Jeg skulle bare ha noe å bla i
mens jeg ventet. Se på bilder. Få tiden til å gå. I stedet for grep den meg på
forunderlig vis. De jeg ventet på måtte vente. Jeg ble værende til boken var
ferdiglest.
Mitt privatliv, av Thomas
Espedal
Fotobok og roman. Utgitt i 2014.
Jeg likte ikke konseptet. En
samling fotografier og litt tekst. Bare fordi han er kjent, respektert og litt
hipsterviktig, tenkte jeg. Nei. Jeg likte ikke konseptet.
Så feil kan man ta.
Jeg som bare skulle ha litt
tidsfordriv, bla meg gjennom noen sider, ble berørt. Dens rolige, saktmodige
melankoli grep meg på en måte jeg overhodet ikke hadde forutsett.
Fotografiene i seg selv
fremstår som enkle og litt hverdagslige, men sammen med teksten får de en
ekstra dybde. Du tvinges til å grunne over dem. Se detaljer og sammenheng.
Følge linjen over små og store hendelser. Sorg og savn. Omveltninger. Betraktninger.
Når jeg fotograferer, leter jeg alltid etter en stillhetog ensomhet som jeg siden oversetter i ord.
Alt som ikke ble og alt som
ble annerledes.
Espedal holder komposisjonen konsekvent
med fotografi, årstall, kort beskrivelse og tilhørende tekst. Små historier
eller korte strofer. Tidvis settes bildene tydelig sammen, andre ganger må man
bla videre eller bla tilbake igjen.
Et bilde med friske blomster.
Et annet bilde med samme bukett, nå visne. Det er senger, uoppredde og ryddige.
Enkeltsenger og dobbeltsenger. Portretter i all dens naturlige sårbarhet. Skrivepulter
fylt med et helt liv. Andre skrivepulter strengt organiserte, konstruerte og
poengterte.
Lenge pleide jeg å gå til sengs som om du fremdelesvar her. Jeg formet dynen etter kroppen din, puten etter hodet, og holdt rundt deg til jeg sovnet
Og det er bilder av barna. De
to døtrene som ble morløse i ung alder. De to døtrene som fikk pappaen sin flyttende
hjem da krisen var uendelig. Pappaen, forfatteren, som allerede og for lengst
var rotløs og ensom. Alvorlig og litt engstelig. Stadig på flyttefot og famlende
i sitt forfatterskap.
Plutselig hadde han et hus å
ta vare på. To små jenter å skape et nytt liv rundt. Plutselig hadde han et
kaos å rydde opp i. Regninger å betale. Når alt er som verst opplever han å
lykkes med sin skriving. Han skriver fordi han må, han har verken tid eller
anledning, men likevel faller noe på plass. Han skriver Imot verden. Imot
naturen. Romaner som har skapt hans navn.
Senere er det igjen frykten
for å bli forlatt som preger ham. Igjen, stadig på flyttefot. Lange opphold på
hotell. Alkohol og rotløshet. Kompisen som alltid er der. Helst på avstand, men
likevel som en trygg havn. Han som alltid har en seng til ham. Noen ganger med
to puter, andre ganger med bare en.
Og Silje. Kjæresten han ikke
klarer å glemme, ei heller komme over. Savnet etter henne slipper ikke taket,
men er blitt en del av ham.
Alle disse fragmentene som
gjør et helt liv. Privatliv. Alt man ikke viser frem til omverdenen, men som likevel
reflekteres gjennom bilder og ord. Det var så annerledes enn jeg hadde
forventet. Det var meningsfullt.
Kilde: Lest på biblioteket.
8 kommentarer:
Så kjekt på lese at du ble grepet av Espedal. Jeg leste hans Imot Naturen og Imot Kunsten ifjor. Nydelige, men sorgtyngede bøker om deler av et levd liv. Jeg syns Imot-bøkene av Espedal er rett og slett utrolig gode. Leste Gå. Eller kunsten å leve et villt og poetisk liv tidligere i år. Den likte jeg ikke så godt, selv om den også var god. Nå ble jeg fristet til å bla i det visuelle privatlivet til Espedal. Jeg har også vært noe skeptisk til akkurat det prosjektet, men jeg kommer garantert til å lese den. God omtale - som fikk meg overbevist! Og God Påske til deg :-)
Så stas at du leste og kommenterte, du o'store Espedal-forkynner! Jeg, som ikke helt har trodd deg, men avskrevet hans forfatterskap som pompøst og elitistisk. Her skal det leses! Jeg skal velte meg i sorg og elendighet! - Og jeg gleder meg!!
!!!
Jeg må bare innrømme, denne har jeg styrt utenom. Litt av samme grunn som deg, og akkurat da jeg ville våge meg nærmere så jeg ham på tv (bokprogram?) også avskrev jeg boken.
Grunnen er nok at jeg elsket Gå, og Imot kunsten, også leste jeg Bergeners med stor forventning og falt så hardt og brutalt. (I mellomtiden hadde han gått hardt ut mot kulturkjerringer, og påstår hardnakket at han driter i leserne sine) Beklager Espedal, jeg er hun kjerringen som ser vekk når du triller forbi med sykkelen din :(
Kjenner at omtalen din gjør noe med meg Ellikken, så du skal bare seg jeg kommer til å "smuglese" den bak en hylle på biblioteket en vakker dag :)
Tro og du skal bli omvendt :-) Som forkynner er jeg heller dårlig, men har jeg klart å overbevise bare én så er jeg happy. Jeg tror man må klare å skille forfatteren Espedal fra mediepersonen Espedal for å nyte det han skriver. Jeg har aldri vært spesielt begeistret for medievarianten... Som Tine nevner, ser man ham på en scene, bokprogrammer, Oslo bokfestival og leser det han skriver om egne lesere så burde ingen lest ham. Han er imidlertid god. Særdeles og veldig god i papirform. Det skal han ha, bergenser eller ei.
Har kun lest Blond av bøkene han har skrevet. Denne høres absolutt ut som om den burde være andreboka.
Fokuserer han mer på livet etter tapet av døtrenes mor, eller på livet før? Og reflekterer han over synliggjøringen av døtrene, særlig når det gjelder i tilknytning til noe så privat som bortgang?
Du må lese de to overnevnte bøkene, Naturen og imot kunst, de er knallllllbra bøker begge to. Jeg skal ta en titt på denne når tiden byr seg.
God påske til deg!
Mohammed:
Så stas med spørsmål som krever litt grubling!
Han begynner nesten rett på den store omveltningen. Et par skrivebordsbilder, litt flytting, og BANG. Livet snudd på hodet. Plutselig må han ta ansvar for flere enn seg selv. Plutselig må han la hele livet dreie seg om døtrene. Det er en slags tråd gjennom hele boken, men sjeldent uttalt. Det savnet som mest konkret beskrives er helst ekskjæresten Silje. Mest av alt handler det om ensomhet og frykten for å være ensom. Aldri klare å falle til ro.
Hva eksponeringen av døtrene angår vet jeg ikke hvordan dette er i hans romaner, men med tanke på bilder regner jeg med de har gitt samtykke til bruk av disse. De er jo slettes ikke lenger små. Han balanserer det hele fint, syns jeg. Varme bilder og melankolske ord om dette å leve videre men likevel merke fraværet av moren. At minnene svinner, men det at det at hun ikke ER der, aldri kan bøtes på. Og like hyppig glade barn og masse leven; livet går videre, han produserer best med masse røre rundt seg. Denne litt vemodige gleden over å kunne føle lykke og sorg samtidig.
Fin omtale Ellikken, og takk for linking.
Dette er en litt annerledes bok av Espedal - morsom idé egentlig -men den føyer seg vel egentlig til romanene hans - de har mye "privatliv" de også.
Legg inn en kommentar