det skapes en avstand de trenger hjelp til å finne ut av. Denne dynamikken er kompleks og burde være interessant for flere enn de som rammes.

Man makter ikke ta alt som skjer i livet på strak arm. Noen ganger trenger man hjelp. Selv når årene har gått, andre glemmer, og man selv tror man har gått videre, vil traumene fortsette å påvirke ditt liv og ditt forhold til andre. "Det var viktig for forfatteren å skrive boken, og det vil alltid være viktig for oss å lese den".

Alkymisten, av Paulo Coelho

Alkymisten, av Paolo Cohelo

Boka forteller om den andalusiske gjetergutten Santiago, og hans drøm om å finne en av verdens rikeste skatter. Fra Spania reiser han til Tanger og gjennom Egypts ørken til et skjebnesvangert møte med alkymisten. Om å lytte til sitt hjerte, forstå tegnene livet gir, og følge sine drømmer.

Rekk opp hånden dere som ikke har hørt om denne boken! Ingen hender? Trodde ikke det, nei. Rekk opp hånden dere som har unnlatt å lese boken fordi dere har fordommer mot den! Oi… Såpass! - Jeg var en av dere for litt siden.

Så leste jeg boken.

Jeg har nok aldri opplevd å drømme så mye om en bok før som av Alkymisten. I 35 grader + lett henslengt på en andalusisk terrasse med olivenlunder, høye fjell, klipper og asurblått hav som naboer, er det skummelt lett å sovne. Og jeg sovnet. Sovnet og sovnet og dormet og fablet og var halvt i svime. Jeg fablet om meg med filosofiske betraktninger om livet, jeg fablet som jeg var alkymisten over alle alkymister. Da får det heller bare være at jeg fant bokens handlingsforløp noe banal, og at jeg antar forfatteren har lest Profeten hundre-og-ørten-førti ganger. Det får bare være, det gjør egentlig ikke så mye. Poenget er at boken fikk meg til å tenke. Masse. Tenke over det som stod, selv om det meste var selvsagt, litt overflødig og overfilosofisk.

Historien er enkel, og språket likeså. Boken er tynn, men rekkevidden er bred. Legg bort fordommene eller forhåpningene og tillat deg selv å la deg rive med. Ha et åpent sinn og reflekter over temaene boken omhandler. Dette er ingen bok man leser ene og alene for historiens skyld. En bok som tvinger deg til å tenke er aldri galt.

Denne boken er ikke så gal som jeg på forhånd trodde. Jeg tror jeg liker den. - Jeg har bare brukt litt tid på å innse det.

Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay

Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay

Paris, 16. juli 1942. Sara er en ti år gammel jødisk jente som er tvunget til å låse inn lillebroren sin i et skap for å gjemme han for det franske politiet. Resten av familien blir arrestert. I 2002 kommer journalisten Julia Jarmond tilfeldigvis over historien om Sara og familien i forbindelse med at hun skal skrive en artikkel i anledning 60-årsmarkeringen av Vichy-aksjonen. Oppdagelsen tvinger etter hvert Julia til å stille en rekke spørsmål ved sitt eget liv.

Oi oi oi. Denne føyer seg glatt inn i rekken av lovende chic-lit-bøker som ender opp med å gi meg grå hår. Assosiasjonen til Drømmehjerte og Øya er uunngåelig. Dette er bra bøker dersom man ser bort fra den parallelle historien, historien fra nåtiden. Hvorfor disse på død og liv skal ødelegges av en parallell historie fra nåtiden er meg uforståelig. Historien fra fortiden er mer enn bra nok, men kombinasjonen er alldeles utålelig. Jeg blir faktisk litt sint.

Det begynte jo så lovende. Historien om Sara i seg selv er gripende og interessant. Det hadde holdt i lange baner for meg. Den parallelle historien derimot, om journalisten som forsøker å nøste opp i hennes historie og skjebne gir meg kvelingsfornemmelser og aktiviserer spyrefleksen. Virkelig.

Styr unna. Dette er chic lit på sitt aller verste.