Lest og ulest i 2015: Mai måned

Ho-hoooooi! Det er juni måned allerede, og jeg har begått en personlig kardinalsynd ved å ikke skrive månedsrapport. Tingen er, det er virkelig ikke stort å melde. Virkelig, virkelig ikke.

Jeg har lest lite.

LITE.

Attpåtil har jeg skrevet om bare to av disse. Ikkje bra. Derimot har jeg vært veldig fornøyd med bøkene. - Ja, alle utenom en. Stort mer er ikke å skrive. Tiden løper aldeles fra meg.

Lest i mai måned:

Ord på S, 

av Guro Hoftun Gjestad

Norsk, flunkende ny ungdomsroman. Min omtale kan leses (i dette blogginnlegget), men jeg gremmes over fullstendig mangel på alt av kritisk analysering. Tingen er, boken er knakende god. 

Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelsekaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede.

Brevene dine legger jeg under madrassen, 

av Astrid Lindgren og Sara Schwardt

De fleste i bokblogglandia har vel fått med seg denne boken. En ren gjengivelse av en helt spesiell brevveksling mellom en 12 år gammel jente og en godt voksen, kjent forfatter. Det unike vennskapet varte over mange år, og vi blir gjennom brevene kjent med den personlige Astrid, samtidig som vi også blir kjent med en svært sårbar, ung jente som famler seg frem mot voksenlivet. Omtale kommer.

Bøen, 

av Joakim Hunnes

Like norsk og funklende ny som Ord på S, bare i form av novellesamling. Les gjerne (min omtale).

Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.

Kort oppsummert: En novellesamling jeg virkelig hadde sansen for, og som jeg håper vil få oppmerksomheten den fortjener. 

Snø fra Brasil, 

av Adriana Lisboa

Kanskje har jeg lest for mye av Gabriel Garcia Marquez til å yte denne romanen rettferdighet, men brazilianske Lisboa hadde jeg liten sans for. Det som andre omtaler som fargerikt språk oppfattet jeg som barnlig og uengasjerende. Jeg fullførte romanen på ren trass, håpet om at boken skulle ta seg opp brast ikke før jeg leste siste side. Fint omslag, da. For all del. Omtale kommer definitivt ikke. - Jeg har brukt for mye tid på den allerede. Les heller begeistrede innlegg av mine medbloggere.

- Jeg kommer sterkere tilbake.