Tilbakeblikk: Pre-Bokblogg (Del 1)

Favoritter

Omtaler 2007-2008

I forbindelse med mine fem gylne år som bokblogger har jeg funnet frem til gamle bokinnlegg. Du vet, pre-bokblogg. Da man var ung og naiv og blogget om sine barn og sitt hverdagsliv, fullstendig uredd for nettroll og internetpsykopater.

Ikke det at mine forsøk på bokomtaler var så mye å bli paranoid av, men likevel. På en annen side: de var nok ikke så mye å bli imponerte av. Og i hvert fall ikke særlig informert. Jeg har hentet frem noen fra arkivet og gjengir disse i tre deler:

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 1 – fire favoritter) - denne

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 2 – fire norske) - kommer

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 3 – tre misfornøyelser) -kommer

Det er snodig å se forandringen som har skjedd i løpet av denne tiden. Å bokblogge har gitt meg et helt annet og langt rikere forhold til litteratur og gleden ved å lese. Ved å gruble, forsøke å analysere og skrive om bøker lever opplevelsen lenger.

Jeg ser det bare på disse, selv om antall skrevne linjer er forsvinnende få. Noen av disse står fremdeles, den dag i dag, som noen av mine beste leseopplevelser.

Slik som disse fire:

Venstre hånd over høyre skulder, av Selma Lønning Aarø

Boken hadde meg fra første side, noe som er sjelden kost  - En utrolig lettlest bok hvor forfatteren fletter sammen historier om tap og sorg sett fra ulike personers ståsted. Dette inkluderer alt fra kjærlighetssorg, hvordan man mister en kjær person gjennom alzheimers, et barn som dør av kreft, tapet av seg selv, en fraværende mor, og en far/ektemann/elsker som havner i koma etter en ulykke og senere dør. 

Ganske genial!

Ellikken anno 2015: Min fillete pocketutgave befinner seg stadig i bokhyllen min. Fra tid til annen tenker jeg tanken på å lese den på nytt, men slår det alltid fra meg. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke risikere å lese den med eldre, mer leseerfarne øyne. For helt ærlig, jeg tror ikke den har tålt tidens ellikkentann.

Den Guddommelige Komedie, av Dante

Boken, også kjent som Commedia, er delt inn i tre deler: Inferno (Helvete), Purgatorio (Skjærsilden) og Paradiso (Paradiset). Verket handler om pilgrimen Dantes gang gjennom de tre dødsrikene i løpet av påskeuken år 1300. Ved hjelp av tre førere, Vergil, Beatrice og St. Bernhard av Clairvaux, som står for henholdsvis fornuft, kjærlighet og tro, finner Dante veien gjennom dødsriket opp til Guds åsyn.

Dette er en vanvittig fasinerende bok om man evner å se bakenfor de skrevne ord og makter å se samfunnet den tiden boken ble skrevet. - I dette tilfellet: Middelalderen. Så leses heller ikke denne boken uten å først ha lest OM den.

Ellikken anno 2015: Jeg gremmes over at jeg ikke har lest denne boken i nyere tid. Den fortjener en helt avhandling, gjerne flere, og slettes ikke bare noen få linjer.

The Ultimate Guide to the Galaxy, av Douglas Adams

I Haikerens guide til galaksen blir den jordiske hovedpersonen kastet ut i en fantastisk reise gjennom universet sammen med en venn. Tilfeldighetene – eller kanskje ikke - vil ha det til at han viser seg å være utsendt medarbeider for tidenes mest bemerkelsesverdige reisehåndbok.

Uendelig finurlig og hysterisk morsom bok! Lang som et vondt år, men du verden så mye man får tilbake!

Ellikken anno 2015: Slik som i Dantes tilfelle mister jeg nattesøvnen over å ikke ha bokblogget om denne. Her snakker vi nesten over-the-top sitatvennlig lektyre. Hadde jeg lest denne i dag, ville jeg brukt opptil flere blokker post-it i ren begeistring over fantastisk morsomme avsnitt.

Om skjønnhet, av Zadie Smith

- En murstein av en bok! Forfatteren fascinerer med sin beskrivelse av de ulike karakterene. Lange dialoger, veldig detaljert og til tider tung å lese, selv om det er et lett språk. Felles for alle karakterene og deres handlinger er skjønnhet, eller mangelen på det. Hovedpersonen er Howard Belsey, en engelsk universitetslærer i Boston med en mindre fascinasjon for sitt "fag": Rembrandt. Han lever sammen med sin fargerike amerikanske kone Kike og deres tre barn. Jerome tar avstand fra sin intellektuelle far, Zora er like strebersk som sin far, mens yngstemann Levi streber etter å distansere seg fra sitt middelklasseliv for å bli en av street-gutta i det svarte miljøet. Like viktig som Belseyene i historien, er familien Kipps. Monty, overhodet i familien, og Howard er bitre fiender, men deres koner finner tonen. Victoria Kipps, Carl Thomas og Claire er viet stor oppmerksomhet, de også. 

Jeg var kommet halvveis i boken før jeg virkelig ble grepet av forfatterens fortellerglede. Etter det var jeg solgt.

Ellikken anno 2015: Jeg husker ikke lenger hvem Victoria eller Claire er. Ei heller Howard. Men boken husker jeg. Følelsen den ga meg. Etter denne boken leste jeg også andre bøker av henne, men dessverre uten samme utbytte. Hennes Autografmannen er således en av de verste bøkene jeg har lest. Kanskje ikke fordi boken i seg selv var så dårlig, men fordi forventningene var uoverkommelig høye.

________________________________________________

Lyst til å lese mere? Neste tilbakeblikk kommer i morgen...