Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, av Bjarte Arneson

Hvordan skriver man en anmeldelse av en roman som er vesensforskjellig fra alt annet man har lest? Jeg vet ikke, og jeg påstår ikke at dette en gang er et forsøk på det. 

Kanskje gjør forlaget det best når de på sin skryteliste beskriver forfatteren på følgende vis:

En ny, original forfatterstemme, med stort kreativt overskudd, mye kunnskap og en leken fortellerstil.

Det får være opp til hver enkelt leser å vurdere resultatet og avgjøre om man faktisk liker det eller ei. For en en halvstudert røver med ambisjoner om å vurdere og synse om hver eneste bok hun leser, er dette en i overkant stor utfordring,  Jeg vet hvordan jeg selv oppfatter boken, men hvordan kan jeg best bedømme kvaliteten?

Kanskje famler også andre etter ord, for jeg finner ikke en eneste anmeldelse på nett. Oppmerksomhet, ja visst, men kritikk er fraværende. Jeg bretter opp ermene og skrider til verks.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, av Bjarte Arneson
Norsk skjønnlitterær roman. Utgitt høsten 2015.

Romanen er en eneste stor utfordring. Det er en utfordring å skrive om boken, men minst like utfordrende å lese den. Forlaget advarer allerede på omslagsteksten. Vil du lese historien, starter du på side fem. 

Jeg startet på side fem. Forventningsfull og samtidig temmelig skeptisk. Da kapittelet var ferdiglest stod jeg overfor to valg, akkurat som i romanen. Kron eller mynt, så grunnleggende tilfeldig var valget. 

Mitt valg førte meg til et oppgitt kapittel og videre lesing førte meg til Jørn Bråten, den eldste av to brødre. Etter hvert som jeg snirklet meg videre fra kapittel til kapittel, foran og bak og midt i boken, lot jeg meg underholde av store og små pussigheter i hans liv, før han til slutt, også det på høyst underholdende vis, døde. 

Jeg kunne like gjerne lest om Torgeir. Valget var tilfeldig og spontant. – Som det meste annet i våre liv. 

I alle fall. Jeg leste om Jørn og ikke Torgeir. Det til tross for at Torgeirs historie er i samme bok. Eller for å si det på en annen måte: Torgeirs historie er i en annen bok, selv om det er i samme bok. Jo da, hodet kan med letthet gå i spinn. Leseren tvinges til å løsrive seg fra de rammene vi er vant til. Vi sprenger alle komfortgrenser.

Dessuten er det et poeng i seg selv at man aldri kan vite hvor langt man har kommet i boken. Om man er halvveis, helt i begynnelsen eller om det ender på neste side. Akkurat som livet selv. Plutselig kan vi omkomme av et vepsestikk, selv om vi aldri tidligere har opplevd noen allergisk reaksjon. Eller få en istapp i hodet.

Kanskje, hadde vi besøkt tante Olga i stedet for å sette oss ute på terrassen for å lese avisa ville vi levd videre. 

Kanskje, hadde vi valgt et annet kapittel, ville vi i stedet for lest om Torgeir. Eller igjen, valgt et kapittel som ville ført oss til et helt annet dødsfall for vår romanhelt. 

Det er umulig å lese ferdig en slik type bok. Og det i seg selv er grunn nok til å forsøke seg på Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten.

Konseptet og ideen bak det hele er en ting. Noe annet blir å forsøke å vurdere helheten i en bok man på mange måter ikke har lest ut.

Det mest kritiske er selvsagt hvordan valgene romanskikkelsene tar, fører oss videre i romanen. Overgangen er selvsagt. Velger man mellom, uten å røpe noe fra romanens faktiske hendelser, pest eller kolera, stopper kapittelet ved nettopp dette valget. Vi blar til oppgitt side og leser videre, hvor romanskikkelsen svetter seg halvt i hjel full av feber og byller. I neste avsnitt forsvinner vi inn i romanskikkelsens feberfantasier hvor vi presenteres noe helt annet enn sykdom. Det jeg forsøker å si er at de ulike kapitlene i og for seg er frittstående og har ingen direkte sammenheng med hverandre. Kapitlene er mer et dryss tankespinn og hendelser enn en eneste historie. 

Personlig kunne jeg kunne ønsket meg det annerledes, mer gjennomført. Med en slik ambisiøs, komplisert historiefortelling skulle jeg gjerne sett at forfatteren tok det helt ut. Fullført episodene vi allerede er invitert med på.

- Men du verden for en jobb det må ha vært. Alle disse trådene, alt virvaret, all flettingen. Jeg skjønner ikke hvordan han har fått det hele til å henge sammen.

Og nettopp dette, den litt målløse beundringen man ikke kan unngå å føle, er leseopplevelsen nok i seg selv. Jeg følte ingen nærhet til Jørn og jeg er ikke nysgjerrig på Torgeir, men jeg kjente – og kjenner fremdeles – på en nysgjerrighet og fascinasjon som får meg til å lese videre. 

Bla tilbake, ta andre valg.

Hele tiden mens jeg humrer. For der hvor dybden mangler, er humoren. Et godt språk med akademiske ord og vendinger, temmelig velformulert og ordrikt, med et vell av pussigheter og lett satire.

Nei. Jeg er på ingen måte ferdig med boken.




Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: ingen enda, så vidt meg bekjent.