Minnesota og støvet, av Kjartan Hjulstad

Nitrist realisme, heseblesende spenning og en dæsj romantikk i norsk indianerroman anno 2015:

Minnesota og støvet, av Kjartan Hjulstad

Norsk ungdomsroman. Utgitt i 2015.

Minnesota og Moses er brødre, halvt indianske og halvt amerikanske. Borte er prærie, regndans og totempæler. Året er 2015, indianerne er stuet sammen i reservat, bor i brakkelandsbyer og er i konstant kamp mot alkoholisme, narkotikamisbruk og vold. Mest av alt lever de i en daglig kamp for å holde motet og håpet oppe i et samfunn som bryter deg ned. Innenfra og utenfra.  

De to brødrene er begge i tenårene. Moren er nervevrak og stefaren er voldelig. Faren døde for mange år siden, og den eneste voksne klippen i livet er Tim, eieren av den lokale bensinstasjonen. Minnesota og Moses vasker bilene som er innom, men Moses har for lengst latt seg lokke av mer lettjente penger. Lettjente, men desto mer farlige.

Minnesota er feigere. I alle fall i egne øyne. Han tviholder på den siste lille rest av håp, og vil ikke leke på den gale siden. Han vil holde seg innenfor loven. Ikke havne i samme felle som så alt for mange andre i reservatet. Han har et håp om en bedre fremtid. Han vet ikke hvordan, og ikke hvor, men det er et lys inne i ham som ingen kan slukke. Kanskje kan også jevnaldrende Canahishta holde lyset tent i fremtiden.

Også hun skiller seg ut. En innebygget tro på at det fins noe mer enn politimenn med lange fingre, stadige trusler fra narkolangere, en falleferdig campingvogn og en far som drikker opp lønningene hennes.

Det er i hvert fall slik jeg leser Minnesota og jenta han er så forelsket i, selv om du må lese litt mellom linjene. Forfatteren skriver realistisk, nesten til tider for brutalt ærlig, men skildrer samtidig Minnesota med en varme som gir deg som leser lyst og trang til å håpe med ham. Det er håpløst og vondt, men likevel vart og varmt.

I det hele tatt: Minnesota og støvet gir et viktig innblikk i en verden vi vet eksisterer men som likevel er i sterk kontrast til den noe romantiserende indianerhistoriene vi voksne lesere er oppvokst med. I stedet for vakre menn med ravnesort, langt hår, utstyrt med pil og bue, fryktinngytende grizzlybjørner, vakre indianerprinsesser med verdens høyeste kjolesplitt – og masse muskler, møter vi narkotikabaroner, forfyllede foreldre og ungdom uten fremtidshåp.

De tre ungdommene står med en fot i hver leir. De har alle to navn hver. Et indiansk og et amerikansk. De snakker amerikansk og tviholder samtidig på de få indianske ordene og uttrykkene de kan. - Det amerikanske samfunnet vil jo uansett aldri helt godta eller inkludere de. Denne forvirringen understrekes av forfatteren ved å bruke de ulike navnene alt ettersom situasjonen krever det. Likedan føyer indianske ord seg naturlig inn i teksten. Alt på en måte som virker naturlig.

- Skjønt, Minnesotas drømmefanger ved sengen, det kanskje aller mest kjente indianske symbolet, blir i overkant beskrevet og forklart.

Og der hvor historien i seg selv, personskildringene og intensjonen er god, svekkes det hele av litt for ujevnt språk. Til tider er det nærmest lyrisk, til tider preget av oppramsinger og uheldige valg av ord.

– Fritt gjenfortalt: Så skjedde det, og så skjedde noe annet. Og så så han noe. Så gikk de hjem. 

Jeg hadde også store problemer med å svelge at en av romanfigurene «kikket lengselsfullt» mot bensinstasjonen, underforstått for å få hjelp, når vedkommende trues inn i en bil av områdets største kjeltring. Grusomt. Man har lengsel i blikket når det er en is i umiddelbar nærhet, ikke når man er i ferd med å bli kidnappet. Hva med, kjære forfatter, å la vedkommende kikke bort i desperasjon, kanskje preget av en viss panikk? Kanskje attpåtil med, la oss si, en angstklump i halsen?

- Men jeg har ikke lyst til å være så streng. Så kritisk, til tross for forfatterens ivrige bruk av ordet så. Boken er bedre enn som så.

Det noe ujevne helhetsinntrykket til tross, romanen i seg selv er verdifull. Menneskene. Det sarte fremtidshåpet. – Dette litt udefinerbare noe som man aldri vil, kan eller skal slippe taket i. Selv om man opplever skuffelse. Gang på gang.

Det var kaldt i luften.
Et par snøfnugg var allerede begynt å dale. Snart sprakk skyene og falt i biter mot jorden, drysset fra himmelen som lette flak med sommerfuglvinder. Snart dekker de jorden som frossent støv.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Ina fra iBokhylla).