Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 

Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1981.

Alle vet at Santiago Nasar skal dø. Ja, alle utenom Santiago Nasar selv. På bryllupsdagen avsløres en ung brud og panisk roper hun ut det første navnet hun tenker på. Vill av raseri tropper den forsmådde ektemann opp hos sin svigermor og begjærer hevn. Brudens to brødre vet hva de må gjøre. Hele landsbyen vet hva de kommer til å gjøre. Alle, utenom Santiago Nasar som i sin fineste dress tusler rundt ved havnen og venter på biskopen.

150 sider inkludert illustrasjoner, hvor udåden avsløres allerede fra første side, for ikke å si allerede i tittelen. Vi vet hvem som skal dø, hvem som skal drepe, og hvorfor dette må skje. Man leser så heller ikke denne boken for handlingens skyld. Man leser boken fordi Gabo besitter en fortellerevne ut over en annen verden. 

Han var omtrent de tredve, men skjulte årene godt, for han hadde en midje så smal som en tyrefekter, gullglitrende øyne og en hud som var stekt over sakte varme i salpeterluften. Han kom i kort jakke og meget stramme bukser, begge av ekte kalveskinn, og glacehansker i samme farge. Magdalena Oliver var kommet med samme båt som han og kunne ikke slippe ham med blikket på hele reisen. ”Det kunne se ut som han var soper”, sa hun til meg. ”Og det var synd, for det var som om han var smurt med smør, så det bare var å spise ham levende.”

Med omstendighet, presist og nøyaktig, gir han leserne en beskrivelse av faktiske forhold i forkant, underveis og i etterkant av drapet. Forfatteren skriver seg selv inn i historien, hvor han selv er med i bryllupsfeiringen, kjenner de involverte, og samtaler med vitnene for å forstå bakgrunnen, vise konsekvensene og samle alle delene til en helhet. Forfatteren betrakter, samler inntrykk, innhenter andre personers fortellinger og antakelser, og holder en stram journalistisk tilnærming til det hele. Journalistisk, men likevel med de friheter Gabriel Garcia Marquez er viden kjent og beundret for.

(...) og revolveren gikk av da den støtte mot gulvet, kulen smadret klesskapet, gikk gjennom stueveggen, for med krigslarm gjennom spisestuen i nabohuset og gjorde gipsstøv av et helgenbilde i naturlig størrelse på høyalteret i kirken, i den andre enden av torget. Santiago Nasar, som den gang var ganske liten, glemte aldri den lærepengen.

Og selvsagt er det politisk, som alt annet han skriver. Med sin latinamerikanske bakgrunn, med landsbygda som bakteppe, er æresdrap stadig en høyst reell problemstilling. Alle vet det er galt, men likevel skjer det. Ikke en gang gjerningsmennene ønsker et slikt utfall. Gabo kritiserer her hele samfunnets mangel på vilje til å gripe inn. Han fordømmer ikke først og fremst de to brødrene, men hele mentaliteten som gjør at dette faktisk kan gjennomføres. Alle oppfatter udåden som meningsløs, men ingen gjør annet enn å trekke på skuldrene og avfinner seg med at det er slikt som skjer. Mange gjør litt for å advare Santiago Nasar, men ingen stopper brødrene. – Og selvsagt får drapet konsekvenser for samtlige, være seg drapsmenn, brud eller passive iaktagere.

Dramatikken avsløres før det hele starter, men han makter likevel å holde leseren i ånde. Alt underfundig muntermelankolsk, til tross for det tragiske. Det hele er så gjennomført at det er vanskelig å sitere utdrag, for ikke å si gjenfortelle handlingen, for å vitne om hans briljans. 

Hvilken fortellerevne!

Kilde: Kjøpt selv.

Visste du: at boken ble filmatisert i 1987? Hvis du er stødig i spansk kan du se den (her).

Andre bokbloggere: Også (Labben) har skrevet om boken.