Om vi heftes underveis. Krigsseilerne og deres familier.

I 2007 ble krigsseilerne hyllet under Risør trebåtfestival. Konvoibyleder Else Heimstad var der. TV-personligheten Jarle Andhøy var der. Journalist Kristine Storli Henningsen var der. Samtlige tilskuere ble dypt grepet av alle skjebnene. Uretten. Kanskje den største skampletten i Norgeshistorien.

Først i 2013 fikk krigsseilerne og deres familier en offisiell beklagelse fra den norske stat. Forsvarsminister Anne Grethe Strøm Eriksen holdt på vegne av Regjeringen en offisiell beklagelse for den urett Staten begikk mot krigsseilerne. Bare et fåtall seilere var ennå i live.

Om vi heftes underveis. Krigsseilerne og deres familier, 

av Kristine Storli Henningsen

Kristine Storli Henningsen jobbet under Risør Trebåtfestival som journalist. Forfatteren engasjerte seg som journalist og medmenneske i hennes møter med krigsseilerne og deres familier ut over det vanlige. Slått i bakken av de dramatiske historiene til sjømenn og deres familier, startet hun sammen med Andhøy og veteranen Eilert Munch Lund en underskriftskampanje (se dokument) for offentlig beklagelse fra Staten. Fem år senere lyktes de. Hennes personlige engasjement vedblev. Resultatet ble i 2014 boken Om vi heftes underveis.

Gjennom en rekke intervjuer gir hun et innblikk i livet før, under og etter andre verdenskrig. Et liv som kunne by på eventyrtrang, spennende reiser og blikk ut mot verden, kameratskap og verdifulle øyeblikk ute på gnistrende blått hav. Men også på konstant frykt for torpedering, forbud mot å bryte konvoien for å redde døende kamerater, årevis lengsel og angst for de hjemme.

Noen kom aldri hjem. Hver tiende sjømann i krigsårene endte sine liv på havet. Av de som overlevde hadde opplevelsene under krigen forandret dem, enkelte til det ugjenkjennelige. Noen uten lemmer. Noen med uforklarlige sinneutbrudd. Noen hadde giftet seg på nytt. Noen sov ikke om natten. Noen drakk for å glemme. Mødre, koner og barn fikk hjem en sønn, mann, far de ikke lenger kjente.

Det fantes ikke noe støtteapparat for traumatiserte sjømenn. Krigspensjon ble først nektet, deretter for sent utbetalt. Rett til husvære ble nektet på grunn av lange utenriksopphold. Enker ble umyndiggjort og måtte sende de reneste tiggerbrev for å få utbetalt penger til livsopphold.

Historien anno 2014 er klar. 649 norske skip gikk ned. 3.734 sjømenn omkom. Mange flere ble på et eller annet vis hardt og urettvist rammet.

Staten begikk stor urett mot krigsseilerne som gjorde en heroisk innsats under andre verdenskrig. De som kom hjem uten hyllest. Drøyt femti år etter krigens slutt kom beklagelsen. Historien er klar, og nå får vi også innblikk i de personlige historiene.

Mest av alt er dette en stille hyllest til en av disse som faktisk gjorde en innsats. En som utgjorde en innsats der Staten sviktet så fatalt. Else Heimstad, gift med krigsseileren Leif Heimstad, stod last og brast ved sin manns livsoppgave, å redde livene til alle som slet i årene etter krigen. Sammen reiste de land og strand rundt for å registrere alle krigsseilerne, for å mobilisere press på Staten for utbetaling av det de hadde rettmessig krav på. De åpnet sitt hjem for de husløse. De trøstet de som ikke fikk sove om natten. De hentet hjem fordrukne menn i parker, og støttet opp om fortvilte ektepar som slet med å holde fasaden. Else og Leif etablerte Konvoibyen, et bofellesskap for krigsseilere og deres familier som fremdeles den dag i dag eksisterer. Else, som alltid var med bak i kulissene, som skrev talene Leif fikk hyllest for. Som ofret sine egne barn, som ofret sitt eget familieliv, som gang på gang opplevde sammenbrudd. Else som ofret seg.

Så var det Elses og min sin tur. Armene våre dirret mot hverandre da vi gikk oppover mot scenen. Det ble latter og tårer blant publikum mens Else snakket. På slutten av samtalen ramset jeg opp hva innsatsen hennes for krigsseilerne hadde kostet – barna hun hadde mistet, sammenbruddene, datteren som var blitt mobbet, den skrale økonomien, mangelen på privatliv. Hadde du gjort det igjen, spurte jeg. ”Nei”, sa hun. ”Jeg har møtt mange fine mennesker og er glad jeg har kunnet hjelpe. Men jeg hadde ikke gjort det en gang til.” Folk reiste seg og ga stående applaus. Else smilte med tårer i øynene og sto med rett rygg.

En stille hyllest. En verdig anerkjennelse av hvordan det har vært å leve med vonde minner, tilbakevendende mareritt, følelse av urettferdighet og utakknemmelighet. Hvordan det har vært å få tilbake en mann du ikke helt kjenner. Hvordan det har vært å leve uten han som aldri kom hjem igjen.

Forfatteren bruker ikke store ord. Hun holder et enkelt språk og slik fanger hun en bredere lesermasse enn annen type litteratur fra krigsårene. Kristine Storli Henningsen er i denne boken ikke forfatter, men journalist. Tidvis ønsket jeg meg enda mer informasjon om de faktiske forhold, selv om jeg vet dette ikke er hennes misjon med boken. Dette er ikke de historiske fakta. Dette er skjebnene.

Hun behandler sine intervjuobjekter med alvor og respekt. Lar dem fortelle, høyst subjektivt, om sine minner, erfaringer og tanker. Krigsseilere. Koner. Barn.

For krigsseilerne tok alle som en med seg krigen hjem. Noen i større grad enn andre. Traumer som påvirket alle i familien. Skyldfølelse, mareritt og plutselige sinneutbrudd. Invaliditet. Vold, alkoholmisbruk og økonomiske problemer. Alt man ikke snakker om utenfor husets fire vegger.

Mer enn noe annet kjenner man på alt dette vonde som ikke blir uttalt. For det var jo en grunn til alt dette. Grunner som var forståelige, som man ikke kunne hjelpe for. Staten lukket øynene. Familiene ble rammet.

Det var ingen rundt dem som snakket om faren eller krigen. Erling Storbekk, en av naboene hadde vært på samme skip som faren. Han var en av de heldige som overlevde. Jenny ville så gjerne spørre ham om hva som skjedde den dagen ”Johan P. Pedersen” ble torpedert. Men hun kviet seg. Alle sa at han lukket seg som et skjell når han fikk spørsmål om krigen. I alle år kom han ned til Jenny og moren og måkte snø for dem. Uten et ord. En gang hørte Jenny ham si til moren: ”Takk Marie, for at du ikke spør.”

Historien er større enn boken. Jeg hadde ønsket meg en enda mer omfattende bok, enda flere fortellinger, enda mer dyptgående. Enda mer fakta. For det berører. Det forklarer familiehistorien. Det setter ting i perspektiv. Det understreker viktigheten av å lære av historien og ta fatt i nåtidens utfordringer. Dette angår oss alle.

Kilde: Leseeksemplar bedt om fra forlaget.

Les også: For andre vinklinger og andre historier inneholder boken en litteraturliste som er vel verdt å sjekke ut. Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården skriver også om krigsseilerne, min omtale av boken finner dere i dette innlegget. For andre omtaler av Om vi heftes underveis anbefales Rose-Maries anmeldelse. Sjekk også ut denne siden hvor bokbloggeren Karete har publisert sitt intervju medforfatteren.