Om et par uker håper jeg Bokblogglandia kan hylle Simon Stranger som vinner av Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Hans ungdomsroman De som ikke finnes er blant de tre nominerte. At den siste boken i en trilogi har fått nok nominasjoner til å bli stående blant disse tre forteller det meste om kvaliteten og den emosjonelle leseopplevelsen den vekker i leserne. Nå skal jeg fortelle om det samme, men denne gang i hans nyeste roman.
Det som en gang var jord, av Simon Stranger
Norsk, utgitt høsten 2015.
Byen er beleiret. Daglig blir menneskene kontrollert. Til og fra jobb. I sine egne hjem. Menn, kvinner, til og med barn blir ransaket, avhørt og fulgt etter. I butikkene finnes knapt noe mat, lønningene er sparsommelige, kulturtilbud finnes ikke. Mikael forsøker å opprettholde en tilnærmet normal hverdag for hans åtte år gamle sønn og finne tilbake til kjærligheten til sin kone. En kjærlighet, en trygghet, glede, som beleiringen har lagt et ubønnhørlig teppe over.
Så ensomt kan ekteskapet være: som den plutselige beklemmende stillheten ved frokostbordet på en lørdag uten planer. Eller det klumsete forsøket på et kjærtegn som ikke besvares med annet enn et kjølig smil i badespeilet. Eller som nå, idet Mikael ligger våken i sengen og lytter til Miriams pust, uten å være sikker på om hun virkelig sover, eller om hun bare later som for å være i fred.
I mange måneder har Mikael i største hemmelighet gravd en tunnel til den andre siden. En tunnel som kan føre hans familie til friheten, tryggheten, og kanskje også, med tiden, kjærligheten.
Så faller bombene.
Stemningen er satt allerede når du leser tittelen. Det er noe vemodig, urovekkende, over det hele, og romanen følger opp. Mikael er i sorg. I sorg over tapt kjærlighet, i sorg over å se sin sønn leve i fangenskap, I sorg over at ingenting er som det en gang var.
Til tross for flere dramatiske hendelser underveis, er fortellerstilen gjennomgående dempet med rom for stille ettertanke. Fortelleren tar leseren med til der det skjer. Stedet. Ikke utifra hendelser, men i situasjonen. Det er vanskelig å forklare det på en annen måte:
Du sitter innestengt i en tunnel. Ikke fordi det er mørkt, trangt og du slipper opp for luft. Du er der fordi du kjenner redselen, samvittigheten, angsten og desperasjonen.
Et av Strangers kjennetegn er at han fletter inn andre historier, andre synsvinkler, inn i selve historien. Ikke som parallelle historier, men et slags sideblikk. Stilen er unik. Det er vanskelig å forklare hvordan han utmerker seg, også vanskelig å sammenligne med andre forfattere. Han setter hendelser opp mot hverandre, viser hvordan noe kan skje ett sted, hvordan det motsatte kan skje et annet sted. - Men også hvordan noe som skjer i dag, også skjedde for mange, mange år siden.
Hvis tilværelsen hans som ungkar hadde vært et lite, spartansk hus som ikke inneholdt mer enn en stue, et enkelt kjøkken og et soverom, så hadde forholdet til Miriam utvidet huset og renovert hvert rom. Det var kommet flere møbler, bilder på veggene, skulpturer is tuen og nye lukter fra kjøkkenet. Hun hadde tilført huset en annen utsikt fra vinduene og en summing av liv, musikk og samtaler der man tidligere kunne høre klokken tikke. Den kvelden etter fødselen, da Mikael satt alene på stuegulvet, var det som om noen plutselig dro et teppe til side inni ham og viste ham en luke som frem til da hadde vært skjult. Luken ble åpnet, og noen førte ham varsomt ned en stige og sa: Se her! Du trodde huset ditt bare besto av de rommene der oppe, ikke sant? Men nei! Her er det fire hele etasjer til som du aldri har brukt, aldri har sett.
I Det som en gang var jord lar han sønnen Isak komme til orde gjennom små fortellinger han selv har skrevet. På barnlig vis og forsvinnende fritt for rettskrivning. Ideen er god, men i mine øyne for overtydelig og forstyrrende. Det er knapt nok et ord som er riktig skrevet, selv om ordstilling og formulering for øvrig er korrekt.
Ikke for det, ideen er god. Den formidler på en enkel og effektiv måte rene og ærlige tanker fra et barn som ikke overkompliserer og tenker konsekvenser. De sier det som det er. De skjønner mer enn vi tror og de klarer å se løsninger der voksne kun ser hindringer
Hva som imponerer meg er forfatterens totale ignoranse av årsakene bak beleiringen. Her rettes ingen bitterhet mot noen autoritet. Vi forklares ingenting. Det er ikke et tema, for realitetene er mer enn nok å hanskes med. Byen er beleiret. Politiet er overalt. Slik er det. I stedet for å navngi en enehersker blir politimennene som banker på døra og leter igjennom sekken din, den store, stygge ulven. Krisen er for total til å gå noe dypere. De har nok med å overleve.
De overnattet hos hverandre, gikk på ekspedisjon i hverandres kropper, i hverandres fortellinger og minner, knyttet seg stadig nærmere hverandre i dager og i netter som fløt sammen, og som bare dreide seg om de to. Deres hender. Deres nakne føtter mot flisene på badet, mot kjøkkenparketten, og mot laken og sengetøy. Deres smil og gjesp og bylter av klær; det var som et eget rom der ingenting annet nådde inn.
Så blir også det skrantende kjærlighetsforholdet et tydelig bilde på hvordan alt en gang var. Den gang da man kunne bevege seg fritt om kring, den gang da hun holdt hånden sin mot brystet ditt som en tindrende kjærlighetserklæring. Den gang da.
Jeg gjentar meg ofte når jeg skriver om Strangers romaner. Fortellerstilen appellerer sterkt til meg som leser, men det føles som en bagatell i forhold til det viktigste av alt. Jeg blir nærmest blendet av samfunnsengasjementet som ligger i bunn. Det rører noe i meg, utgjør det lille ekstra. Det som lar romanen forsvinne inn under hjerterota. Det som en gang var jord er kanskje ikke like skjønnlitterært imponerende som hans debut Mnem, men tematikken, budskapet, hever boken over de aller fleste andre bøker.
Stranger vil noe. Si noe. Be oss om noe. Kreve noe av leseren.
Man leser ikke denne type roman uten å la seg berøre. Føle sinne. La seg engasjere. Kjenne på urettferdigheten. Innse at det kunne vært meg.
- Som andre har sagt før ham. Vær utålmodig menneske. Du må ikke sove.
Kilde: Leseeksemplar
3 kommentarer:
Har kun lest to bøker av ham og skal definitivt lese mer, og Mnem har jeg liggende. Han har sin egen stil og tar opp viktige tema. Jeg glemte å ta med dette med sønnens tekst i min omtale og det irriterte meg litt, men jeg er enig med deg i at det virket noe forstyrrende. Fin omtale som alltid, Eli og tusen takk for link:-)
Du greier å sette ord på mine mest flyktige følelser om denne boken, herlig lesning Eli! Enig med deg, samfunnsengasjementet til Stranger er formidabelt, en fredspris verdig, og måten han formidler uten fordømmelse og store ord er helt unik. Det eneste jeg kunne ønske meg var at romanen var lenger, men da hadde det vel ikke blitt samme romanen :)
Jeg har allerede to uleste Stranger-bøker i bokhyllen (Mnem og Den veven av hendelser...), men tror jeg kommer til å lese denne først. Og ihvertfall etter din anmeldelse! Jeg heier også på Stranger, men tror det er en annen, også god bok, som vinner. Det er knapt noen annen roman som har engasjert meg så mye som De som ikke finnes, og få skjønnlitterære forfattere som har hans samfunnsengasjement (kanskje noen innen krim og fantasy/sci-fi). Gleder meg til bokbadet hans!
Legg inn en kommentar