Den onde arven, av Thomas Enger

Thomas Enger har de siste årene markert seg sterkt på det berømmelige krimforfatterkartet. Hans suksess med romanene om Henning Juul har sågar nådd utlandet. I dag, 9. september 2013, utgis hans aller første roman beregnet for ungdom.

Den onde arven, av Thomas Enger

Ungdomsroman. Utgitt i 2013.

Fra omslaget:

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i. Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd i familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne...

Skummelt cover til tross, boken havnet sporenstreks i ventebunken. Da guttungen på 12 ½ år skummet seg gjennom sin mors bokhyller på jakt etter en bra bok, ble vi enige om at han skulle få være først ute med å lese Den onde arven. Boken ble lest og inderlig anbefalt. Edit: Boken ble slukt og mor ble med all mulig myndighet befalt å lese.

Mor krevde å bli overbevist med en liten bokomtale. Hennes sønn er tross alt sønn av sin mor.

Boken handler om Julie, Bestefar og Mammaen. Det er flere også, men det kan jeg ikke si for da avslører jeg for mye. Boken er skrevet på bokmål og den er ganske lettlest. Den gjør deg godt forstått med boken tidlig. Det handler om en veldig viktig penn og en helt spesiell familie.

Jeg syns den er veldig bra fordi den fanger deg. Du må bare lese! Også var det veldig med morsomheter og spenning til siste ord.

Terningkast 7!

... proklamerte guttungen. Større argument for å lese en bok er vanskelig å hoste frem.

Han satt og lå pal i et par dager, leste så han nesten kom for sent på skolen, og leste så lenge at han måtte på det sterkeste bli anbefalt å slukke lyset så han fikk noen timer søvn. Det var virkelig intens leseglede, jeg har knapt sett maken.

Jeg har lest min andel ungdomslitteratur. Alt fra hjertesmerte, traumatisk oppvekst og unge detektivspirer til usynlighetskapper, halvguder og reinspikka magi. – Sånn som ungdommen vil ha. Enger har i sin bok inkludert de fleste suksessformler.

For min testleser fungerte det som gull. Om Den onde arven fenger like godt for voksne er jeg ikke like sikker på, uten at det skal være et mål i seg selv. For den rutinerte, godt voksne leser vil løsningene være litt vel lettvinte. Alt henger ikke på greip. Og det er noe med denne mystiske gjenstanden som får meg til å rykke litt ufrivillig både på smilebånd og pannebrask. - Men så er jeg heller ikke i målgruppen. Og misforstå meg rett, for her er det mye bra, også for kresne mødre.

La oss begynne med det helt ukompliserte. Det man ikke kan sette en eneste liten finger på. Språket. Det flyter, det er enkelt og medrivende. Rett og slett godt. – Sånn som både ungdommen og de voksne vil ha.

Videre, hovedpersonen er en jente. En sterk, tøff, utradisjonell jente som hamler opp med det aller meste, for ikke å glemme de aller verste. Pippi goes raw! Her er girl power til å ta og føle på, og du verden så godt vi lesere har av det. Og det beste av alt: Den kvinnelige hovedpersonen er i en bok som appellerer minst like mye til gutter som til jenter.

Ingen innsigelser enda, altså. Jeg har ikke så mye å innvende på resten heller, selv om det ikke er så ukomplisert som jeg gjerne skulle opplevd det som.

Boken er utrolig spennende. La meg gjenta det: Utrolig. Spennende. Det ene spenningsmomentet overlapper det andre. Det er aldri en kjedelig stund. Magi overlappes av forfølgelsesvidd, vulkanutbrudd, fryktelige omen og høyst spisbart detektivarbeid. Sjeldent opplever man et slikt kontinuerlig driv. Det blir som et overflødighetshorn som ingen ende vil ta. Den kritiske leser vil ikke nødvendigvis mene dette er kun av det gode, men for å pirre lesegleden hos målgruppen er dette fantastisk.

Hva persongalleriet angår er heller ikke det ukomplisert. Leseren blir dessverre ikke videre godt kjent med hovedpersonen. Om det er en svakhet eller styrke kan diskuteres. Julie har hatt en meget spesiell oppvekst, med en til tider ikke-tilstedeværende familie. Faren forsvant da hun var baby og moren er innlagt på psykiatrisk. Bestefaren er eneste omsorgsperson, men har ikke maktet å dekke hennes behov tilstrekkelig. Julie har blitt usedvanlig selvstendig, egenrådig og emosjonelt lukket. Ergo, leseren blir ikke kjent med henne fordi hun ikke vil at vi skal bli kjent med henne. Kanskje. Slik kan det i alle fall tolkes. Langt verre er dette manglende savnet og den udiskutable kjærligheten til familiens sorte lam. - Mer kan ikke utdypes uten å røpe noe vesentlig av fortellingen.

Når man først har sagt A, men ikke B: Også i romanen finnes noen løse tråder. Man kan også her stille spørsmål om hvorvidt dette er svakheter eller styrker. De uløste gåtene bidrar utvilsomt til at leseren grubler både underveis og etter at boken er ferdig lest. Slik sett er det positivt, samtidig som det like gjerne kan tjene som kilde til irritasjon. Et eksempel er fortellingens snedige omen, de tretten ravnene som stadig blir færre. Jeg hadde gjerne sett at forfatteren hadde fulgt opp dette elementet litt grundigere for å berike fortellingen ytterligere. Den onde arven er som et overflødighetshorn. Det er så mye som skal fortelles, og det kan til tider virke noe halvgjort. Kanskje kunne noe med fordel blitt redigert bort uten at det hadde skadet spenningsnerven i fortellingen. I alle fall for den voksne leser kan det bli for mye av det gode.

Når alt dette er sagt gjenstår sisteinntrykket. Og hør her: Avslutningen har jeg sjeldent lest maken til. Boken evnet å gi meg, i romanens aller siste setning, gåsehud ut av en annen verden. Da jeg utbrøt min begeistring til guttungen repliserte han med å sitere ordrett siste avsnitt. Det sier det aller meste.

Jeg ruller ikke terninger, og jeg er fullstendig klar over at terningen på det meste har kun seks prikker. Likevel, på tross av og fordi, målgruppens representant skal få det siste ordet: Terningkast 7!

Kilde: Leseeksemplar sendt uoppfordret fra forlaget. No strings attached.

Andre bloggere: (Bokbloggeir) (Siljeblomst) (Kari) (Lattermild)