Noveller av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 

I 1979 utkom novellesamlingen Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor på norsk, glitrende oversatt av Kjell Risvik. Samlingen består av sju noveller, hvorav tittelnovellen er den absolutt lengste med sine drøyt seksti sider. 

Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1979

Hvor de seks første holder seg godt innenfor genren krav både med tanke på kort tidsperiode, få mennesker og hendelsesforløp, skiller tittelnovellen seg ytterligere ut utover de mange sidene. I nesten ett år følger vi fjorten år gamle Erendira, tvunget til prostitusjon av sin egen bestemor, på ferd gjennom ørkenen, på stadig jakt etter menn som kan betale ned hennes gjeld. 

Novellene, hvis elementer samles i den siste og avsluttende novellen, er alle og hver for seg de reneste eventyr for voksne. Den brutale, vanskelige, slitsomme hverdag berikes av maleriske beskrivelser fullstendig smettet med overtro og magi. La oss heller ikke glemme Spøkelsesskipets siste reis som består av en eneste lang, suggerende setning. Vi er der. Vi ser skipet. Vi engstes og bergtas.

Språket er bemerkelsesverdig poetisk, intenst og medrivende. Hvem andre enn Garcia Marquez kan kalle en slavehandlerby for Karibiens menneskelige kryddersaus? Og hvem andre enn han makter å flette inn en mann med englevinger, slik at det hele virker som den naturligste ting i denne verden? Tragediene beskrives med et så vakkert språk at leseren blir fullstendig fortryllet i all dens grufullhet. 

Hendelsene i novellene er enestående i seg selv, men det er språket som gjør disse uimotståelige. Språket er viktigere enn handlingene. Disse smakebitene får tale for seg selv:

En eldgammel herre med kjempevinger (1968) : Hans eneste overnaturlige dyd lot til å være tålmodighet. Særlig den første tiden, da hønene pikket på ham for å finne de stjerneparasittene som myldret på vingene hans, og de verkbrudne nappet av ham fjær for å stryke dem over sine skavanker, og selv de frommeste kastet stein og prøvde å få ham til å reise seg, så de kunne se ham i helfigur.

Den svunne tids hav (1961) : Det var mange som ikke kjente det. Men andre, særlig da de gamle, gikk ned og nøt lukten ved stranden. Det var en tett duft som ikke ga rom for noen lukt fra fortiden. Noen vendte hjem, utmattet av å lukte så mye. De fleste ble igjen og sov ut på stranden. Ved daggry var lukten så ren at det var synd å puste i den.

Den vakreste druknede mann i verden (1968) : De første barna som så det mørke og gåtefulle revet nærme seg ute i havet, innbilde seg at det var et fiendeskip. Siden så de at det verken førte flagg eller rigg, og de tenkte det var en hval. Men da den støtte på grunn, rev de av den skoger av tang, trevler av sjøstjerner og rester av fiskestimer og skibbrudd, og først da oppdaget de at det var en druknet mann.

Død som varer ut over kjærligheten (1970) : Mens senatoren talte, hadde han revet et fargetrykk av kalenderen og brettet en papirsvale av det. Han slapp den i luftstrømmen fra viften, uten bestemt hensikt, og svalen flagret gjennom rommet og kom seg ut av den halvåpne døren. Senatoren snakket videre, med den myndighet som hvilte på at døden var hans medsammensvorne.

Spøkelsesskipets siste reis (1968) : (...) og det var fordi atlanterhavsdamperen var der i hele sin ufattelige velde, mamma, større enn alt annet stort i verden og mørkere enn alt annet mørkt på land eller vann, tre hundre tusen tonn hailukt som kom forbi så nær båten at han kunne se sammenføyningene i denne klippevegg av stål, uten et eneste lys i de talløse koøynene, uten et sukk i maskinene, uten en sjel, og førte med seg sin egen taushet, sin egen tomme himmel, sin egen døde luft, sin egen tomme himmel (...)

Blacaman den gode, mirakelselger (1968) : Vi flyktet på indianerstier, og jo mer villfarne vi ble, desto tydeligere hørte vi ryktene om at marinesoldatene var gått til invasjon i landet under påskudd av å ville utrydde den gule feber, og de for omkring og halshogde alle de krukkeselgere eller løsarbeidere de møtte på sin vei, og ikke bare de som var innfødte av forsiktighet, men også de som var kinesere av uaktsomhet, de som var negre av vane og de som var slangetemmere og derfor hinduer, og siden gjorde de det av med dyre- og planteliv og det de kunne overkomme i mineralriket (...)

Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor (1972) :  Da ga Erendira etter for redselen, mistet bevisttheten og ble liggende liksom forhekset av en fisks månestripe der den kom bukserende gjennom stormen, mens enkemannen flerret klærne av henne med spredte rykk, som om han røsket opp ugras, trevlet den opp i lange fargesprakende strimler som buktet seg som serpentiner og drev bort med vinden.

Novellesamlingen er en fantastisk introduksjon til Gabos magiske realisme og anbefales hjertelig til alle som enda ikke har lest noen av hans bøker. Se etter denne på neste loppemarked eller grav dypt i dine besteforeldres bokhyller!

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked. Noen ganger finner man gull!

Visste du: At tittelnovellen er filmatisert? Filmen Erendira kom ut på markedet i 1983 og er etter sigende svært tro mot originalen. Se mer (her).