Samfunnsfiende nr. 2, av Anthony Horowitz

Poden dånte litt da han så meg sitte med nesa i en EGO-bok:

”Mamma, da! Vi leser sånne bøker på skolen, ass!”

EGO utgis av Cappelen Damm og er en serie med kvalitetsromaner for gutter og jenter mellom ni og fjorten. EGO begrunner serienavnet med at de ønsker å sette fokus på leseglede og det positive rundt det å kunne unne seg litt tid alene med en god bok. ”La de få tid alene til å drømme seg bort - i en bok de selv har valgt å drømme seg bort i!” Blant over et halvt hundre EGO-bøker finner vi en bok som jeg i regi av Cappelen Damms Bokbloggturne har vært så heldig å bli utvalgt til å anmelde. I går kunne vi lese om Karin sine tanker rundt boken, og i morgen overtar Lena stafettpinnen (stafettastaturet?) etter undertegnede.

Samfunnsfiende nr. 2, av Anthony Horowitz

Samfunnsfiende nr. 2 er skrevet av Anthony Horowitz og er bok nummer to av i alt åtte bøker om detektivbrødrene Tim og Nick Diamond som opererer som best de kan i Londons skumle og mindre skumle strøk. Første bok het Falkemalteseren og vi får stadige referanser til hendelsene i denne boken. Det er absolutt ikke noe problem, og bøkene kan med hell leses uavhengig av hverandre. Samtidig trigger dette nysgjerrigheten hos leserne av Samfunnsfiende nr. 2.

I Samfunnsfiende nr. 2 er det lillebror Nick som innehar hovedrollen. 13-åringen, som har et langt større detektivtalent enn sin fullstendig håpløse storebror, opplever heftig press fra hans gamle bekjente i politiet. De ønsker at han frivillig skal skrives inn på ungdomsanstalten Strangeday Hall for å spane på Samfunnsfiende nr. 1: Johnny Powers. Nick nekter og er urokkelig, selv fransktimene på skolen er mer forlokkende enn et opphold på Strangeday Hall, men gutten havner i en saftig felle og ender selvfølgelig som innsatt.

"Noen minutter senere fikk jeg for første gang kjenne smaken av fengselsmat. Smaken er ikke det riktige ordet. Den hadde ingen smak. Vi stilte oss i kø ved en luke der vi fikk servert utvannet stuing, potetmos og kål, svisker og eggekrem. Lukket man øynene, ville man ikke ane hva som var hva. Jeg likte ikke å tenke på hvilket dyr som hadde endt sine dager i stuingen. Alt jeg kan si, er at det hadde mye fett, ikke særlig mye kjøtt og en eller annen sykdom. "

Som følge av komplottet erverver han seg en merittliste som skal vise seg å kvalifisere til tittelen Samfunnsfiende nr. 2. Ikke overraskende havner han på celle sammen med sin overmann, unge men ekstremt kriminelle Powers. Hans kallenavn er ikke grunnløs:

"Johnny Powers begynte tidlig (…). Han brente ned barnehagen sin. Han begikk sitt første væpnede ran da han var åtte. Fikk med seg fire kasser Japp og en tønne eventyrbrus. Da han var tretten, var han blitt lederen for en av de farligste gjengene i London. De ble kalt Sprettertgutta… Noe som var ganske morsomt, siden de brukte avsagde hagler. Johnny Powers var så skurkaktig at han til og med stjal sagen.”

Ingen romkompis man ønsker seg, altså. I det hele tatt ingen ønskesituasjon. Eneste utvei for Nick å slippe ut i frihet før det har gått alt for mange år, er å avsløre hjernen bak Powers fiendtligheter: den mystiske men ustyrtelig farlige Broen. Når så Powers bestemmer seg for å rømme, har Nick ikke noe valg: For å komme til bunns i Broen-mysteriet må han følge etter.

Det skrevne ord

Oversettelsene er gjort av Henning Hagerup, for øvrig barnebarn av Inger og nevø av Klaus, for å ta de to mest kjente eksemplarene blant den særdeles skriveføre Hagerup-klanen. Vår mann gjør absolutt ikke skam på opphavet, og leverer her en meget god oversettelse med et språk pre-tenåringene lett kjenner igjen. - Og dette uten å bruke vulgære ord og uttrykk som får foreldremagene til å vrenge seg.

Målgruppen
Leselystaksjonen antyder at boken er passende for elever i 6. og 7.klasse. Jeg tror også lesedyktige 9-åringer vil ha stor glede av boken, vel og merke dersom leseforståelsen samsvarer med lesedyktigheten. Språket er særdeles lettlest, språket er spisbart og passe avansert at det yngste får noe å bryne seg på samtidig som de litt eldre også får utbytte av lesingen. Det er bare èn ting som jeg syns er litt betenkelig.

Betenkeligheten
- Her er det mye vold. Faktisk litt vel mye vold, og det innebærer både automatgeværer, saftlige trusler og andre voldeligheter. Når det er sagt må det påpekes at det er mangelvare på drap, blod og gørr. Det gjør uansett at jeg, mamma som jeg er, er litt betenkt. Grensesetting er aldri ukomplisert. For en mor som nektet sin Sabeltannfrelste sønn sabler, som aller nådigst godkjenner vannpistoler, som er skeptisk til pinner og pinners alternative bruksområde, og som vil forby skytespill på diverse spillkonsoller til han er langt over femti, er det å anbefale en slik bok ikke helt uproblematisk. Misforstå meg rett, dette er peanøtter i forhold til det hans jevnaldrende er opptatte av (min sin er heldigvis opptatt av skyting kun i fotballsammenheng), men det er derved ikke sagt at ungdommelige romanfigurer med automatgeværer er synonymt med glede og fordragelighet. Tryllestaver og lårhøner blir engang litt enklere å fordøye selv om resultatene i dette tilfellet ikke er altfor stygge. Samtidig, om jeg skal være helt ærlig må jeg nok innse at forfatteren tar målgruppen på alvor: spinnville unggutter har sans for spenning og slåssing. Forfatteren tar gutta på alvor, gir det de vil ha og på den måten de ønsker seg.

To tomler opp

At boken er spennende kommer formodentlig frem i min lille handlingsfortelling. Her er det full fart fra begynnelse til slutt. Samtidig som dette er utrolig spennende, er den minst like morsom. Og da mener jeg virkelig morsom. Voksne, ungdom og pre-tenåringer vil alle finne mer enn nok å le seg fillete av. Dette er tørrvittig på grensen til humor i Sahara. Jeg var innom tanken på å klistre gule lapper ved gullkornene i boken, men ga fort opp. Her er det nemlig gullkorn på hver bidige side. Humor på ungdomsguttnivå kanskje, men definitivt masse snadder også for voksne.

Så kan man diskutere om kombinasjonen vold-humor i en bok beregnet på yngre er forkastelig, ufarliggjørende eller fullstendig akseptabel. - Jeg velger å være befriende upedagogisk samt ytterst dobbeltmoralistisk og gi boken to tomler opp!