ellikkens bokhylle

Lest i 2012-9: Hanas koffert

2012-02-13T15:02:00.005+01:00

Hvis du skal kjøpe en bok på Mammutsalget i år, la det bli denne:

Hanas koffert, av Karen Levine

En ung japansk kvinne, Fumiko, deltar på en konferanse hvor hun lar seg inspirere til å etablere et holocaustsenter i Tokyo. Det er langt fra enkelt. I Japan er interessen for å grave i skjebnene fra andre verdenskrig laber, og Fumiko får liten respons når hun kontakter andre holocaustsentre for lån eller donasjoner av utstillingsartikler. En dag mottar hun likevel en stor eske med tre minner fra konsentrasjonsleirene. En liten brun koffert er blant disse. Kofferten er merket

Hana Brady, født 16. mai 1931, foreldreløs

Kofferten stilles ut på senteret, og ungene som kommer på besøk flokkes rundt den. ”Hvem var Hana?” ”Hva skjedde med foreldrene hennes?” ”Hva skjedde med henne?” ”Hvordan så hun ut? Kofferten og barnas nysgjerrighet blir en drivkraft for Fumiko. Gjennom møysommelig detektivarbeide faller puslespillbrikkene litt etter litt på plass.

Forfatteren av denne boken, Karen Levine, har flettet Fumiko og Hanas historier sammen til en barne- og ungdomssbok helt utenom det vanlige. Boken er veldig enkelt skrevet og rikt illustrert med både bilder, tegninger og fotokopier av dokumenter. Hanas koffert forteller historien om nazistenes jødeforfølgelse på en måte som dagens unge kan ta inn over seg. Likevel, bokens handler ikke først og fremst om grusomhetene, folkemordene og håpløsheten. Det viktigste er håpet. - Man kan lære av tidligere tiders feil, man kan gjøre en forskjell. Det nytter, tvil aldri på at det nytter.

Det enkle språket til tross, her er det mye som skal bearbeides underveis. Boken passer fra 10 år og oppover, men en voksen kan med fordel lese boken høyt for de aller yngste. Dette er til dels veldig vondt, og barna vil ha behov for å snakke litt underveis. Det er mye som skal fordøyes, også for voksne som tidlig forstår hvordan det hele ender. Det betyr ikke at det er for trist og vondt til at barn skal høre eller lese om det. Det betyr bare at man skal snakke seg gjennom det.

Den er dypt opprørende, men mest av alt er den dypt rørende. Det nytter, fremtiden er vår.

Som nevnt, boken kan kjøpes til redusert pris under årets Mammutsalg fra og med 28. februar. Holocaustsenterets hjemmeside kan besøkes, og for de av oss som ikke er spesielt stødige i japansk kan den engelskspråklige bloggen sjekkes. Mer om Hana Brady og hennes familie kan leses her. Takk til Karin fra En verden full av bøker som gjorde meg oppmerksom på boken. Les gjerne også hennes omtale.

Poesi på en morsdag

2012-02-12T00:06:00.002+01:00

En gang for mange år siden spilte jeg petanque mot Erlend Loe. Med i historien hører også til at jeg vant. En helt annen historie er at samme person (som jeg noen år senere gruste i petanque) medio 90-tall kom over en noe spesiell diktsamling i en eller annen boksjappe i New York. Boken tok han med seg hjem igjen til Norge, oversatte dem til norsk og fikk verket utgitt. Slik kan det gå.

Noen år etter utgivelsen ble han slått av meg i petanque. Tilfeldigheter eller skjebnebestemt? Ikke godt å si.

Sa mor & Sa terapeuten min, av Hal Sirowitz

Men altså. Diktsamlingen. Fokus, lesere, fokus. Diktsamlingen var skrevet av Hal Sirowitz, en noe nevrotisk ung eller gammel mann. I alle fall ga han ut diktene etter at hans foreldre var gått bort, og godt er det. Erlend Loe har selv uttalt følgende om boken:

Sa Mor er noe av det mest tragikomiske jeg har lest. I begynnelsen lo jeg høyt og lenge av diktene. Men etter hvert har latteren satt seg mer og mer fast i halsen.

De fleste mødre, foreldre, har en tendens til å være noe overbeskyttende overfor sine barn. Folk kan spre slitne morsomheter om alt det gale man gjorde når man var barn og likevel overlevde, men de nekter selv sine barn å klatre i trær og polstrer dem med glava før aketurer. Hvor går grensen mellom normal forsiktighet og overbeskyttelse? Hal sin mor gikk etter sigende over streken. Diktene er bevis godt nok for å anta dette. Den påfølgende diktsamlingen «Sa terapeuten min» gir ekstra næring til antagelsen.

Ingen flere fødselsdager

Ikke lek med paraplyen i butikken,
sa Mor. Det er så mange glass med spaghettisaus
over hodet ditt, og de kan falle på deg
& du kan dø.
Da vil du ikke kunne gå på festen i kveld,
eller til bowlinghallen i morgen.
Og i stedet for å feire fødselsdagen din
med brus og kake, blir vi hvert år nødt til å
markere dødsdagen din med te og kjeks.
Og din far og jeg vil ikke kunne spise
spaghetti lenger, fordi marinadasausen
kommer til å minne oss om deg.

Noe gjenkjennelig, veldig morsomt, fryktelig grusomt og mest av alt temmelig absurd. Diktene må leses med Erlend Loe-stemme for ekstra god stemning.

God morsdag!

Mammut = Shopaholicerporno

2012-02-10T14:08:00.002+01:00

Det måtte jo komme. Jeg klarte ikke la være. Jeg har bladd virituelt i årets Mammutkatalog.

Og joda, jeg måtte lage ønskeliste også. Jeg hadde i det minste fornuft nok til å lagre det som Ønskeliste, ikke som SkalHa-liste.

Ok, noen av bøkene er på MåHa-listen min.

Bestjernede bøker kjøpes til blodpris, alle andre til redusert pris. Tror jeg. Frykter jeg.

Skammelige Mammutkatalogen, som hvert bidige år skuffer meg med (nettopp) skuffende utvalg og enda mer (nettopp) skuffende høye priser. Hvert år brenner jeg meg kraftig: løper avgårde og raider bokhandlerne på Mammutens første salgsdag, før jeg de påfallende neste ukene ser de samme bøkene til lavere og lavere pris.

Jeg kommer selvfølgelig til å gjøre nøyaktig det samme i år, med hamrende hjerte, svettetokter og vill desperasjon i blikket. Jeg er ikke spesielt kjent for å løpe i tide og utide, men på Mammutsalgets første dag er farten min opp i RaskGange-fart.

Jada, jeg kommer til å kjøpe flere. Dere trenger ikke fortelle meg det, jeg vet det godt selv.

Lest i 2012-7: Mørketid

2012-02-08T11:00:00.004+01:00

Maria Gripes skyggeserie ga meg grøss nedover ryggtavla som barn. I voksen alder er det bare Andre Bjerke som har greid det samme. Det vil si, faktisk ble jeg litt grøssen også av Kjell Ustads Vokterne, som strengt tatt er beregnet for de som er 20-25 år yngre enn meg. Nattefokk av Johan Theorin satte en støkk i meg den også. Ellers har det vært lite.

I påvente av en ordentlig grøsser i bokform har jeg kastet meg over alskens grøssere i filmversjon. Jeg har overhodet ikke godt av det, for jeg er både husredd, mørkeredd, speilredd og generelt skvetten. Etter å ha sett Twin Peaks i min spede ungdom forventer jeg å se Bob hver gang jeg ser meg i speilet. Jeg ser jenta fra The Ring i stua når jeg er hjemme alene. Fra vinduet ser jeg hvite skikkelser. Sorte hunder minner meg om Omen. Etter å ha lest boken jeg nå skal fortelle om, kommer jeg også til å være redd for snø.

Mørketid, av Michelle Paver

Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet fire menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken - som sies å være hjemsøkt.

Stedet viser seg å være et paradis for Jack, det glitrer i snøkrystaller og nordlyset flammer vidunderlig over nattehimmelen. Litt etter litt forsvinner magien, litt etter litt forsvinner solen. Det blir mørkt, veldig mørkt. Det hele topper seg når ekspedisjonslederen blir alvorlig syk og må fraktes til fastlandet. Plutselig blir Jack alene, med bare huskyene som selskap. Huskyene og dette noe han ikke helt klarer å sette fingeren på.

Modige lesemaurer lar seg ikke stoppe

Andre Bjerke ble nevnt i innledningen, og han fortjener å nevnes enda en gang. Ikke bare får både Mørketid og hans bøker meg til å grøsse av frydefull redsel, også skrivemessig minner Mørketid meg mye om hans bøker. Det er noe med evnen til å bygge opp historien, litt etter litt, røpe noe men ikke alt. Resultater er høye skuldre gjennom hele boken. Man vet noe kommer, man vet man kommer til å bli skremt, man vet bare ikke helt når.

I Mørketid følger vi Jack gjennom hans dagboknotater. Hans subjektive følelse av frykt gir leseren to tolkningsmuligheter: reell fare eller irrasjonell frykt. Er Gruhuken virkelig hjemsøkt, eller er det hans sinn som forvirrer ham?

Pirking med mikroskop

Hvis jeg skal påpeke noe, savner jeg mer gammelmodig språk for virkelig å ta oss med tilbake til 1930-tallet. Etterordet kunne nok også vært noe forkortet. - Men dette blir som å lete etter feil med lupe. Mikroskop, til og med.

Begeistrede og iskalde grøss

Jeg kan ikke huske å ha lest skjønnlitteratur med utgangspunkt i Svalbard før. Det i seg selv er eksotisk så det holder. Eksotisk er nok også Jacks tanker om nordmenns særegenskaper, norske sagn og natur. For norske lesere blir dette som bonus å regne.

- Og hvor ellers enn i arktiske strøk passer det å legge handlingen til i en iskald grøsser?

For det er det boken er. Iskald. Grøsser. Boken spiller på de innerste irrasjonelle fobiene mennesket frykter som mest: mørkeredsel, ensomhet, øredøvende stillhet, skyggegjemsel, brakkesyke. Det å lukke seg inn i sine egne tanker og ikke komme ut av det. Forsvinne inn i marerittet.

Tro meg. Den mer reelle frykten for isbjørn og snøskred er ingenting i forhold.

Frysninger herfra til evigheten og tilbake igjen

Til tross for at boken ble ferdiglest i stuen, fullt belyst, mann og barn 3 meter unna og med TV påslått, lå jeg med gåsehud fra topp til tå og helt ut til nesetippen. Da mannen løftet på en arm skvatt jeg så hjertet holdt på å forslå seg. Jeg så bevisst ikke ut av vinduet ved siden av meg, og jeg gruet meg for å tusle på do.

Dersom du har tenkt å lese boken en kveld du er hjemme alene, attpåtil med tente stearinlys for å få fin stemning… Vel, si da ikke i ettertid at jeg ikke advarte deg.

Tusen takk til Cappelen Damm for leseeksemplar. For en opptur! (Selv om det nesten er stygt å skremme folk på den måten...)

Lest i 2012-6: Danseren

2012-02-06T14:27:00.003+01:00

I syv lange og syv brede, nesten bokstavelig talt, har jeg lest, slitt og forbannet Colum McCanns bok om Rudolf Nurejev. Da en uke hadde gått hadde jeg kjempet meg frem til side 200. Jeg stod på dette tidspunkt ved et ubarmhjertelig veiskille. Skulle jeg kjempe meg videre og kaste bort verdifull tid, eller skulle jeg avbryte boken? Sistnevnte gir meg frysninger, hetetokter og mageknipe.

Danseren, av Colum McCann

En kald vinterdag i en liten russisk by. En seksårig gutt danser for de sårede soldatene som har kommet hjem fra andre verdenskrig. Han er ustø, holder på å falle, likevel dirrer den lille forestillingen av en intensitet som for et øyeblikk får tilskuerne til å glemme smertene. Tretti år senere har Rudolf Nurejev danset i Moskva, Paris, London, New York. Han har opptrådt for president Kennedy, Marlene Dietrich og Mick Jagger. Han lever på champagne og kokain, elskerne står i kø i kulissene, tre stykker venter i badekaret. Hjemme i Russland er han dømt til 7 års straffarbeid for landssvik. Der får moren, faren og søsteren kjenne medaljens bakside.

Det ble mellomløsningen. Snarveien, om du vil. Jeg skumleste de siste knappe to hundre sidene, noe som verken ga meg glede eller mismot. Akk ja. Boken er for så vidt lest.

Jeg kan ikke si boken ikke er verdt å lese. Jeg kan ikke si den er dårlig. Jeg kan ikke si den ikke er interessant, spennende og givende. Jeg kan ikke si det selv om den ikke traff meg, ikke fenget meg, ikke ga meg noe. Jeg tviler ikke et sekund på at andre har omfavnet den med latter og tårer, men meg ga den meg bare flere bekymringsrynker.

Konseptet i seg selv er spennende. McCann tar utgangspunkt i en ytterst reell person, en av de fremste kulturpersonlighetene verden har sett. Man trenger ikke være det fvidder interessert i dans og ballett for å ha hørt om Nurejev. Historien, dog, fremstilles som fiktiv, selv med særdeles mange beskrivelser av faktiske forhold og opplevelser. McCann gir stemme både til Nurejev selv og hans mange bekjente, familiemedlemmer og venner. Det i seg selv er spennende, leseren vil aldri helt vite hvor reell romanen i virkeligheten er. Er søsterens dagboknotater fullstendig fiktive, eller har McCann hatt tilgang til disse? Er Nurejevs elsker sitert gjennom forfatterens intervjuer med ham, eller har forfatteren spunnet tråder på rykter og fantasi? – Og hva med skomakeren?

Likevel ga den meg ikke stort. Jeg lot meg ikke gripe. Nurejev ble for uspiselig, forfatteren utbroderte for mye, namedroppingen florerte, antall fortellerstemmer ville ingen ende ta, det var for lite å lese mellom linjene. – Eventuelt var det for mye å lese på linjene. Det kan det like godt være.

En spade skal få lov til å bli kalt spade. Danseren kjedet meg vettalaust. Det var både synd og leit, for McCanns La kloden spinne bergtok meg fra sans og samling. Kanskje vi får sette bokslakten på skuffelseskontoen. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at verken ti ville hester eller en utagerende, spinnvill danser får meg til å lese boken på nytt.

Lest i 2012 - Januar

2012-02-01T14:52:00.003+01:00

Woahhh, tiden flyr. Brått ble det februar, og januarregnskapet må tas før tiden flyr enda lenger. Bilder og illustrasjoner? Nei, det har vi ikke sett.

Bøker fortært

Fem bøker ble lest i januar måned. Svimlende få, kun en stk, er skrevet av en norsk forfatter. Tar man attpåtil at kun en av de andre bøkene er fra et av de andre skandinaviske landene, må undertegnede si seg strålende fornøyd. Resten er av engelskspråklige forfattere, jeg har fremdeles forbedringspotensiale sånn sett.

Mellom oss, av Ruth Lillegraven
Amsterdam, av Ian McEwan
The Postmistress, av Sarah Blake
Sirkelen, av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Fra å aldri få bøker tilsendt fra forlag, fikk jeg plutselig et lite rush før jul. Tre av bøkene er sågar forhåndseksemplarer. The Postmistress kommer ikke på markedet før i mars måned. Jeg venter spent på resten av Norges mening om boken. Selv likte jeg den inderlig godt. Blomstenes hemmelige språk var også vidunderlig, noe jeg fort fant ut flere enn meg syntes.

Bøker kjøpt

Som jeg skrev til en annen bokblogger tidligere i dag skulle jeg skryte uhemmet av at jeg i januar ikke har kjøpt en eneste bokside. Den ellieville gleden ble litt amputert, for plutselig oppfordret hele bokblogglandia folk å kjøpe. Nærmere bestemt forhåndsbestille Song for Eirabu 2. Ikke nok med det, bokblogglandia oppfordrer også folk som ikke har lest Song for Eirabu å kjøpe denne fortest mulig. Det er nemlig slik at forfatteren Kristine Tofte har uttrykt mismot på grunn av dårlig salg av norsk fantasy. Slik vil vi ikke ha det, heller ikke jeg, selv om jeg neppe blir titulert som Fantasy-Ellikken med det første.

Her ser jeg en gyllen anledning til å kjøpe bok, hvis ikke attpåtil bøker, med verdens reneste samvittighet. Dessuten utgis ikke Song for Eirabu 2 før i juni, og siden det er så lenge til må det være lov. Sant? Ja visst. Forhåndsbestill du også.

Om jeg ikke har kjøpt bøker denne måneden har jeg gudskjelov og heldigvis mottatt bøker. Mørketid av Michelle Paver og Nattens sirkus av Erin Morgenstern ligger og frister i bokhylla.

Kulturell-ie

Jeg trodde aldri jeg skulle falle for fristelsen, men i januar Twitter-debuterte jeg. Jeg følger så godt jeg kan med på den berømmelige kultureliten og vekselvis lar meg skremme og glede over bokrelatert kvitring. Om Twitter er mer interessant nå som også jeg har meldt meg inn, er jeg dog ikke overbevist om. Stay tuned.

Det har ikke blitt noen nevneverdige kulturelle evenementer på meg IRL i januar. Det næreste jeg kommer er mottatte kinobilletter for Simon og Eiketrærne (Ikke eikenøttene, Ingalill). Hvem vet, kanskje jeg attpåtil kommer meg på kino i nærmeste fremtid. Boken er knakende god, men jeg forsøker å forholde meg noenlunde skeptisk til filmversjonen. Uansett, hjertelig takk til Bokdama for billetter!

- Ellers'a, Ellikken. Fått besøkt biblioteket i januar? - Jepp!

Neste måned

I uforholdsmessig mange dager har jeg lest Danseren av Colum McCann. Fem dager lesing har resultert i 150 leste sider. Det er ingen tvil om at dette er en god bok, men jeg blir motløs når ting tar så lang tid. Lesegleden bobler rent over, men det meste av tiden går med på å lese andres blogger, anmeldelser og uendelige øyeblikk lett drømmende ved bokhylla.

Som nevnt bittelitt lenger oppe må jeg komme meg på kino snart. Ikke nok med det, jeg må også skru på dvd-spilleren. Hos Bokdama vant jeg nemlig også bok og dvd på tampen av gamleåret. Never let me go, av Kazuo Ishiguro. Les boken først, var hennes anbefaling. – Så da må jeg det. Mørketid, Nattens sirkus og Oppfinnelsen av Hugo Cabret skal også bli lest. Tror jeg. Håper jeg. Vil jeg.

Må bare, må bare, må bare bli ferdig med Danseren først.

Ikke gå glipp av

Bokbloggere med initiativ gjør bokblogglandia til et rikere sted. Ære være dem. Mens jeg venter på en lys ide om hva jeg kan gjøre for å berike tilværelsen, lar jeg meg imponere over Lines Lesesirkel. Lesehesten fra Sørlandet videoblogget om hvilke bøker hun leste i året som gikk, og jeg nikoste meg hele seansen. Ekstramaterialet er definitivt verdt en titt det også. Som om ikke det er nok syns jeg også den herlige lenkesamlingen til Astrid Therese er verdt å nevne. Ikke nødvendigvis en 100 % bokrelatert lenkesamling, men man kan etter sigende ha et fullverdig liv selv uten å tenke bok, bok, bok 24 timer i døgnet. Forstå det den som kan.

Lest i 2012-5: Mellom oss

2012-01-27T00:17:00.004+01:00

Enkelte debutromaner blåser oss aldeles overende. Noen romaner er så velkomponerte, stemningsfulle og fengende at man ikke kan begripe hvorfor ikke hele Norge, hele verden kjenner til boken, har lest den, ønsker å lese den og for lengst har kjøpt boken til odel og eie. Dette er mitt bidrag til å spre budskapet videre, akkurat som boken jeg nå skal omtale er Ruth Lillegravens gave til bokverden. Mellom oss er hennes skjønnlitterære debut. Tidligere har hun utgitt diktsamlingen Store stygge dikt.

Mellom oss, av Ruth Lillegraven

Året er 1949. Dagny er ikke bare Dagny. Hun er også Aslaug og Ludvik. Jakob lar seg fortrylle, forundre og forvirres av sin kone. Begge var delaktige i motstandsbevegelsen under krigen, men det skal ikke snakkes om. Jakob stenger inne i seg alle minnene fra tiden i fangenskap, men Dagny er den som stille vekker han fra marerittene.

Året er 1972. 24 år gamle Svein ryker uklar med sin far i en politisk opphetet debatt om EEC-medlemskap. Faren er kald og som vanlig stri, moren holder seg i bakgrunnen og sier ingenting. Et annet sted i byen sitter hans kjæreste Ranveig, noen måneder på vei med sitt første barn. Svein kastes ut av barndomshjemmet og søker ut i den store verden. Han må bort, ta en pause fra alt, få luft under vingene.

Året er 2001. Tonje har blitt voksen, men savnet etter faren har preget hele hennes liv. Hun vet ikke hva hun vil med livet sitt, hun lever et dobbeltliv og vet ikke helt hvem hun er, hvordan hun skal definere seg selv. Moren Ranveig har aldri vært helt til stede, og hvordan kan hun nå som datteren er tretti klare å nærme seg henne?

- Og det er så mange flere, så mange flere årstall, så mange flere steder. Alle har de en historie og alle historiene henger sammen. Alle har hemmeligheter som vikles inn i hverandre og rakner i sømmene.

Bokens bakside oppsummerer det hele slik:

«Mot eit bakteppe av historiske hendingar viser Mellom oss både korleis det vesle livet speglar den store verda, og korleis gamle løyndomar kan få følgjer mange år seinare. Mellom oss er ei historie om tre generasjonar, og om det vi ber på, men ikkje klarar snakke om. Men når er det for seint å nærme seg kvarandre?»

Slekt, svik og spenning. Alt er sett fra ståstedet til tre generasjoner. Ikke et sekund betviles troverdigheten til det rike spekteret av personer, uansett årstall eller livserfaring. Leseren tror på den trettiårige prostituerte, og leseren tror på den åtti år gamle mannen med et tatovert minne fra hans tid i konsentrasjonsleir.

Alt fortelles rolig og nøkternt. De store følelsene uteblir. Forfatteren dysser det hele ned, holder litt tilbake, akkurat slik menneskene i romanen gjør. – Og så mange de er, disse menneskene. Mellom oss er et virvar av personer, steder og årstall. Vi hopper frem og tilbake og så frem igjen, og det er fullstendig greit, for hun skriver så godt så godt… Alt henger sammen, både i bok og i virkeligheten.

«Å, desse hemmelegheitene. Ho kjenner så altfor mange av dei, sine eigne og andre sine. Dei festar seg til ho slik borrane i skogen gjerne festar seg i pelsen til Ludvig om hausten, gir ho masse bry med å prøve å lirke dei ut utan at dei går i oppløysing. Som oftast fpr ho det ikkje til, borrane løyser seg opp i tusen delar som set seg i kleda og i sofaen og ligg utover golvet. Dess meir ho strevar med å ikkje knuse dei, dess lettare går dei i knas og spreier seg overalt, og slik er det i grunnen også med hemmelegheitane.»

Et fiffig virkemiddel jeg lot meg merke til var bokens mange, unnskyld det dårlige norske uttrykket, cliffhangers. Kanskje jeg overtolker, kanskje det var bevisst fra forfatterens side. Jeg holder en knapp på det siste, det er for mange til at det kan være tilfeldig. Finessen er mer enn en enkel overgang fra det ene kapitlet til det andre.

I flere tilfeller avsluttes et kapittel med en cliffhanger, mens samme cliffhanger innleder neste kapittel men omformer dette til noe helt annet. Eksempelvis avsluttes kapittel 17 med «No skal det skje. No skal han døy». Kapittel 18 innledes med «Kirkegården er eigentleg den beste staden ho veit». Ingen øvrig sammenheng. Fiffig.

Alt krydres med verdens vakreste språk, nynorsk. - En sann fryd for leserhjertet.

Flere grunner til å lese boken?

Mellom oss har blitt behørig hyllet blant bokbloggerne. Beate, Knirk, Bokelskerinnen og Mari har alle fristet meg med sine begeistrede omtaler. Jeg synes likevel Linn fra Bokmerker.org uttrykker aller best akkurat det inntrykket jeg selv sitter igjen med. Jeg lar hennes ord bli omtalens siste.

«… og tårene triller, jeg prøver å skjerpe meg, prøver å riste de av meg, men denne lille boka som har vært så dempet, så stille, den tramper inn i hjertet mitt, og det er ikke som at hun slår på stortromma egentlig, språket er likt, personene har endra seg, men ikke nødvendigvis så fryktelig mye, men allikevel er det noe som skjer.»

Twitrer dere?

2012-01-25T13:57:00.003+01:00

Et halvt århundreevighet etter alle andre brøt jeg brått mine prinsipper og opprettet Twitter-konto. Det ble meg fortalt at det var lurt av en bokblogger å twitre, så da... Ja, da gjorde jeg det.

@ellikken

Nabofruen MM var nesten like treg av seg, men jeg ser hun har langt flere følgere enn mine pr. dags dato 8. Det er bittelitt kleint, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, skrive eller hvem jeg skal følge. Alle er så rappe i kjeften at jeg blir rent redd. Jeg trenger hjelp, støtte og noen å klenge meg til.

Fins dere der ute?

Lest i 2012-4: Amsterdam

2012-01-23T23:20:00.002+01:00

For romanen Amsterdam fikk Ian McEwan den temmelig prestisjefulle Bookerprisen og ditto begeistret hyllest fra litteraturmennesker verden over. Jeg ville knapt nok gitt den hylleplass.

Amsterdam, av Ian McEwan

Vennene Clive og Vernon møtes i begravelsen til Molly Lane. Begge har gjennom store deler av livet levd og elsket med henne. Til stede i begravelsen er også den svært usympatiske enkemannen George samt Mollys siste elsker, landets noe omdiskuterte utenriksminister.

Clive er berømt komponist som jobber med årtusenskiftets store mesterverk. Vernon er skipper for en synkende avisredaksjon, hvis trenger den ultimate nyhet for å redde skuta. Begge anser seg i begravelsens brokete forsamling å være moralsk godt plantet på jorden, og enes om en pakt der de hjelper hverandre for å unngå at de får samme forsmedelige exit som deres felles elskerinne.

Et par beklagelige hendelser senere har deres desperasjon og iver etter å slå seg opp i verden, ført til moralsk fordervelse. Misunnelse og hevn truer med å gjennomsyre både deres vennskap og personlighet.

Kritikerrost satire om moralsk forfall og stormannsgalskap burde vært fabelaktig lesestoff. Anmeldere og lesere roser boken for den spenstige, morsomme, innfløkte, geniale historien. Jeg maktet ikke en eneste gang å finne noe mesterlig ved boken i det hele tatt. 170 sider har vel aldri før tatt så lang tid å lide seg igjennom.

- Jeg ville knapt nok gitt den hylleplass, utbasunerte jeg i innledningen. Jeg føler behov for å justere denne setningen noe. Jeg ville ikke gitt den hylleplass. Å kveste ut noen ord om boken skriftlig holder i lange baner. Ved Chesil Beach og Sementhagen skal ikke få selskap av Amsterdam.

Jeg må bare spørre, hva er det eminente med denne boken? Hva er det jeg aldri så?

Lest i 2012-3: The Postmistress

2012-01-18T22:34:00.004+01:00

Uventet og uoppfordret fikk jeg bok og en pose sjokolade pent pakket inn i julepapir av et forlag en gang i desember. Sjokoladen er fortært og boken er lest. – To skikkelige godbiter!

The Postmistress, av Sarah Blake

Året er 1941. I Europa har andre verdenskrig rast i et par år allerede, men i USA lover presidenten at unge menn ikke har noe å frykte. USA skal ikke ut i krig. I Europa faller bombene og stadig flere lever konstant i frykt mens dagliglivet ubønnhørlig fortsetter. Jødene drives på flukt, men hvor drar de egentlig? Hva skjer med dem?

Frankie Bard er uredd og tørst etter opplevelser og å gjøre en forskjell. Som radioreporter reiser hun til London for å gi hjemlandet pulserende innslag fra en hverdag i krig. Hun drives av spenningen og ønsker samtidig desperat å åpne folks øyne. Hun er der det skjer, hun er der bombene faller. Likevel holder hun en avstand til det hele, både for selv å overleve og kunne beholde det siste snev av objektivitet. Hun har en historie å formidle, og balanserer på en knivsegg mellom å drukne i klisjeer og ordlegge seg for fremmed og kaldt.

Hjemme i Franklin, USA, fungerer middelaldrende Iris James som den lokale postfunksjonæren. Hun setter sin ære i å holde et prikkfritt system med fullstendig orden. Hun skal være å stole på. Et lite feilskjær, så har hun mistet sin rett til å arbeide. Slik er det også i privatlivet. Mens Frankie lever et omreisende og noe utagerende liv i fremmede land, firer ikke Iris fra sine prinsipper med en millimeter.

En dag får hun et brev i hånden av den lokale legen Will Fitch. Etter et tragisk dødsfall gjør Will bot ved å reise til London for å fungere som lege. Han straffer seg selv ved å ofre seg. Tilbake står Emma, ung og fremmed i byen, uten venner og familie. Radiojentas stemme fra London og daglige brev holder de to verdenene sammen. Skjørt, men likevel slitesterkt.

Før Will reiser gir han Iris et brev hun skal gi til Emma den dagen hun får beskjed om at Will er blitt drept. - Men når denne dagen kommer, om denne dagen kommer, vil Iris være i stand til å beholde sin profesjonalitet?

Både Iris og Frankie holder seg oppegående i deres tro på sin funksjon som budbringer. De har en jobb å gjøre, de binder sammen leddene, holder orden i systemet og bringer informasjon videre. Iris og Frankie pplyser folket. Begge niholder på profesjonaliteten som er nødvendig for å fungere i rollen. Et minste avvik, så raser korthuset.

Hvordan

Språket er delvis tungt og pompøst med lange setninger, ledd på ledd på ledd, metaforer og bilder. Det tok meg nesten hundre sider å bli kjent med måten forfatteren uttrykker seg. Det kunne gått begge veier, men jeg lærte meg å elske den litt pussige stilen. Tenk, jeg var en hårsbredd fra å gi opp.

Da ville jeg gått glipp av en fascinerende historie, en historie – historier – som krøp under huden på meg. Side etter side grep den meg, boken var knapt nok ute av hendene mine underveis.

Noen setninger leste jeg en gang. Andre setninger leste jeg ti ganger. Likevel fortsatte jeg, og fortsatte, og fortsatte…

… Jeg ville vite mer, akkurat som Frankie måtte vite mer. Akkurat som for Frankie grep enkeltskjebnene meg mer, mer enn den dystre kunnskapen om hva som faktisk skjedde.

Hvorfor

Hovedpersonene er begge budbringere. Historien er kjent, men budskapet er stadig aktuelt. I forrige innlegg fabulerte jeg om hvorfor det er så viktig å stå opp for sine meninger, si fra når nok er nok, våkne opp i tide. Sarah Blake gjør mye av det samme og bokens styrke er alt som ikke sies direkte. Hun skildrer et USA som ikke er involvert i det som skjer i andre land. De hører om krigen, leser om den, kjenner til hovedtrekkene. Likevel, det skjer et annet sted, det skjer med andre mennesker. Det handler om hvordan det er å stå utenfor og observere, men ikke være en del av. Man lever i en boble man ikke tror vil sprekke. Man vil ikke, tør ikke, orker ikke. Her og der. Vi og dem.

For radiojenta Frankie har boblen sprekt for lengst. Hun stakk hull i den selv, men hun klarer likevel ikke ta alt inn over seg. Hun lever i et fullkomment kaos av inntrykk, og det er meget talende når det sterkeste inntrykket er å se hvordan et menneske dør som følge av noe helt annet enn krigen. Slik er det og slik må det være. Det er umulig for oss å ta innover oss alt det vonde og ufattelige som skjer. Vi fester oss ved enkeltepisoder og enkeltskjebner. Ingen kan bære hele verden på sine skuldre..

Sarah Blake utfører et overraskende godt håndverk når hun forteller om Frankies opplevelser i Europa. Leseren får ikke vite alt, for heller ikke Frankie vet alt. Vi aner konturene, akkurat som Frankie.

Holocaust lurer i bakgrunnen. Frankie og resten av samfunnet vet fremdeles ikke den hele sannheten. Likevel reiser hun med tog gjennom Europa. Frankie intervjuer de reisende, alle jødene, alle menneskene som niholder på sine papirer og som knapt tør å våge å tro at de klarer å slippe unna. Frykten og mistenksomheten, alltid på vakt. Alle med en historie og en skjebne.

- Alle stemmene som fester seg til lydopptakeren. Stemmene som lever videre, uansett og for alltid.

Tid for ettertanke

Jeg kunne skrevet mye mer om boken, men kan ikke annet enn å avslutte med å anbefale den helhjertet videre. Den utgir seg for å være en ting, men rommer så mye mer. Jeg velger å la forfatteren selv få de siste ordene i denne omtalen:

Det er fortellingen som ligger like utenfor kanten av fotografiet, eller etter slutten av en avisreportasje. Det handler om løgnene vi forteller andre for å beskytte dem, og om de løgnene vi forteller oss selv for å slippe å ta inn over oss det vi ikke makter å være; at vi er i live, for eksempel, og spiser lunsj, mens bomber faller og flyktninger presses sammen i leirer, og nyhetene kommer mot oss hver time på dagen. Og hva gjør vi egentlig, når alt kommer til alt?

(Klikk på bilde for å se boktrailer)

Tusen takk til Pantagruel som lot meg få denne leseropplevelsen!

Man skal ikke tåle så inderlig vel

2012-01-17T13:38:00.002+01:00

*** Fullstendig off topic, overhodet ikke bokrelatert. - Men må man, så må man ***

I flere dager har sosiale medier vært gjennomsyret av utsagn som meningsløse ”Har de ikke mer ironi over hudfargen sin enn det, da…” og usympatiske ”Må vi endre hele den norske ordbok bare fordi vi er så snille som lar dem få komme til landet vårt”.

Folk man kjenner. Venner og bekjente, familie og kollegaer.

I flere dager har jeg blitt skuffet, provosert, overrasket og stum over hva enkelte, dessverre ganske mange, greier å lire ut av seg i kampens hete.

En ting er å la seg engasjere så kraftig av en over gjennomsnittlig ubetenksom kommentar i beste sendetid på norsk rikskringkasting, i et program som har stempel som familieunderholdning. En ting er at media setter alle kluter inn for å la dette bli en Plumbo versus Madcon farse.

Giske slapp enkelt unna. Det gjorde etter hvert også Plumbo-vokalisten. Irrasjonelt nok vendte hordene tilbake til de opprinnelige heltene, men med motsatt sympati. Plutselig skulle Tone Damli Aaberge tas. Hun hadde jo oppfordret til fysisk avstraffelse. Plutselig skulle Kaizers bandmedlem tas, fordi han idiotisk nok hadde helt en halvliter over han som tidligere var syndebukk, men som nå er helt. Plutselig skulle Tshawe tas, fordi noen sa at han hadde sagt et visst kvinnelig kjønnsorgan på en mindre positiv måte.

Det er en ting. Det er slik media fungerer og det er slik folk flest fungerer. Man kaster seg på en bølge, for å bli slengt over til en annen bølge. Alle kan gjøre feil. En del høres bedre ut i hodet før det mister sin sjarme ved å bli uttalt. Det er en ting. Vi har alle vært der.

Det er den andre tingen jeg ikke kan godta.

Det at folk blir så provoserte over at det er enkelte ting man ikke kan si. At det er enkelte ord som bør utgå.

”Jeg sier neger fordi jeg er vant til å si det. Det har jeg gjort i førti år og det kommer jeg til å fortsette med.”
”Nå heter det ikke Negro lenger engang. Nå må vi si sukkerkulør!”
”Tenk, nå fins ikke Hoa lenger, og Hottentott fjernes fra sanger og historier”

Slike dramatiske endringer, eller oppfordringer til endringer, lar folk seg grenseløst provosere av. Hvorfor?

Jeg kan ikke med beste mening fatte og begripe hvorfor slike endringer medfører så mye sinne og latterliggjøring. Truer det oss på noen som helst måte? Er det snillisme på det mest naive? Er det egentlig det? Eller… eller er det faktisk helt på sin plass?

Mennesket og samfunnet er i stadig forandring. Vi streber etter å bli bedre, tilegne oss ny kunnskap, forbedre oss selv. Tanker, holdninger og atferd. Alt endrer seg, og vi ønsker alle positiv utvikling.

I stedet for å grunne på dette, reagerer man med utsagn og kritikk som er over all forstand. Folk blir sinte! Sinte fordi kryddermerket skifter navn. Sinte fordi sukkerkuløren endrer merke. Sinte fordi VI ikke blir støtte av ord og uttrykk som DE blir støtte av.

Ikke alle DE blir støtte heller. Det er ikke ordene i seg selv det kommer an på, men hvordan ordene blir sagt på. Selvsagt. En mørkhudets hvite kompis kan gjerne slenge ut nigger, og begge kan le. Problemet er når resten av gjengen skratter i bakgrunnen. Det blir brått noe annet.

Det handler om langt mer enn diskusjonen om hvorvidt mokkamann er støtende i seg selv eller ikke. Målgruppen har utvilsomt hørt verre kallenavn. De siste dagers kommentarer på diverse nettsider, både med og uten navn, forteller meg at kallenavnene vil fortsette å gjentas.

"Det går jo ikke an å si noe uten å bli stemplet som rasist", sier du kanskje. Jeg svarer med å spørre hvorfor du går i forsvarsposisjon.

Det ropes om rasismehysteri, men de samme personene uttaler en slik vi-dem holdning at man aldri, aldri, aldri må slutte å bry seg. Aldri slutte å slå ned på nedsettende uttrykk. Aldri slutte å reagere når det blir gjort urett. Lære av historiens feil, ikke gjenta dem.

En gang i tiden var en afrikaner på Karl Johan noe av det mest eksotiske som fantes. – Både på godt og vondt. Spennende og litt skummelt. Skummelt fordi det var noe uvant, noe annerledes, et avvik fra det normale. Slikt slutter aldri å skremme oss. Nå er det ikke lenger noe uvant, noe annerledes, et avvik. Det burde ha sluttet å skremme oss.

Man skal ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer oss selv.

Lest i 2012-2: Sirkelen

2012-01-14T17:04:00.004+01:00

I skrivende stund er det bare to dager igjen til Sirkelen slippes ut på det norske marked. Mursteinen på 500 sider er skrevet av Mads Strandberg og Sara B. Elfgren, og er bejublet i det store og det vide i bokens hjemland Sverige. Forlaget profilerer boken som en krysning mellom Fucking Åmål og Twilight, noe som indikerer både livstrette ungdommer og en solid dose magi. Jeg mottok et forhåndseksemplar av storsatsningen, og her følger mitt inntrykk:

Sirkelen, av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren

En gutt blir funnet oppskjært og død på skolens toalett. En natt trekkes seks jenter til et skogsholt hvor de får vite sannheten rundt guttens død og at de sammen skal danne en sirkel av utvalgte med spesielle krefter. - Sammen må de stå sammen for å redde samfunnet fra onde demoner. Jentene har øyensynlig ingenting annet til felles, og de har heller ingen interesse av hverandre. Ondskapen gjør seg stadig sterkere gjeldende, og det kulminerer da sirkelens midtpunkt Rebecka hopper ned fra skolens tak.

Det mangler ikke på dramatikk, altså. Eller? For meg er det nettopp det det gjør. Det magiske aspektet ble for blodfattig for min del. Jentene utfører sin magi med halvhjertet innsats og er raske med å fokusere på mer trivielle problemer underveis. Hadde det vært humor involvert skulle jeg vurdert å tilgi den uengasjerende dramatikken. – Men dette er ingen humoristisk bok. Den er dønn seriøs. På godt og vondt.

Jentene sliter. De sliter som ungdommer flest og i særdeleshet. Det er her boken glimrer med sin kvalitet. Det er først og fremst fokus på de vanskelige tenårene.

Psykiske problemer. Omsorgssvikt. Mobbing. Spisevegring. Utestengelse. Selvskading. Det handler om å mangle følelsen av å bli godtatt og høre til. Det handler om å smile og samtidig gråte inni seg.

Det er ikke demoniske krefter og suggerende ildsprutende hekser som gjør boken interessant. Det er Ida, Rebecka, Vanessa, Minou, Linnea og Anna-Karin. Vi får utfyllende innblikk i de seks jentenes personlighet. Det rike persongalleriet kunne lett blitt for mye av det gode, men forfatterne får det likevel til å fungere godt. Jentene fungerer som puslespillbrikker i det store puslespillsamfunnet. Viktige bipersoner i historien blir viet mindre oppmerksomhet. - Enda, i alle fall.

Boken er første bok i triologien om jentene i Engelfors. Neste år lanseres Ild og serien avsluttes i 2014 med Nøkkelen. Det er fremdeles tid til å la oss bli enda bedre kjent med jentene, Ida i særdeleshet.

Om undertegnede lar seg friste er enda uvisst. Sirkelen var dels medrivende og engasjerende, men mangelen på magi blir for meg for ødeleggende. Derimot fungerer det veldig godt som ungdomsbok. Jentene sliter med sitt, alle som en, og boken har sin styrke i nettopp det gjenkjennelige, såre og vonde. Ros skal også gis til handlingen som er skrevet konsekvent i presens, noe som gir en sterk følelse av intensitet. Leseren rives med, noe annet er uunngåelig.

- Selv undertegnede. På tross av og fordi.

Tusen takk til Gyldendal for bok!

Topp 10+1: Fjorårets absolutte favoritter

2012-01-05T13:33:00.003+01:00

Årets anbefaling: La kloden spinne

Jeg ønsker å sitere fra boken for å vise dens styrke og inderlighet, men et sitat blir så nakent uten å fortelle om omstendighetene rundt. Ta med bakgrunnen. Akkurat som en person ikke kan beskrives uten å ta med dens fortid eller dens omgangskrets.

De mange historiene fortelles gjennom en håndfull mennesker. Noen gjør større inntrykk enn andre. - Slik som Tillie. Det er noe desperat og likevel så stolt over hennes fortelling som skiller henne ut fra de andre. Ikke at hennes historie er vondere og mer hjerteskjærende, men fordi de andres historier er så lavmælte: Corrigan. Lara. Jazzlyn. Gloria. Ciaran. Solomon. Claire…

Det vakreste er likevel å se, lese, hvordan historiene varsomt og nesten umerkelig sirkler seg inn i hverandre og gir de en styrke og inderlighet som nærmest slår deg ut. Du mister pusten.

Årets barne- og ungdomsbok: Søsteren min på peishylla

Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Årets favoritt: Mnem

Fanfare og konfetti, for en bok! Jeg kan like gjerne bare gi opp mitt mål om minst 50 leste bøker dette året, for toppen av kransekaka er allerede spist opp. Rosinen i pølsa likeså. Prikken over i’en er skrevet. Spiker’n i kista er slått ned. Kort sagt: Jeg har lest årets beste bok allerede i januar.

Jeg ber herved om tilgivelse for at jeg ikke makter å finne ord selv for å skrive noen omtale av boken. Jeg ble rett og slett altfor begeistret, altfor glad i, alt for .... Jeg ble alt for glad i boken.

Noen ganger skjer det, noen ganger leser man en bok som man bare VET er en bok man aldri vil glemme. Som helt uventet kommer til å invadere favorittlista med storm. Mnem er en slik bok.

Årets finurlige: Hett blod

Fortellerstemmen tilhører onkel Silvio, en aldrende mann vi etter hvert forstår har rik livserfaring. Han forteller om intrigene og skandalene i sin familie, som han har bivånet og fulgt med på i en årrekke. Jo mer vi får vite, jo mer avsløres av sammenhenger og likheter. Det er bare en ting: Silvio har deltatt langt mer enn han først forteller. Ungdommens hete blod lar ikke moralen stanse lidenskapen.

Noen sammenligner boken med et puslespill. Jeg vil heller sammenligne den med en løk: Som en løk som skrelles lag for lag, blir vi fortalt litt og litt mer. Historiefortellingen er høyst elegant. Silvio er en omstendelig forteller, og boken preges ikke av høy spenning. Det er denne rolige fremdriften som forsterker bokens eleganse. Leseren er dømt til å storkose seg.

Årets geniale: Usynlig

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig.

Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Årets krim: Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

Typisk for Nesser er hans krimromaner med trykk på romaner. Altså roman med krimhistorie. Denne tohundresidersherligheten er intet unntak. Dette er en oppvekstroman med en snert litt utenom det vanlige.

Vi skjønner jo hva som er i vente, det er jo knapt nok til å unngå, men det kriminelle ved det hele er ikke det som gjør boken. Det er vennskapet, prosessen fra barndom til ungdom, den undertrykte sorgen og frykten og all den underfundige humoren som får boken til å glitre.

Årets oppvekst: Trylleglasset

Dette er ingen roman i vanlig forstand men defineres som novelle. Her møter vi ikke bare Herdis, men også Gusta, Finn og alle de andre barna i nabolaget. Hver eneste av barna har sin historie og sine kamper å kjempe. Hver eneste av barna gir meg klump i halsen. Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i.

Nedreaas briljerer nok en gang, og kanskje enda mer i nevnte bok i innledningen. Trylleglasset gjorde et mektig inntrykk på meg. Jeg gråt og gråt, både av ren empati overfor barna og deres skjebner, men også fordi at boken ble ferdiglest.

Årets sterkeste: Utrenskning

Temaene er til å miste pusten av: menneskehandel og overgrep. Traumer og mishandling. Angiveri og foræderi. En tungfordøyelig kost. Oksanens fortellerstil er fritt for klisjeer og hun har en sans for det usagte som setter en ekstra spiss på en bok som ikke vil, og heller ikke skal, bli glemt med det første.

Jeg ble slått i bakken av denne boken. Vekselsvis rystet og fasinert bladde jeg om side etter side etter side. Jeg lot meg sjokkere, ble kvalm, ble trist, lot meg rive med. – Og i tillegg følte jeg at jeg lærte masse. For en bok! Herre min skaper for en bok.

Årets tankefulle: Forsoningen

Språket er enkelt, men poetisk og vakkert. Svært vakkert. Til tider svært vondt. Det er rørende, vondt og vakkert. Best av alt: det går ikke helt inn under huden på leseren før man har lest ferdig boken. - Eller, det er i hvert fall en av disse perlene som blir bedre og bedre, som fortsetter å vokse etter at siste side er lest.

For en perle er denne boken. En liten perle på i underkant av 100 sider. Mang en bok er blitt skrevet med handling fra andre verdenskrig. Store mursteiner med elendighet, sorg, svik og død. Fred Uhlman fattet seg i korthet, og du verden så virkningsfullt dette er når man velger sine ord og oppbygging med omhu. Det er så synd, så synd at han ikke skrev flere bøker enn denne.

Årets ukjente: Underjordiske timer

Årets første bok ble en liten, men likevel stor bok om ensomhet. Om å miste seg selv. Sart, intenst og en bok som gjorde inntrykk. En bok man får litt vondt av, men som man likevel er veldig glad for at man har lest. Les den du også...

Dette er virkelig en liten perle. Intens og trist-vakker, om to sjeler i et stort univers som kanskje er ment for hverandre, kanskje ikke. Som kanskje møtes, og kanskje ikke møtes. Anbefales!

Årets vakreste: Snøbarnet

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

- Noen som har lest disse og deler min fascinasjon?

Lest i 2012-1: Blomstenes hemmelige språk

2012-01-02T20:15:00.000+01:00

Ingen skal påstå jeg er flink med blomster. Jeg vannet min orkide i et halvt år før jeg skjønte blomsten var av plast. Grønne planter blir sporenstreks brune planter samme øyeblikk som de kommer over min dørstokk. Tanken på å lese en kjærlighetsroman med utgangspunkt i blomsterspråket var derfor ikke spesielt forlokkende. Jeg var sannsynligvis så skeptisk som det er mulig å bli.

Noen ganger er det rett og slett fantastisk fint å ta feil.

Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Som barn blir Victoria sendt fra fosterforeldre til fosterforeldre. Misbruk, stadige oppbrudd og skuffelser gjør den vesle jenta hard og aggressiv. Elizabeth tar i mot henne med åpne armer når Victoria er ti år. Elizabeth er hennes siste håp, og gjennom blomstene klarer de to å kommunisere. Victoria føler seg likevel ikke trygg på Elizabeths kjærlighet, og hennes handlinger driver henne tilbake i barnevernets omsorg. Skuffelsen og angeren gjør henne enda hardere, enda mer ensom og enda mer kynisk. Selvoppholdelsesdrift og stahet gir Victoria mot til å gå videre. Som 18åring må hun greie seg alene, og hun søker tilflukt i en park hvor hun lever for blomstene sine. Renata, eieren av den lokale blomsterbutikken, ser Victorias potensiale og tilbyr henne en deltidsjobb. En dag på blomstermarkedet treffer hun igjen en fra hennes fortid. En person som vekker hennes behov for nærhet og omsorg.

Først av alt: Det er tross det søtladne temaet, overraskende lite klisjeer i boken. De store ord er beskjedne, og alt ender nødvendigvis ikke godt eller slik man skulle ønske. Man velger selv hvordan man ser på problemer og hvordan man skal makte å snu noe vondt til noe godt. Skjønnhet kan finnes i det usleste ugress.

Victoria har knapt nok gått på skolen, har ingen jobberfaring og har verken familie eller venner. Likevel makter hun å ta et skritt av gangen, holde seg i gang, uten at hun helt vet hvorfor eller for hvem. Hennes stadige motgang besvares med et iherdig ønske om å greie seg. På et eller annet vis skal det gå. I alle fall for en stund til. Etter det kan alt skje, men akkurat der og da skal det gå. Somehow. Somewhat.

Hvordan kan du elske, når du aldri er blitt elsket?

Dette er bokens store styrke. Det er brutalt og vondt, hjerteskjærende og dypt rørende. Blomstene hjelper henne å snakke, føle og leve. – Hvor banalt det enn høres, dette er en nydelig bok jeg ikke ville vært foruten. Boken tok meg med storm.

Dersom jeg skal sette fingeren på noe, må det være de parallelle historiene mellom fortid og nåtid. Rettere sagt, den ene historien. Det er problematisk å gjenfortelle hendelser i barndommen med en voksens retorikk. Forfatteren vektlegger å ta leseren med til datidens øyeblikk, og jeg-personen snakker, tolker og reflekterer med begrep som er mer forenelig med en moden kvinne enn en barnlig tiåring. Slik er det gjerne i bøker, der historien fortelles av en jeg-person. Det blir nakent og sårbart.

Likevel er disse parallelle historiene vidunderlig flettet sammen. Jeg tror faktisk ikke det kunne ha blitt gjort bedre.

«Jeg vet det, vennen min,» sa mor Ruby. «Men du greier det. Du har det i deg å være mor, en god mor.» Hun gikk videre.

Nei, jeg har det ikke i meg, tenkte jeg bittert. Jeg hadde lyst til å skrike til henne at jeg aldri hadde vært glad i noen, og be henne forklare hvordan en kvinne som ikke var i stand til å elske, noensinne kunne forventes å være mor, en god mor. Men jeg visste at dette ikke var sant. Jeg hadde elsket, mer enn en gang. Jeg hadde bare ikke gjenkjent følelsen for hva den var før jeg hadde gjort alt som sto i min makt for å ødelegge den.

Historien om barnevernsjenta Victoria er medrivende. Der man forventer å finne en enkel kjærlighetsroman, finner man et budskap som går langt utenfor de vante rammene. Det handler om sårbarhet som uttrykkes med sinne, det handler om å trå feil, lære seg å innfinne seg med konsekvensene, og velge å gå videre. Det handler om selvstendighet og samtidig ensomhet. Søken etter nærhet og behov for å være alene. Det handler om svik, om grusomme handlinger, og det handler om tilgivelse.

Neste gang en blomst kommer over min dørstokk skal jeg ønske den velkommen med et smil, stelle den omhyggelig og beholde den. Lenge.

Boken kommer ikke ut på markedet før senere denne måneden, men jeg var så heldig å motta leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til Aschehoug for en nydelig leseropplevelse. På forlagets side kan du lese utdrag fra boken, og på forfatterens hjemmeside kan du sjekke betydningen av alskens blomster. Beathe og Bokelskerinnen er to andre bloggere som i likhet med meg er begeistrede.

It’s the end of 2011 as we know it (and I feel fine)

2012-01-02T10:20:00.004+01:00

I 2011 leste jeg 76 bøker, noe som er nøyaktig 33,33333333 % mer enn året I forveien. Bare for å ha det på det rene: Jeg har ingen intensjoner om å lese så mye i 2012. Gjør jeg det, er det hyggelig. Gjør jeg det ikke, er det greit. (Leser jeg derimot under 50 bøker får jeg riktignok spader) The thing is, jeg orker ikke stresse med målsetninger på lesefronten. Ikke akkurat nå, i alle fall.
Jeg får fremdeles vondt i magen ved tanken på Silmarillion. Like forbanna ulest i år som i fjor og før det igjen. Det gikk ti år fra Ringenes Herre kom i hus til jeg fikk lest den, og i Silmarillions tilfelle har det ikke en gang gått et helt år. Ingen nevnelig grunn til å stresse altså.

Det jeg hadde satt som mål og som jeg innfridde var å oppdatere meg på Harry Hole.

Jeg kom meg også til biblioteket opptil flere ganger, lånte en del, men kjøpte enda mer.

Jeg kjøpte, kjøpte og atter kjøpte. Herregudfreeeed som jeg har kjøpt bøker. Mammut, full pris, billige, loppiser, bruktboksalg, jeg har fått bøker i gave og jeg har fått fra forlag. Mine kostelige bokhyller har blitt stadig fullere. Hva skjer’a? Må jeg virkelig begynne å gi bort bøker? Å påstå at jeg kaldsvetter bare ved tanken er sterkt underdrevet. Å vurdere å slutte å shoppe bøker er en tanke jeg ikke en gang velger å slå tankene inne på, ei heller formulere setningen godt nok til å bli ferdig med den. Da vil jeg heller ha et stort hus. En gedigen sveitservilla. The sky’s the limit!

Sigrid Undset? Jo, jeg skulle vel egentlig lese meg opp på forfatterskapet hennes i 2011. Jeg leste ikke en eneste bok av henne. Jeg har lyst til å gjøre det i 2012, men jeg nekter vil ikke orker ikke tør ikke makter ikke lage noe mål ut av det.

Når alt dette er sagt, skal det også sies at jeg kom meg litt ut blant bok-folk i året som var. Det begynte i februar med Tiller og Grimsrud, eksploderte i september med Oslo Bokfestival (minn meg på å ikke stille som frivillig i 2012) og fikk en avslutning i desember med Frobenius og Liv Gade, kvinnen med de mange utropstegn og aaaaaah’er. Innimellom har det vært mindre anledninger, og også pingleavslåtte invitasjoner til for eksempel Lucinda Riley-lansering. Jeg skal jobbe videre med kulturkjerringprosjektet, om ikke annet får det meg i alle fall til å føle meg voldsomt ung og lovende.

Men altså, 76 leste bøker i 2011. Jaggu er jeg fornøyd med det! Attpåtil har jeg skrevet bittelitt, passe eller altfor mye om hver eneste en. Det eneste målet for 2012 er å ikke begynne på en ny bok før jeg har skrevet omtale, i det minste noen stikkord, om forrige bok.

Men altså, nok en gang, 76 leste bøker i 2011. Det må sies å ha vært et strålende bokår for meg: 9 bøker har fått terningkast 6, hele 27 bøker har fått terningkast fem og 25 bøker har fått terningkast 4.

Mmnem, Forsoningen, Doktor Proktor og verdens undergang (kanskje), Hett blod, La kloden spinne, Sementhagen, Usynlig, Ikke rart det kommer kråker og Utrenskning fikk alle toppkarakter. Litt av en forsamling, egentlig.

På motsatt side av skalaen finner vi chicklit-mursteinen Vintageaffæren og den norske fantasyromanen Dødsengler. Disse bøkene tok fra meg mye verdifull tid jeg aldri kommer til å få tilbake. Heldigvis er de klart i mindretall. Så utrolig mange bøker ga meg enormt mye tilbake.

Nesten halvparten av bøkene har vært av norske forfattere. Nesten like mange har vært av andre nordiske eller europeiske forfattere. Ikke en eneste bok stammer fra Afrika eller Sør-Amerika. Ille.

Kjønnsmessig har det vært relativ likestilling, muligens med en bitteliten overvekt av kvinner. 13 bøker har vært kriminalromaner, elleve bøker har handlet om oppvekst, og 10 har omhandlet sorg. Heldigvis har hele ni bøker blitt kategorisert som humoristiske. Fire bøker har vært novellesamlinger, tre bøker har vært faktabøker og ni bøker har blitt skrevet for barn og unge.

- Excelarket mitt er for stort til å gjengis på bloggen, men tro meg. Her er det ordning & reda. Nå er det redigert for siste gang og kan legges i arkivet med god samvittighet. 2012, bring it on!

Hele sulamitten:

76. En kort historie om traktoren i Ukraina 75. Baby Jane 74. Byttet en trylle triologi 73. Utrenskning 72. Skyld 71. Maria & Jose 70. Ikke rart det kommer kråker 69. Snøbarnet 68. Beretningen om herr Roos 67. Dødsengler 1 Momentum 66. Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen 65. Minus meg 64. En helt annen historie 63. Gjenferd 62. Usynlig 61. Våkner om natten og vil noe annet 60. Sementhagen 59. Nede i himmelen 58. Mot 57. Gratiskyss i mørket 56. Menneske uten hund 55. Lærern 54. Roser i et sprukket krus 53. Elsi Lund 52. Poplene på St.Hanshaugen 51. Små nøkler store rom 50. La kloden spinne 49. Vokterne 48. Livet er et annet sted 47. Til Sibir 46. Dama som gikk på dører 45. Jernvognen 44. Trylleglasset 43. Reiser 42. Nattmennesket 41. Ved Chesil Beach 40. Den som reddes kan 39. Orkideens hemmelighet 38. Ville svaner 37. Simon og eiketrærne 36. Sorgenfri 35. Søsteren min på peishylla 34. En sannsynlig historie 33. Eg elska ho 32. Hanumans maske 31. Gulldronning, perledronning 30. Idas dans 29. Sjelenes herre 28. David Golder 27. Hett blod 26. Mann i mørket 25. G for Georg 24. Skyskrapersommer 23. Svik 22. Savn 21. Morgen i Jenin 20. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje 19. Den rettferdige 18. Bunny Munros død 17. Ulovlig norsk 16. Myren 15. Rødby-Puttgarden 14. Gutten i graven ved siden av 13. Forsoningen 12. Skomakernes konge 11. Nattefokk 10. Mirakel 09. Etter skjelvet 08. Jo fortere jeg går jo mindre er jeg 07. Hvit tiger 06. Mnem 05. Tett inntil dagene 04. På vegne av venner 03. Vintage-affæren 02. 31 år på gress 01. Underjordiske timer

Lest i 2011- Bøker lest men (tidligere) ikke omtalt

2011-12-30T13:45:00.006+01:00

Alle disse bøkene som kommer og går, ikke visste jeg at det tar så mye tid og krefter å skrive omtale om dem. Noen finner man rett og slett ikke noe vettugt å skrive om, andre er for brilliante til å beskrive dem med menneskelige ord. Noen er ikke verdt oppmerksomheten, andre burde være nok til å stoppe verden. Det er forsvinnende kort tid igjen til vi må venne oss til å skrive et nytt årstall, og det er på tide med et - irriterende nok - samleinnlegg om bøker-lest-i-2011-men-ikke-omtalt:

En kort historie om traktoren i Ukraina, av Marina Lewycka

Dette er et humoristisk familiedrama med stor underholdningsverdi. Vera og Nadja ser med forferdelse på at deres tilårskomne far gifter seg med en barmfager lykkejeger fra hans hjemland Ukraina. Romanen krydres ytterligere av mer matnyttig fortelling om ukrainernes historie, mer eller mindre skjult i farens foredrag om traktorens historie.

Humor og alvor, hånd i hånd. Den mangler riktignok det lille ekstra for å være dyptpløyende, men jeg fant boken likevel interessant. Jeg følte jeg lærte noe samtidig som jeg ble underholdt.

Skyld, av Karin Alvtegen

Plutselig blir konditoridøren åpnet av en ukjent kvinne som kommer bort til dypt nevrotiske og gjeldstyngede Peter Brolin. Hun må åpenbart forveksle ham med noen andre, men før Peter rekker å oppklare misforståelsen, har hun forsvunnet igjen. Da hadde hun overlatt ham en liten pakke, og han hadde fått ett tusen kroner for å levere den til hennes mann. Pakken og det skremmende innholdet drar Peter inn i en marerittaktig jakt der han til slutt også blir tvunget til å møte skyggene fra sin egen fortid.

Dette er Karin Alvtegens debut, og følgelig også første bok i hennes syndeserie. Tidligere har jeg skrevet om Svik og Skam, og jeg håper i nærmeste fremtid å lese den gjenstående boken i serien: Sorg. Hun skriver godt, veldig godt, og bøkene innehar dette unike psykologiske aspekter som gjør kriminalromanene hennes til noe langt mer enn bare krim.

Maria & Jose, av Erlend Loe

I denne kortromanen møter vi José som bor innerst i Marias øregang. Han elsker Maria over alt i verden. Før var han medisinerstudent i Madrid. Men like før eksamen ble han så liten at han måtte gi opp. Like etter forelsket han seg i Maria. Og nå har han det så godt som det går an, synes han.

Historien må leses med Erlend Loe-stemme mens man nyter Kim Hjortøis merksnodige tegninger. Søt og morsom historie, og dersom man leser den saktere enn jeg gjorde, finner man meget mulig mange finesser man kan diskutere alternative betydninger av.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen

Tove og Goggen er blitt 16 år. Tove mistrives hjemme, og Goggen mistrives om mulig enda mer på Bastøy. Han avslutter sitt straffeopphold og forsøker gjenoppta kontakten med Tove. Tove på sin side ønsker å løsrive seg, søke nye kontakter, oppleve noe nytt.

Jeg ble skuffet. Denne erindringsromanen fenget meg lite og ble en nedtur etter G for Georg og de andre Skyskraper-bøkene. Der jeg ville vite mer om Goggen, fikk jeg i stedet for gjentatt i det uendelige hvor slitsomt det er for en tenåring å bo hjemme hos kranglevorne foreldre på randen til skilsmisse. I stedet for skildringer om Tove og Goggens vanskelige forhold, måtte jeg lese side opp og side ned om tidstypiske produkter. Det var ikke det jeg ville ha.

Roser i et sprukket krus, av Bjørg Vik

Maja Sellman er seksti år da hennes kjærlighet plutselig faller om og dør. Hennes verden faller i grus, og hun må omdefinere sitt forhold til livet og hvordan hun vil leve det. Kan hun noen sinne elske noen annen, og hvordan vil hennes omgivelser takle dette?

Denne boken ønsket jeg opprinnelig å omtale med tindrende engasjement. Så gikk tiden, og med den forsvant all min lidenskap. Jeg husker den fremdeles som viktig og vakker, og jeg håper – for det det er verdt – at flere leser denne boken.

Vokterne, av Willy Ustad

Oppdagelsen var som isvann nedover ryggen. Byen jeg bodde i hadde flyttet seg bort fra det stedet den hadde ligget før, rømt som et såret dyr. På den øde halvøya bak elvesvingen lå ruinene av den byen som hadde vært, halvveis slukt av svart skog og forråtnelse. Glemselen lå over den.

Barne- og ungdomsbok som var litt skummel selv for meg. Det er det mystiske, det ikke helt uttalte som gjør boken, her er befriende lite vampyrer og ildsprutende drager. Det er rett og slett bare uhyggelig.

Sorgenfri, av Jo Nesbø

Et av mine lesemål for 2011 var å fullføre lesingen av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Sorgenfri var den eneste som gjenstod. – I alle fall inntil Gjenferd ble utgitt.

I denne boken strever vår helt Hole med en lei ranssak med romanerschwung over seg. Som alltid spennende, finurlig og underfundig. Jeg liker veldig godt måten Jo Nesbø skriver på, og Sorgenfri føyer seg inn i rekken av gode kriminalromaner.

Gjenferd, av Jo Nesbø

Første halvdel gikk trått, og jeg tok meg i mange ganger å tenke tanker om å være lei Harry Hole og håpe at han ikke tøyer strikken nok en gang med oppfølger nr. utallig. Da siste side var lest var jeg derimot bare kjempelei meg. Jeg vil ha mer.

Gjenferd slet jeg som nevnt med i begynnelsen. Det var samme leksa opp igjen og i mente, men jeg forandret mening etter hvert. Jeg likte denne boken veldig, veldig godt. En av de beste Harry Hole-krimmene i mine øyne. Den er litt annerledes, litt dystrere, litt vondere. - Og så er Nesbø fabelaktig i sin utbrodering av makabre detaljer.

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred

Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

- Gåsehud bare ved tanken. Jeg ble fullstendig satt ut etter denne boken, og jeg maktet rett og slett ikke omtale den. Noen bøker gjør det med deg. Boken har blitt anbefalt i det vide og det brede, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre på det sterkeste.

Idas dans, av Gunnhild Corwen

Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Sjeldent har jeg grått så intenst av en bok som Idas dans. Det flommet aldeles over. Moren skriver godt, og leseropplevelsen blir rikere av publisert mailkorrespondanse underveis i sykdomsperioden som gjør det hele enda mer sårt og virkelighetsnært.

Ulovlig norsk, av Maria Amelie

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.

Alle leste denne boken da media kjørte full fokus på hennes sak. Følgelig måtte også jeg lese den. Den var interessant ut ifra kjennskap til en bestemt skjebne, men ikke så mye mer enn det.

Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen

Hovedpersonen i denne romanen er forlagsredaktør. Han er i ferd med å bli fet og utbrent idet han våkner til en annen virkelighet enn den vante. Kona A er for tiden forsker ved Berkely i USA, ekteskapet lider under måneders fysisk fravær. Hans nære venn, forfatteren U, som bærer forlagets økonomi, vil ikke lenger skrive romaner, men dikt.

Boken, som jeg for øvrig aldri hadde hørt om, var blant de mer lesbare gavene for utrettelig innsats under årets bokfestival i Oslo. Hva skal man si? Det var en morsom opplevelse, for så vidt, for dette er ”korrekt” litteratur. Mannen er jo forlagsredaktør og har plukket opp mangt og mye gjennom sin erfaring. Jeg lot meg underholde, og fikk attpåtil en del å fundere på. Joda, denne kan også andre trygt lese.

Ungdomsbokduell: Dødsengler 1 Momentum vs Byttet, en trylle-triologi

2011-12-20T21:47:00.004+01:00

Fra tid til annen er jeg så heldig å få tilsendt leseeksemplarer. Noen bøker er utgitt og på nippet til å være velkjente, andre er ikke en gang utgitte. Noen bøker er innenfor genre jeg ynder å lese, andre gir meg en solid utfordring. Dette innlegget handler om nettopp to slike utfordringer – med to ulike utfall.

Dødsengler 1 Momentum, av Steffen M. Sørum

To steder i Norge. Fire ungdommer.

I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan rede verden. Men hvordan?

Tre medhjelpere. En fremtid.

Jeg må innrømme at jeg blir helt matt ved tanken på at dette er første bok i en serie. Det er en av verdens minst skjulte hemmeligheter at jeg ikke hadde noen glede av boken. Den var platt, den var irriterende, den var dårlig. Dødsenglene var hinsides all fornuft. Det var mer fokus på skatemerker enn skumle kvinner med vinger. Ingen trenger å bli belært på hvilke merker som teller på skateklær, skatesko, skateboard og skateboardutstyr når leseren strengt tatt skal bergtas av ulumske underjordiske skapninger fra helvete. Leseren ønsker heller ikke å lese om heltens øyehimling over den lokale kafeens ufrivillige retrostil når han i samme kafe er på nære nippet til å bli kysset av drømmedama.

Han vil så mye, denne forfatteren. Det er så mange fortellinger å fortelle, så mye som skal flettes inn i hverandre, så mange synsvinkler å forholde seg til. Forsøket er beundringsverdig, men ikke så mye mer enn det.

Det jeg kan si, er at deler av boken faktisk var spennende, deler av boken var direkte morsom (All ære for dette sleivsparket: en viss prinsesse er roten til alt vondt, eller i alle fall en medvirkende årsak til at noe vondt kommer til å skje), moralen i historien rundt gammelnazisten er respektabel, og plottet er i bunn og grunn temmelig underholdende.

Jeg er nok sur og grinete, men jeg prøvde virkelig. Norske forfattere får meg til å prøve litt ekstra. Det holdt bare ikke mål for meg. Andre har likt boken både godt og kjempegodt, og det blir sannelig spennende å se om målgruppen vil omfavne boken og etter hvert serien til sitt bryst. Den spenningen er mer enn nok for meg i denne sammenheng.

- Lubne, søte juleengler boltrende i en sky vinner lett over smellvakre men akk så onde dødsengler.

Byttet, en trylle-triologi, av Amanda Hocking

Opplev tryllenes verden. Lær hva det vil si å være mer enn menneskelig.

Da Wendy Everly var 6 år gammel var moren overbevist om at hun var et monster og forsøkte å drepe henne. Elleve år etterpå oppdager Wendy at moren kanskje har rett…

Denne boken innleder triologien om tryllenes magiske verden. Tryller? Tingeling, tenker du kanskje? Ikke tenk det. Tryller er faktisk troll, men foretrekker navnet tryller da troll er et noe belastet ord. Tryllene er et eget slag. Av utseende ligner de meget på oss mennesker, dog vakrere og til og med litt mindre. Ja, også har trollene, unnskyld tryllene, stort og viltert bustehår. Bortsett fra utseendet skiller selvsagt også det indre en trylle fra et menneske. Tryllene er velsignet med overjordiske evner, og jo flere evner, jo høyere i hierarkiet vil man komme.

Wendy er en svært usympatisk og selvsentrert heltinne. Bakgrunnen forklarer mye hvorfor hun er blitt som hun er, og hennes gener forklarer det hele enda mer. At hun er tenåring hjelper heller ikke all verdens. Av og til er det fabelaktig deilig å ha en ufyselig romanfigur å forholde seg til.

Bokens innledning er nok til å snappe pusten av leseren. Her er det blodig alvor og ingenting å le av. Forfatteren kompenserer mangelen på humor i innledningen med å krydre resten av boken med lassevis av sarkasme og bitende ironi. Jeg kan ikke hjelpe for det, tema til tross, jeg lot meg helt klart underholde. Boken er svært lettlest, og sett bort fra en del uheldige gjentakelser, flyter språket fint. Jeg lot meg faktisk fascinere av tryllenes verden og kan lett forstå hvorfor serien har høstet stor popularitet blant tenåringshordene i forfatterens hjemland.

De beste partiene i boken er likevel kjærlighetshistorien (Jada, selvsagt blomstrer romantikken!) og Wendys vei mot å finne seg selv. Dette skapte en fin motvekt til alt det fantastiske.

- Underholdende, veldig morsom, nokså alvorlig og veldig fortryllende. La fjortispikene strømme til bokhandelen!

Tusen takk til Pantagruel Forlag (Byttet, utgis i januar/februar) og Aschehoug (Dødsengler, utgitt i høst) for leseeksemplarer.

Lest i 2011: Tre gnistrende gode bøker

2011-12-15T23:02:00.005+01:00

2011 har vært et gnistrende godt leseår for meg. Noen av bøkene har vært så altomslukende at jeg ikke har maktet å formulere ordene godt nok til å kunne forsvare publisering av omtaler. Tiden har gått, og med tiden forsvinner de spesifikke momentene og følelsene bøkene umiddelbart har gitt meg. Det er trist ikke å fullt ut kunne yte bøkene rettferdighet nå i ettertid. Likevel, tro meg når jeg sier bøkene i dette innlegget er fantastisk gode.

Lest i 2011-26: Mann i mørket, av Paul Auster

72 år gamle August Brill sitter skadet etter en bilulykke i sin nyskilte datters hus. Her bor også hans datterdatter som er knust av sorg etter at kjæresten ble drept. Brill er plaget av søvnløshet, derfor ligger han kveld etter kveld i mørket og forteller seg selv historier. Han forestiller seg en parallell verden der en ung mann, Owen Brick, befinner seg i et USA uten 11. september, og der valgene i 2000 førte til at mange stater brøt ut av føderasjonen med en påfølgende borgerkrig som resultat. Brick får snart i oppdrag å likvidere personen som har skapt denne verdenen.

Lest i 2011-62: Usynlig, av Paul Auster

Året er 1967, og Adam Walker er en 20-årig student ved Columbia University. Her møter han den gåtefulle franskmannen Rudolf Born og hans forføreriske kjæreste Margot. Det varer ikke lenge før Adam befinner seg i et trekantforhold, og dette leder til en sjokkerende og voldelig hendelse som vil forandre livet hans. Romanens handling spenner over tidsrommet 1967-2007, og tar oss med fra New York til Paris og de karibiske øyer.

Lest i 2011-60: Sementhagen, av Ian McEwan

Sementhagen er en enkel og sterk historie lagt til arbeiderklassens England. Romanen handler om fire søskens hete sommmer alene etter at begge foreldrene dør. 15-åringen Jack forteller historien. For ham faller dødsfallene sammen med pubertetens innmarsj, kroppens forandringer, det udefinerte kjærlighetsbehovet. De fire opprettholder tilværelsen etter sitt eget mønster, men lever på lånt tid: Deres livsførsel trues med å bli innhentet av myndighetene og samfunnets orden.

Begge forfatterne er tidligere blitt hyllet for meget gode bøker tidligere i bloggen: (Illusjonenes bok) av Auster og (Ved Chesil Beach) av McEwan. Begge forfatterne er mesterlige, og bøkene jeg nå skal prøve gjøre stas på, gjør slettes ikke skam på deres rykte. Jeg fryder meg over at begge har produsert en lang rekke bøker som etter sigende skal være minst like gnistrende gode. Jeg går en stadig lys fremtid i møte, for her skal det leses mer!

Der hvor Illusjonenes bok handlet mye om hovedpersonens noe ekstreme interesse for kortfilmer, bruker hovedpersonen i Mann i mørket mye tid på å se, og analysere, spillefilmer sammen med sin like deprimerte datterdatter. Austers beskrivelse av deres tilværelse som motløse og deprimerte er vidunderlig i all dens tristesse. De lever i mørket, skaper en fiksjon av et spennende og innholdsrikt liv gjennom filmene og deres dagdrømmer. August tar det hele et skritt lenger og vikler seg inn i en dagdrøm så altomslukende og komplisert at han til slutt blir en del av det. Avslutningen er ytterst genial i all sin desperasjon.

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig. Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Den samme utfordringen møter vi i Sementhagen. Samme tematikk, og også McEwan – kalt Macabre av kritikere – ynder å romantisere det ytterst ubehagelige. Krydret med en skarp samfunnskritikk gjør han Sementhagen til en leseropplevelse som varer i lang tid. Fremdeles, et par måneder etter at boken ble lest, føler jeg ubehag når jeg tenker tilbake. Kanskje ikke mest over temaet i seg selv, men nettopp denne varmen og varheten forfatteren fremstiller hendelsene med.

– Men aldri om jeg ville vært bøkene foruten…

Lest i 2011 - Fabelaktige Sofi Oksanen

2011-12-13T23:01:00.000+01:00

Har du lest Sofi Oksanen nå da? Fikk jeg gjentagende spørsmål om. Nei… svarte jeg like ofte. Jeg orket bare ikke, det var så mye oppstyr rundt bøkene hennes, de kunne da umulig være så fantastiske? Jeg ville vel finne noe ett eller annet jeg ville henge meg opp i av svakheter? Jeg turte ikke, ville ikke, nektet.

Helt til nå. – Og vips forstår jeg hvorfor jeg så iherdig ble anbefalt Sofi Oksanen. I løpet av de siste dagene har jeg latt meg ryste og forføre av hennes fortellerkunst. Jeg har lest Utrenskning og Baby Jane.

Utrenskning, av Sofi Oksanen

En dag i 1992 finner den gamle kvinnen Aliide en forkommen ung jente på tunet utenfor huset. Aliide blir først urolig og skremt, men så vinner medfølelsen, og hun tar henne inn. Slik møtes Aliide og Zara. Den eldste har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland, den yngste har vokst opp i det østligste Russland og har søkt lykken i Vest-Europa, men er nå på flukt fra menn som forfølger henne. Gradvis blir vi klar over hvilke bånd som forener de to kvinnene, og en fortelling om en familie som går i oppløsning når et samfunn får nye makthavere folder seg ut.

Alle har lest boken, eller de kjenner i det minste godt til den. Jeg tviler på at en eneste sjel har unngått å la seg gripe. Heller ikke jeg. Langt i fra.

Gjennom de to kvinnenes mer eller mindre frivillige samliv i løpet av noen uker får leseren et unikt innblikk i deres opplevelser på vekselsvis 40- og 50-tall samt 90-tall. De hele beskrives så nøktern og nakent at det ikke er til å unngå å bli rystet. Det er vondt å lese, fordi man vet så inderlig godt at hendelsene som beskrives har skjedd og skjer fortsatt. Man visste bare ikke helt omfanget av grusomhetene. Ikke da, og ikke nå.

Temaene er til å miste pusten av: menneskehandel og overgrep. Traumer og mishandling. Angiveri og foræderi. En tungfordøyelig kost. Oksanens fortellerstil er fritt for klisjeer og hun har en sans for det usagte som setter en ekstra spiss på en bok som ikke vil, og heller ikke skal, bli glemt med det første.

Jeg ble slått i bakken av denne boken. Vekselsvis rystet og fasinert bladde jeg om side etter side etter side. Jeg lot meg sjokkere, ble kvalm, ble trist, lot meg rive med. – Og i tillegg følte jeg at jeg lærte masse. For en bok! Herre min skaper for en bok.

Baby Jane, av Sofi Oksanen

Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute.

Alle som har lest Utrenskning, og for så vidt også Oksanens debutbok Stalins kyr, lar seg skuffe over denne boken. Den er ikke i nærheten av de andre bøkene, sier de.

- Blodig urettferdig, svarer jeg. Ja visst kan den ikke sammenlignes, men den er likevel gnistrende god. Viktig også, for all del. Veldig viktig.

Dette handler ikke bare om lesbisk kjærlighet. Først og fremst handler den om kjærlighet. En kjærlighet som har seg overvinne av psykiske problemer. Bokens jeg-forteller kommer ikke innenfor huden til sin kjæreste. Hun når ikke frem, for mellom dem står Angsten. Piki mister mer og mer kontroll over sitt liv og sin tilværelse, og desperasjonen er altomslukende. Historien er dypt tragisk og får magen din til å vrenge seg.

Homofili, angst, sjalusi. Ikke akkurat noen lettvekter dette heller. Nettopp derfor skal du lese boken.

Takk for de gjentatte oppfordringene. Stalins kyr er definitivt på min Må lese-liste. Forresten hadde en jeg nær-Sofi-Oksanen-opplevelse under Oslo Bokfestival. Ganske stas, sikkert, hadde jeg bare hatt tid til å faktisk høre på intervjuet i stedet for å telle besøkende.

Plutselig begynte tiden å gå så sakte

2011-12-08T20:34:00.004+01:00

John Irving gledet meg stort i dag da han på sin Facebook-side fortalte en smule om sin nye bok:

Her er en sniktitt på forsiden av min nye roman, In One Person, som skal publiseres 8. mai 2012. Min trettende roman, In One Person, handler om seksuell identitet. Billy, den biseksuelle fortelleren og hovedpersonen, forteller historien om sitt liv som en "seksuell mistenkt"-fra hans oppvekst i femtiårene, gjennom AIDS-epidemien, inn i nåtiden.

Første gang jeg brukte uttrykket "seksuell mistenkt" var i 1978, i min roman Garps bok. Jeg kommer tilbake til at temaet i denne romanen: som en biseksuell mann er Billy en "seksuell mistenkt" i øynene hos både heterofile og homofile.

I én person er min mest politiske roman siden Siderhusreglene og En bønn for Owen Meany, men det er også en hyllest til Billys venner og elskere. Ikke minst er In One Person et portrett av en bifil mann som er opptatt av å gjøre seg "verdt".

Trolig vil det også handle om bjørner og baseball. Oddsen for at boken vil være en murstein er så liten at jeg ikke ville satset en eneste krone. Just sayin’…

Når John Irving skriver bok lover det godt for fremtiden, og 2012 blir formodentlig et fabelaktig år! På den ene siden kan denne nye boken være like skrekkelig grusom forferdelig som Den fjerde hånden, men på den andre siden kan den være like usannsynlig enormt fantastisk glimrende som En bønn for Owen Meany, Hotel New Hampshire og Garps bok.

Jo visst gleder jeg meg!

Jeg har tidligere hyllet Irving i dette innlegget:

John Irving har en eventyrlig evne til å blande komikk og tragedie. Persongalleriet hans er ytterst sjarmerende, og man må være passe geni for å klare å kombinere boksing og baseball med transvestitter og bjørner. Så herlig, så genialt, så vondt, så morsomt og så bittersøtt.

Lest i 2011- Nessermania

2011-11-30T22:15:00.003+01:00

- Favorittforfatter? Umulig å svare på. Spør meg heller om favorittbok. Forfattere har en lei tendens til å skrive heidurabelig gode bøker bare for å knuse meg sønder og sammen med et makkverk. Forferdelige Den fjerde hånden av ellers usannsynlig gode John Irving er et glitrende eksempel. Håkan Nesser har dog enda ikke skuffet meg, og hans bøker er så herlige at han fortjener et eget innlegg.

OK, så renner tiden fra meg og jeg må samle noen omtaler i ett innlegg.

Ikke for det. Håkan Nesser er en av, om noen stiller spørsmålet og peker på meg med en kniv, mine favorittforfattere. Hans bøker har enda ikke skuffet meg. De har alle (nå fremstår jeg ukorrekt som en som har lest hele hans forfatterskap) gledet meg med sin humor og alvor, som befriende kriminalromaner med vekt på roman og enda mer befriende normale plot og hovedpersoner. Godt språk også, for ikke å glemme. Side på side på side med tilsynelatende nonsens som viser seg å ha all verdens betydning. Hva mer kan en leser ønske seg? Til og med det ønsket oppfyller han, bare se helt på tampen av innlegget.

- Men altså, i år har jeg lest fire bøker av Nesser. Menneske uten hund har jeg allerede skrevet om. Her er de andre tre:

Beretningen om herr Roos

Roos er 59 år og selve kariakturen på nitrist, grå og kjedelig økonom. Ingenting virker å tilføre tilværelsen glede, og ingenting ved tilværelsen gir ham noe glede. Arbeidet er ren rutine, arbeidskollegaene en ren nødvendighet, kona snakker minst mulig med ham, stedøtrene hater ham, og vennene… vel, han har ingen venner, har han vel. Dag ut og dag inn er like, helt til han en dag vinner i Lotto. To millioner rett inn på konto.

To millioner som kan bringe solskinn på Roos landevei, en gudesendt gave som vil endre livet hans fullstendig. Nå ja, bare litt om gangen, kanskje. Roos investerer i alle fall i en liten skogskoie, hvor han tilbringer dagene i fred og ro, mens kona tror han er på jobb. Han innleder en heftig avstandsforelskelse til den lokale butikkdama, men dramatikken starter ikke før narkomane Anna søker tilflukt i Roos sin koie.

Det er da selve Livet starter for Roos. Like etter er de på vill flukt fra politiet. Ingen millioner kan redde ham ut av knipa, men det er strengt tatt heller ikke noe han vil.

Dette er den tredje boken med Gunnar Barbarotti som etterforskningshelt. Den første boken likte jeg knakende godt, den andre boken skriver jeg om litt lenger ned, og den tredje boken ble for meg en nesten like stor hit som den første. Barbarottis rolle i boken er nedtonet, og Nesser sjonglerer mellom humor og alvor på en aldeles fin måte. Bak enhver suksessfylt mann står en kvinne, og Barbarotti er slettes ikke sikker på om denne kvinnen er hans kollega eller hans samboer. Muligens har han funnet ut dette i De ensomme som ble utgitt tidligere i år.

… Men dette handler ikke først om fremst om Barbarotti. Dette handler om en mann som rommer så mye mer enn alle andre trodde. Urkjedelige Ante Valdemar Roos som finner seg en purung villkatt og legger ut på tidenes road trip på vill flukt fra politi, hatske doplangere og forsmådde koner. Kjærlighet? Desperasjon? Ren og skjær kidnapping..? Kanskje litt av alt, men mest av alt handler det om ensomhet.

En helt annen historie

En helt annen historie (d’oh) finner vi i Nessers andre bok om Barbarotti. Han er i sitt sedvanlige ess i all sin normalitet og edruelighet, skjønt forelsket og på frierføtter. Litt for mye fokus på etterforskeren, kanskje, i alle fall før jeg fikk fordøyd inntrykket. Halvveis i boken hadde jeg for lengst tilgitt Nesser.

Fokuset på Barbarotti er ikke uten grunn. Han mottar brev med beskjed om at noen skal drepes. Denne noen blir dessverre funnet drept like etter. Minst like dessverre: Flere brev kommer, og flere mennesker drepes. Parallelt med etterforskningen leser vi reisebrev fra en sommer i Frankrike for sju år siden. Det blir tydeligere og tydeligere at skribenten er morderen, vi vet bare ikke hvem og hvorfor. Barbarotti vet enda mindre.

To par og to single menn ferierte sammen en sommer tidlig på 2000-tallet. Vennskap, rivalisering og flørting er viktige ingredienser, men slangen i paradis lurer seg inn også her. En ung pike dør og vennene bestemmer seg for å legge fullstendig lokk på saken. Bare fem mennesker vet hva som skjedde med jenta. En etter en blir også disse drept. Hvem står igjen som morderen?

Katt og mus-lek i beste stil, men i overkant mye fokus på Barbarotti gjør dette til en litt svakere Nesser-bok i mine øyne. Spennende er det likevel, og det spesielle med denne spenningen er at kriminaldelen er fordekt som en roman. Det er ingen hesblesende thriller, men puslespillbrikkene legges litt etter litt.

- Og når man endelig har kommet til mål, 500 sider etter første side, får man en overveldende trang til å lese boken på nytt. Utrolig!

Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

Nesser er så mye mer enn forfatteren av Barbarotti. Nesser er også mesteren bak den ytterst deilige, morsomme, fæle, triste, skumle, gode Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen.

Typisk for Nesser er hans krimromaner med trykk på romaner. Altså roman med krimhistorie. Denne tohundresidersherligheten er intet unntak. Dette er en oppvekstroman med en snert litt utenom det vanlige. Boken ble såpass populær at en eller annen valgte å filmatisere den, uten at jeg (enda) har vært så heldig å se den.

I alle fall. Vi befinner oss på de de svenske skoger en gang på sekstitallet. Erik er 14 år og blir sammen med sin eldre bror og en barndomsvenn sendt til familiens lille stuga mens far er hjemme i byen og steller deres kreftsyke mor. Bygdas store skrekk Kanon-Berra er forlovet med skjønnheten Ewa, som både Erik og hans storebror faller pladask for. De gamle er eldst, og Erik må forsmådd skjule broren og Ewas hemmelige forhold. En dag blir Kanon-Berra funnet drept, og sommeren – om ikke hele livet – blir brått enda vanskeligere.

Vi skjønner jo hva som er i vente, det er jo knapt nok til å unngå, men det kriminelle ved det hele er ikke det som gjør boken. Det er vennskapet, prosessen fra barndom til ungdom, den undertrykte sorgen og frykten og all den underfundige humoren som får boken til å glitre.

Hva mer en leser kan ønske seg, spør du? Ønsket som går i oppfyllelse? Her er han.

Lest i 2011-70: Ikke rart det kommer kråker

2011-11-25T15:44:00.003+01:00

Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.

Ikke rart det kommer kråker, av Karine Nyborg

Bryllupet: En far forsøker å bøte på skadene overfor sin voksne sønn, men i et panikkanfall ødelegger han alt. - Eller var viljen ikke sterk nok når det kom til stykket?
Det må være en grunn: En jente utagerer. Det gjør så inderlig vondt inne i henne, og for å skade seg mest mulig provoserer hun frem en aggressiv handling fra en annen person.
Man kysser ikke kameraten sin: Sønnen tar seg av sin mor, motsatt av slik det burde være. Hun ødelegger ham, og også hans tilnærming til andre.
Om forlatelse: To barn rotter seg sammen mot et annet barn. Det er utvilsomt galt det de gjør, de vet det, men å be om forlatelse utsetter problemet.
Snakke med fremmede: På biblioteket gjemmer en dypt deprimert mor seg bak bokhyllene. Hennes vesle jente søker kontakt med en tilfeldig fremmed for respons og nærhet.
Have I told you lately that I love you: Han elsker henne, men har det ikke nok mot til å rydde opp i sitt eget rot. Han lar det være med tanken. – For tanken er jo god.
Ikke rart det kommer kråker: Hun er gravid med sitt andre barn og føler seg utrygg på den gravide barnehagetanten. Mannen er ikke helt til stede. - Kan det være en sammenheng?
Gransker: En mann søker svar og trøst i sin tilværelse mens hans kone er i Syden. Han famler i mørket etter svaret på hvor alt gikk galt, og ender opp med å snike seg etter en dame. En blind, gravid dame.
Ikke gå fra meg: Far er ute og flyr, mens moren og datteren holder sammen. En dag blir jenta sittende utenfor en annen manns hjem mens moren er innenfor. Helt alene.
Det er din tur: En mann sørger over tapet av sin kone og forsøker å drukne sin sorg. En sorg som ikke bare er over sin kone, men også alt som ikke ble noe av. Livet som ikke ble.
Stup: Mor og sønn reiser på hyttetur. Begge innser under oppholdet at en epoke er over. Moren ønsker at sønnen skal få luft under vingene, sønnen ønsker å løsrive seg. - Eller vil de egentlig det?

Felles for alle disse novellene er ensomme sjeler på søken etter nærhet og trygghet. Alle er de på jakt etter noe eller noen som kan gi livet mening. Novellene inneholder en god del lange setninger. Komma etter komma som etterfølger komma. Skrivestilen er intens og leseren rives unektelig med. Likevel, det er når man tar seg tid til å stanse etter hver novelle, at novellesamlingen glimter med sin storhet.

Mye er blitt skrevet om novellesamlingen både på bokelskere.no og i Bokblogglandia(Solgunn) (Lena) (Line) (Stine) . Bloggerne har vært begeistret mens forumistene har vært litt lunkne. Noen, faktisk en del, har ytret kritikk for avslutningene. De kaller de et antiklimaks. - Jeg kaller det prikken over i’en.

Avslutningene er for meg kronen på verket. Avslutningene er på stedet hvil. Leseren ønsker å vite mer, men forfatteren svarer oss med ingenting. Det skjer ikke mer, det er rett og slett på stedet hvil. Novellefigurene finner ikke lyset i tunellen, de finner ingen løsning på sine problemer. De bare fortsetter og stemningen beholder med dette all sin håpløshet.

Her finner vi uendelig mye smerte, og hver smerte er individuell. Aggresjon. Depresjon. Fornektelse. Fortrenging. Fortvilelse. Det begynte med Bryllupet, som gjorde et sterkt inntrykk i all sin sårhet og frustrasjon. Det må være en grunn og Om forlatelse provoserer med sin hudløshet. Det er din tur uttrykker en intens sorg over et liv som ikke har blitt levd optimalt. Denne sorgen illustreres av barnet som bare var planlagt, snakket om, ønsket. De ønsket så mye av livet at de ikke ønsket seg noe nok.

Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet.

Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen gjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå. - Jeg har hørt mye godt om Ikke rart det kommer kråker, og ikke rart er det…

Lest i 2011-69: Snøbarnet

2011-11-22T14:55:00.005+01:00

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Mabel og Jack kommer fra ulike kår, men fant i sin ungdom lykken hos hverandre. I godt voksen alder flytter de til Alaska for å starte et nytt liv. På den lille nybyggergården forsøker de å finne tilbake til hverandre, forsøker å innfinne seg med et liv uten barn rundt skjørtekantene, og samtidig få endene til å møtes økonomisk. Etter år med sorg over det lille dødfødte barnet, og savn etter barn, leter de etter felles referanser, tryggheten og kjærligheten for hverandre og grobunn for fortsatt felles fremtid. Jack steller med dyrene, er ute i skogen og på åkeren. Mabel lager paier, holder huset pent og ryddig og søker selskap i bøkenes verden. En vinterdag finner de tilbake til hverandre en skakket stund fylt med ukomplisert lykke. Sammen lager de en snøjente med pent utskjært ansikt og blå votter. Neste morgen er snøjenta borte. Smeltet bort eller rasert av ville dyr. Like etter begynner uforklarlige ting å skje. Ei lita jente med blå votter viser seg i skogkanten. En sky, vill jente med en rødrev som følgesvenn. Hvem er hun? Er hun virkelig, eller bare en drøm?

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

Eventyret om snøjenta finner vi igjen i det gamle russiske folkeeventyret om Snegurochka. Forfatteren beskriver også Mabel der hun sitter og blar i en bok og ser på tegninger av nettopp denne fabelfiguren. En versjon av eventyret er oversatt til engelsk og kan leses på denne siden.

Noen mister interessen for boken nettopp på grunn av dette uforklarlige, det eventyrlige vel hele historien. Den er likevel så mye mer enn bare overtro og himmelsk trøst.

På gården finner vi det aldrende ekteparet Mabel og Jack som strever med sitt, helst i utakt og med stillhet. Det var mye som ikke ble som det skulle, mye som ikke blir sagt som skulle vært sagt. Hjerte og sinn er fylt av en smerte og en uforenelighet som gjør livet tungt og umedgjørlig. Hvor er lykken? Hva er lykke? Kan de atter finne lykken sammen?

Hun krabbet mellom trærne, skrapte opp knær og håndflater. Da hun ikke fant noe, reiste hun seg, det stakk i brystene, og plutselig rant melken og gjorde forstykket på nattkjolen gjennomvått, dryppet nedover magen hennes, rant unyttig ned på marken. Denne sorgen overlever jeg ikke, hadde hun tenkt.

Jeg er overrasket, imponert og nesten skremt av forfatteren evner til å formidle den nakne sorgen over å ha mistet et barn. Dette er tanker som jeg kjenner igjen, enda det er tungt å vedgå det. Det er noe så inderlig sårt ved disse tankene, så inderlig sårt at man ikke klarer å innrømme de overfor andre, knapt nok overfor seg selv.

Det hadde hun ikke kunnet tidligere, da det lille livet lå og sparket i magen hennes. Innerst inne i et avstengt sted i hjertet visste hun at det var hennes feil. Mens hun gikk gravid hadde hun undret – er det meningen at jeg skal bli mor? Har jeg så mye kjærlighet å gi? Og så hadde barnet dødd inne i henne. Hvis hun bare ikke hadde tvilt, kunne hun satt et levende, skrikende barn til verden og lagt det til brystet.

Derfor ville hun ikke la kjærligheten svekkes, ikke så mye som et øyeblikk. Hun skulle være på vakt og ønske og ønske. Vær så snill, barn. Vær så snill, barn. Vær så snill å ikke forlate oss.

Likevel er det som så mye annet: det blir mindre farlig ved å sette ord på det. Overrumplende ærlig er det også å lese om Mabel og Jacks sorg. Alle sørger ulikt og ingen sørger i takt. Heller ikke Mabel og Jack. Det er stille bebreidelser, og åpne konflikter i form av bagateller som gjøres større enn de egentlig er. Sorgen må ut, selv etter mange år, men det er en kunst å ikke gjemme den bak et slør, en forkledning.

Å skulle leve et fullverdig liv som ektepar uten barn som binder dem sammen og gir en håndfast fremtid er en utfordring. Hvilken mening gir et samliv når begge har sett for seg en felles barneflokk? Dette illustreres ganske så godt der Jack skader ryggen sin og Mabel tvinges til å vurdere å gå fra ham. Et sted i livet gikk Mabel og Jack seg vill. De har beveget seg stadig lenger bort fra hverandre, og nå begynner prosessen med å finne tilbake til hverandre. Det skal et lite mirakel til for å bøte på noe slikt.

Alt dette bindes sammen av et godt og flytende språk. Noen svakheter språkmessig er det unektelig, men forfatter kan neppe belastes for disse. Enkelte ord som flaut og erting kunne med fordel vært endret til ubekvemt og terging. Kanskje bare en smakssak, men disse ordene oppfattet jeg som markant annerledes enn resten av ordlyden. Det blir med småpirk, det er liksom ikke så viktig. Det viktige er den altomslukende stemningen.

Jeg ble ikke så uhemmet beveget av boken som jeg på forhånd trodde. Ikke åpenlyst beveget, i alle fall. Likevel kjenner jeg det inni meg. Boken er varm, øm, stille og var. God. Hjertegod.

Ja, nettopp hjertegod. Tvers igjennom hjertegod.

Jeg ønsker å bli en slik mor som du er for meg, sa hun så lavt at Mabel lurte på om hun hadde hørt riktig. Men det var de ordene hun hadde sagt, og Mabel tok dem inn i sitt hjerte og gjemte dem der for alltid.

Bakgrunn:
For en tid tilbake arrangerte en bokblogger konkurranse hvor den heldige vinner fikk en utgave av Eowyn Iveys Snøbarnet. Jeg leste om boken og ble umiddelbart beveget. Hvorfor ønsker du deg denne boken, spurte Leserommet. Jeg svarte og svarte. Svarte for mye, kanskje. Det nådde et punkt der stadig flere ga sine ”lodd” til meg, og deres omtanke nådde helt til forfatteren selv. Forlaget tok etter hvert kontakt med meg hvor de fortalte at de gjerne ville gi meg Snøbarnet. - Tusen takk!

Til slutt, et lite hjertesukk:
Jeg skulle ønske forlaget kunne endret omtalen på baksiden av boken. ”Jack og Mabel har én stor sorg i livet – de har aldri klart å få barn.” Det er feil. De har fått barn. At barnet døde betyr ikke at de ikke er foreldre eller at de aldri har hatt et barn. At de ikke har barn. Det har de.

La foreldre som har mistet barn i alle fall få anerkjennelsen av å være foreldre. La barnet få anerkjennelsen av å ha levd et liv, om så bare i mors mage. Det gir det meningsløse litt mer mening.

Edit: Fikk etter dette innlegget en veldig hyggelig tilbakemelding fra forlaget. Snøbarnet vil bli trykket opp i et nytt opplag, og nevnte setning på baksiden er redigert bort. Supert :)

Lest i 2011 - Oktober

2011-11-02T20:57:00.000+01:00

Plutselig var det på tide med et nytt månedsinnlegg, to dager uti november. Følgende var status på oktobers siste dag:

Usynlig, av Paul Auster - Gjenferd, av Jo Nesbø - En helt annen historie, av Håkan Nesser - Minus meg, av Ingelin Røssland - Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Jeg ble litt overrasket over at jeg har lest såpass denne måneden. Dagene har flydd av gårde, jeg har vært ute på tur og forsøkt ikke å være sur, stressnivået har vært høyere enn skuldrene mine og jeg har knapt nok hatt tid til å puste. Seriøst. Eller serr, som jeg fikk med meg at Big Brother-deltakerne pleier å si, da jeg ved en grusom tilfeldighet zappet innom en episode. I alle fall. Det har vært travelt.

Når jeg ser denne listen blir jeg likevel ganske så stolt over at jeg har latt meg ha tid til å lese innimellom slagene, både som rekreasjon, hygge og nødvendighet. Det har ikke vært tid til å skrive om de fine leseopplevelsene, men hatt det fint med lesingen – det har jeg definitivt hatt.

Usynlig ga meg stjerner i øynene. For en bok, for en forfatter! Jeg elsker Paul Auster. Edit: Jeg nielsker Paul Auster. Jeg kunne grått av tanken på at jeg ikke skrev ned mine tanker umiddelbart etter siste side, for omtalen jeg etter hvert vil komme til å skrive kan ikke yte boken rettferdighet. Gjenferd hadde jeg gru-gledet meg lenge til å lese. Gruet meg i redsel for å bli skuffet. Gledet meg fordi jeg visste at jeg hadde noe å glede meg til. En helt annen historie skuffet meg først, for deretter å glede meg stort. Om jeg ikke elsker Håkan Nesser, så digger jeg ham i alle fall stort. Minus meg ble for meg en nydelig leseopplevelse, selv om ikke alle nødvendigvis har lik oppfatning som meg. Avslutningen, Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, var knakende god den også. Digge-Håkan overbeviste nok en gang.

Så heldig jeg har vært med bøkene denne måneden!

Ja, også har jeg jo tradisjonen tro også fått shoppet en smule. Et helt brød, vil kanskje noen si, for mange smuler gjør av og til et stort brød. Jeg orker ikke lenger skrive om sprengte bokhyller. That goes without saying, altså. I september tok jeg fullstendig av, mens jeg var en smule mer nøysom i oktober:

Mansfield Park, av Jane Austen
Mesteren og Margarita, av Michail Bulgakov
Elskeren, av Marguerite Duras
De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen
Enke for et år, av John Irving
Engelen på det sjuende trinn, av Frank McCourt
Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Det ble kanskje en del likevel. Kjøpt for en slikk og ingenting på bruktboksalg. Jeg tror kun to av bøkene var bladd i av opprinnelig eier. I den ene lå et forseggjort bokmerke med tørkede høstblader og «Kjære tante. Jeg er glad i deg!». Slikt blir jeg kraftig rørt av, og i tillegg enda mer overbevist om at jeg virkelig ikke kan kvitte meg med en eneste bok jeg har anskaffet meg. Mon tro om jeg detter innom et bruktboksalg også i november? Min bedre, men mindre leseglade, halvdel får åndenød bare jeg tenker på det.

Helt på tampen tillater jeg meg å juble over at tiåringen min har gjenopptatt lesegleden sin. Det måtte selvsagt en konkurranse til: Les femti bøker i løpet av et år og få rabatt hos Peppes Pizza. For de som lurer: jeg er for gammel til å delta. For de som lurer mer: jeg kjøper min egen pizza for mine egne penger, og har alle intensjoner om å lese minst like mange bøker i november som i oktober.

Dette kunne vært en fin avrunding av blogginnlegget, men jeg velger å strekke strikken litt til. Oktober var nemlig måneden da klubben i mitt hjerte vant sitt aller første gull. 100 år, Solskjær og gull. Stort større blir det ikke!

Dæææææææsken, så deiliiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiig!

Lest i 2011-65 Minus meg

2011-10-31T19:50:00.002+01:00

Hvordan forholder en tenåringsjente seg til livet, døden og kjærligheten? Det er tid for de dype diskusjoner, meningen med alt og alle, de store spørsmål, sterke følelser og kampen for å godta at man ikke har løsningen på alle problemer. Av og til må man nøye seg med å undres, og at et "vet ikke" ofte er det beste svaret man kan gi. Det er tid for

Minus meg, av Ingelin Røssland

Få dager før Linda fyller 13 år gjennomfører hun sitt livs beste stup. Det blir også hennes siste. Midt i stupet slutter hjertet og slå. Hun ser seg selv bli dratt opp av vannet og bli gjenopplivet. En gutt står og bivåner det hele litt fra avstand, samme gutt som hun la merke til på bussen før stupestevnet. Linda legges inn på sykehuset og kommer omsider hjem igjen til sine foreldre. Linda må ta det med ro, men hun har det så travelt. Så fryktelig travelt med å være tenåring, leve livet, oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Tenk om hun dør igjen, sånn på ordentlig, uten å ha utført alt som føles så fryktelig viktig? Den mystiske gutten dukker opp igjen, på nytt og på nytt. Njål og Linda famler sammen i lys og mørke, i hennes streben etter å krysse av hennes mål på lista.

Det er vel en helt grei liste det der, men tror du egentlig at livet består av en masse greier man skal krysse av på et ark? Hva gjør du når alle punktene er krysset av? Er du klar til å dø fa? Er du ferdig? I så fall er det kanskje best å ikke ha det så travelt med å få unna de punktene?

Hjemme sitter hennes foreldre. De er dypt bekymret og slites mellom deres grenseløse kjærlighet og omsorg, og hennes behov for selvstendighet. Njål representerer hennes ferd mot modenhet og ro, mens Lindas beste venninne Kima, er støtten med et ben i begge leire. Kima holder tilbake, mens Njål utfordrer. – Mest av alt utfordrer han henne for å ta et oppgjør med hennes rastløshet og syn på livet, døden og kjærligheten.

- Så trist, sier Linda og kikker ned på fuglen. –Så trist at den skal råtne bort.
- Syns du? Hvis ingen fugler døde, så kunne ikke nye fugler bli født. Vet du, med det samme den fuglen der ble et nytt liv, så begynte den å dø. Kanskje den ikke har oppdaget at den er død engang, kanskje den fremdeles flyr rundt og at det bare er kroppen som ligger her i hånden din, sier Njål.

Balansegangen mellom skildringen av et opprørsk tenåringssinn og hennes søken etter svar på de eksistensielle spørsmål er nydelig utført. Tenåringens utålmodighet og fandenivoldskhet kommer klart og tydelig frem, samtidig som det er rom for filosofering og stillhet. Sårt og vondt-godt er det også å få et innblikk i reaksjonen til Lindas nærmeste, og hvordan hun så sterkt ønsker å opponere mot undertrykkingen av panikken og angsten de alle føler.

Linda ser fra moren til faren og så tilbake til moren. Skal de si det nå? Hvor dum tror de at hun er? Hun er gammel nok til å skjønne hva det er med moren. Men er det det at de er redde? For at mamma skal miste denne babyen også? Pappa legger ut en E og en N ned fra bokstaven Ø. Det blir øen.
- Hallo, det der er ikke et ordentlig ord, protesterer Linda.
- Jo, det er en riksmålsform av øya, forsvarer faren seg.
Linda lener seg frem og ser på farens bokstaver. Ser at han har ikke mindre enn to D-er. Hun napper bokstavene til seg og lager ordet døden.
- Sånn, det der er et ord, sier hun.
Ingen av foreldrene svarer, moren lener seg etter den tomme godteskålen og skal til å reise seg.
- Kanskje jeg skal fylle på litt her? Sier hun.

Ingelin Røssland har skrevet en usedvanlig bok. Jeg ble dypt rørt, virkelig. Tårene ville ingen ende ta på slutten. – For en vidunderlig avslutning! Den endret mitt syn på enkelte frustrerende hendelser underveis i boken, puslespillet ble løst på en helt annen måte enn jeg underveis trodde den ville løses. Den siste brikken var den nydeligste av dem alle.

Anbefales helhjertet!

_________________________________________________________________
Jeg var sløvere enn sløvest og trodde det var en uke senere enn det det var, men uansett så var bøkene forsinket fra forlaget, og og og. Vel, denne boken er utsendt fra Cappelen Damm i forbindelse med deres Bokbloggturne. Lena fra LesMye likte boken godt, mens Julie og Heksa ikke var like begeistret.

Lest i 2011-58 Novellesamlingen MOT

2011-10-04T19:15:00.003+02:00

Denne novellesamlingen er en del av Cappelen Damms Bokbloggturne. Kort fortalt: 7 bokbloggere omtaler boken en dag hver en bestemt uke. I går fortalte 15 år gamle Bendik Hallstensen om hans betraktninger rundt boken. I morgen skal Ungdomsboka publisere sine synspunkter.

MOT, en novellesamling for ungdom

MOT er en novellesamling for ungdom skrevet av norske forfattere. Ni noveller av ni forfattere. Felles tema er, ja nettopp, mot. – Men hva er egentlig mot?

Koi.
Det kiler på oversiden av armen. Jeg prøver å ikke klø mens jeg går videre.
- Hvorfor tegna du den på meg? Hadde jeg spurt.
- Fordi den symboliserer mot. Modige folk bare glir gjennom det vanskelige. Akkurat som fisker i tøffe farvann.
- Jeg er ingen fisk.
- Er du modig, da?
(Münch)

100 sider fordelt på ni noveller gir sånn omtrentlig regnet ti sider til hver historie. Akkurat nok til at historien rekker å krype litt under huden på deg, samtidig som den er kort nok til å ikke ta motet (ja, nettopp) fra alle som ikke er like glade i å lese som oss som leser disse ord.

Ni forfattere gir ni historier. Ni forskjellige måter å fortelle historien på, og ni forskjellige måter å tolke begrepet mot på.

Sverre Henmo skriver om å reparere skadene etter et dårlig valg. Ta konsekvensene, også de man ikke egentlig trenger å ta. Ingelin skriver om å tørre å konfrontere andre, i stedet for å svelge stolthet. Taran L. Bjørnstad skriver om å ikke gi opp håpet, kjempe, og kjempe for andre. Harald Rosenløw Eeg skriver om å tørre, men likevel ikke helt. Annette Münch skriver om å tørre å være annerledes, holde sitt ord til tross for andres fordømmelse. Charlotte Glaser Munch skriver om å fortelle hele historien, og ikke bare deler av den. Hans Petter Laberg skriver om å ville, men ikke helt få det til. Lars Mæhle skriver om å lette på den dårlige samvittigheten. Renate Nedregård skriver om å våge å se sine svakheter, selv om man ikke makter å forbedre seg. Ikke ennå.

Aron veit det berre altfor godt: Trøbbel er alt som ventar, same kva som hender heretter.
Så han hadde lagt seg i nitida likegodt, utan å ete kvelds, og utan å pusse tennene. Han hadde til og med pissa ut av vindauget, berre for å sleppe å møte mora på badet.
Det er snart tre timar sidan.
Og alt han ønskar, er at søvnen skal kome.
(Mæhle)

Personlig mener jeg Veggpryd er i en klasse for seg. Laberg skaper et lite stykke magi på sine avmålte sju sider. Den litt underfundige, svevende I vinduet er en god nummer to. Ubehagelige Dagens helt er også blant de aller beste novellene. Andre faller for meg som voksen mer igjennom; de blir for vanlige, det blir som forventet. Novellene er forskjellige, men det er heldigvis også leserne. Her er det ikke uventet noe for en hver smak.

For eller mot?

En slik overskrift var for fristende til å unngå. Jeg kan motstå alt utenom fristelser. Jeg har ikke nok mot til å unngå, men har mot nok til å innrømme det. Jeg forsøker å være forsiktig med å mene for mye om denne novellesamlingen, men det står en liten tass på hver skulder og roper og skriker:

Den kritiske tass

Dette er en enkel inntektskilde for forlaget! Dette er en enkel måte for forfatterne å produsere uten å bruke hundreogørtenførti år på en hel bok! Penger, penger, penger!

Den entusiastiske tass

Endelig! Forfattere som ønsker å bidra til holdningsskapende arbeid! Ungdom vil identifisere seg med problemstillingene i novellene, gruble, ta standpunkt og videreføre det til sin egen situasjon og sitt eget liv. Flott!

Hvem skal jeg lytte mest til? Neimen om jeg vet. Det jeg derimot vet er at alt blir mye enklere av å se det positive i enhver situasjon, finne lyset i tunnelen og se muligheter, ikke problemer.

Nå henger jeg her, og jeg har gjort det en stund. Jeg har forsøkt å dra meg opp, men det er håpløst. Man må ha muskler i armer og mage for å kunne klare det, og jeg har dårlig med muskler begge steder. Jeg er mer av en tenker.
(Laberg)

Derfor:

Novellesamling er en fin anledning for mindre leseglade unge å lese litteratur. Handlingen er tilpasset deres aldersgruppe, gjenkjennelsesfaktorene er allmenne, novellene er korte og har alle et budskap man må mene noe om. Moralen er til stede, men den er samtidig ikke altoppslukende. Det er rom for filosofering. Det gylne budskap vil også gjøre boken ypperlig i skolesammenheng. Grei ut og drøft...

For å være ekstra positiv jubler jeg i tillegg over at novellene er skrevet både på bokmål og nynorsk. Nynorsknovellene er riktignok i mindretall, men en tredjedel er mer enn hva jeg turte håpe på.

Alt i alt: jeg ser ikke for meg dette som noen stor hit utad blant ungdom, men ingen vil ha vondt av å lese boken. Alle vet at livet består av veiskiller, alltid og hele tiden. En bok kan være underholdning og tidsfordriv, men noen ganger kan man lære litt. - Lære å være bevisst sine valg. For man velger selv hvem man vil være, hva man vil være, og hvordan man vil leve sitt liv.

______________________________________________
Kjenner du til organisasjonen MOT? Sjekk deres hjemmeside.
MOT til å leve, MOT til å bry seg og MOT til å si nei

Lest i 2011: September og Bokfestivalen

2011-10-02T19:15:00.006+02:00

Da jeg begynte å kladde dette innlegget, startet jeg med en oversikt over septembers bokkupp. Listen ble lang, lenger enn jeg trodde, lenger enn lang. – Men mest av alt, skal dette innlegget handle om Oslo Bokfestival. Kanskje. I det minste skal det krydres med bilder derifra. Helt sikkert.

En herlig gjeng, og GW var alledes praktfull!

Hva i september
Våkner om natten og vil noe annet - Sementhagen - Nede i himmelen - Mot - Gratiskyss i mørket - Menneske uten hund – Lærern

Sju bøker er lest, og tre av disse er allerede omtalt. En fjerde bok skal omtales på tirsdag. Tre av bøkene er skrevet av norske forfattere, en forfatter er svensk, en er australsk og de to siste er produsert i… tja, USA, kanskje? Både MOT og Gratiskyss i mørket er mottatt gjennom Cappelens bokbloggturne og er bøker beregnet på ungdom. Nede i himmelen har jeg lengtet etter lenge og siden lenger enn langt. Om jeg ble så begeistret som jeg håpet å bli gjenstår å lese i min omtale. – For den må komme, den må jo det. Menneske uten hund er en krim jeg allerede har innrømmet å like godt. Såpass godt at jeg har fått låne de to neste bøkene i serien av en bekjent. Lærern var gull den også, og dette helt ut av det blå. Jeg elsker elsker elsker når jeg kommer over en bok jeg strengt tatt ikke har behov for å lese, gjør det likevel, og liker den over gjennomsnittlig godt. Sementhagen hadde jeg hørt veldig mye om. Det vil si, jeg har hørt veldig mye om hvor god den er, men ikke hvorfor den er så god. Jeg fikk bakoversveis og kvalmeanfall underveis i lesingen. Jeg har siden siste side grublet på hva i all verden jeg kan skrive i dens omtale, og har for lengst innsett grunnene til hvorfor ingen tidligere har ønsket å utbrodere hvorfor boken er så god. Den er nemlig veldig god, men jeg vet ikke om jeg vil fortelle noen hvorfor. Jeg må gruble litt videre. Den aller siste boken, Våkner om natten og vil noe annet, var helt ukjent for meg, selv om forfatteren i seg selv ikke var et ubeskrevet blad. Denne fikk jeg gjennom bokfestivalen. En av bøkene i en særdeles pussig sammensatt bokpakke som takk for innsatsen helgen igjennom.

Krimmegjeng. Litt av en gjeng.

Det har vært en middels lesemåned, dette. Antallet ljuger en smule, for flere av bøkene har vært relativt tynne. Ingen mursteiner denne gangen heller, gud forby.

- Og hør nå: bare 2 av 6 bøker er skrevet av kvinner! Den sjuende boken er skrevet av både menn og kvinner, så den får ikke være med på denne leken. 2 av 6, eller 4 av 6 om du vil, er ny personlig rekord. Skjer’a?

Kulturellie
Ikke nok med at jeg har lest færre bøker av kvinnelige forfattere enn av mannlige forfattere. Jeg har også vært på kino. Dette må blåses opp i det vide og det brede, for dette skjer ytterst sjeldent. Faktisk har jeg vært på kino to ganger denne måneden, og vekk meg for jeg har for lengst besvimt av sjokk. Jeg kunne skrevet mye om kinosalens unisone latterkrampe under Kong Curling, men siden dette er en bokblogg pålegger jeg meg selv å kun skrive om kinofilmer som har bokrelevans. Hodejegerne. Morsom, spennende og underholdende, overraskende lik boken, og utedoscenen var like deilig som forventet. Nok om deeet.

Litt av en gjeng, dette også. En stakket stund satt jeg på første rad.

Jeg vil heller skrive om Oslo Bokfestival. En gang i mellom forstår jeg ikke mitt eget beste og melder meg som frivillig under slike arrangementer. Jeg blir like sliten og trøtt etter hver gang, jeg lærer aldri. Jeg har tappet øl, loset The Cardigans (ok, nå snakker vi mange år siden) trygt på scenen, og jeg har telt besøkende. Det siste gjorde jeg denne måneden. Jeg telte, telte og telte. Forvirret japanske turister som lurte på hvor the Parliament var (Beklager, men det er helt umulig for meg å skille mellom the Parliament og the Government. Sorry, I am so sorry!) Jeg skulle stå 50 % i infoboden, men i stedet for telte jeg.

Telte og telte og telte. Ja, også passet jeg på at folk ikke gikk under et usikret telttak. Jeg fikk spørsmål om forfattere som var der i fjor, jeg fortalte at jeg ikke visste om noen bordeller i byen, jeg tok i mot klager fra et menneske som ikke forstod kartet over området, jeg telte folk, trykte på en knapp for hver tiende menneske, og jeg så forfattere! Herregud, som jeg så mange forfattere! Lørdag fra ti til fire og søndag fra ti til halv fem. At jeg blir særdeles brydd når jeg ser kjendiser er en dårlig bevart hemmelighet. Jeg hadde mange øyeblikk i løpet av helgen hvor jeg tenker ut de gode kommentarene først i ettertid, for når jeg hadde mine nær-forfatter-opplevelser satte kroppen min alle krefter til for å virke blasert. Kinnene mine røpet meg selvsagt. Ikke at forfattere er min lidenskap, men enkelte er morsommere å ha sittet ved siden av enn andre. Jeg dropper namedroppingen bare for å virke blasert. (les: jeg er dødsredd for at noen skal google og havne hit til bloggen).

Jeg nevner ingen navn, sier jeg jo!

Bookoholic

Jeg antydet i innledningen at jeg skaffet meg nye bøker også i september. Jeg skal virkelig forsøke å ikke gjøre det samme, i det minste ikke i like stor grad, i oktober. For se bare her:

Som takk for blodslit hele helgen stilte Oslo Bokfestival opp med en bærepose bøker til alle frivillige. Selvsagt var dette mitt driv for å jobbe, og… Ja, hva skal man vel si. Jeg fikk med meg ett helt arrangement siden jeg ikke hadde tid til å delta på andre ting pga jobbingen. Dette skulle bøte på strevet:

Øystein Wiiks presentasjon fikk meg lyst til å kaste meg over bøkene hans, uansett hva en eller annen tåpelig anmelder muligens har uttalt.

Flaskepost fra P, av Jussi Adler-Olsen
Snøfonnenes geograf, av Jon Michelet
Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Drømmen om det fullkomne samfunn, av Øystein Sørensen
Juliet, Naked, av Nick Hornby
Fatso, av Lars Ramberg
Samt en krydder-kokebok, Norske drikkeskikker, biografien til Margit Sandemo og en håpløs grillbok.
Jeg vil nødig være utakknemmelig, men jeg føler vel ikke det var den ultimate bokpakken. Gamle, delvis helt ukjente og noen fullstendig ubrukelige. Når jeg ser listen svart på hvitt blir jeg enda mer provosert. Makter virkelig ikke forlagshusene og bokhandlerkjedene å hoste opp bedre enn dette?

Takk og lov hadde jeg fått ti minutter til overs til å kjøpe noen bøker selv:

Til fyret, av Virginia Woolf
Fuglesang, av Sebastian Faulkes
Orakelnatt, av Paul Auster
Se det er bøker jeg gleder meg til å lese! Denne skatten fikk jeg til 70 kroner, og når jeg ser slikt blir jeg lykkelig igjen.

Vinneren av lengste signeringskø ble selvsagt Cecilia Samartin. Gah.

Lykkelig blir jeg også av å motta bøker helt ut av det blå. MOT var ikke overraskende, men det var derimot disse to:

Snøbarnet, av Eowyn Ivey
Dødsenglene, av Steffen R.M. Sørum
Her har jeg gått rundt og fortvilet over at jeg er den eneste i hele Bokblogglandia som ikke mottar bøker fra forlag, og så får jeg helt uprovosert to bøker på en måned? Snøbarnet-grunnen er så fin at jeg virkelig gleder meg til å skrive om den, desto mer gleder jeg meg til å lese boken.

Jeg kom heldigvis, både for henne og for meg, ikke alt for nær Sofi Oksanen. Jeg hadde fått nervøst sammenbrudd og hun hadde blitt blendet av mine røde kinn.

Ellers i september har besøk på bibliotek og loppemarked resultert i disse innkjøpene:

Den hvite manns grav, av Robert Wilson
Honningfellen, av Unni Lindell
Øya under himmelen, av Isabel Allende
Din nestes hus, av Jette A. Kaasbøl
Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez
Engelens spill, av Carlos Ruiz Zafon
Ikke posesalg denne gangen, men 10-20 kroner pr. bok er likevel en glede å spandere.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Sementhagen, av Ian McEwan
… fra en nettbutikk kostet en smule mer, men dette var bøker jeg ønsket meg noe veldig veldig veldig.

Gert og Brit, joh! Jeg løp inn og knipset et bilde, hørte et par setninger, og løp videre for å telle gående publikum.

Mange bøker? Det er et par til:

Usynlig, av Paul Auster
MINO-triologien, av Gert Nygårdsvold (Mengele Zoo etc)
… men disse byttet jeg til meg etter å ha levert inn en bok jeg hadde fått. Nygårdsvold-triologien ruver i bokhylla sammen med Havets katedral og Fatimas hånd, to andre mursteiner jeg vet jeg burde lese men som jeg utsetter, utsetter og atter utsetter. De blir neppe lest i oktober heller.

Bonusbilder

Alle ville vite når Tegne-Øistein skulle opptre. Jeg fikk sett noen av krussedullene hans!

Jeg bryr meg ikke om å copyright'e dette bildet, men Tore Renberg, Frode Grytteland og Cathrine Sandnes er det åkke som.

Bjørn Sortland var den eneste jeg turte å snakke til. Høhø.
Kommentar til kommentarene siden blogspot'en ikke ønsker at jeg kommenterer meg selv:

Deiiiilig å spore litt misunnelse hos andre enn bare meg :D

Solgunn: Faktisk var jeg i Alta for en måned siden, og da jeg passerte bibliotektet sendte jeg deg en liten tanke.

Gro: Så bra! Det betyr at jeg mest sannsynlig telte deg... Jeg lærte mine begrensninger å kjenne ganske kjapt nemlig, og gjorde mitt ytterste for å gjemme meg mens jeg telte. Hah!

Lena: Ah, du fikk bedre bøker enn meg. Og flere, for å ikke glemme det verste av alt: Du fikk flere!!!

Ingalill: Så du mener dypt sarkastiske, hudflettende slakt ikke virker forlokkende på forlagene??? høhø... Sånn ellers ble jeg oppriktig trist av det siste du skrev. Skyhøye forventninger har fått en helt ny dimensjon etter dette, og det er helt og holdent min egen feil.

Line: Mohahahahhahahahahaah!!! Ang. stadig rekruttering: trurruente jeg fikk en flyer i posten i går som reklamerte for boksalg...? EN UKE I STREKK! HEEREGUUUUUUUUUUUUUUUUD!!! *sikle* Designmessig blir jeg svimmel av både tekstfont og størrelse, og det er derfor helt lovlig å trygle om at jeg endrer utseende nok en gang.

rip rem

2011-09-21T21:49:00.005+02:00

Dette innlegget har ikke stort å gjøre med bokverden, men jeg har skrevet om rem tidligere i bloggen i forbindelse med en bok, og ikke ti tusen ville hester skal få meg fra å skrive om rem igjen.

I skrivende stund er jeg fantastisk trist . rem, verdens besteste band, gir seg altså. Jeg er slettes ikke klar for det, selv om guttegubbene er det. Selv hvor fortjent det enn er. Nei, nei og atter nei. Neineineineineineinei! NEI!

I et innlegg i fjor, da jeg skrev om boken Inside out, skrev jeg litt om min rem-historikk. Jeg lar det tale for seg selv og krydrer det hele med sangstrofer bare for å trøkke meg enda lenger ned i depresjonen.

Det hele begynte som 13-åring inne på venninnen min sitt rom. Hun hadde nettopp fått en kassett fra noen tyske slektninger. Vi hadde aldri hørt om gruppen før, men kjempet oss igjennom Out of Time et par ganger. Til min gremmelse (man blir mer selektiv med alderen) var det Shiny Happy People som fikk oss til å gi kassetten forsøk på forsøk. Sangen som rem selv kaller en av sine mest fremtredende ”dumb songs”. En skikkelig teit sang, altså. Vel, vi lyttet og lyttet. BÆNG. Låtene satt som ingen andre låter tidligere hadde gjort. Glem salig blanding av Roxette, Roger Whitaker og Queen. Fra nå av var det rem som herjet.

This is my mistake
Let me make it good
I raised the wall, and I will
be the one to knock it down
World leader pretend, Green

I dag, skremmende nok snart 20 år senere (19 for å være vennlig mot meg selv), er rem for meg fortsatt Gruppen med stor G. Jeg pugger ikke lenger sangtekster (som strengt tatt ikke er korrekte likevel, fordi Stipe er en mester til å snøvle tøyseord og oppriktig mene at ord som ingen andre har hørt om, faktisk eksisterer), jeg ønsker ikke lenger Stipe som far til mine barn, og jeg drømmer ikke om rem (ironisk nok, da bandnavnet viser til søvn/drømmefasen ved samme navn). Jeg ser riktignok for meg at jeg dingler med beina mens Buck og Mills klimprer på hver sin gitar (inkludert mandolin) ved siden av og vi nynner av gårde på alskens sanger, hvorpå Stipey Boy gjør sin merksnodige håndvrikkdans med stor metallisk blå stripe over øynene. Jeg er muligens fremdeles en rem-dagdrømmer.

Did you ever call?
I waited for your call
These rivers of suggestions
are driving me away
The ocean sang, the conversations' dimmed
Go build yourself another dream
this choise isnt mine
So central rain, Reckoning

Det var verre før. Foran Claus Wieses program på NRK for mange herrens år siden, sendte jeg utallige henvendelser både til ham og samtlige i hans stab med iherdig bønn om å komme med blant publikum. Jeg fikk ingen klare svar (dog små-mailet litt med Wiese personlig om vår felles fasinasjon), var feig og ussel og holdt meg hjemme under dyna hvor jeg gråt mine bitre tårer. Den natten drømte jeg. Jeg drømte som jeg aldri hadde drømt før. Den påfølgende kvelden satt jeg foran tv-skjermen (fremdeles med dyna rundt meg), og konstanterte at jeg hadde sanndrømt for første gang. Det handlet om det samme, de gjorde de samme tingene, og de snakket om sære temaer jeg ikke kunne ha gjettet meg til. Jeg var dypt rystet og samtidig ikke overrasket i det hele tatt.

Will you be remembered?
Will she be remembered?
Alone in a crowd, a
bartered
lantern borrowed
If I'm to be your camera
then who will be
your face?
Camera, Reckoning

3. september 2009 hadde jeg ett av mitt livs største opplevelser. Jeg stod i femte rad og svevde av lykke på rem-konsert. Da Exhuming McCarthy (en av de tingene jeg elsker ved gruppen er deres politiske og miljømessige engasjement) begynte kunne jeg i likhet med fjortisene på New Kids on the Block-konsert på det glade 90-tall, besvimt. Virkelig besvimt. Jeg brukte mange uker på å lande. Ikke en gang en ankeloperasjon et par dager etter konserten fikk meg til å slutte å sveve av lykke.

The stars are the greatest thing
Ive ever seen
And they're there for you
for you alone
You are the everything
You are the everything, Green

Nå blir det ingen flere rem-konserter. It's the end of the world as I know it, and I feel sad.

Whenever we hold each other
we hold each other
There's a feeling that's gone
Something has gone wrong
And I dont know how much longer I can take it
House made of heart will break it
Take my head in your head and shake it
In this near wild heaven
Not near enough
Near wild heaven, Out of time

Lest i 2011-57 Gratiskyss i mørke

2011-09-16T22:30:00.003+02:00

Da Cappelen Damm fristet bloggverden med sine ungdomsbøker for høsten 2011, var jeg rask med å melde meg på Bokbloggturneen med Gratiskyss i mørke. Luxlie åpnet ballet og Sunadokei skrev en veldig fin omtale av boken i går. Begge, i alle fall førstnevnte, er i målgruppen og deres anmeldelser er vel verdt å lese. I morgen er det Shauri sin tur, og jeg gleder meg til å lese hva hun syns.

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Plottet

En gutt hvis alder er et sted mellom barn og ungdom, rømmer fra sine fosterforeldre og søker tilflukt hos de hjemløse. Gutten tar navnet Rask. Nytt navn, ny start og ny identitet. Han finner en farsfigur i uteliggeren Billy, og et forsiktig vennskap vokser frem. En dag bryter krigen løs. Billy og Rask søker sammen og tar seg av en forkommen liten gutt på seks år. Max gjemmer seg under en pult på biblioteket, der han venter, venter og atter venter på en mamma som aldri kommer.

«Jeg fikk ikke frem et ord. Billy visste ikke at moren min bare hadde dumpet meg. Han visste ikke at pappa heller ville dø enn å bli boende sammen med meg. Jeg hadde aldri fortalt ham om alle fosterfamiliene, julingen jeg hadde fått, kjeften og ensomheten. Men etter alt vi hadde opplevd sammen, hvordan kunne han tro at jeg var svak? Hvordan kunne han få seg til å tro at jeg ville svikte Max når han hadde mest behov for meg?

Ingenting er lett, hadde jeg lyst til å skrike. Ingenting i hele dette fordømte universet!» (s. 130)

De tre forsøker å etablere et liv i en nedlagt fornøyelsespark. Gjemmested – og hjem – er i spøkelseshuset. Snart blir den lille familien større: femtenårige Tia og hennes vesle baby søker trygghet hos de tre. - Tia som danser for soldatene.

«Hun satt på sanden med korslagte ben og slikket seg ettertenksomt på fingrene mens vi så på henne. Så holdt hun ønskebenet opp foran seg mot den blekksvarte himmelen. De hvite håret hennes falt ned som fuglevinger ved siden av det månekyssede ansiktet.» (s. 140)

Billy og barna gjør mer enn å rømme fra en krig. På sin flukt leter de etter et hjem, etter å ha en unik identitet, slippe konflikter og å overleve livet.

Oversettelsen

Historien fortelles av Rask og er en skjønn forening av ren fortelling og henvendelser til leseren. I orginalutgaven heter hovedpersonen Skip, og dermed gir følgende setning side 118 mening:

«Hva står på, Skipper? Hvisket hun. Det var bare Tia som kalte meg Skipper.» (s. 118)

Oversetteren burde muligens gått et par runder til før hun oversatte Skip til Rask. Skip gir mening, Skipper gir enda mer mening: Skipper som i båtfører, han som leder an. Rask, derimot, er… tja… kjapp til bens.

Fargerik kunst

Rask er en kunstner i sinnet. Han ser farger i alt, vet viktigheten av lyssetting og skyggelegging. Det kan bli litt for mye av det gode.

I fjerde kapittel begynte jeg å bli mettet: «gult er nemlig lykkens farge», «det er også vennlighetens farge», «(…) så traff lysstrålen de gule blomstene og det hvite korset, og jeg merket den mot ansiktet, og innenfor øyenlokkene lyste det farlig rødt.» Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte da første setning i kapittel fem begynte slik: «Billy og jeg tok to grå ulltepper fra Dronningen.»
Alt – personer, hendelser, navn, steder – er i farger. Det kunne fungert bra om det hadde vært mer systematisk. Plutselige overdoser med fargebruk gjør det likevel bare forstyrrende.

Språkbilder

Boken er sprengfull av farger, ja visst, men du verden så sprengfull den også er av andre metaforer og språklige finesser. Det går ikke knirkefritt for seg: pompøse setninger avløser barnlige uttrykk. Pompøsitet kan fungere det, men vær i det minste mer konsekvent. Jeg lot meg forvirre.

Målgruppen, ungdommen, lar seg formodentlig begeistre. Språket er tidvis utfordrende, leker seg mellom linjene og fremstår for meg som en ypperlig bok å diskutere i klassesammenheng.

For å ta et fattig eksempel: Rask, Max og Billy søker ly fra krigen i en fornøyelsespark. Som om ikke det er nok finner de trygghet i et spøkelseshus. - Ganske fiffige detaljer!

Følgende sitat kombinerer både fargebruk, bildebruk og en grunnleggende trist-fine fortellingen:

«Det var en grå morgen med salt i luften da jeg planla å gi Billy og Max en perfekt dag. Hvis det funket, kunne det kanskje være det som skulle til for at vi alltid kunne være sammen.» (s. 85)

- En nydelig dag som avsluttes med Max sin såre lengsel etter moren. Han vil ikke være hos Rask. Han vil være hos mamma.

«At Max skulle finne moren sin, var en tanke like ensom som en albatross. Jeg ble sint på meg selv for at jeg hadde vært så dum. Mad tilhørte en annen, ja selv Billy tilhørte ikke meg. Det spilte ingen rolle om dagen hadde vært så perfekt som bare det. Det forandret ikke på noe.» (s. 89)

Pappas frakk

Et av de hyppigste bildene forfatteren benytter seg av er nettopp pappas frakk. Frakken representerer Rask lengsel etter sin pappa, en som beskytter og er glad i ham. Det er her boken har sin største styrke.

«Så sluttet han å snakke med meg. Det var det verste av alt. Det føltes som det var min skyld. En gang spurte jeg ham hvorfor han ikke snakket til meg, og da skrek han:
- Fordi jeg er redd! Pappaen din er redd. Gå til skolen og si det til kompisene dine, du.
Pappa visste ikke at jeg ikke hadde noen venner.
- Hva er du redd for pappa?
- Jeg vet ikke, det er det verste. Jeg er bare redd!
Ikke lenge etter det sa myndighetene at han ikke kunne ha ansvaret for meg lenger. Jeg sa til dem at jeg ikke behøvde å passes på. Jeg prøvde å si til dem at de hadde tatt feil, at det var jeg som passet på pappa, men de ville ikke høre på hva jeg hadde å si.» (s. 158/159)

Det er hjerteskjærende. Partiene hvor han savner sin pappa som mest, og der han reflekterer over hvorfor det gikk som det gikk, er verdifulle.

Etter krig kommer fred

Jeg har mast om pussig, forstyrrende og overambisiøst språk. Handlingen er heller ikke optimal. Det er ikke så spennende som man skulle tro, faktisk oppfatter jeg den som temmelig langdryg og uengasjerende.– Men så ombestemte jeg meg. Boken glimrer nemlig tidvis med vidunderlige små episoder, særlig i siste del.

«Jeg begynte å legge en plan i hodet på samme måte som jeg hadde gjort da jeg rømte. Men denne gangen rømte jeg ikke fra noe eller noen, ikke fra lærerne som sa jeg var dum fordi jeg ikke forsto matte, eller folka som dengte meg når de egentlig skulle ha tatt vare på meg, eller de som sa at pappa ikke var helt riktig rett, fordi han kunne høre folk skyte på hverandre og skrike ti år etter at han hadde slåss i noen annen krig. Jeg skulle til et sted som det aldri ble nødvendig å rømme fra mer, et sted der jeg kunne få meg utdannelse og strekke hendene mot himmelen og se hvordan lyset falt og hvor skyggene var, et sted hvor jeg kunne fange vinden og finne svar på de vanskeligste spørsmålene jeg stilte. Jeg vet at setningen er lang og inneholder for mange ord som overlapper hverandre, men noen ganger, når jeg er sint, kommer de bare strømmende ut av meg som tårer, og hvis jeg er glad, er ordene mine som sang. Hvis det skjer, har jeg laget den regelen at jeg ikke skal forandre dem, fordi de kommer fra hjertet og ikke fra hodet, og det er slik det skal være.» (s. 155)

Når jeg leser slike avsnitt i en ungdomsbok tilgir jeg dårlig språk og feil i oversettelsen. Jeg glemmer irritasjon over overdreven adjektivbruk og stillegående fremdrift i handlingen.

I stedet smiler jeg for meg selv og gleder meg over at boken oppfordrer den oppvoksende generasjon til å reflektere over de viktige ting i livet. Det er en kunst å lære seg å lese mellom linjene, enten det er i bokform eller i relasjon med andre. - Boken var plutselig ikke så verst likevel.

Lest i 2011-56 Menneske uten hund

2011-09-15T14:44:00.005+02:00

Jeg er en hund (…) etter krim, og Nesser-krim er lik kvalitet. Boken ble innkjøpt på posesalg til femti kroner, noe som ga en sprekkfull pose og en stykkpris på rundt omkring kr 3,50. Money well spent indeed.

Menneske uten hund, av Håkan Nesser

Menneskene

Familien Hermansson samles før jul for å feire 105-årsdag. Det er far Karl-Erik (65 år) og datteren Ebba (40 år) som skal gjøres stas på. Gjestene er

Rosemarie: Gift med Karl-Erik og mor til Ebba. 60 +. Drikkfeldig, ensom og kald.
Robert: Sønn av Karl-Erik. 30 +. Berømt og beryktet for en særdeles pinlig reality-opptreden.
Kristina: Datter av Karl-Erik. 30 +. Yngst og definitivt stilt i skyggen av sin storesøster.
Henrik: Sønn av Ebba. 20 år. Vellykket og intelligent. Mammas øyensten og morfars favoritt. Student.
Kristoffer: Sønn av Ebba. 15 år. Kvisete, usikker og føler seg underlegen i forhold til broren.
Kelvin: Kristinas lille sønn. 1,5 år. Autistiske trekk. Gjør lite av seg grunnet lav alder.
Jakob: Kristinas mann. Rik og vellykket forretningsmann som stadig er på farten.
Leif: Ebbas mann. Samvirkelagsbestyrer og ikke helt godkjent som familiemedlem.

Bursdagskalaset består altså av en liten forsamling mennesker, da Roberts eskapader i TV-ruten ikke fristet bursdagsbarna til videre storslått selskapeligheter. Robert er hovedpersonen alle tenker på men som alle ønsker å fryse ut. Hans famøse five mins of fame skal ties i hjel for alt det er verdt. Alle er der, alle er samlet, selv om ingen ønsker å være der. Verken i selskapet eller for hverandre.

- En meget klam stemning i det hermanssonske hjem, altså. Sammenkomsten er en ren studie i manglende samhold, dårlig kommunikasjon, ødelagte familiebånd og menneskers grufullhet. Hermanssons er i aller høyeste grad en dysfunksjonell familie.

Den grunnleggende konflikten befinner seg mellom Karl-Erik, Ebba og Henrik mot resten av familien. Det skal vise seg å være flere skjeletter i skapene:

Plottet

Midt i 105-årsfeiringen forsvinner Robert. En dag eller to går før han blir meldt savnet. Har han funnet en kvinne å tilbringe dag og natt med, eller har hans ubekvemme berømmelse tvunget ham til å hoppe av og forsvinne i mengden i mer tropiske strøk? Forsvinningen blir ikke sett som alvorlig og mulig kriminell før vidunderbarnet Henrik også blir sporløst borte et døgn senere.

Hunden

Det er jo ingen hund i historien. Det er derimot en etterforsker med i historien! Hans navn er Gunnar Barbarotti og Menneske uten hund er Nessers første bok med Barbarotti i føringen. Han er en nærmest normal etterforsker, om slikt finnes i litteraturens krimverden. Han er riktignok skilt, dog uten dramatikk, og er verken drikkfeldig eller casanova. Han er, så utrolig som det enn kan høres ut, rent ut sympatisk.

Fullstendig normal er han selvsagt ikke. Et lite avvik fra normalen må til for å få innpass i en kriminalroman. Barbarotti fører regnskap med Gud. Gjennombrudd i etterforskningen gir Gud plusspoeng, dersom hans bønner går i oppfyllelse likeså. Går noe i mot Barbarotti blir det derimot minuspoeng og bevis for at Gud slettes ikke finnes. Eksistenspoengene tilførte boken en god porsjon humor, og var relativt fornøyelig.

Oppdraget vel utført

Menneske uten hund er på mange måter en annerledes krimroman. Historien er på mange måter viktigere enn selve kriminalgåten. Denne blir nærmest som en bagatell å regne. Her finnes en del logiske brister, spørsmål som ’Hvorfor ble ikke Kristina avhørt tidligere? ’ og ’Hvorfor rettet man ikke mistanken mot Robert, eventuelt mot Henrik?’ men dette føles til syvende og sist nokså uvesentlig. Igjen: kriminalgåten er ikke det viktigste.

Det viktigste i boken er selve historien om en familie som ikke fungerer. Kjernefamilien fungerer ikke for noen av partene, og heller ikke storfamilien fungerer. – Ikke før, og ikke etter.

Familiemedlemmene er der ikke for hverandre. De trekker seg inn i hvert sitt skall. Nesser beskriver sine romanfigurer godt. Vi får et solid innblikk i deres karakter, personlighet og deres relasjoner til hverandre. Jeg opplever også sorgen, savnet og den vanskelige uvissheten som troverdig og velskrevet. Med Barbarottis religiøse regnskap som rosinen i pølsa, gjør den gode krimromanen komplett. – Eller skal vi heller si roman med krim?

Ekstra plusspoeng: Karl-Erik og Rosemarie bosetter seg underveis i historien i mitt spanske sommerparadis. Akkurat hvor dette er får være en dårlig skjult hemmelighet.

Diggevigg

2011-09-08T12:51:00.004+02:00

Det er to dager siden forrige innlegg, og bare en uke siden innlegget før der igjen. I stedet for å skrive om bøker jeg faktisk har lest, velger jeg å skrive om bøker jeg ikke har lest. Edit: bok jeg ikke har lest.

Labben har muligens en anelse om hvilken bok jeg snakker om. Labben hvis menneske jeg beundrer for å ha lest boken jeg ikke har lest. En vakker dag skal jeg lese den, skrev jeg til henne i juli. Det har gudskjelov stort sett regnet både nedover og sidelengs. Joda, solen skinner den dag i dag, men helt skyfritt er det definitivt ikke. Ikke at jeg ser ut fra her jeg sitter, men en vakker dag kan det garantert ikke være, for jeg har slettes ikke lyst til å lese boken jeg enda ikke har lest.

For å motivere meg selv minnes jeg de gode gamle dager da jeg brukte Viggo som hjelp for å motivere meg (igjen) til å lese Ringenes Herre. Jeg bildegooglet derfor Silmarillion i håp om at Aragorn på en eller annen måte kan linkes til den store stygge boken.

Jeg ga ikke opp før google ga opp. Dette skjedde på side 44 da google virkelig begynte å bli desperate:

Her måtte større skyts til pers. Jeg plusset derfor på Aragorn på søkefeltet. Jeg fikk treff, for all del, men motivasjonen ble likevel ikke skrudd opp til maksnivå.

Jeg kapitulerte fullstendig. Hvorfor skrive så mye bare for å kunne legitimere litt Viggo-bilder på bokbloggen?

Dessuten spilte han i filmatiseringen av The Road, hvis bok jeg elsket og hvis film jeg nesten elsket. Viggo er bokrelatert så det holder i lange baner.

Nå snakker jeg meg helt bort igjen. Poenget er… Jeg har ikke glemt Silmarillion. Det skal jeg ha, om ikke noe annet. Jeg har til og med lært meg hvordan tittelen staves. Det er bare det at. At. Nå holder jeg på med en bokbloggturnebok, sant, og så har jeg lånt Gjenferd, sant, og to bøker til, sant, og så har jeg kjøpt to bøker på biblioteksalg, sant, og venter på to – nei, fire – bøker i posten som jeg har bestilt. Sant. Og. Angst.

Angst.

Angst.

Jeg skal jobbe som frivillig under Oslo Bokfestival. Bokpakke til bidragsyterne. Boksalg. Boksigneringer. Forfattere. Fremmede. Folk. Fremmede folk.

Angst.

Strengt tatt var det bare dette jeg skulle skrive om. Jeg grugleder meg og føler meg allerede som Viggo. Viggo venneløs, altså. - Noen andre som skal dit?

Lest i 2011-55 Lærer'n

2011-09-06T14:59:00.005+02:00

At jeg elsker posesalg på loppemarkeder er en dårlig skjult hemmelighet. Stort mer åpenbart kan det vel neppe bli. Posesalg på bøker, altså. Bare tanken får fingrene til å gå løpsk, øynene til å poppe ut og hjertet til å hamre hurtigere enn en duracellkanin på speed. Vellykket vits? Kanskje ikke. Poenget er uansett som følger: Jeg kjøpte Lærer’n på posesalg. Forfatteren er et velkjent navn, men selv hadde jeg ikke lest noe av han. Boken var mer som posefyll å regne, et desperat forsøk på å stappe posen inntil det revnbare. En dag stod jeg himmelfallen ved bokhyllene og gispet: ”Hva skal jeg lese? Det er så mange bøker jeg ønsker å lese! Hvilken skal jeg velge? Akk! Denne? Nei. Denne? Nei. Hjelp!” Guttungen hjalp meg. Prøvde å hjelpe meg. ”Nei, den har jeg lest. Nei, den har jeg også lest. Den også. Nei.” Etter flerfoldige forsøk pekte han på en slitte semi-lille lefsa med den noe lite fristende tittelen Lærer’n. – Og da måtte jeg jo lese Lærer’n.

Lærer’n, av Frank McCourt

Fra bokens bakside: Forfatteren forteller om sine 30 år som lærer i New York City, om prøvelsene, triumfene og opplevelsene i møte med mer enn ti tusen elever opp gjennom årene. McCourt strever med å finne seg til rette på de rastløse, bråkete og uforutsigelige New York skolene. Han lærer å bli lærer, og hans undervisningsmetoder utvikler seg til å bli alt annet enn konvensjonelle. På Stuyvesant High School blir han en legende lenge før han blir et kjent navn. Det er hans forhold til elevene og hans forsøk på å få ungdommer til å lære og til å finne seg en plass i livet som til slutt gjør ham til forfatter.

Boken er delvis roman, delvis selvbiografi. Delvis fakta, delvis fiksjon. Frank McCourt skildrer sitt liv som lærer, samtidig som vi sporadisk får et lite innblikk i hans bakgrunn og liv utenom lærervirket. Fokuset i boken ligger hele tiden i klasserommet.

Det var aldri hans store drøm å bli lærer. Når han først utdannet seg som lærer var det mest ved tilfeldigheter, og ambisjoner om å rykke oppover i hierarkiet er ikke-eksisterende. Han er ingen umiddelbar suksess som lærer. Han går lei, mangler inspirasjon, mister lysten. Skifter skole. Oppfører seg og oppfattes som et utskudd på lærerrommet. Elevene har sansen for han. Ikke fordi han hamrer inn pensum i hodene deres, men fordi elevene makter å snakke ham rundt. Hver eneste gang, mens timens minutter spiser seg inn mot friminutt. Plutselig sitter han og forteller om sin barndom i Irland. Om sine tidligere arbeidserfaringer. Om alt. - Alt annet enn det han burde ha undervist i. Eller?

Noen dager har jeg mest lyst til å gå min vei, smelle døra igjen etter meg, si til rektor at han kan få denne jobben billig av meg, strene ned bakken til ferja, kjøre til Manhattan, reke gatelangs, ta meg en øl og en hamburger på White Horse, sitte på Washington Square, titte på de lekre studinene fra New York University som kom forbi, glemme McKee Vocational and Technical High School for godt. Staheten deres. En enkel setning: Subjekt, predikat og, kanskje, hvis vi kommer så langt en dag, objekt, direkte og indirekte. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med dem. Prøve med gamle trusler. Følg med i timen, ellers stryker dere. Hvis dere stryker, får dere ikke eksamenspapirer, og får dere ikke eksamenspapirer og bla-bla-bla. Alle vennene deres vil være der ute i den store verden og henge opp avgangsvitnebyrdene på veggen på kontoret, vellykkede, respektert av alle og enhver. Kan dere ikke bare se på denne setningen og for en gangs skyld i deres ynkelige tenåringstilværelse gjøre et forsøk på å lære. (s. 89)

Lærer’n filosoferer mye rundt undervisningen, undervisningsmetodene og pensum. Han jobber seg frem til en erkjennelse og forståelse av at lærerens viktigste oppgave ikke er å fortelle hva, hvordan og hvor, men å få elevene til å tenke selv, søke innsikt og kunnskap.

Litt etter litt lærer han selv å bli lærer. Han gjør sine svakheter til noe positivt, bruker svakhetene som en ressurs. Det er inspirerende som leser å følge ham på veien mot til nye innfallsvinkler, nye måter å undervise på. Ikke alt er vellykket, langt i fra, men små seire i skolehverdagen gir han styrke til å fortsette. Han vet at han gjør noe riktig, at han har noe der å gjøre, selv om han føler seg fremmed i skolesystemet.

David, jeg vil at du og klassen skal notere dere klokkeslettet og datoen og det faktum at dere leste opp den første oppskriften i deres liv for klassekameratene, her i rom 205 på Stuyvesant High School. Gud aleine veit hvor dette vil føre dere. Jeg vil at dere skal huske at dette antagelig er første gang i historien at en klasse i kreativ skriving eller engelsk satte seg ned med en kokebok og leste oppskrifter. David, legg merke til at jubelen ikke akkurat står i taket. Du leser oppskriften som om du leste en side fra New Yorks telefonkatalog. Men fortvil ikke. DU var inne på nytt og ukjent område, og når vi ber deg lese opp på nytt, vil du sikkert gjøre det med fynd og klem. Noen andre? (s. 226)

Boken har fått mye kritikk for å være selvforherligende og selvskrytende. Spesielt bemerket jeg meg Dagbladets anmeldelse som var særdeles kvass i sin omtale. Jeg deler overhodet ikke hans oppfattelse. Tvert i mot oppfattet jeg forfatteren som overraskende lite selvgod. Han uttrykker både upassende oppførsel, svakheter og udugelighet. I mine øyne fremstår han som ydmyk når han når han så smått forteller om eksisterende og gamle elever tilbakemeldinger om hans lærerrolle. Eller ydmyk? Jeg forsøker å finne et bedre ord for det: han er ikke takknemmelig for tilbakemeldingene. Han føler heller at det ikke er ham de snakker om. Aha-opplevelsene i klasseværelset gjelder både for elevene og for lærerne, elevene lærer og læreren lærer selv å være lærer. – Det er ingen magi, det er en prosess.

Prosessen er delvis sår. Frank er selv smertelig klar over sine svakheter. Sårest er likevel episodene der han forteller om de som gjorde størst inntrykk på ham som lærer. Noen episoder kommer av seg selv. Andre episoder er det han selv som provoserer frem.

Lærer’n konsentrerer seg nesten utelukkende om lærergjerningen og prosessen han går igjennom. Dette krydres av alle enkeltelevene han møter på sin vei. Noen frekke, noen uinteresserte, noen flinke, noen populære, noen man intuitivt vet vil få et liv på skråplanet, noen man ser vil få en lys fremtid. Alle har en historie, en bakgrunn, en skjebne. Lærer’n gir oss et innblikk i de mange elevenes liv, men leseren får aldri vite mer enn hva læreren får vite. Det trenger ikke være mye informasjon, men likevel nok til å være høyst personlig og rystende.

Jeg turet fram til Daniel gjorde meg helt flat.

Daniel hva hadde du til middag i går?
Kalvemedaljonger i en slags hvitvinssaus.
Hva spiste du til kalvemedaljongene i hvitvin?
Asparges og en liten salat med vinaigrette.
Noen appetittvekker?
Nei. Bare middagen. Mor mener at de spolerer appetitten.
Var det din mor som stekte kalvemedaljongene?
Nei, hushjelpen.
Jaså, hushjelpen. Og hva gjorde mora di, da?
Hun var sammen med far.
Så hushjelpen lagde middagen, og da var det vel også hun som serverte den?
Det stemmer.
Og du spiste middagen aleine?
Ja.
Ved et stort, polert mahognibord, antar jeg?
Det stemmer.
Med krystall lysekrone?
Ja.
Du sier ikke det.
Jo.
Hadde du musikk i bakgrunnen?
Ja.
Mozart, antar jeg?
Nei. Telemann.
Og så?
Jeg lyttet til Telemann i tjue minutter. Han er en av fars yndlinger. Da stykket var
slutt, ringte jeg til far.
Og hvor var han, om jeg tør spørre?
Han er på Sloan-Kettering Hospital med lungekreft, og mor er hos han hele tida, for de regner med at han skal dø.
Unnskyld meg, Daniel. Du skulle sagt det i stedet for å la meg kjøre deg igjennom dette middagsforhøret.
Det gjør ingenting. Han dør uansett.

Det var stille i klassen. Hva kunne jeg si til Daniel nå? Jeg hadde vært frampå igjen med den smarte og festlige leken min – læreren som forhørsleder – og Daniel hadde vært tålmodig. Detaljer fra hans elegante, ensomme middag fylte klasseværelset. Faren hans var her. Vi ventet ved et sengeleie sammen med Daniels mor. Vi ville for alltid huske kalvemedaljongene, hushjelpen, lysekronen, og Daniel alene ved det polerte mahognibordet mens faren lå for døden. (s. 248-249)

Noen tårer innimellom altså, men aller mest er det latter. Boken har masse humor og enda mer selvironi. Den er gjennomført morsom, interessant og lærerik. – Men jeg brukte en del sider på å forstå hvordan jeg best kunne lese boken. All teksten står sammen. Her fins ingen anførselstegn eller tydelige skiller mellom monolog og dialog. Ingen tydelige skiller mellom tale og tanke. Det blir mye på en gang, det flyter av gårde og det er intenst. Jeg ble til tider nesten anpusten, men mest av alt engasjert.

Jeg likte boken. Jeg likte hvordan boken var bygget opp. Mest av alt likte jeg budskapet om prosessen man går, både elev og lærer. – Som menneske, om du vil. Jeg lar Aftenposten sin anmelder avslutte denne omtalen med sine ord:

”(…) Og nå i "Lærer'n", i det som kunne bli karakterisert som en krysning mellom slapstick, hvor latteren tidvis setter seg fast i halsen på leseren, memoarer og roman, skildrer McCourt en reise fra bunn til topp i New Yorks skolesystem, hvor han både prøver å skape en helhet av sitt tidligere liv og i like høy grad fremstår som en elev til sine elever.”

Lest i 2011- Juni Juli August

2011-09-01T14:46:00.002+02:00

Nå er det på tide, nå. Nå er det sannelig min hatt på tide. Nå er nå, for å si det slik. Etter månedsoppsummeringer både i januar, februar, mars, april og mai må jeg ta en cyberwalk of shame og oppdatere sommermånedene i ett innlegg. Tiden har gått litt for fort for meg, noe som strengt tatt er en god greie og således ingenting å ha dårlig samvittighet for. Jeg er uansett ikke i stand til å ha noen som helst dårlig samvittighet for å ikke blogge nok, bare så det er sagt. Jeg bare presiserer det, slik at vi kan gå videre samtidig som dere ikke tror jeg har dårlig samvittighet. Jada. Neida.

Hva i juni

Simon og eiketrærne - Ville Svaner - Orkideens hemmelighet

To av tre bøker er omtalt. Ingen av bøkene er av norske forfattere, noe som må være ny personlig rekord. Akkurat hvorfor dette er så sensasjonelt bevises i oppsummeringen av de to andre månedene. Simon og eiketrærne var en vidunderlig oppvekstroman, noe Ville Svaner for så vidt også kan betegnes som. Oppvekstroman, altså, ikke vidunderlig. Jeg slet såpass med den at jeg brukte år og dag, i det minste uker, på denne mursteinen om tre generasjoner kvinner i Kina. Her var det forherligelse av seg selv og sine, evinnelige gjentakelser av ord og uttrykk, og diverse andre irriterende ting å henge seg opp i. Tidvis var den veldig god, og litt historie om Kina er ei å forakte, så jeg er likevel glad jeg leste den. Orkideens hemmelighet var en deilig dameroman, selv om det er politisk ukorrekt i bloggverden å bruke en sådan betegnelse. Massevis av kjærlighet og ditto forviklinger, fortid og nåtid i skjønn forening. Klisjeene florerte, men det gjorde liksom ingen verdens ting.

Hva i juli

Den som reddes kan - Ved Chesil Beach – Nattmenneske – Reiser – Trylleglasset – Jernvognen - Dama som gikk på dører - Til Sibir - Livet er et annet sted

Ni av ni bøker er omtalt. Fem bøker er av norske forfattere. Back on track, for å si det slik. Jeg bør vurdere å lese færre norske bøker. Nei. Hvorfor det, egentlig? Nei. Jeg skal ikke skrive ut og bort om disse bøkene, siden jeg lagde et eget fellesinnlegg om samtlige. Tre av bøkene var fantastiske, tvers igjennom utrolig gode. Dessverre var jeg motsatt begeistret for tre av de andre. Dermed gjenstår, helt riktig, tre bøker som var, igjen helt riktig, ok. – Men jeg skulle jo ikke skrive ut og bort om disse bøkene, skulle jeg vel.

Hva i august

Vokterne - La kloden spinne - Små nøkler store rom - Poplene på St. Hanshaugen - Elsi Lund - Roser i et sprukket krus

Fire av seks bøker er omtalt. Like mange er av norske forfattere. Eller forfatter_ om du vil. August var den o’store Bjørg Vik-måneden i det ellikkenske hjem. Måneden ble dog innviet med lesing av en barne- og ungdomsbok. Guttungen selv var meget tvilende til boken, han forstod den ikke helt, men det gjorde *trommevirvel* jeg! Det er nesten vondt å innrømme det, men jeg lot meg rive med og syns den var riktig så skummel *pingellie*. En vakker dag skal jeg skrive mer om boken. Jeg lugger meg i håret av frustrasjon over å ikke skrive ned mine tanker umiddelbart etter ferdiglest bok, for nå husker jeg ikke alt det kloke jeg formulerte i mitt hode. La kloden spinne var knakende bra, og anbefales alle. Den er heldigvis omtalt. De tre neste på listen er triologien om Elsi Lund, et velkjent navn for de fleste. Svupp-svupp-bøker, lettleste og fornøyelige. Roser i et sprukket krus var overraskende bra om sorg i godt voksen alder, og beskriver hvordan man skal forsøker å leve videre etter å ha mistet sin livsledsager. Den fortjener et eget innlegg, tror jeg.

Tall

De gylne tall er 3 – 9 – 6. Et ganske representativt tall vil jeg tro. Juni var det tusen ting på tapetet, og jeg rakk ikke annet enn å gjøre alt annet enn å lese. Noe sånt. Den ene boken strevde jeg attpåtil med mer enn godt var. I juli leste jeg ni, et tall som viser til sommerferie og all verdens tid, men her må det vel også innrømmes et par-tre-fire lettvektere. I august ble det noen færre bøker igjen, men flere enn i juni. Fortsatt sommer, men på’an igjen med jobb, barneaktiviteter, styreverv og andre forpliktelser.

I sommer har jeg produsert til sammen sju blogginnlegg, hvorav 0 i juli. Banna bein ingen flåsete innlegg, men derimot kun ett månedsinnlegg (for mai) og resten bokomtaler. Hele 16 bøker har blitt omtalt. Eller 19 om du vil, dersom vi tar med tre som er lest tidligere i år og i fjor.

Kulturellie

Etter fotballcup i øspøsende vær var det rett hjem og spyle gjørmeklær, vaske samme klær i maskin to ganger, fyke av gårde til Nordmarka på hyttetur, sprengkose seg, bli overrasket over bilrestriksjoner, fyke av gårde grytidlig for å rekke Bjølsen Bokmarked. Intensjonen var god, jeg hadde gledet meg ut og bort i månedsvis. Skuffelsen var formidabel da vi parkerte bilen bare for å oppdage et skilt med påskriften ”AVLYST pga byggearbeider”. Jeg trøstet meg med å klikke meg rett inn på bokkilden.no og bestille et par bøker til blodpris. Posesalg, next time…
Langt mer spennende, tross billige bøker, var nok invitasjon til Lucinda Riley-lanseringsfest i regi av forlaget. Det skulle jeg veldig gjerne fått med meg, men tilfeldighetene ville det ikke slik. Attpåtil likte jeg boka såpass godt at jeg har plaget meg selv med dette også i ettertid.

Kjønn

Jeg tror hele tiden at jeg leser altfor ofte bøker av kvinnelige forfattere, men tallenes tale sier at det slettes ikke er så ille. I disse månedene leste jeg 10 av kvinner og 8 av menn. Uten at jeg skal gruble over hvor mange prosent dette blir, slår jeg bare fast at det er bortimot likt.

Land

Ti norske, en fra Asia (Kina), en fra USA, fem fra Europa og en fra Norden (Sverige). Her har jeg strengt tatt forbedringspotensial. Jeg mener, jeg hadde ikke hatt vondt av å utvide repertoaret en smule.

Sidetall

Tre bøker på godt over 400 sider. To fliser på under 200. Resten et sted i midten. Det er der jeg trives. Ellie in the middle.

Tema

Fem om oppvekst, en om sorg, en humoristisk og tre krimromaner. Da gjenstår åtte: en porsjon kjærlighet og kjærlighetsproblemer, men mest av alt: særdeles mye om livet og hvordan man skal eller ikke skal leve det.

Terningkast

Tre treere, ti firere og fem femmere, passende nok. Ingen vanvittig håpløse, men heller ingen innentiere. Sistnevnte er fordi jeg må forsøke å være litt streng med meg selv. I alle fall to av disse er jeg tilbøyelig til å gi full pott. Vel, la meg gi de full pott i denne sammenheng. Sommersammenheng. Sommer 2011-sammenheng.

Jeg forsøkte i alle fall.

Oppvekstromanene: Elsi vs Tove

2011-08-26T15:55:00.003+02:00

I min oppvekst leste jeg både Skyskraperengler og Små nøkler store rom. Trur eg. Det er i det minste noe unektelig kjent ved begge bøkene. Historiene var velkjente, og små episoder ble med litt hjelp gjenopphusket. Likevel stod disse to bøkene ikke for meg som representanter for gode leseopplevelser som barn og ungdom. Jeg har derfor brukt deler av dette året på å lese bøkene og deres oppfølgere på nytt i voksen alder. – Ville leseopplevelsen bli rikere i en alder av 30+? Og hva er det egentlig som gjør disse oppvekstromanene så populære?

Oppvekstroman er en romantradisjon som henter elementer fra dannelsesromanen. I disse romanene følger man som regel én hovedperson fra barndom og inn i voksenalder, med vekt på personlige utvikling i møte med skiftende modenhet og omgivelser. (wikipedia.no)

Triologi av Tove Nilsen: Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg

I 1982 var man enda purung, og det gikk noen år før jeg lånte Skyskraperengler på biblioteket. Dermed slapp jeg sånn rent potensielt, å vente like lenge som de som leste boken med en gang, på oppfølgerne Skyskrapersommer (1996) og G for Georg (1997). Det skulle likevel gå mange, mange år før jeg leste disse. Skyskraperengler ble lest for annen gang i fjor, og i år har jeg endelig fått lest de to andre i triologien.

Når det er sagt ønsker ikke forfatteren selv å se bøkene som en triologi, hun om det.

Tove skriver om Tove som bor i en av landets første drabantbyer, i en av landets første drabantbyblokk. Vi møter henne første gang som elleveåring, og følger hennes famlende og søkende skritt inn i tenårene, helt til vi forlater henne som femtenåring.

Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse.

Vi følger Tove og hennes venners oppvekst i Skyskraperen, høyblokka på Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Slik som med Goggen. Georg Hansen som etter hvert blir Toves beste venn og kjæreste. Tove blir i tillegg til Goggens beste venn og kjæreste, også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Tove forstår litt, men bare vi som lesere ser alt. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Det går som det må gå. Goggen klarer ikke tilpasse seg, ingen hjelper han, og han havner til slutt på Bastøys forbedringshjem for unge gutter. Tove er hans eneste støtte, og hun innleder en kamp for løsrivelse fra sine foreldre.

- For slik som sine foreldre vil hun i alle fall ikke være. Det er på tide å stå på egne bein.

Triologi av Bjørg Vik: Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund

Bjørg Vik introduserte leserne for Elsi Lund i 1988, da første bok i triologien kom ut. Små nøkler store rom ble forgjenger for Poplene på St.Hanshaugen i 1991 og Elsi Lund i 1994.

Elsi er fire år første gang vi møter henne, og vi følger hennes oppvekst gjennom mellomkrigstid, under 2. verdenskrig og helt frem til vi nærmer oss 1960. Hun bor sammen med sine foreldre og storebror i en trang liten leilighet på St.Hanshaugen i Oslo, hvor vi følger hennes utvikling fra barn til voksen. Vi opparbeider oss kjennskap til både familien, venner og naboer. Venner og kjærester.

Elsis trang til løsrivelse er sterk, men fokuset på kvinnefrigjøring er minst like markant. Det handler om mer enn å flytte ut av barndomshjemmet, og å motsi sine foreldre og ta egne valg. Det handler om oppgjør mot samfunnets normer. Aller sterkest er dette i den tredje og siste boken:

”Elsi Lund er en roman som står i det radikale bruddets tegn. Den handler om den definitive flukten fra det fengsel av konvensjoner og fastlagte forventninger som Elsi har vokst opp i. Den forteller om en frihetslengsel så sterk og smertefull og en livsappetitt så hensynsløs at den får alvorlige konsekvenser” (Kilde: Cappelen Damm)

Likt og ulikt

Det er ikke uten grunn jeg slår sammen Skyskraperengler, Skyskrapersommer, G for Georg, Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund til ett innlegg. Likhetene er flere enn jeg klarer å komme på:

Hovedpersonen er en ung jente
Vi følger hovedpersonens oppvekst
Bøkene kan leses som en triologi
Handlingen er lokalisert til Oslo
Bøkene er mer eller mindre selvbioGRAFISKe
Bøkene skrives i tredjeperson
Historiene leses ut fra hovedpersonens synsvinkel
Bøkene reflekterer hovedpersonens alder og modenhet
Bøkene gir oss et viktig tidsbilde
Hovedpersonen ønsker å bli forfatter.

Akk, hvor likt kan det egentlig bli? Hva er forskjellen?

Det mest åpenbare er jentenes bosted og alder. Elsi er fra vestkanten, Tove er fra østkanten. Elsi møter vi mens hun enda er et lite barn, og følger henne til hun er langt eldre enn alderen Tove er i når vi forlater henne. Tidsepokene er også vesentlig forskjellige: Elsi forlater leseren når Tove trer inn i vår leseverden. Elsi Lund-bøkene har et mer gammelmodig språk enn Skyskraperromanenes mer livlige og humoristiske språk.

Hva mer?

Tove skriver om Tove, Bjørg skriver om Elsi. Likhetstrekkene mellom forfatter og hovedperson er overveldende. – Så har også i det minste Tove innrømmet selvbiografiske trekk. Lesermessig blir dette en fin bonus, man blir litt ekstra nysgjerrig.

Nostalgien i disse oppvekstromanene er viktige for leseren, i alle fall når man leser bøkene i voksen alder. Samtidsbildet vi, både unge og eldre, får innblikk i, er viktig langt utover det rent nostalgiske. Det er viktig og nyttig. Særlig Elsi Lund-triologien glitrer med sine tidstypiske begrep og artikler. Her forsynes leseren med alt fra bindmerker til sigarettmerker, restauranter og aviser. Til forskjell toner Tove Nilsen dette ned til det minimale. Dette uttalte hun i et intervju i Dagbladet, rett etter utgivelsen av G for Goggen:

”Disse bøkene er ikke nostalgiske. Jeg er overhodet ikke interessert i tilbakeskuende eller nostalgisk litteratur. Jeg kunne lagt handlingen i boka til 1997. Når jeg velger å skrive om året 1964, er det fordi jeg føler at jeg har hatt en uframkalt film fra denne perioden oppe i hodet mitt. Skrivingen har vært som en framkallingsprosess der en masse visuelle detaljer kommer til syne.”

Det er vrient å komme på flere ulikheter, eller mindre grad av likheter, enn overnevnte. Jeg mener, hva har jeg vel å stille opp med når jeg reagerer selv på likheten mellom bøkene. Skyskraperengler og Skyskrapersommer sier seg selv. Den tredje heter G for Goggen(((Alarm))). Hva skjedde med denne tittelen? Små nøkler store rom og Poplene på St.Hanshaugen er småpoetiske og forstås kun utelukkende ut fra bøkenes handling. Elsi Lund (((Alarm))), den siste boken, er en tittel som er så forskjellig fra de to andre som det er mulig å få det. Si meg, gikk man tom for fantasi?

Tove vs Elsi

Er disse bøkene lesverdige også i voksen alder? Er det kun mimringen som gjør bøkene interessante, eller representerer bøkene gode leseopplevelser også for voksne? Nostalgi eller dyptpløyende handling?

- Og hvem er egentlig best?

Skyskraperengler leste jeg i fjor, de to neste tidligere i år. Det skulle gå to og en halv bok før jeg ble fullstendig oppslukt. Vendepunktet ble Goggen. Tenk at det er mulig å bli så glad i en romanskikkelse! Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar til å gi slipp.

- Frykten for å få mine mistanker bekreftet har likevel til nå holdt meg borte fra Nede i himmelen. Jeg orker ikke gi opp håpet om at han skal få orden på livet sitt, at noen tar vare på ham. Bipersonen har hos meg blitt hovedpersonen. Tove Nilssen utfører et pent stykke magi.

Bøkene om Elsi leste jeg denne måneden. Sammenhengende. Kanskje ikke helt heldig:

Elsi grep meg mest i de første bøkene, men jeg mistet litt taket på henne i siste bok. – Motsatt av Tove-bøkene, altså. Kanskje det skyldes at Elsi mistet grepet på seg selv, samtidig som Elsi Lund var en evig gjentakelse av tidligere episoder i de andre bøkene, og nostalgisk namedropping som godt kunne vært unngått. Jeg ble ferdig med Elsi Lund etter siste side, men Tove og Goggen vil jeg aldri bli helt ferdig med.

Jeg håper bare ikke at Nede i himmelen vil få meg til å gi slipp på dem.

En liten kuriositet på tampen

At både Bjørg Vik (Små nøkler store rom) og Jo Nesbø har fått Bokhandlerprisen er som en bagatellmessig sammenligning å regne. Her er det nemlig mer å hente:

Pappaen til Elsi jobber på Schrøder, som for øvrig er stamkafeen til Jo Nesbøs antihelt Harry Hole.

Flere sammenligninger?

Bjørg Vik utga i 1978 et skuespill med tittelen Sorgenfri. I 2003 utga Jo Nesbø en Harry Hole-krimroman med samme navn.

Lest i 2011-50 La kloden spinne

2011-08-04T20:47:00.002+02:00

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke meg for å yte boken rettferdighet. La meg få begynne med å sitere forfatterens etterord:

“Litteraturen kan minne oss på at ikke alt liv allerede er nedskrevet. Det finnes fortsatt mange historier som venter på å bli fortalt.”

La kloden spinne, av Colum McCann

En augustmorgen i 1974 balanserer en ung mann på line mellom World Trade Center-tårnene. På gatene under samles en voksende skare newyorkere. De ser med forbløffelse på den lille skikkelsen høyt der oppe, som ikke bare spaserer på linen som er spent opp mellom tårnene, men også løper og danser. På gateplan går livet videre, og vi møter et knippe av New Yorks menneskeskjebner i denne boken som på en og samme tid skildrer en by, en tid og et folk. (fra bokomslaget)

Mannen på linen er ingen hovedperson. Langt i fra. Likevel gjenspeiler hans stunt, hans ferd over linen mellom Word Trade Centers to tårn, det dyrebare håpet, den tandre troen. Eller som en slags brobygger, om du vil. Ja, hvorfor ikke.

“Et menneske høyt til værs mens flyet forsvinner, tilsynelatende inn i kanten av bygningen. En liten flik av historien møter en større. Som om mannen på linen var et varsel om det som skulle skje senere. Tiden og historien som trenger seg på. Punktet der fortellingene braser sammen. Vi venter på eksplosjonen som aldri kommer. Flyet passerer, mannen der oppe når frem til den andre enden av linen. Ingenting kollapser.”

Jeg ønsker å sitere fra boken for å vise dens styrke og inderlighet, men et sitat blir så nakent uten å fortelle om omstendighetene rundt. Ta med bakgrunnen. Akkurat som en person ikke kan beskrives uten å ta med dens fortid eller dens omgangskrets.

De mange historiene fortelles gjennom en håndfull mennesker. Noen gjør større inntrykk enn andre. - Slik som Tillie. Det er noe desperat og likevel så stolt over hennes fortelling som skiller henne ut fra de andre. Ikke at hennes historie er vondere og mer hjerteskjærende, men fordi de andres historier er så lavmælte:

Corrigan. Lara. Jazzlyn. Gloria. Ciaran. Solomon. Claire…

Det vakreste er likevel å se, lese, hvordan historiene varsomt og nesten umerkelig sirkler seg inn i hverandre og gir de en styrke og inderlighet som nærmest slår deg ut. Du mister pusten.

“Moren vår pleide å innlede historiene sine med egne påfunn: "Det var en gang for lenge siden, ja, for så lenge siden at jeg ikke kunne ha vært der, og hvis jeg var der, kunne jeg ikke være der, men jeg er her, og jeg var ikke der, men jeg skal fortelle likevel: Det var en gang for lenge siden..." og så kastet hun seg ut i en historie hun selv fant på, fabler som sendte broren min og meg til forskjellige steder, og vi våknet om morgenen og lurte på om vi hadde drømt forskjellige deler av samme drøm, eller drømt det samme, eller om drømmene våre i en underlig verden hadde overlappet hverandre og byttet plass, noe jeg uten videre ville ha gjort (...)”

Alle disse menneskene, hele denne store byen, som lever isolert men likevel sammen. Et usynlig nett som fortsetter å spinne og spinne. Alle disse menneskene, byene, landene, samfunnene som fortsetter å eksistere på tross av og på grunn av, på kryss og tvers, alene og i samhørighet. Kloden spinner videre.

Philippe Petit, 7. august 1974. - På strak line mellom tvillingtårnene.

Lest i 2011 - Sommerferielektyren

2011-08-01T13:48:00.002+02:00

Hva har så jeg gjort i ferien? Jo, jeg har tilbrakt tre fantastisk deilige uker i Costa Tropical, omtrent det eneste stedet i Europa som har hatt sammenhengende solskinn og 30 grader hele sommeren. Sånt kan man like, selv om man er gjennomført sofagris, latsabb, sjokoholiker og boknerd. Strandliv, bassengtilværelse, svettetokter, katedralspotting, grottevandring, pizzaeting, mojitoslurping og aloe vera-smøring ble kombinert med lesing av ni bøker. Noen tok jeg med hjemmefra, og andre fant jeg i utleierens spennende bokhylle. Here goes:

Den som reddes kan, av Sophie Hannah

Hvorfor?

Boken hadde jeg så vidt påbegynt hjemme før avreise, slukte store deler av den på flyturen og fullførte dagen etter. En stor og tjukk bok som ble ferdiglest før jeg visste ordet av det. Denne var jeg så heldig å motta fra en ansatt i forlaget, vel og merke uten krav eller uttalt ønske om omtale.

Hva?

Sally Thorning forlater mann og barn og tilbringer en uke på spahotell sammen med Mark Bretherick. Vel hjemme igjen fortrenger hun affæren og forsøker å overleve hverdagens kjas og mas. En kveld handler nyhetene om kun en sak: Mark Bretherick er myrdet. Som om ikke det er nok: Bildet av Bretherick er ikke av samme mann som hennes forhenværende elsker. Sally er involvert. Veldig involvert.

Derfor:

Her er massevis av humor og sarkasme blandet med forfølgelsesvanvidd og mordmysterie. Forfatteren har sjonglert denne blandingen med å nokså strengt fortelle historien ut i fra flere hold, men i rimelig kronologisk rekkefølge. Her gjør forfatteren seg sårbar, for de ulike kapitlene er litt for like språklig sett. Eksempelvis finner vi den samme sarkasmen og rappkjeftheten hos Sally som ved politistasjonen. Dette er nok bokens største svakhet; jeg ønsket meg et større skille, en større forskjell, siden boken ble inndelt slik den engang ble. At forfatteren neppe har særdeles gode kunnskaper om en morders psyke, er en annen sak. Troverdigheten er ikke på topp, men plottet viste seg å slettes ikke være like platt og tafatt som jeg først trodde. Det skulle vise seg å være riktig så underholdende og en skikkelig page-turner. Damekrim på godt og vondt, og absolutt ikke så hakkande gale.

Ved Chesil Beach, av Ian McEwan

Hvorfor?

Dette er den første boken jeg leser av Ian McEwan, en forfatter som er meeeget i ilden for tiden. Tydeligvis ikke den beste i hans forfatterskap, men jeg har intet å sammenligne med og kunne ikke annet enn å la meg storveies begeistres.

Hva?

En novelle kjennetegnes i korte trekk av få personer, avgrenset sted og innenfor en kort tidsramme. Chesil Beachs 150 sider foregår ved et strandhotell, omhandler et nygift par og handlingen varer i et døgn. Avslutningsvis får vi vite hvordan mannen taklet dette døgnet i ettertid.

Derfor:

Jeg røpte meg allerede under ”Hvorfor”, men gode ting kan aldri fortelles ofte nok: Jeg lot meg storveies begeistres. Stemningen er ytterst intim. Edward og Florences nervøsitet og ubehag er til å ta og kjenne på. Deres tanker, deres utalte ord, den andres fortolkning og reaksjon, samhørigheten og misforståelsene – Jeg lot meg fascinere dypt av forfatterens evne til å se saken fra begges ståsted. Denne boken kan definitivt leses om igjen og om igjen og om igjen i all evighet.

Nattmennesket, av Andre Bjerke

Hvorfor?

De dødes tjern er sånn cirka verdens skumleste film, og boken er ikke ille den heller. Nattemennesket av samme forfatter fikk jeg av ei knakende god dame som etter eget sigende egentlig ikke turte å kjøpe bok til meg. Vel, hun lyktes!

Hva?

Bokens forteller er Bernard Borge (…) som sammen med en håndfull andre nære og kjære blir invitert av hans fetter Helge Gårholm til hans gods. I et par sommeruker skal forsamlingen hygge seg i munter passiar, dyptgående diskusjoner, danne nye allianser og intime forhold, nyte lange nattetimer sammen med fyll og spetakkel. Det skulle bli mer spetakkel enn forventet: En morgen finner gjestene Helge myrdet på sitt eget værelse. Borge henter inn to gode venner, en politietterforsker og en psykoanalytiker.

Derfor:

Bokens tittel er hentet fra den gamle overtroen om varulver, og med det er det gitt at boken inneholder en god dose mystikk. Det er likevel psykoanalysen som vektlegges i denne krimperlen. Dialogene, de omstendelige beskrivelsene og språket i seg selv er en ren fest. Skuffelsen er likevel ikke til å unngå når min hovedmistenkte er den skyldige. Her må jeg, i rettferdighetens navn, skyte inn at det ikke er målet som er det viktigste, men veien til målet. (Prøver iherdig ikke å være skuffet)

Reiser – Fire fortellinger, av Herbjørg Wassmo

Hvorfor?

Wassmo presterte med Reiser sin første novellesamling. Fire fortellinger på rundt 50 sider hver hvorav temaet nødvendigvis er reiser. De romaner av Wassmo jeg har lest, har jeg likt veldig godt. Veldig, veldig godt. Reiser lyste rødt mot meg fra bokhyllen, og det totale fravær av baksidetekst på coveret pirret nysgjerrigheten ytterligere.

Hva?

Jeg gjøv løs med godt mot og kunne ikke annet enn å like godt de to første. Den tredje var en pine å komme seg igjennom, og den fjerde husker jeg ikke engang. La meg derfor konsentrere meg om de jeg faktisk likte. Den første novellen omhandlet en godt voksen kvinne på leilighetsjakt. Forlatt av sin mann må hun starte opp på nytt. En rolig fortelling uten de store høydepunktene, men med ettertenksomhet og forsiktig fremtidshåp. Den andre novellen var langt mer brutal da den handlet om en kvinne døende av kreft. Veien mot døden er også en reise, og Wassmo beskriver denne ferden med troverdighet og brutalitet. Nakent og frodig på samme tid.

Derfor:

Halvveis, men ikke godt nok. Så vidt verdt tiden det tok siden dette ikke er en av hennes mursteiner, uten at det dermed er sagt at jeg anbefaler andre å lese novellesamlingen.

Trylleglasset, av Torborg Nedreaas

Hvorfor?

Kvinnen bak fantastiske Av måneskinn gror ingenting er også kjent for fortellingene om Herdis. I Trylleglasset møter vi henne for første gang.

Hva?

Dette er ingen roman i vanlig forstand men defineres som novelle. Her møter vi ikke bare Herdis, men også Gusta, Finn og alle de andre barna i nabolaget. Hver eneste av barna har sin historie og sine kamper å kjempe. Hver eneste av barna gir meg klump i halsen. Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i.

Derfor:

Nedreaas briljerer nok en gang, og kanskje enda mer i nevnte bok i innledningen. Trylleglasset gjorde et mektig inntrykk på meg. Jeg gråt og gråt, både av ren empati overfor barna og deres skjebner, men også fordi at boken ble ferdiglest.

Jernvognen, av Stein Riverton

Hvorfor?

Det formelig stod navnet mitt på denne lille boken i leilighetens spennende bokhylle. Det skulle da bare mangle at jeg ikke ville lese en bok av selveste Riverton. – Og slik ble det.

Hva?

Bokens jeg-person tilbringer sommeren på et lite pensjonat da gjestene plutselig en dag blir dypt rystet. En mann blir funnet drept, og en av gjestene telegraferer straks til privatetterforskeren Asbjørn Krag. Mistanken rettes mot feriegjester så vel som beboerne ved stedets gods, men snart begynner ryktene å gå om en mystisk jernvogn som ingen har sett men kun hørt. Kan Krag løse mordgåten?

Derfor:

Språket er til å juble av, grunn alene til å nikose seg boken igjennom. Handlingen på sin side inneholder det lille ekstra grøss-på-ryggen-kaliber som opprettholder det gode inntrykket. Nedturen kommer når man forstår at mistanken man hele tiden har hatt viser seg å stemme.

Til Sibir, av Per Petterson

Hvorfor?

Som selvutnevnt Petterson-elsker på min hals var det strengt tatt på høy tid å lese mer enn en bok av han. Så høyt elsket jeg Ut og stjæle hester at jeg trykket forfatteren hemningsløst og fullkomment til mitt bryst. Fallhøyden da jeg tok Til Sibir ut av bokhylla var derfor særdeles stor. Abnorm.

Hva?

Vi følger den kvinnelige hovedpersonen hvis navn ikke nevnes fra 10 årsalderen til hun fyller 23 år. Drømmen om å reise til Sibir etableres i ung alder, og forsterkes av broren Jesper sin utfartsstrang og eventyrlyst. Jesper er hennes bror, den nærmeste og hennes helt. Dette fortsetter han å være, til tross for hennes utvikling aldersmessig, historiens gang og endrede sosiale rammer.

Derfor:

En aldeles nydelig bok! Petterson begynner å gjøre seg fortjent til min nesegruse begeistring. Historien fortelles i fortid, og selv om hendelsene som beskrives tidvis er i seg selv fine og gledelige, beskrives disse med vemod og sår ettertanke, at man konstant gruer for hva som kommer. Man vet det ikke ender godt, men man vet ikke helt hva. Litt etter litt vet man mer, men enda ikke alt.

Dama som gikk på dører, av Roddy Doyle

Hvorfor?

Jeg har brukt nesten to somre på å overse en bok jeg aldri har hørt om av en forfatter jeg heller aldri har hørt om. Likevel, i mangel av andre bøker på mindre enn 500 sider (to dager igjen av ferien tillot ikke mursteiner), kikket jeg litt på omslaget og oppdaget at forfatteren står bok boken bak filmen The Commitments. – Hvis film jeg i min tid elsket dypt og hardt. Booker-prisen har han også fått, riktig nok for en annen bok. Vips, begynte jeg selvsagt å lese.

Hva?

Boken forteller om Paula Spencer, tidligere O’Leary. Som 16-åring kapret hun byens hotteste bad boy, og de innledet et intenst kjæresteforhold. Dette varte helt frem til bryllupsreisen. Et skrubbsår her, et blåmerke der, en brekt finger, en vond rygg… Det endte aldri med det første såret eller den første blåveisen. Det ble mer og mer, stadig styggere og vondere. Stadig farligere. Når Charlo ser på eldstedatteren med et blikk Paula kjenner igjen, kaster hun ham ut av huset. Endelig får hun nok. – Men flaskene blir igjen i huset.

Derfor:

Doyle forteller Paulas historie med en solid dose galgenhumor. Det er ikke til å unngå å dra på smilebåndet tross beskrivelsene som bokstavelig talt gir leseren en knyttneve i magen. Alt fungerte ikke 100 prosent, muligens fordi jeg slet med å godta humoren. Det ble en utfordring jeg ikke helt var komfortabel med, men som på ingen måte gjør boken dårligere.

Livet er et annet sted, av Milan Kundera

Hvorfor?

Boken tok jeg med hjemmefra og sparte helt til the bitter end. Kom meg halvveis og vel så det før jeg forlot flyet på Gardermoen. Opprinnelig ble boken rasket med fra et loppemarked i håp og tro på at denne var like uforglemmelig som Tilværelsens uutholdelige letthet.

Strengt tatt gikk jeg på kraftig overtid med denne boken. Ikke bare på grunn av hendelsene 22.juli hvor også min verden stoppet litt opp, men også fordi jeg er tilbake på jobb og – ikke minst – på grunn av hva jeg kommer til å fortelle om under ”derfor”. Derfor.

Hva?

Jaromils mor legger ord i hans munn og henger opp hans dikt på veggen. Hun sluttet vel egentlig aldri med dette. Vi følger vidunderbarnets (og han er selvsagt fullstendig klar over hans vidunderlige evner) oppvekst i Praha frem til hans endelikt. I bakgrunnen følger vi revolusjonen. Sympatisk er neppe en passende betegnelse på vår antihelt, men han har sine stunder.

Derfor:

Jeg likte mye. Jeg likte selve grunnideen; fortellerstemmen analyserer og diskuterer Jaromils person og omstendighetene som har formet ham. Ironien er tilstede i hver bokstav og setning. Anekdoter i parantes florerer og gleder. Likevel kjedet jeg meg mer enn jeg gledet meg. Jeg klarte ikke fullt ut å engasjere meg i historien.

Lest i 2011-39 Orkideens hemmelighet

2011-06-30T18:40:00.003+02:00

La meg fortelle om mitt forhold til orkideer.

En gang for overraskende mange år siden (det føles som det var i går, les: jeg begynner å bli gammel) fikk jeg en søt liten orkide av min bror. ”Kjære vene, hvordan skal nå dette gå” tenkte jeg med meg selv. Jeg er ikke kjent for å ha grønne fingre. Ikke nok med det, det er attpå til en underdrivelse. Jeg leste meg opp til stell av orkideer, og vannet trofast min lille søte orkide med et eggeglass vann en gang i uken.

Etter et halvt år var den like liten og søt, og jeg hadde vondt for å forstå hvorfor de andre knoppene ikke skulle forvandle seg til vakre blomster. Strengt tatt hadde jeg vel vondt for å forstå hvorfor planten aldri døde heller. Ikke for det, jeg gledet meg stort over å holde liv i en plante og begynte så smått å skryte på meg grønne fingre. Vel, denne skjebnesvangre dagen, ett halvt år etter mottatt blomst, skulle jeg tørke støv av den. Takk for at du leste akkurat denne linjen, mamma. Jeg gjentar: Ett halvt år etter mottatt blomst, skulle jeg tørke støv av den. Jeg hadde nok tørket støv av den før også, jeg liker å tro det, men i alle fall: Denne dagen tok jeg litt ekstra hardt i. Jeg hadde fått forferdelig bange anelser.

Jeg knep i et av blomsterbladene. Hardt. Med neglene. Og hva skjedde? Ikke noe! Der og da falt verden sammen. Jeg innså at i ett halvt år hadde jeg vannet og stelt og sullet med en plastblomst. Verden vil bedras.

Like hjerteskjærende som min lille orkidefantasiverden er boken Orkideens hemmelighet.

Orkideens hemmelighet, av Lucinda Riley

For en tid tilbake var jeg så heldig å få invitasjon til mingleparty hos Cappelen Damm, som med tilstelningen skulle gjøre blest om Lucinda Riley og hennes roman Orkideens hemmelighet. Jeg hadde dessverre ikke muligheten til å dra dit, men boken fikk jeg uansett tilsendt. Nå er boken lest. Edit: Nå er boken slukt.

Forlaget skriver:

Et gripende slektsdrama med handling fra England og Thailand.Som barn tilbrakte Julia Forrester mye tid på det gamle godset Wharton Park, der bestefaren hennes var gartner og dyrket vakre orkideer. Når en tragisk ulykke rammer Julias familie, vender hun tilbake til de vakre omgivelsene rundt Wharton Park. Kit Crawford er arving til godset og er i gang med å pusse opp eiendommen. Funnet av en gammel dagbok blir nøkkelen til en kjærlighetshistorie som i sin tid nesten ødela Wharton Park.Like før andre verdenskrig bryter ut, bor det unge paret Olivia og Harry Crawford på Wharton Park. Når krigen kommer, må Harry forlate familien for å kjempe for landet sitt. Skjebnesvangre hendelser skal komme til å få konsekvenser også for de neste generasjonene.

Drøyt 500 sider med kliss. Ingen skal si at jeg hadde skrudd opp mine forventninger: Jeg hadde definitivt mine bange anelser. Etter å ha slitt i et par uker med en murstein om Kina, passet det likevel greit med søtsaker. Jeg iførte meg et ironisk glis, himlet med øynene og satte i gang.

Delvis stemte mine fordommer. Jeg var pinlig berørt gjennom store deler av boken. Her var det sjenerende skrivefeil og gjentakelser av ord og uttrykk, men siden jeg leste et leseeksemplar skal jeg forsøke å ikke fokusere på dette. So help me God and nuff said. Det var uansett strengt tatt ikke pinlig, bare irriterende. Det som var skikkelig pinlig var all hjertesmerten og mangelen på grundige personlighetsanalyser.

Hjertesmerten, du liksom. Drama og hjerteskjærende kjærlighet gjorde dette til en skikkelig klissete bok. Slikt blir jeg flau av. Pinlig berørt.

Tulla!

Eller. Neida, så. Vet dere? Jeg digget det! Jeg tvang meg ned fra pidestallen og lot meg drukne i all romlemantikken, jeg leste og leste og leste. Fniste og rødmet. – Og leste litt til. Vips var boken ferdiglest, og jeg hadde tatt meg i både å snufse og le. Shame on me, i dobbel forstand.

1) Fordi jeg er litt boksnobbete.
2) Fordi jeg likte denne boken selv til tross for alle feil og mangler.

- Men det er jo som kjent slik også kjærligheten er. Bøker trenger ikke alltid å GI leseren noe annet enn ren underholdning. Dette er perfekt strandlektyre eller som pauselesing mellom romaner som boksnobberen i meg vil hevde er langt mer viktige og interessante. Dette er langt ifra en bok som havner på topplisten min over fantastiske leseopplevelser, eller som jeg virkelig vil huske i årene fremover. Den dugde der og da, og det var nettopp det jeg trengte. Det kommer til å være mer enn nok av kvinnemennesker der ute som vil trykke romanen til sin bryst, akkurat slik som romaner av Victoria Hislop og Kate Morton har opplevd å bli lest og elsket. Likhetene er mange: Kjærlighet og dramatikk, fortid og nåtid. Dere kan vel tenke dere. Oi, best å avslutte før boksnobberen i meg overtar.

La oss heller gå tilbake til utgangspunktet:

Plastorkideen har jeg fremdeles. - Og like fremdeles setter jeg pris på den. Jeg har også en annen orkide. En stor orkide som attpåtil er ekte. Den har knopper som brister, som bretter seg ut til å bli vakre blomster. Blomster som med tiden visner. Etter noen måneder dukker nye knopper opp. Igjen og igjen. Min ekte orkide er vakker. Min plastorkide er søt. Begge gir meg glede, selv om kvaliteten ikke kan sammenlignes. – Akkurat som bøker.

Lest i 2011-37 Simon og eiketrærne

2011-06-17T11:37:00.002+02:00

La meg fortelle deg om en vakker fortelling. Simon og eiketrærne er en vakker, rørende, trist og vidunderlig bok vel verdt å lese. – Men ta deg tid. Her er det rom for filosofering.

Simon og eiketrærne, av Marianne Fredriksson

Boken handler om Simon og hans oppvekst i Gøteborg under 2. verdenskrig. Simon er jøde og adoptivbarn i en sosialdemokratisk familie. På skolen treffer han Isak, jøden fra Berlin som med nød og neppe har sluppet unna nazistenes klør. Gjennom ham og hans familie kommer Simon nærmere sin jødiske arv. Men selve grunnfjellet i Simons verden er Karin, adoptivmoren, som dominerer hjemmet med sin trygghet og varme.

Vi følger Simon og Isak fra tiårsalderen til de nærmer seg tretti år. Prosessen de går igjennom fra barn til voksen er det essensielle i hele romanen. De går fra å være skolekamerater til brødre og til mer perifere venner. Guttene er og blir ulike, og motsetningsforholdet er givende og samtidig vanskelig. Simon, oppvokst i enkle kår, er den intellektuelle og begraver seg i bøker og søker svar i naturen. Overklassegutten Isak tiltrekkes tvert om av fysisk arbeid. De søker til hverandres familier, fra hverandre og likevel mot hverandre.

Handlingen foregår i og rundt Gøteborg før, i og etter 2. verdenskrig. Her opplever vi både skjult og åpent jødehat. Simon kjenner på dette og aner at noe holdes skjult for ham. Han ser annerledes ut enn de andre, naboer forvirrer ham med hentydninger, han har drømmer han ikke kan forklare, og han dras hele tiden til Isak og hans far.

Isaks far Ruben er den som øyensynlig betyr mest for Simons søken etter sin egen identitet. Det er likevel Simons adoptivmor Karin som er den viktigste personen for hans oppvekst. Hun representerer det grunnleggende gode og er den som kjærlig tar seg av begge guttene. Karin er en svært sterk morsfigur som undergraver seg selv og lider under dette. Ubevisst hemmer også hennes sterke kjærlighet guttenes forhold til andre.

Både Simon og Karin søker ut i naturen. - Ut til eiketrærne som lytter og gir råd i det stille. En dag tar Simon farvel med barndommen og går aldri mer ut til trærne:

I mange år ville han gruble over hva det var han hadde avsverget denne dagen, langt borte fra barndommen. Når han ble tjue ville han få en anelse om det, og siden kom han til å tilbringe livet med å prøve å erobre det tilbake.

En oppvekst krever løsrivelse. Marianne Fredriksson gir leserne et bilde på dette ved Simons oppgjør med trærne. Eiketrærne symboliserer menneskets behov for noe guddommelig. Nå må Simon famle videre i livet alene. Samtidig trekkes Karin for første gang til trærne. Nå er det hun som trenger noe eller noen å lene seg til.

Behovet for Gud eller noe guddommelig, en sterk kraft som ikke kan forklares men bare er der, er viktig. Fredriksson er tydelig på at veven hun spinner i sin historie kan forklares: ingenting er tilfeldig og alt henger sammen. Dette gjenspeiles både hos personene, deres personligheter og deres forhold til hverandre.

Noen kritiserer dette for å være overtydelig, men jeg mener dette er bokens store fortrinn. Personligheten til de ulike personene og deres samspill er det som virkelig gjør boken.

Aller sterkest var kanskje alle disse mystiske mannsfigurene Simon både drømmer om og møter på sin vei. Alt er ikke åpenbart med en gang, men vi forstår mer og mer etter hvert som vi leser. Selvsagt kan også disse personene forklares.

– Vi forstår mer og mer etter hvert som vi vokser opp, får stadig nye erfaringer og kan høste kunnskap av disse. Igjen går gjennom livet som allvitende, uansett alder, for det er ingen grense for hvor mye kunnskap og erfaring vi kan høste som gjør oss rikere. På samme måte fortsetter også boken å vokse, lenge etter siste side.

Lest i 2011-35 Søsteren min på peishylla

2011-06-09T08:30:00.008+02:00

Det var veldig viktig for meg å være med i denne runden av Bokbloggturneen. Da jeg fikk beskjed om at jeg var trukket ut til å være med, jublet jeg høyt. Da jeg leste hvilken uke jeg skulle legge ut omtale på, begynte tårene å renne. Dette blir en personlig bokomtale. Jeg ønsker det, jeg trenger det, og det føles naturlig.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. En av søstrene til bokens Jamie er på peishylla. En urne med aske. Jentene mine ble født 9. juni for åtte år siden. Bilde av dem henger på veggen.– Nettopp derfor håper jeg dere tar dere tid til å lese denne omtalen.

Jeg er noen dager for tidlig ute, tilgi meg. Askeladden var før meg i rekken, og Marielle er etter. Bokbloggerne har vært litt uenige. Selv elsker jeg boken, den traff meg midt i hjertet. Her er hvorfor:

Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Ti år gamle Jamie har nettopp flyttet til et nytt sted sammen med faren og søsteren sin fordi de trenger en ny start. Fem år tidligere ble søsteren hans Rose drept av en terror-bombe. Familien går i oppløsning, men Jamie gråter ikke. Ikke en eneste gang.

Sorgen har mange ansikter. Storesøster farger håret rosa og tar piercing. Far drikker. Mor forsvinner. Familiebildet går i tusen knas og ingen makter å lime bitene sammen. På peishyllen står urnen med Roses aske. Peishyllen er et tempel og husets midtpunkt. - Sorgen er husets midtpunkt. Alt som ikke ble, og alt som skulle ha vært.

Han var bare fem da Rose døde. Alt rundt ham dreier seg om sorgen over henne, men selv føler han ingen sorg over søsteren.

”Du må savne henne veldig”, sier de som ikke forstår. De som ikke forstår at de gir ham dårlig samvittighet. For hvordan kan han vel sørge over en søster han ikke husker?

"En dag fikk jeg i lekse å beskrive noen som betyr mye for meg, og jeg brukte et kvarter på å skrive en hel side om Wayne Rooney. Mamma tvang meg til å rive ut siden og skrive om Rose i stedet. Jeg hadde ikke noe å si, så mamma satte seg ned på den andre siden av bordet og var helt rød og våt i ansiktet og fortalte meg nøyaktig hva jeg skulle skrive. Hun smilte et sånt tåresmil og sa Da du ble født, pekte Rose på tissen din og spurte om det var en larve, og jeg sa Det der skriver jeg ikke i stilboka mi. Mamma sluttet å smile. Det dryppet tårer fra nesa hennes ned på haka, og jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg skrev det ned likevel. Noen dager etter leste læreren stilen min høyt i klassen, og jeg fikk en gullstjerne av henne og ble ertet av alle de andre. Larvepikk, sa de."

Jamie sørger over ikke over søsteren, han sørger over sorgen. Jamie sliter hjemme og han sliter på skolen. Hjemme har han Jas, på skolen har han Sunya.

Jamie finner en venn i Sunya. Han har aldri hatt noen egentlig venn før. Ikke på ordentlig i alle fall. - Om man ikke teller med en venn han hadde i fire dager, da. Endelig er det noen på skolen som ser ham, som liker ham, som vil være sammen med ham. Sammen redder de hverandre og finner gjensidig trøst og støtte. Sunya er tilsynelatende urokkelig optimistisk, selv om vi tidlig forstår at hun har sine egne utfordringer. Som muslimsk jente med hijab blir hun et naturlig mobbeoffer. Hun viser aldri at hun er lei seg, hun nekter å være noe offer, men Jamie ser at hun gjemmer seg på do. I det skjulte utfører de hver sin besynderlige hevn. Jamie er Spiderman og Sunya er M-jenta. De er et umakent par, men like fullt: de trenger hverandre. Med superkrefter skal de kjempe på de godes side, mot de onde, og kjempe på løvetenners vis.

- Men Sunya må skjules. Hun kan aldri være med Jamie hjem, og han kan aldri fortelle om henne til faren. Faren hater muslimer. Han ser en terrorist i alle muslimer. Hver eneste muslim, barn som voksen, kvinne som mann, er i hans øyne medskyldige i Roses død. - Sorgen har mange uttrykk. Noen må bebreides.

Søsteren Jas er klippen som beskytter Jamie. Hun har mistet sin eneggede tvillingsøster. Hennes foreldre vil resten av livet minnes hennes søster, hun er en evig påminnelse over hva de har mistet. Sorgen forherliger den avdøde. Jas, den overlevende, vil aldri kunne blomstre. Rose var penere, Rose sang vakrere, Rose var edlere. Jas vil aldri kunne feire bursdagen sin, for bursdagen er også Roses dag. Hun har mistet sin tvilling, hun har mistet noe av seg selv. Ingen kan helt forstå, men Jamie klamrer seg til henne og Jas klamrer seg til ham. Om ingen andre stiller opp for søskene, skal i alle fall Jas ta vare på lillebroren sin. Denne søskenkjærligheten og samholdet er noe av det aller, aller beste med boken.

"Det må ha vært trangt med to babyer inni mamma. Det er sikkert derfor de ikke var så tett knyttet til hverandre. Jas har fortalt at Rose var sjefen og alltid måtte ha oppmerksomhet, og at hun gråt når hun ikke fikk det som hun ville. Det er bra det var hun som døde, sa jeg og smilte et sånt vennlig smil. Jas rynket pannen. Jeg mener, når en av dere først skulle dø. Hun begynte å skjelve på underleppa. Er det ikke bare litt fint å slippe å ha henne her spurte jeg. Jeg kjente at jeg ble litt sint. Det var Jas som hadde sagt at Rose var irriterende, ikke jeg. Prøv å se for deg en skygge som ikke hører til noe menneske svarer hun. Jeg tenkte på Peter Pan. Skyggen hans hadde det mye morsommere med Wendy når Peter ikke var med. Jeg hadde lyst til å forklare det til Jas, men hun hadde begynt å gråte, så jeg bare ga henne et lommetørkle og skrudde på tv-en."

Boken er sår. Det underliggende er vondt, til tider fryktelig vondt. – Men som med alt vondt her i livet, blir veien litt enklere å gå om man har en positiv holdning og et humoristisk syn på det meste. En tiåring kan være verdensmester i slikt. Man trenger ikke komplisere alt mer enn man må, men observere, fastslå og forsøke å gå videre. Jamie ser det underfundige og tragikomiske i det meste, og gir leseren flere smil enn tårer. Nydelig!

Boken er bygget opp som en monolog utført av tiårige Jamie. Jeg oppfatter monologen som svært autentisk og troverdig. Jeg elsker måten han løper fra det ene temaet til det andre. Det går i ett, akkurat slik det gjør for tiåringer flest. Denne flyten blir ikke mindre flytende (…) av at all tale er inkludert i selve teksten kun fremhevet med kursiv tekst. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende tidligere, men jeg likte det. Det passer ikke i en hver bok, for all del, men dette er i mine øyne et glimrende virkemiddel når boken er skrevet fra et barns ståsted. – Vel og merke når leseren er voksen. Jeg tror vel kanskje de yngste leserne hadde satt pris på litt mer markerte dialoger og litt flere avsnitt, for å gjøre lesingen enklere og lettere.

Temamessig er boken blytung. Sorg og omsorgssvikt hadde holdt i massevis, men forfatteren har maktet å inkludere også andre tema som rasisme, alkoholisme, mobbing, og problematikk rundt blant annet skilsmisse og religionsundervisning.i skolen. Det er mye å ta av, men det føles ikke som noen oppramsing. Livet er komplekst, også for en tiåring. Ingen åpenbar moralisme utenom lett filosofering og forsøk på toleranse, gjør dette til en fin leseopplevelse som passer både yngre og eldre.

Målgruppen er i følge forlaget 12-16 åringer. Særlig lavere enn det er neppe hensiktsmessig. Innholdet setter krav til leseren; man må ha opplevd litt for å lese mellom linjene. Slik sett tror jeg en voksen kan ha minst like mye glede og nytte av boken som en tolvåring.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror på Jamies monolog, at dette kunne ha skjedd og at fortellerstemmen er ti år gammel. Troverdigheten øker ytterligere ved at forfatteren har tatt utgangspunkt i en reell tragedie. Bombene eksploderte faktisk, noen mistet sitt liv, og noen mistet det kjæreste de hadde. Reaksjonsmønstrene er ekstreme, men ikke uvanlige. Dersom du tror dette ikke skjer, er det desto større grunn til å lese boken. Det er ubehagelig å lese om, man vil ikke tro det. Men det skjer. Det skjer faktisk.

For jo da, enten du liker det eller ei, dette har skjedd før, og det kommer til å skje igjen:

Plaget av en ufattelig traumatisk ulykke flykter moren fra hjemmet. Hun finner seg en ny mann og avskriver de gjenlevende barna fordi fortiden er for vond til å takle. Faren drikker mer og mer, for å glemme, for å fortrenge, for å søke trøst. – Men jo mer han drikker, jo mer sørger han. Han slukes av sorgen, og glemmer sine to gjenlevende barn. Sorg er egoistisk. Likevel, på godt og vondt, er han den eneste som i det minste forsøker.

"Bildet er fint nok, men det var kanskje litt drøyt å drive og kysse det. Pappa presset leppene mot hånden til Jas, og så hånden til Rose, og så hånden til Jas igjen. Så vakre navn sa han med en sånn skjelven stemme som var skikkelig irriterende. Jasmine og Rose. Han strøk over de gamle håndavtrykkene til tvillingene. Det er sånn jeg husker dem. Jeg ble forvirret og sa Jas lever fortsatt, men pappa hørte ikke etter. Han slapp hodet ned i hendene, og det ristet i skuldrene. Jeg fikk veldig lyst til å le, for han drev og hikket veldig høyt og veldig lyst, men jeg svelget latteren og forsøkte å tenkte på triste ting som krig og de barna i Afrika som har diger mage selv om de ikke spiser noen ting."

Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. Tvillingsøstre. Min sønns søstre, mine døtre, ble født 9. juni 2003. For akkurat 8 år siden, den dag i dag, døde den ene jenta. Min sønns søster, min datter. To dager senere ble jentene gjenforent. Min sønns søstre. Mine døtre. To timer er av og til et helt liv. Av og til er to døgn et helt liv.

Kjære vakre små, mamma og pappa og storebror savner og elsker dere for alltid. Gratulerer med dagen, Rebecca. Gratulerer med dagen, Nadia.

Kjære flotte gode fine gutten min, denne boken leste jeg for å forstå litt mer.

Lest i 2011 - Mai måned

2011-06-01T22:07:00.000+02:00

Det rakk å bli månedsskifte denne gangen også, gitt. Jeg føler jeg er inne i en uheldig trend. Nu vel. Lat oss ikkje gå inn i freistelse, don’t look back in anger.

I mai måned har jeg lest… Tja, jeg har i alle fall lest. Litt. Jeg som egentlig aldri blir stresset med mindre jeg må panikkryddevaskehylevrælekollapse, har blitt bestevenn med tidsklemma. Det er et hat-kjærlighet forhold. Nå har jeg vel strengt tatt, og det er viktig å være ærlig, hatt tid til å lese mer, men la oss nå ikke fokusere på tidvis lesevegring. Vi starter på nytt.

I mai måned har jeg lest himla få bøker. Oooooooh.

Hanumans maske – Eg elska ho – En sannsynlig historie – Søsteren min på peishylla – Sorgenfri

Miiiip. En hånd, bare. 1 - 2 – 3 – 4 – 5 bøker. Kanskje det ikke er så håpløst likevel, nå som jeg ser det svart på hvitt. Det er en klar forbedring fra årene jeg virkelig hadde lesevegring. Da var det ikke noe “fem bøker på en måned”. Da var det heller “en bok på fem år”. Ja, tenk dere… Det var grusomt, det.

Ja, også leste jeg litt i The New York Triology av Paul Auster. Det gikk bare ikke. Jeg måtte, skrekk og gru, avbryte. Senere, Ellikken, senere.

Jeg skriver meg rent bort her jeg skal skrible ned vettug månedsstatistikk. Apropos skribling: Mon tro om jeg var flinkere til å blogge enn til å lese?

Inbetween books / Lest i 2011-34 En sannsynlig historie / Lest i 2011-33 Eg elska ho / Lest i 2011-32 Hanumans maske / Lest i 2011 - April måned + Bonus

Jammen meg! Fem innlegg også, jo! Attpåtil 3 bokomtaler, og det er ikke så galt. Vi lar de to andre innleggene forbigås i stillhet. Jeg kunne kapret enda et innlegg, hadde jeg ikke pinglet meg ut av bloggstafetten Karin oppfordret meg til å delta i.

Mål og mening:
Jeg satte meg kun ett mål. Jeg skulle bli ferdig med Hanumans maske. Jeg greide det! *fanfare og konfetti* Jeg er også fornøyd med at jeg leste en bok på nynorsk OG at jeg nå har lest samtlige av Nesbøs bøker. Rubbel og bit. Nå gleder jeg meg abnormt til Gjenferd, som jeg akter å IKKE kjøpe for flere hundre kroner. Jeg har bursdag i juli, og det er alltids håp i hengende snøre.

Terningkast:
April var jeg voldsom raus med terningen. I mai er jeg ikke like ukritisk. Med Sorgenfri visste jeg hva jeg gikk til, Jo Nesbø er en evig favoritt. Jeg nikoser meg med bøkene hans, og denne var intet unntak. Søsteren min på peishylla gleder jeg meg virkelig til å blogge om, men det må jeg vente med til niende juni. En femmer skal den få, akkurat som Eg elska ho får. Vær så god :-) De to andre derimot gir meg rynkete nese. Hadde jeg vært gladere i terningkast på bøker, så…. Men vent! Jeg er jo egentlig ikke det!

Kjønn:
To mannebøker, tre kvinnebøker. Der har du meg.

Land:
Handling fra Thailand til tross, Hanumans maske er og blir en norsk bok. Det er selvsagt Sorgenfri også. Sverige har fostret forfatteren av den sannsynlige historien, og da gjenstår bare en engelsk og en fransk bok. I juni skal jeg litterært reise litt lenger vekk, jeg lover! (gisp)

Sidetall:
Jeg tror jeg har spart all verdens mursteiner til juni måned. Det må jo gå galt, selvsagt. I mai leste jeg en kort og fire lange-uten-å-være-murstein.

Tema:
Prostitusjon, narkotika, mord og mysterier. Sorg og savn. Destruktive tanker. Ran, hevn og mord. Det har ikke vært en spesielt morsom litterær måned dette her, men hei, det er slik jeg liker det.

Shop till you drop
April-innlegget avsluttet med en ellievill handletur på bokfronten, og gjett en gang hva jeg nå skal skrive!

Meg: Gjett da!

Meg igjen: Seriøst, det er ikke vanskelig å gjette!

Meg enda engang: Ah. Jeg har shoppet meeeeeeeeeeeeeer.

Dette er hva jeg fikk for en slikk og ingenting 1. mai:

Og dette er hva jeg fikk for en slikk og ingenting 29. mai:

Endelig skjønner jeg hva damene sier, når de klager over at de ikke har noe å ha på seg tross fulle klesskap. Jeg er mer der at jeg har fulle bokhyller men finner ingen bøker å lese. Stooooop the maaaaaaaadness.

Psch, det kan du tro. Aldri! ALDRI! Mere bøker, jeg vil ha mer bøker!

Everything about June

Labben fra Migrating Coconuts, som for øvrig ga meg verdens fineste bloggkompliment (TAKK!), satte meg forleden helt ut da jeg oppdaget at hun hadde begynt på Silmarillion. Jeg har enda ikke klart å komme meg lenger i prosessen enn å halvveis skule bort på sånn ca beliggenhet i bokhylla. Som om ikke det er nok har også Line begynt på sine forberedelser til å lese ferdig Ringenes Herre. Jeg fniser i skjegget, det er ikke til å unngå. Stakkar.

Etter Ingalills overbevisende anbefaling, startet jeg opp med Simon og eiketrærne. Denne skal jeg definitivt fullføre. Ville svaner må jeg også lese, for nå tror jeg hun jeg låner den av begynner å bli bekymret over at hun aldri skal få igjen boken sin. – Ja, også kom en kollega med Balansekunst. Herregudsåmangesider. Jeg har strengt tatt sagt til meg selv at jeg må lese Havets katedral før sommerferien også, og det nærmer seg med stormskritt.

Æh.

Inbetween books

2011-05-26T11:36:00.003+02:00

Jeg lever. Nå er det viktigste sagt, og jeg kan fortsette. Jeg leser ikke all verdens for tiden. Tror det skyldes at jeg har så mange uleste fristelser i bokhylla, at jeg blir stående perpleks og rådvill ute av stand til å foreta et valg. Kanskje dere kan hjelpe meg?

Her er godsakene jeg ikke klarer å velge blant (legg merke til mine fabelaktige paint-evner) :

Ville Svaner har jeg lånt, og jeg vet jeg burde velge denne først, men den er så himla stor. Samtidig kan jeg ikke begynne på Elsi Lund eller Tora uten å lese alle tre bøkene i et schwiiing. – Og hva om, gud forby, jeg ikke liker den første boken i disse triologiene? Tanken er vond og fæl. Skammen, kanskje, men er den for øyeblikket altfor tung for mitt hode? Enqvist har jeg ikke lest noe av tidligere, forventningene er skyhøye, men er jeg klar? Alice Hoffman, njæææh? Jeg klarer sikkert å komme på noen innvendinger mot Simon og Eiketrærne også.

Oh, handlekraftige mennesker. Redd meg fra boksperrehelvete...

Boken jeg har lest etter forrige blogginnlegg er en Bokbloggturnebok. For øvrig en bok jeg ble skikkelig innmari begeistret for, men siden jeg ikke kan uttrykke noe mer enn som så før 9. juni, lar jeg det være med skikkelig innmari begeistret. Det har vært litt ymse gjennom nevnte turne, men noen ganger får man altså slike perler som nevnte unevnte og perlen over alle perler Jasper Jones.

Innimellom har jeg knotet meg gjennom noen sider av Paul Austers New York-trilologi. Jeg vet den er bra, herav fins ikke et dugg av tvil, men med en konsentrasjonsevne lik -0 er ikke en engelsk bok noe for meg for øyeblikket. Jeg har, med bristende hjerte, lagt den bort. Dette strider mot all sunn fornuft og knuser alle mine prinsipper.

Derimot har jeg greid å lese litt mer enn bare et par sider av Jo Nesbøs Sorgenfri. Dette er den siste uleste boken av ham, og et av mine lesemål for 2011 var nettopp å lese denne boken. Wohey, jeg er straks i rute før Gjenferd endelig slippes ut på markedet! Lesetempoet, derimot, kunne ikke en snegle gjort saktere, og jeg setter antakelig ny månedlig lavrekord i antall bøker i mai.

Ironien er følgende utsagn: ”Hva? Har Eli lånt bok av deg? Hun kommer til å lese den ut på et par timer!” Akk ja. Akk nei.

Lest i 2011-34 En sannsynlig historie

2011-05-16T21:20:00.002+02:00

Etter å latt meg begeistre over Svik og Savn av Karin Alvtegen, kastet jeg meg nylig hemningsløst over hennes nyeste roman.

En sannsynlig historie, av Karin Alvtegen

“Helena får oppfylt en gammel drøm når hun og mannen kjøper en liten gård i Norrland for å drive et hotell. Men ekteskapet knaker i sammenføyningene, og snart er skilsmissen et faktum. Tilbake står Helena med hotellet, en ødelagt tilværelse og en ulykkelig tenåringsdatter. Finansmannen Anders' karriere har vært fremgangsrik. Men i takt med at pengene har strømmet inn, har tilværelsen blitt stadig mer meningsløs. På en landevei i Norrland utfordrer han skjebnen, lukker øynene, gir gass og tenker at nå får det gå som det går. Han våkner på sykehuset. Etter oppholdet der tar han inn på et lite hotell i en norrlandsk småby.“

Life and how to live it

Stort sett veksler fortellerstemmen mellom Helena og Anders. Begge med bagasje fra en vanskelig barndom. Noen minner er bearbeidede, andre er umulige å rømme ifra.

Helena er bedratt og sviktet. Mannen har flyttet ut og funnet lykken hos en annen. Samtidig som Helena gjør mer eller mindre vellykkede forsøk på å drive hotellet alene og forsone seg med et ødelagt ekteskap, skal hun attpåtil forsøke å fungere som mamma for datteren hvis tenåringshormoner er i full oppblomstring.

Anders har mer penger enn han kan bruke, men han finner likevel ingen lykke. Etter et selvmordsforsøk fører tilfeldigheter ham til Helenas lille hotell.

Våre erfaringer former oss som mennesker, på godt og på vondt. Det er dette som gjør oss så forskjellige og det er derfor vi håndterer utfordringer så ulikt. Noen ganger blir utfordringene så store at vi ikke finner noen løsning på dem. Av og til trenger vi hjelp fra andre til å se mulighetene.

Helena og Anders er ikke alene. I boken finner vi også Anna-Karin som sitter ensom og bitter i sin lille stue mens hun leter etter feil hos andre for å slippe å se sine egne feil. Vi møter også Helenas datter som lister seg på tå i sin ulykkelige ensomhet. Hun ønsker å flytte, men tør ikke i frykt for hva det vil gjøre med moren.

Alle er de ensomme. Alle har de mistet noen eller noe som har fått dem til å miste grepet om tilværelsen. Alle har de satt seg fast i en hengemyr av negative tanker og handlinger.

Lenger oppe i skogen bor bygdas original og einstøing. I en falleferdig rønne, uten sosial omgang og uten åpenlys rikdom, virker det likevel som han trives og har det godt. Hvor har han vel funnet lykken?

På sidelinjen finner vi Martin. Mannen som sviktet. - Men hvem sviktet egentlig hvem? Hvorfor og hvordan? Og hvem bestemmer hva som er et svik?

Det fins bestandig to sider av samme sak, og for å understreke dette benyttes altså dette velkjente virkemiddelet: Fortellingen drives frem fra de ulike hovedpersonenes versjon av hendelser, følelser og tanker.

Hvorfor dette er en bok du ikke trenger å lese

Handlingen falt ikke helt i smak denne gangen. Det gikk tregt, fryktelig tregt. Jeg kunne avbrutt boken flere ganger, men ren stahet gjorde at jeg ikke la den fra meg. En viss spenning oppstod mot slutten av boken og reddet helhetsinntrykket. Svakheten er at dette var for lite, for sent, og var over for fort. I begynnelsen vekslet jeg mellom å gjespe og bla om sidene mer og mer motløs. For å være helt ærlig må jeg si det grenset til kjedsommelig og trivielt.

Utenom det: Ikke alt i den sannsynlige historien er like sannsynlig (…). Det får da være grenser for hva en fremmedkar makter å innynde seg hos hotelledelsen på en ukes tid.

“Ingen kan løpe fort nok, når jegeren bor i den som jages.”

Noen logiske brister (i mitt lille hode) svekket troverdigheten som jeg i Svik og Savn verdsatte så høyt. - Og så har vi dette helt elementære da: Sviktet og nedbrutt kvinne møter ny mann og da går alt så meget bedre… Slik sett er forrige omtalte bok Eg elska ho i mine øyne tusenvis av mil lengre fremme i bokhierarkiet med sin agenda om å forsone seg med det som har skjedd, endre innstilling og finne sin egen lykke. Finne livslyst på tross av, og ikke på grunn av andre. Finne lyset i seg selv, rett og slett.

Hvorfor du likevel skal lese denne boken

Det er noe litt hverdagslig, trivielt og uengasjerende ved hennes fortellinger, men historiene får likevel ben å gå på. Løpe på, faktisk. Det underliggende tema går handlingen en høy gang. Språket flyter og hun beskriver alltid de ulike personlighetene oppsiktsvekkende godt.

Den heller uengasjerende handlingen i denne boken fremhever hennes gode penn hva skildringer av mennesker og menneskesinnet angår. Det hersker ingen tvil om at hun er en god menneskekjenner. Hun innehar en dyp menneskelig innsikt. Boken scorer høyt hva beskrivelser av menneskets indre og sosiale samspill med andre angår, og ikke minst hvordan fornektelse og hvordan negative følelser påvirker oss og begraver oss enda lenger ned i elendigheten.

I tillegg fører hun altså en god og flytende penn, og leseren formelig glir av gårde. Her er ingen vidløftige ord og uttrykk. Det holdes rimelig enkelt, nesten litt banalt. Hun evner også å si litt men ikke alt. Hun vet hvordan man best skal beholde en liten nerve av tvil og fortolkningsmuligheter hos leseren.

When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile

Vi legger grunnlaget for resten av vårt liv helt fra vi blir født. Alt vi opplever former oss som mennesker. Bevisst eller ubevisst vil våre erfaringer påvirke hvordan vi ser på andre mennesker og hvordan vi takler hendelser, både positive og negative. Hvordan vi opplever noe som skjer, er avhengig av tidligere erfaringer og menneskene vi har rundt oss.

Et uoverkommelig problem for noen kan være en bagatell for andre. Denne boken er bare middels bra i mine øyne, men kan være fantastisk i andres øyne. Det er det som gjør litteraturen – og livet – så fascinerende spennende…

Lest i 2011-33 Eg elska ho

2011-05-10T14:15:00.000+02:00

Til tross for at jeg knapt nok har lest en bok på nynorsk siden den gang jeg fremdeles kunne titulere meg ung og lovende, kjemper jeg stadig med nebb og klør for å forsvare nynorsk. Det er et akk så vakkert skriftsmål, og mitt litt passive kjærlighetsforhold til nynorsk gjør at blant andre Lena fra Les mye er blant mine favoritter i bokbloggverden. Jeg skulle gjerne skrevet denne omtalen på nynorsk, men mitt ordforråd strekker dessverre ikke lenger til.

Eg elska ho, av Anna Gavalda

Fordi ho er ulykkeleg, bestemmer svigerfaren seg for å ta henne med på landet. Fordi ho ikkje vil ete, bestemmer han seg for å lage mat til henne. Fordi ho ikkje sluttar å gråte, går han i kjellaren etter ei flaske god vin. Det blir seint og tid for oppbrot. Men dei blir sitjande. Han begynner å snakke. For første gong fortel han nokon om seg sjølv, om livet sitt, om ho han ikkje kunne få.

Chloe blir forlatt av sin mann. Blind av tillit og kjærlighet så hun det slettes ikke komme. Han rev grunnen for hennes føtter da han fortalte at han har møtt en annen. Sammen med deres to døtre reiser hun til sin svigerfar, hvor hun søker fred og ro til å sørge og få omsorg. Hun er bitter og nedbrutt, men svigerfar gir henne ingen sympati. Han møter henne med et krav om å reise seg opp igjen. Det er ikke henne det er mest synd på, sier han. Hadde mannen valgt å bli, hadde det vært til skade for alle. - Hvordan kan han si noe slikt?

Eg hadde lyst på ein sigarett. Det var idiotisk, eg hadde slutta å røykje for mange år sia. Men, men, er ikkje det typisk livet ... Her viser du enorm viljestyrke, og så, ein vintermorgon bestemmer du deg for å gå fire kilometer i kulden for å kjøpe deg ein pakke røyk, eller du elskar ein mann, de lagar to barn saman og så, ein vintermorgon får du høyre at han skal gå sin veg fordi han elskar ei anna. Ikkje nok med det, han er forvirra, han har tatt feil. Som på telefon: "Orsak, det var visst feil nummer." Heilt i orden, heilt i orden.

Boken er nærmest ene og alene skrevet som en dialog. Her finnes få eller ingen beskrivelser. Språklig sett er boken dermed temmelig avkledd, men Gavalda takler dette virkemidlet til det fulle. Dersom man ikke helt henger med i svingene, gir det bare leseren anledning til å grunne over hva som faktisk blir sagt.

Hun opererer med et enkelt språk, fritt for åpenbare klisjeer. Språket holdes økonomisk og stramt. Tonen mellom Chloe og svigerfaren er noe sarkastisk og arrogant. Noen ganger selvmedlidende og selvforsvarende, tider bebreidende og hard. Chloes problemer med å ta til seg råd fra en mann som åpenbart aldri har stilt opp for sin familie, er troverdig. At han attpåtil ikke uten videre ønsker å sympatisere med henne, gir henne ytterligere grunn til bebreidelse. Den ofte harde tonen mellom dem oppleves som naturlig og ekte.

Dette er min første bok av Anna Gavalda. Mange har blogget om Eg elska ho før meg, slik som Stine, Kasiopeiia, Grosko og Karin. Fjordlandet oppfordret meg til å skrive en lengre omtale enn det hun selv gjorde, noe jeg for så vidt også har gjort. Jeg er riktignok ikke så sikker på at det er et tegn på kvalitet. Å skrive mye om denne typen bok er ikke noe mål eller en prestasjon i seg selv.

Det er skrevet trillioner av romaner med samme tema, men denne lille lefsa skiller seg likevel ut. – I positiv forstand. Vi møter to ytterpunkter, der begge holder på sitt men likevel nærmer seg hverandre med museskritt. Dette er ingen bok som krever å fortelle sannheten til leseren. Sannheten er subjektiv. Den nøyer seg med å vise begge sider av en sak, og dermed også gi rom for ettertanke. Boken gir håp og pågangsmot til den knuste, og sympati til den usympatiske.

Hvordan kan noe som er så bra, bli så vondt? Hvordan kan noe som er så godt for noen, bli så vondt for andre? Hvordan kan noe vakkert samtidig være så vondt?

Av og til trenger man slettes ikke skrive mye, av og til er boken alt for god. - Av og til kan tre små ord si alt: Eg elska ho.

Lest i 2011-32 Hanumans maske

2011-05-04T15:05:00.004+02:00

Yan Friis, født i 1952, er mest kjent som bustetrollet fra NRK radios Herreavdelingen. Sammen med makker Finn Bjelke er han en sann fornøyelse å lytte til. Han har vært musikkjournalist i Det Nye, men flyttet etter hvert beite og skriver nå for Vi Menn. Han er Thailandelsker på sin hals og er viden kjent for sin musikklidenskap. Humor og sarkasme er hans mellomnavn. Friis har flere bøker på sin merittliste, deriblant et par humorbøker i samarbeid med venn og kollega Bjelke. I 1991 utga han boken Med rett til å elske, som omhandler hans og konas noe dramatiske kjærlighetshistorie. Hanumans maske er Friis sin skjønnlitterære debut, utgitt på hans eget forlag Saranya i 2004.

Hanumans maske av Yan Friis

Carl Meyer nærmer seg femti år, er for lengst skilt og far til en tenåring han knapt har sett på årevis. En dag får han melding om at hans bror Fredrik er funnet drept i Thailand. Fredriks forsmådde kone krever at Carl reiser nedover for å hente liket hjem – Og finne ut hva som egentlig førte til hans død.

Forlaget skriver selv:

Hanumans maske er en mørk reise, en thriller befolket av burleske og uforglemmelige figurer i en eksotisk setting. Romanen er også en uforbeholden hyllest til Thailand og en snedig fremstilling av masseturismen som moderne kolonialisme: Det er oppstått et sadomasochistisk forhold mellom undertrykker og offer, men i Hanumans maske er det ikke uten videre gitt hvem som er hvem av de to.

Detaljrik multitasking

Boken gir seg ut for å være kriminalroman, men plottet holder dessverre ikke mål. Historien er i det hele tatt lite troverdig. I løpet av 2 uker oppnår hovedpersonen Carl det meste. Man kan nevne i fleng: Han forelsker seg hodestups etter om lag en natt, reiser land og strand rundt, får vennskap for livet, har et helt harem av tilbedende barpiker, blir kidnappet hit og dit, blir forfulgt, blir forsøkt myrdet i et kjøpesenter, han oppnår uante antall beruselser og orgasmer. Innimellom alt dette tar han seg også tid til å samarbeide med det lokale politiet for å nøste opp i mordmysteriet, og faktisk også nøste opp i diverse narkotikaringer.

- Og det stopper ikke med dette: Han får attpåtil dårlig samvittighet overfor sin nær glemte datter hjemme i Norge. Hvem sier at menn ikke er i stand til multitasking? Ikke Yan Friis i alle fall.

Intenst med mange detaljer er bare forbokstaven. Her får vi servert en detaljrikdom uten grenser. Selve krimplottet blir rent borte i den salige blandingen. At en nordmann har blitt myrdet i Thailand virker totalt uvesentlig.

Apropos detaljrikdom: Boken bærer sterkt preg av å ha blitt skrevet av en forfatter med utallige Thailand-artikler på samvittigheten. Det hersker ingen tvil om at han er svært kunnskapsrik om Smilets land, men til tider – ganske ofte, faktisk – blir det for tydelig og for mye av det gode. Her er det alt fra lange utgreiinger om Burmas trøblete historie, Thailands rolle under den andre verdenskrig samt mystiske sagn. For så vidt interessant, men bare i en annen setting. Å flette inn slike fakta i en ramme som en kriminalroman gir, minsker viktigheten. Det føles ikke like reelt. Man tror ikke helt på det som står, siden alt annet nødvendigvis er fiktivt. I løpet av 350 sider er det mye kunnskap å holde styr på.

Friis fletter inn disse faktaopplysninger i alt fra brev skrevet av Fredrik og avisartikler klippet ut av samme mann, til beskrivelser og samtaler (Carl spør, samtalepartneren forteller villig vekk). Ikke alt dette fungerer like greit.

Formildende omstendigheter

Dette er selvsagt ikke udelt negativt. Friis gir oss et godt innblikk i det thailandske samfunn. Han skal ha pluss for glitrende beskrivelser av Thailand, både hva natur og samfunn angår. Man er livredd i gata, man blir befølt både her og der, man kjenner eksoslukten. Man er der. Man blir skremt av farangenes (de hvite menn) motbydelige syn på den kvinnelige befolking, og man blir regelrett kvalm når deres handlinger blir beskrevet.

- For denne boken er skrevet i favør thaikvinnene. Boken legger en voldsom vekt på prostitusjon. Man tviler aldri på at beskrivelsene er reelle, og det norsk-thailandske lille samfunn er temmelig skarpt beskrevet. Den sterke kritikken rettes mot hans egne. Ei heller de mannlige thaiene blir båret i gullstol.

Sprog og sproglige virkemidler (sic!)

Språket forvirret meg. Enkelte partier er lyriske og flotte. Andre er platte og rent ut dårlige. Stort sett skriver han godt, men det preges av bolkvise skriblerier som har blitt redigert sammen. Klipp og lim- metoden må utvilsomt ha blitt hyppig benyttet i dette tilfellet. Enkelte avsnitt mistenker jeg således å være limt inn rett fra forfatterens egne Vi Menn-artikler. Jeg savnet et system i det hele.

Herunder hører også en vurdering av redigeringsarbeidet hva rene skrivefeil angår. Mest prekært er bruken av ordet ”kapitel”. Siden ordet kapitel er skrevet for hvert, ja nettopp, kapittel er dette en ganske forstyrrende feil. Jeg likte heller ikke at forfatteren kun bruker ordet ”drugs”, og ikke ”narkotika”. Unødvendig. Jeg slår et slag for det norske skriftsmål, og pirker på mer:

Den konsekvente bruken av sprog i stedet for språk klarte jeg ikke unngå å henge meg opp i. Man må gjerne være født og oppvokst på Høvik, for all del, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg syns det er ufrivillig komisk å ni holde på ordet sprog. Rettere sagt; Det er delvis ufrivillig komisk, dels særdeles irriterende. Her kunne jeg slått en vittighet om at Kåre Willoch burde leste inn lydboken, men den faller på sin egen urimelighet siden bokens språk er beste vestkant-skrevet kun, ene og alene, i dette tilfellet. Jeg retter meg nok en gang: Bruken av ordet sprog er særdeles irriterende.

Hva mer? Jo. Lenger oppe har jeg skrevet om den detaljrike multitaskingen. Jeg velger å utdype dette ytterligere. Episoder tatt ut av sin sammenheng nevnes, i et fåfengt forsøk på å gi eksempler på motsigelser og metoden kjent som klipp og lim:

* Carl er, midt oppe i en hasardiøs biltur under selve avsløringen av mordet på broren, ekstatisk av naturen de kjører midt oppe i: ”Han sa ingenting, han ville ha dette øyeblikket for seg selv” (fritt etter hukommelsen).

** Carl tar et raskt avskjed med bestevennen han oppnådde i de fattige to ukene Thailandsoppholdet bestod av: ”De brast i latter og savnet hverandre allerede” (fritt etter hukommelsen). Dobbelt selvmotsigende.

*** Carl er i et meget tvilsomt selskap, i en skrekk og rus forsøker han å fange opp samtalen mellom pamper på den ditto tvilsomme siden av samfunnet. Midt i kaoset føler forfatteren trang til å gjøre et poeng ut av at den ene pampens kallenavn, Jungel-Åge, er som hentet ut av 40-tallets gutteromanverden.

Boken inneholder ellers enkelte komiske episoder, som i sin sjeldenhet oppfattes som meget malplassert. Litt synd egentlig, for Friis er vanligvis en meget morsom herre. Her nevnes mageplask ut av en bil for å hilse på svigermor (igjen, vår mann har vitterlig vært i landet i knappe to uker)og en episode med dobørste brukt som (potensielt) mordvåpen.

Har jeg skrevet for mye? Begynner omtalen å nærme seg lengden til boken jeg omtaler? Jeg er snart ferdig. Det er bare en ting til jeg må nevne før jeg begynner på avrundingen: Boken inneholder en god del referanser til sanger, artister og filmer. Klart musikkelskende Friis ikke kunne motstå fristelsen! Et morsomt innslag, her evner jeg ikke å være negativ. Personlig må jeg dessuten gi pluss for utdrag fra en rem-låt.

Delvis overdreven bruk av dels

- Jeg ville skrive ei bok som kan leses som en spenningsroman, men som også er et møte med en del av verden folk flest ikke kjenner. Særlig var jeg opptatt av dette med sexturismen. Jeg ønsket å gå bak de medieskapte holdningene og skildre noe som ligger dypere. (Kilde: Dagbladet)

Han lyktes nok bare til dels, den godeste Yan Friis. Jeg slet med boken i to uker, og det var ofte kun ren stahet som fikk meg til å lese videre. Å avbryte en bok ligger rett og slett ikke i min natur. Når det er sagt skal det også sies at jeg av og til også leste videre fordi den var spennende. Rett skal være rett. Dette er ofte og av og til-forholdet er synonymt med hele min oppfattelse av boken. Den er dels lærerik, dels uinteressant. Dels medrivende, dels kjedelig. Dels troverdig, dels lite troverdig. Dels spennende, dels kjedelig. Dels bra, dels håpløs.

Han skal ha for forsøket, og øvelse gjør mester. Ryktene sier at han har skrevet på en ny krimbok de siste årene. Jeg gleder meg. – Delvis.

Lest i 2011 - April måned + Bonus

2011-05-02T13:53:00.010+02:00

I mars måned har jeg produsert 2 blogginnlegg. Jeg gremmes! Ikke bare gremmes jeg, jeg velger også å gjenta meg selv: ”I mars måned har jeg produsert 2 blogginnlegg”. Seriøst, 2!! To skarve innlegg hvorav det ene er et rent mimreinnlegg om en viss detektivfrøken. Det andre er om tre bøker lest i april, men det er en akk så stakkarslig unnskyldning. Ikke en gang månedsinnlegg fikk jeg somlet meg til å skrive i april måned.

Heldigvis har jeg lest litt mer, men det igjen har jo medført at jeg henger etter i omtaleskriblerier. Synd, for så mye går i glemmeboken, både av innhold, tanker og følelser i leseprosessen. Måtte mai plage vettet av dere med mine uendelige bokomtaler! (heh!)
Gulldronning, perledronning - Idas dans - Sjelenes herre - David Golder - Hett blod - Mann i mørket - G for Goggen

Jeg kunne lest mer, men man er jo så travel, så travel… Påskeferien ble langt fra så effektiv som jeg hadde forventet. Jeg gikk glipp av samtlige påskekrimepisoder, jeg så 1/3 av en episode av NRKs Påskenøtter, og jeg leste fem sider i en bok. Litt leit i seg selv, men antall påskegodt som jeg rakk å trøkke i meg er til å grine av.

Ja, også fikk jeg endelig møtt Fjordlandet igjen. Det var stas! På gjengrodde stier fant jeg også vår nedgravde skatt, nesten 30 år etter. Boken vi gjemte var borte vekk, men på plassen lå gullsmedesken med tusen millioner liksom-diamanter. Det var så søtt at dette får bli denne (les: forrige) månedens kulturinnslag.

Terningkast:
Det er kanskje jeg som er for lett-begeistret, og for lite kritisk, men april måned ble en høydare for terningen min. Alternativt har jeg vært ekstremt flink til å velge gode bøker. Faktisk syns jeg ingen av bøkene fortjener mindre enn 5. Idas dans fordi jeg ikke fant store litterære feil, men lot meg rive med i mors fortelling om sin kreftsyke datter. G for Goggen fordi jeg levde meg helt inn i historien om Tove og Goggen. – Fordi den fikk meg til å få lyst til å hoppe inn i boken og gjøre livet enklere for ham. Resten av bøkene trenger jeg ikke å forsvare. Jeg klinket til med en 6’er for Hett blod. Har du lest boken skjønner du formodentlig hvorfor, med mindre du heter Line. – Men det er greit siden Line antakeligvis leste en bok med samme navn men av en annen forfatter. Ja, vi sier det slik!

Kjønn:
Seks av bøkene er skrevet av en kvinne, den siste av en mann. Det var da voldsomt! Hva annet kan man vel skrive? Jo, at tre av bøkene er av samme kvinnelige forfatter. Det er vel for så vidt et ganske vesentlig poeng.

Land:
Jeg følger muligens opp i april måned med mars måneds molbotendenser. Tre av sju er fra Norge. De resterende er tre fra Frankrike og en fra USA. Jeg må intensivere min visjon om å lese mer fra mer eksotiske kontinenter. Riktignok er handlingen fra boken jeg har slitt med i ukesvis fra Thailand, men det gjelds ikke. Håpet er å få fullført boken i mai, for jeg kan jo ikke (gisp!) avbryte en bok, kan jeg vel.

Sidetall:
Ingen mursteiner. Jeg er rett og slett lite glad i mursteiner. Før jeg begynte å blogge var jeg vel ikke særlig glad i bøker i fjærvektklassen heller, men jeg får stadige bevis på at de er vel verdt å lese. Hett blod var således en av disse påminnelsene. Jeg elsket, elsket, eeeeelsket å lese Hett blod. Det er vidunderlig å lukke igjen en bok med et fårete glis og en mindre veloverveid spontan uttalelse: ”Åååååh! Denne var kul!”

Tema:
Kjære vene, så tåredryppende! Hadde ikke solen forbarmet seg over oss hadde jeg nok skapt tendenser til oversvømmelser i Asker. Idas dans var av naturlige årsaker den mest tåredryppende. Man rekker å gråte ganske mye i løpet av en kveld, fant jeg ut. Jeg tror ikke dyna mi greide å kvele all hulkingen min. Gulldronning, perledronning fikk også tårene til å renne, det skulle da bare mangle. G for Goggen skapte stadige klumper i halsen.

Ironisk nok gråt jeg ikke av Mann i mørket, selv om det handlet om en sterkt deprimert eldre herremann som søkte tilflukt i fantasiverden. Jeg gråt heller ikke av Nemirovskys tre bøker, selv om hennes skjebne er verdt mer enn en tåre. Det var sterkt å få et innblikk i datidens Mellom-Europas antisemitiske samfunn. Mindre sympatiske hovedpersoner og deres kamp om å klatre opp i samfunnsstigen var særdeles verdt tiden.

Hva mer?
Jeg må nesten le. Jeg var ung og meget naiv i mars måned. For bare se hva jeg den gang skrev:

”Full av pågangsmot og selvtillit er jeg derfor rede til å lese Silmarillion i april måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo utføre det også.”

Vel, tydeligvis greide jeg å snike meg unna. Denne måneden lærer jeg av mine feil og prøver omvendt taktikk:

”Full av erfaring og selvinnsikt akter jeg overhodet ikke å lese Silmarillion i mai måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo holde det også.

Shop till you drop
Jeg visste det ville komme, og det kom. Heller ikke april ble en shoppefri måned. Nei, gud og bevare meg. Slikt går jo ikke an. Halv pris av halv pris av mammutsalg er en fristelse for stor til å holde seg unna. To skatter ble med meg hjem: Hett blod og Gulldronning, perledronning. Strengt tatt kjøpte jeg også en bok til, men den var jeg hodeløs nok til å gi bort i gave. Jeg vurderte, og dette innrømmer jeg med skam, å lese den (pent!) før mor godhjerta selv ga den videre. Jeg innrømmer dette siden jeg gudskjelov ikke gjennomførte planen.

Jeg trodde det skulle bli mer. I forrige månedsinnlegg uttrykte jeg meg like pompøst som en av de fire store da jeg skrev at jeg valgte meg april, men ikke fordi

fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter,-

men fordi det er denne måneden alle loppisene plopper frem i idrettshaller og skolegårder. Jeg tok feil! Jeg kom meg ikke på loppemarked før den første dagen i mai! I går, med andre ord, og for å være ærlig dunker hjertepumpa temmelig hardt og raskt enda. Det er som en rus, hvinte jeg, og travet opp og ned med skjelvne bein i Askerhallens skumle tribuner. Posesalg = the best Ellikken can get.

Jeg er sjanseløs. Jeg må vise frem fangsten min, selv om dette strengt tatt hører til mai-innlegget. For vet dere hva? Jeg er allerede sent ute med april måned, så jeg kan likegodt være tidlig ute med mai måned.

Sant jeg fikk masse fint for den nette sum av 100 kroner! Posene til femti kroner stykket var mer enn stappfulle og over kanten hva revneferdige var, men jeg slapp altså billig unna. Bokstavelig talt.

Mai, come what may
Jeg skal, virkelig skal, fullføre boken jeg holder på med, om det så blir den eneste boken i mai. Tanken er for trist til at akkurat det skal skje. Jeg tenker jeg nøyer meg med å si det slik. The plan is to have no other plans.

Lest i 2011-27-29 Trio Irene Nemirovsky

2011-04-20T12:30:00.000+02:00

Rundt regnet en halv evighet etter resten av Bokblogg-Norge, har også jeg lest romaner av Irene Nemirovsky. Fire av hennes romaner er oversatt til norsk, deriblant kjempesuksessen Storm i juni. Av disse fire bøkene har jeg lest tre, og blant disse er ikke nevnte bok. Jeg har altså fortsatt noe å se frem i mot. Bokbloggerne har vært fra seg av begeistring, og mine forventninger var dermed skyhøye. Dette var med andre ord dømt til å mislykkes.

Irene Nemirovsky ble født i Kiev i 1903. Da hun var femten flyktet hennes familie fra den russiske revolusjonen. Faren var da en rik finansmann, og hadde alle muligheter for å fortsette sin fremgang i et nytt land.

Det gikk trått. Frankrike var preget av til dels sterk antisemittisme. Nemirovskys forfatterskap skulle preges av dette. Selv var hun halvt jødisk, og hun tar selv tak i mange av fordommene mot jøder. Dels kritisk til sine egne, dels beskrivende om samfunnets skepsis og avstand til jødene. De franske ville nødig at de andre skulle slippes helt inn. De andre kunne aldri helt nå opp, tross kunnskap, penger og velstand.

Irene Nemirovsky giftet seg med en mann av samme avstamming og sammen fikk de to døtre. Flere ganger søkte de om fransk statsborgerskap, hver gang ble søknaden avslått. Selv ikke en bejublet jødisk forfatterinne fikk innpass. Sommeren 1942 ble hun arrestert som statsløs etnisk jøde. Hun ble deportert til Auschwitz og to måneder senere ble hun gasset i hjel.

Mange tiår senere begynte hennes manuskripter å dukke opp fra gjemmestedene hennes. Irene Nemirovsky ante tydelig hva som var i emning. Først mot slutten av nittitallet maktet hennes døtre å lese manuskriptet til det som nå er kjent som Storm i juni.

Av de fire bøkene som er oversatt til norsk ble kun David Golder utgitt i hennes samtid. Dette var hennes debutroman og kritikerne lot seg begeistre. Ett år etter utgivelsen, i 1930, ble boken filmatisert. Også dette ble en uforbeholden suksess.

Finansmannen Golder driver sin kompanjong til selvmord. Det finnes åpenbart ingen grenser for hans trang til pengemakt. Selv om hjertet begynner å svikte og konen forlater ham umiddelbart når imperiet rakner, er David Golder ustoppelig. Bare penger, mer og mer av dem, og spekulasjoner om nye rikdommer gir ham følelsen av egenverdi og vitalitet. Golder er ensporet, men ruvende og fengslende. Og kanskje ser han sitt snitt til, på et vis, å kunne leve videre...

Om den godeste Golder er det intet godt å fortelle. Ei heller kona Gloria eller datteren Joyce. Motbydelige er de, fullstendig kalde, kyniske og falske. Det eneste gode vi får kjennskap til, er hans kjærlighet til datteren. Den vil aldri kjølne. Datteren kjenner ingen annen verden, men ekteparet kommer begge fra svært fattige kår. Tross sosiale og økonomiske dårlige kår og tross deres etnisitet, har Golder slått seg opp og blitt svært rik. De har fjernet seg helt fra sine røtter. Mye vil ha mer. Mange penger er ingen tilfredsstillelse når enda flere potensielle penger står bak neste hjørne.

Tross denne usympatiske hovedpersonen er det slående hvor mye sympati og medfølelse han likevel høster hos leseren. Hans handlinger og motiver er kalde, kyniske og selvsentrerte, og Nemirovsky beskriver hans egenskaper tvers igjennom strålende. Man tror på ham, virkelig tror, og man håper. Man håper inderlig at det skal være noe godt i den mannen, håper at noen skal gjøre ham noe godt.

Noe av det samme tema finner vi i Sjelenes herre.

Hovedpersonen Dario Asfar, tilhører det vi kan kalle de andre. At han er lege, i en rik by som Nice, hjelper ham ikke. De sosiale reglene som gjelder ellers i samfunnet, har ingen gyldighet når man er en levantinsk utseende flyktning fra Krim, en vag blanding av ukrainer og jøde med gresk og italiensk blod i årene.

Dario er desperat allerede i bokens begynnelse. I bokens avslutning er han like desperat. Hans livssituasjon er langt fra den samme, men han er likevel alltid på jakt, og alltid på flukt.

”Når fortiden dukker opp igjen i et menneskes liv, viser den seg aldri i trekkene til ett eneste ansikt; den sender en hel rekke av venner, forelskelser og glemte ting som man har angret på.”

Overalt blir han møtt med skepsis og fremmedhat, og hans desperasjon fører ham på gale veier. Hvorfor kjempe mot noe, når dette kan brukes til hans fordel? Dario vet hva det vil si å drives av sult, å gå sulten til sengs og aldri vite hva morgendagen vil bringe. Han vet hva det vil si å konstant være på jakt etter penger og alltid være på flukt fra kreditorer. Aldri, aldri, aldri, om sønnen Daniel skal måtte oppleve det samme. Legen inngår avtaler som ikke tåler dagslys. Han blir en holden mann, ettertraktet og suksessrik til tross for at hans etnisitet aldri vil gi han fullstendig innpass i samfunnet. Han er nå så vellykket han bare turte å drømme om. – Men finner Dario selv lykken? Vil han kunne unnslippe sin fortid? Kan umoral forsvares når det bringer godhet til den man bryr seg mest om?

Den tredje boken av Nemirovsky skiller seg litt ut i dette selskapet. Hett blod har en tittel og en handling som er som hentet ut fra kiosklitteraturens fremste hyller. Her finner vi intriger og hemmeligheter som perler på en snor.

Forlaget skriver så fint og treffende:

Den åpner som et stykke kammermusikk, lyrisk og smektende, men takten blir raskere etter hvert som historiene går inn i mer dramatiske sløyfer og Nemirovsky avslører ulike måter å bevare hemmeligheter på, av både den trivielle og skjebnesvangre sorten.

Fortellerstemmen tilhører onkel Silvio, en aldrende mann vi etter hvert forstår har rik livserfaring. Han forteller om intrigene og skandalene i sin familie, som han har bivånet og fulgt med på i en årrekke. Jo mer vi får vite, jo mer avsløres av sammenhenger og likheter. Det er bare en ting: Silvio har deltatt langt mer enn han først forteller. Ungdommens hete blod lar ikke moralen stanse lidenskapen.

Noen sammenligner boken med et puslespill. Jeg vil heller sammenligne den med en løk: Som en løk som skrelles lag for lag, blir vi fortalt litt og litt mer. Historiefortellingen er høyst elegant. Silvio er en omstendelig forteller, og boken preges ikke av høy spenning. Det er denne rolige fremdriften som forsterker bokens eleganse. Leseren er dømt til å storkose seg.

Innledningsvis skrev jeg at mine forventinger var så høye at dette var dømt til å mislykkes.

Så feil kan man ta. Mine forventninger ble innfridd og vel så det. Jeg elsket bøkene. Virkelig ni-elsket!

Hennes menneskekunnskap er intet annet enn bemerkelsesverdig. Hennes hovedpersoner er alle menn, og noe tvil om hvorvidt hun som kvinne makter å skildre menn, er aldri noe tema.

Nemirovsky viser en dyp psykologisk innsikt, mest av alt fordi hun skildrer det ubehagelige. Her møter leserne destruktive selvsentrerte handlinger og personligheter. Likevel klarer hun det få andre klarer: leseren får sympati med de usympatiske. Hennes personskildringer er intet annet enn bemerkelsesverdige.

Som en ytterligere bonus er hennes romaner svært viktige som dokumenter for å gi et innblikk i hvordan antisemittismen gjennomsyret det europeiske samfunnet, og hvordan det i det hele tatt var mulig for nazistene å vinne frem.

Personskildringer, tunge tema og historie. Ikke la det herske noen tvil: Dette er virkelig velgjennomført kvalitetslitteratur.

Om Carolyn Keene og brutte illusjoner

2011-04-05T21:48:00.004+02:00

Jeg husker ikke om “Favorittforfatter” stod opplistet blant spørsmålene i Mine venner-bøkene, men hadde det gjort det er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ha skrevet. Med sirlig løkkeskrift og med et smilefjes inne i hver løkke, hadde Carolyn Keene glimret med sin tilstedeværelse. Dama var en av forfatterne jeg ført lærte navnet på, og jeg elsket bøkene hennes. – Og så flittig hun var! Bok etter bok skrev hun, den ene mer spennende enn den andre. Så lurt kan man altså bli.

Faktisk levde jeg i en illusjon frem til studietiden. En venninne nevnte i forbifarten med et smil at hun i årevis hadde levd i uvitenhet om at Carolyn Keene kun var et pseudonym. Carolyn var faktisk både mann og dame, og opptil flere av hvert kjønn.

Fremdeles den dag i dag minnes jeg ståpelsen og haken som deiset ned i bakken.

20 år var jeg, før jeg oppdaget at min oppveksts heltinne ikke var noen heltinne. Ikke helt heller. Hun eller han var rett og slett ikke noe. – Eller mer korrekt: hun eller han eller ingen var mange.

Juksemaker Pipelort

Det hele begynte i 1929. Den amerikanske forleggeren Edward Stratemeyer puslet med tanken om en ny romanheltinne. Han lagde en kort disposisjon, en og en halv side lang, om en ung, nysgjerrig og småfrekk pike på 16 år. Hun skulle løse mysterier og bli jentenes store forbilde. Selv skulle han ha kontrollen over bøkene, og la andre forfattere stå for det kunstneriske innholdet. Hovedpersonen skulle hete Stella Strong, og pseudonymet til forfatteren skulle være Louise Keene.

- Hæ? Sier du kanskje nå.

Forlaget likte ideen. De elsket ideen! De likte derimot ikke navnet på verken den nysgjerrige jenta eller forfatteren. Stella ble til Nancy, og Louise til Carolyn. Avtalen var med dette i boks. Forlaget hyret inn journalist og barnebokforfatter Mildred Wirt. Kontrakten inneholdt et strengt krav om absolutt taushetsplikt hva pseudonymet angikk. Ingen, absolutt ingen, skulle vite at Carolyn Keene egentlig var et produkt av såkalte ghost writers. I 1930 ble den første boken om detektiv Nancy Keene sluppet ut på markedet. Ett år og seks bøker senere var det slutt. Inntekten forlaget ga henne var rett og slett ikke nok til å få endene til å møtes. Walther Karig (altså en mann for søttan!) overtok pennen, før Mildred kom krypende tilbake og bad om nåde. Mildred var atter en gang selveste Carolyn Keene.

Stratemeyer selv var avgått ved døden på dette tidspunkt. Hans søstre overtok der han slapp, og Nancy Drew ville de definitivt fortsette med. Om Stratemeyer var pertentlig og bestemt, var søstrene hakket verre. De la stadig større føringer for det skrevne ord, og en konflikt med Mildred var under oppbluss. Etter bok nr. 30 takket hun for seg for godt.

Stratmeyer-søsteren Harriet, gift Adams, tok over skuta og niholdt på rattet. Ingen andre eksterne forfattere skrev etter dette en eneste Nancy Drew-bok. Ikke før hun døde.

På denne siden fins en oversikt over alle Carolyn Keene-ene.

Nesevise Nancy

Hva så med denne unge detektiv-spiren? Hvem var hun egentlig? Hun dukket opp i bokverden som 16-åring og var datter av sin far, advokaten Carson Drew. Nancys mor døde da jentungen var ung. I hvilken alder strides de ulike bøkene. Nancy og faren var bosatt i en bedre villa med velstelt hage i River Heights, ett eller annet sted over dammen. Som substitutt for den avdøde moren, fant vi husholdersken Hannah Gruen. Viktige bipersoner i bøkene er også Nancys kusiner og beste venninner George og Bess. Trioen er sammen både i tykt og tynt, i hverdagen og i undersøkelser av diverse mysterier. Naturligvis møter jentene også kjærligheten, men det er selvsagt først når Nancy har kommet i riktig og anstendig alder: 18 år. –Og selvsagt er vår heltinne den første i trioen som får snøret i bånn. Den utvalgte er Ned, og Neds kompiser får snart æren av å holde hver av Nancys kusiner i hånden. Enkelt og ukomplisert, altså.

Opprinnelig, de første tiårene, var Nancy heller ufordragelig. Hun gjorde narr av tåpelige politimenn og var det man antakelig kunne betegne som nesevis. Dette passet ikke helt inn i tiden da 50-tallet nærmet seg slutten. De allerede utgitte bøkene ble trukket tilbake og skrevet om. Nancy ble rett og slett langt mer sympatisk og lovlydig etter dette. Endringene falt tydeligvis i god jord, for salgstallene begynte å øke betydelig. På 70-tallet tronet Nancy Drew øverst i hierarkiet over heltinner, både i bok og filmverden, blant ungpikene.

Også nordmenn ble lurt

Nancy Drew eller Frøken Detektiv som hun ble kalt her til lands, var definitivt populær også her til lands. Hennes inntreden kom allerede i 1941, men brukte et drøyt tiår på å nå ønsket popularitet. En liten kuriositet: Norge var først ute med å publisere bøkene i oversatt form. Dette skjedde gjennom forlaget N.W. Damm & Søn. Etter 26 bøker overtok Forlagshuset A/S rettighetene. Med dette ble Frøken Detektiv til Detektiv Nancy Drew. På 80-tallet ble en ny serie lansert: Nancy Drew tar saken, med til sammen 11 bøker. Flere spinn off-serier har fulgt etter, men ingen har nådd i nærheten av samme popularitet som de orginale bøkene. Flere av disse mine detektivbøker har jeg nå gitt til niesene mine, i vel viten om at også deres bestemor i sin tid selv levde seg inn i Nancys detektivverden. – For en rikdom!

Du ble kanskje sjokkert nå, kjære leser. Kanskje du som meg ikke ante sannheten om Carolyn Keene. Hold deg i så fall fast. Også Laura Lee Hope (Bobseybarna) og Franklin W. Dixon (Hardyguttene) er juks og fanteri…

Opplysningene er hentet fra denne artikkelen og bildene er stjålet fra libris.no

Lest i 2011- Mars

2011-03-31T22:28:00.005+02:00

I mars måned har jeg produsert 7 blogginnlegg hvorav tre bøker lest i forrige måned er omtalt. 6 bøker er lest i mars, og fem av disse er omtalt i bloggen. To innlegg omhandler to bøker hver, pluss en samleartikkel om mitt favoritttema do-litteratur. Dette er det åttende innlegget i mars måned.

Skyskrapersommer - Svik - Savn - Morgen i Jenin - Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje - Den rettferdige

Terningkast:

Midt-på-treet. Ingen egentlige suksesser, men heller ingen gedigne nedturer. Jeg har stort sett fått hva jeg har forventet. Svik og Savn (begge 5) trodde jeg var gode, og det syns jeg også de var. Morgen i Jenin (4) var jeg skeptisk til, og det viste seg at jeg hadde grunn til å være det. Om vi likevel skal snakke om forventninger som ikke gikk i oppfyllelse må det være boken av Helene Uri (3). Om ikke gedigen, så ble det en nedtur. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje er kanskje (…) den hittil beste Proktor-boken, og siden jeg ikke eier hemninger vil jeg hevde den fortjener en real 5’er om ikke mer. Skyskrapersommer (4) var verken mer eller mindre god enn jeg antok den ville være. Den avsluttet på en måte som likevel fjernet all tvil i mitt sinn om å fortsette å lese serien.

Min store bokglede denne måneden har som antydet vært den tredje i rekken av Doktor Proktor-bøker. Det er ekstra hyggelig å kose seg og le av det samme som sitt eget barn. Til min store glede valgte han nettopp disse bøkene i særemne på skolen, og leser disse derfor på nytt i disse dager. Det er noe helt eget når barna blir så store at man faktisk kan diskutere bøker sammen med dem.

Kjønn:

Mens andre tar selvkritikk over at de leser for få bøker av kvinnelige forfattere, plages jeg av det motsatte. Kun en av bøkene jeg har lest denne måneden er skrevet av en mann.

Land:

Mars måned har stått i molboenes navn. Av seks bøker finner vi hele tre norske og to svenske forfattere. Mulig en palestinsk amerikaner oppveier dette noe, men vi har helt klart noe å jobbe med!

Sidetall:

Ingen mursteiner denne måneden heller. Riktignok ingen fjærvektere heller. Gjennomsnittet har vært et sted mellom 250 og 300. Jeg liker det best slik, merker jeg. Lang nok til å måtte jobbe litt, men kort nok til at tiden det tar ikke føles fullstendig bortkastet om man ikke skulle like boken.

Tema:

Jeg begynte med forsøk på forsoning og kampen mot justismord. Noe forsøk på forsoning er ikke enkelt i bok nummer tre, hvor vi får et litterært innblikk i den ene parts verden. Kampen mot justismord er for så vidt også et tema i bok nummer fire. Bok nummer en og fem omhandler de mindre hyggelige konsekvensene av utroskap og fryktelige mistanker. Bok nummer to er så hysterisk morsom at den knapt kan beskrives tematisk. Den siste, derimot, er om livet selv. Livet som ungjente med utfordringer, forelskelser, drømmer, fantasier, løsrivelse og ønske om felleskap.

Hva mer?

Morgen i Jenin gruet jeg meg lenge til, og er på sett og vis glad for at jeg kom meg igjennom. Den var ikke så ille, men heller ikke god. Greit å ha lest, og jeg er fornøyd med at jeg gjorde det. Full av pågangsmot og selvtillit er jeg derfor rede til å lese Silmarillion i april måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo utføre det også. Om jeg gleder meg? Vel, jeg vil nødig lyve.

Kulturelt kan jeg ikke skryte på meg annet enn et kinobesøk. Jørgen+Anne=Sant er en av disse bøkene som for meg alltid vil symbolisere leseglede. Faktisk var dette den første boken jeg leste ut på en dag. Stolen jeg satt i, lå i, kravlet i, vrengte meg i, stod i, boltret meg i, er som brent inn i hukommelsen. Det var vidunderlig å være ti år og lese denne nydelige boken av Vigdis Hiorth. Jeg forelsket meg hodestups i boken og bokens verden. Å se boken filmatisert var en ditto nydelig opplevelse. Jeg husker ikke boken som skummel, men filmen hadde et visst snev av spenning langt utover forelskelsen mellom Jørgen og Anne.

Shop till you drop

Ryktene skulle ha det til at rester fra mammutsalget var lagt ut til halv pris. Dette skjer hvert år, og hvert bidige år glemmer jeg det rent. Neste år SKAL jeg vente til dette skjer, og ikke blakke meg på bøker som er for dyre til å kalles billige. NÅ er de billige, men nå har jeg jo for lengst kjøpt alle jeg ville ha. Akk. David Golder og Vente, blinke fikk likevel bli med meg hjem til den nette sum av til sammen 98 kroner. Og siden man ikke kan være på tur uten å kjøpe bok, ble det med en bok fra England også. Jeg fikk dermed også brynt meg og musklene mine i møte med Ryan Airs kontrollører ikke bare en gang, ikke bare to ganger, men tre ganger. Flybilletten var billigere enn boken, så jeg kan strengt tatt ikke klage.

Ny måned, nye muligheter

Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid. Jeg velger april, jeg også. Riktignok velger jeg ikke denne måneden

fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter,-

men fordi det er denne måneden alle loppisene plopper frem i idrettshaller og skolegårder. Med loppiser kommer også posesalg på bøker. Mammut, eat your heart out. Uten å shoppe bøker og bære meg skakk planlegger jeg som nevnt å lese Silmarillion. Hobbiten likte jeg godt, og Ringenes Herre kom jeg meg helskinnet igjennom i fjor, og dermed er det klart for selveste styrkeprøven i Tolkiens verden.

Dersom jeg får tid til å lese mer i april håper jeg å nyte de to bøkene av Irene Nemirovsky som pryder min bokhylle. Aller først ut er det G for Goggen, som i skrivende stund så smått er påbegynt. Jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i boken og hjelpe ham.

- Tenk så deilig det er når bøker får oss til å ønske å hoppe inn i handlingen…

P.S. 22.mars hadde jeg ettårsjubileum på bloggen. Dessverre er jeg så gjerrig på bøker at jeg ikke hadde hjerte til å markere dette med noen give away. Jeg gremmes. P.P.S. Dette er mitt blogginnlegg nummer 100. Meeeeeeeeen. Hutte, det blir nok ingen give away nå heller. Igjen: Jeg gremmes.

Rett og slett usmakelig!

2011-03-30T12:52:00.007+02:00

Det er neppe noen stor hemmelighet at jeg lo meg fordervet av Muldvarpen som ville vite hvem som har bæsjet på hodet hans da poden var liten. For rundt et år siden startet jeg en diskusjon på bokelskere.no hvor jeg etterlyste såkalt do-litteratur. For de av dere som ikke kjenner til denne betegnelsen er dette romaner hvor helten og/eller heltinnen gjør sitt fornødne. Barnslig? Platt? Alt for intimt? Unødvendig? Joda, kanskje det, men like fullt et høyst naturlig gjøremål. Kan man beskrive et måltid bestående av knekkebrød med brunost, kan man vel like godt beskrive et do-besøk også. Dette er min kampsak, bare ikke si det til noen. En vakker sjel backet meg opp med et mindre infantilt syn på dogåing:

”Det kunne vært enkelt for en forfatter å ty til dobesøk som symbol for behovet for å kvitte seg med noe eller en manglende evne til å holde på noe verdifullt.”

En annen deler kanskje ikke min begeistring og er mer nøktern i sitt syn på do-litteratur:

” Dette er en øvelse som i moderne samfunn gjøres i lukkede og aller helst også lydtette rom, og inngår i samfunnspakten som et fenomen man ikke snakker om. Den borger heller ikke for stort drama, så man kan forstå at den også i litteraturens verden forbigås i stillhet.”

Vel, jeg kommer aldri til å slutte å la meg forundre av behovet, eventuelt ikke-behovet, for å ta med noe så dagligdags som the b-thing. Tabubelagt tema eller ei, her er en gylden oversikt:
Tilværelsens uutholdelige letthet
Frihet, av Jonathan Franzen Boken kan etter sigende skilte med et ganske så udelikat dobesøk. Fyr og Flamme, av Karsten Fløgstad Jeg nøyer meg med å sitere tipseren ordrett: ”Hovedpersonen skiter et 700 meter langt manillareip etter et 3-dagers bryllup med kontinuerlig inntak av kaffe og bløtkake. ”

“There was nothing really as glorious as a good beer shit — I mean after drinking twenty or twenty-five beers the night before. The odor of a beer shit like that spread all around and stayed for a good hour-and-a-half. It made you realize that you were really alive.” (Ham on Rye , Charles Bukowski)

Much ado about nothing
Filth, av Irvine Welsh Boken går i dybden på en hel rekke temaer relatert til unevnelige kroppsdeler, herunder noen ganske grafiske dobesøk. Min Kamp 3, av Karl Ove Knausgård Jeg har til nå holdt meg langt unna KOK-bøkene. Kanskje det er denne innfallsvinkelen som skal komme til å endre mine fordommer mot Min Kamp? Hør bare her: ”I skogen blir bæsjen bæsjet fra et tre, gjerne med litt fart på rumpa slik at den blir slengt bortover. Etterpå blir den nøye inspisert, i tillegg til at han besøker den igjen i ettertid for å se hvordan den har det. ” Han skriver visstnok mye om bæsjing generelt i Min Kamp-bøkene, blant annet en episode fra barndommen der kameratvennen gjør fra seg i fellesskap. Barnepiken, av Kathryn Stockett Aibileen prøver å få en unge til å lære seg å gå på do. Det ender med at hun selv må gå på do for å vise ungen hvordan det gjøres.
Once upon a time
Hodejegerne, av Jo Nesbø På vill flukt fra en mindre snill mann, gjemmer hovedpersonen seg nede i en utedo. Ikke veldig appetittlig, kanskje, men stort bedre blir det ikke når nettopp den mindre snille mannen kommer inn for å… Ja, nettopp. Nådens Omkrets, av Jørgen Brekke Mot slutten av denne boken blir en av karakterene tatt med buksene nede på en utedo. Således noe brutalt. New York trilogien, av Paul Auster Noen bøker fenger helt fra starten: I første kapittel blir vi kjent med romanens hovedperson på en noe uvant måte. ringer mens hovedpersonen er på do, noe som irriterer ham. Han har ikke spesielt lyst til å løpe ut å ta telefonen uten å få tørket seg, men det betyr at han ikke rekker å ta telefonen. Lerkehjerter, av Margaret Skjelbred En far som gjør sitt fornødne i fred og fordragelighet blir innelåst på utedoen.

"Nothing is worse than to finish a good shit, then reach over and find the toilet paper container empty. Even the most horrible human being on earth deserves to wipe his ass." (Factotum, av Charles Bukowski)

Great Expectations

Pinnsvinets eleganse, av Muriel Barbery Ryktene forteller om et visst high-tech toalett som romanens portnerkone forsøker å benytte seg av. Minnerverdig beskrivelse, er dommen som ble gitt. A Long Long Way, av Sebastian Barry I denne boken får man noen beskrivelser av toalettforholdene ved fronten under 1. verdenskrig. Shantaram, av Gregory David Roberts Beskriver hvordan det er å gå på do i slummen i Mumbai. Balansekunst, av Rohinton Mistry Jeg vil tro boken omhandler mye av det samme som overnevnte bok.

Det fanst ikkje lys på doen. Ho drog opp skjørtet. Benken støytte mot rassen. Treverket, kald mot huda, som drog seg saman frametter låra. Så kom den tredje ria sviande. Marta skar i å synge. Ver glad, ver glad, song ho, lyst og reint. Ver glad, utvalde sjel. Saloma knytte nevane og halla seg framover. Gjennom suset for øra hørte ho kadetten brumme, men kunne ikkje skilje orda frå kvarandre i det som han sa. Ver glad, ver glad, song Marta. Saloma ynka seg. Stilt. Så braka det laus. Plutseleg. Renneskita rann ut av henne. Eit augeblikk kom songen bort i bruset og brumlinga. (U-, av Carl Jòhan Jensen)

Kampen om tiden
Pixley Mapogo, av Tore Renberg Forfatteren bruker i underkant av et halvt hundre sider på å beskrive dotrangen til hovedpersonen. Utvilsomt en temmelig svett og febrilsk situasjon. Ole-Kristian Oksrød , av Jon Øystein Flink Boken åpner med en beskrivelse over flerfoldige sider om en som må veldig på do. Du føler virkelig med mannen der du kniper sammen mens du leser... Hundene i Riga, av Henning Mankell Den godeste Wallander får ulidelig magebesvær og må gjøre stort mens han går gjennom arkivene til Rigas politi.
Jeg har enda et stykke å gå...
Det er skuffende få av disse bøkene jeg faktisk har lest, men slikt kan man jo gjøre noe med. Takker ærbødigst for alle (u)smakelige tips både her og der. For alle som rynker på nesa av disse ord skylder jeg på pencillinkur og generell sneglefartlesing. Noe må man jo skrive om, må vite. Både jeg og forfatterne. Dette er for øvrig ikke første gangen jeg skriver om do-litteratur i bloggen. Den gang mottok jeg et par tips fra dere, og kanskje kommer det enda flere denne gangen?

Lest i 2011-22 og 23 Savn og Svik

2011-03-28T11:46:00.002+02:00

I løpet av noen dager der jeg var opptatt med…

… Fikk jeg også opp øynene for den svenske forfatteren Karin Alvtegen. Siden man reiser så billig som mulig setter det krav til lettere reiselektyre. Lettere i dobbel forstand, altså.

I femten år har Sibylla vært en del av Stockholms uteliggermiljø. All hennes tid går med til å skaffe mat for dagen og å finne et sted å sove. En natt er hun helt tilfeldig på feil sted. En mann blir drept, og altfor mange spor peker mot Sibylla. Ingen har spurt etter henne på femten år, men plutselig er hun Sveriges mest ettersøkte person.

Eva og Henrik har levd sammen i 15 år og har sønnen Axel. Plutselig en dag innser Eva at Henrik har en elskerinne. Når han nekter for utroskapen opplever Eva løgnene hans som et utilgivelig svik, og i sinne og desperasjon bestemmer hun seg for å hevne seg. Samtidig våkner en ung mann ved en sykehusseng. I over to år har kjæresten hans ligget i koma. I hele denne tiden har Jonas stelt med henne og elsket henne som om ingenting hadde hendt, men nå begynner han å plages av lengsel etter nærhet. Og han begynner å bli skuffet over Anna som nekter å våkne. Både Jonas og Evas oppførsel er konsekvenser av andres handlinger, og tilfeldigvis krysses veiene deres.

Alvtegens forfatterskap betegnes som psykologisk krim, helst med trykk på psykologisk. Hennes bøker har fått flere priser, men undertegnede husker kun Glassnøkkelen i 2001 for Savn. Selv likte jeg Svik hakket bedre enn Savn, men jeg storkoste meg med begge.

Det befriende er at hun ikke forsøker å skrive bedre enn hun gjør. Her er ingen klisjeer eller overdoser av adjektiv. Det er rimelig rett frem men med en humoristisk undertone, og innehar det lille ekstra som får leseren til å nilese videre både med fryd og et visst snev av gåsehud.

Dette er ikke bøker som forandrer ditt liv eller som gjør deg smartere. Bøkene er underholdende og kun det, men jaggu er det god underholdning. Språket er lett, men ikke pjatt. – Og det er spennende. Oi, oi, oi vad det är spännande!

Jeg skal definitivt lese flere bøker av henne.

Lest i 2011-21 Morgen i Jenin

2011-03-24T15:09:00.010+01:00

Jeg fikk litt skrivesperre og prestasjonsangst etter denne åpenbaringen i forrige uke:

Neida. Egentlig ikke. Jeg ble derimot veldig glad (og litt skremt), men jekker meg ned ved å stille spørsmålstegn om hvor nøyaktig denne målingen er.

Derimot er grunnen til mitt fravær (jeg har vært for lenge i utlandet, jeg forsøkte nettopp å komme unna med ordet ”fraværenhet”) et opphold i Skulleønskejegbodde. Etter 6 dager i Bloody Brilliant England er jeg tilbake i Derjegbor. La oss holde oss til samme tematikk, men likevel skifte noe fokus. La oss dra til et sted hvor vi treffer noen som ikke bor der de Skulleønskedebodde. Eller noe slikt. Jeg tror nok du har hørt om boken før.

Morgen i Jenin, av Susan Abulhawa

Forlaget skriver: Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.

Jeg skal blottlegge meg selv ved å gi utdrag fra min lesedagbok:

10. mars: Nå har jeg begynt. Eh. Kom til side 20, også sovnet jeg. Med denne progresjonen kan dette bli tidenes lengste innlegg.
14. mars: Det har vært fullt opp hele uka og helgen, men jeg fikk lest litt i går formiddag og har kommet halvveis. Voldsomt "fargerikt" språk med hopetall av klisjeer og ufrivillig urkomiske beskrivelser, men det gjør på en måte ikke noe. Jeg er nå offisielt grepet av boken, og gleder meg virkelig til å lese videre i den!
15.mars: Jeg skal begynne på USA-delen nå. Må si jeg er fryktelig skeptisk. Første delen syns jeg var utrolig bra, men i løpet av de siste kapitlene har jeg fått en kjip følelse av at dette er likt som feks Drømmehjerte. Jeg blir seriøst lei meg om den fortellermessige nedturen fortsetter.
16. mars: Oh la la. Jeg har hørt at slutten skal være så god, og jeg klamrer meg til dette håpet nå som jeg har passert halvveis.
17. mars: Leste ferdig boken i går kveld (vel, nærmere kl. 01:19). Jeg hulket i bøtter og spann, og ble ordentlig lei meg. - Men det er slettes ikke den beste boken jeg har lest for å si det sånn. Den var veldig ustabil på mange måter. Mye bra, men også mye dårlig. Mye jeg slukte, og mye jeg rynket på pannen over. Jeg må tenke litt mer over boken før jeg prøver meg på en omtale.

Ok, nå har jeg tenkt litt mer.

Jeg er smertelig klar over at dette er en vanskelig bok å skrive et lesbart blogginnlegg om. Forlaget har reklamert i hjel boken, og jeg presiserer at jeg var ekstremt tvilende til boken på forhånd. Med Øya og Drømmehjerte friskt i minne så jeg for meg nok en publikumsfrier med tårer, snørr og happy ending forkledd i historisk sus og dus. Dette er jo som kjent oppskriften på suksess. Eller noe. Jeg sitter ikke igjen med en følelse av å være skuffet. Jeg hadde ekstremt lave forventninger. Faktisk på minussiden. Jeg sitter mer igjen med en følelse av… av… ikke noe spesielt.

Den spiller helt klart på følelser, man skal være passe hårdhjertet om man makter å ikke slippe fri en eneste tåre underveis. Forfatteren velter seg i klisjeer og har brukt alle adjektivene i ordboka, men på en eller annen måte slipper hun unna med det. Hun skal ha for forsøket, i alle fall. Den ensidige belysningen av Israel/Palestina-konflikten slipper hun også unna med. Derimot vet jeg ikke om hun skal få slippe helt unna når hun i siste halvdel av boken fletter inn diverse sitater fra bøker og artikler fra konfliktene og krigføringen. Bokens personer trer ut av romanen og blir en del av den faktiske historien. Forfatteren er med dette ute på glattisen. Hadde hun enda vært konsekvent i denne bruken hele boken igjennom.

Jeg hadde nok vært mer vennligsinnet om forfatteren ikke var født og oppvokst i USA. Litt av respekten og autentiteten forsvinner unektelig ved dette faktum. Hvor går grensen mellom publikumsfrieri, å spille på noe man vet leserne vil sluke rått, og det å skildre et høyst reelt, komplekst og kontinuerlig problem? Kan klisjeer godkjennes siden den grunnleggende historien er viktig, eller ødelegger klisjeene den viktige historien?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet at jeg gjerne skulle likt boken bedre enn jeg gjorde. Jeg skulle ønske boken fortjente mer enn en slapp firer.

Jeg fortrengte leseropplevelsen med gullende god psykologisk thriller, og siden jeg leste to slike i Bloody Brilliant England kan det hende jeg sniker med et par bilder i neste innlegg.

Lest i 2011-16 Myren

2011-03-14T13:37:00.006+01:00

Det er ikke hver dag jeg leser islandsk krim. For å være mer spesifikk: Jeg leser ofte krim, men aldri fra Island. Faktisk har jeg aldri lest noe av en islandsk forfatter noen sinne. Ikke før jeg fikk Myren dumpende ned i postkassa. Forfatteren har vunnet Glassnøkkelen to ganger, deriblant for nevnte bok. En viss forventning etablerte seg derfor i mitt lesehjerte.

Myren, av Arnaldur Indridason

Holberg, en eldre mann, blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker nødvendigvis mordmistanker om etterforsker Erlendur Sveinsson og hans team. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet. Kan dette settes i sammenheng med drapet? Selvsagt må dette sjekkes! Det viser seg at det døde barnet, Audur, led av samme arvelige sykdom som Holberg. Tilfeldigheter? Neppe.

Haha! Arnaldur har skrevet om Erlendur og Audur. Små barn har store gleder. Alle -urnavnene får retteprogrammet i word til å gå amokk. Enda morsommere blir det når det kommer for en dag at Erlendurs sønn heter Sindri Snær. Heldigvis blir han knapt nok nevnt. Det hadde vært litt slitsomt for meg å lese en bok hvis en av hovedkarakterene heter det samme som på min dialekt er snørr. Nok om det, men mer om navn. Det var i det hele tatt veldig uvant å lese om personer kun omtalt ved fornavn. Det gikk lang tid før jeg fikk ristet av meg min forstyrrede formening om at den konsekvente bruken av fornavn var lite profesjonelt. Altså, vi er i Island, tross alt. Det eneste landet i verden der det er fullt akseptabelt å omtale folk ved fornavn. –Men uvant? Jepp!

Vel, vel. Alt kan jo ikke være morsomt. Dette er da tross alt en krimbok. Morsom handling var det definitivt ikke. Stemningen var i det hele tatt nokså mørk og deprimerende, langt unna skildringer av øyas frodige natur, som man rimeligvis forventer av en islandsk roman. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Erlendur selv, etterforsker og romanhelt, er en nøktern type. Han er for lengst skilt og har et problematisk forhold til sine barn. Jobben er hans liv. – Men han er ikke fordrukken. Hurra! Erlendur er, kryss i taket, en tilnærmet normal mann. Les og lær alle dere andre kriminalforfattere.

Nok skryt. Erlendur har selvsagt en mørk side han også, som alle andre krimromanhelter. Eller. Nja. Ikke Erlendur, men hans datter Eva Lind. Det er her et av bokens irritasjonsmomenter (for undertegnede) gjør leseopplevelsen mindre god. Far-og-datter-dialogen er virkelig ikke velskrevet. Eva Lind er prostituert og narkoman, har særdeles tvilsomme bekjentskaper og pengeinnkrevere på nakken. Likevel velger altså hennes far å fortelle henne alt om etterforskningen. Eller ”I korte trekk” som forfatteren velger å kalle det. ”Hver minste detalj”, vil derimot jeg hevde. - Er dette et sjakktrekk, Erlendur? Jeg vil nok svare ”neppe” på det spørsmålet.

Arv og slektskap er et viktig stikkord i kriminalhistorien, og jeg tilgir derfor Erlendur og Eva Lind. Så vidt. Jeg sliter mer med å tilgi en bihistorie om et velstående ektepar som melder sin datter som savnet, og som ønsker Erlendurs bistand. - Hvorfor, Arnaldur, hvorfor? Det blir sinnasmileyer i margen av slikt.

OK, så velger jeg å viske ut noen av disse siden det er lite annet utenfor-tema-snakk. Les og lær av dette også, andre kriminalforfattere.

Mens andre lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, er Arnaldur befriende nøktern også her. Jo visst serveres vi tilbakeblikk, men vi er ikke der. - Skjønner du forskjellen? Vi hører kun om hendelsene, som en ren fortelling. Forfatteren dukker ikke tilbake i tid og serverer oss historien som i nåtid. Takk for deeet. For å være ærlig elsker jeg strengt tatt parallelle historier som flettes inn i hverandre, men – og dette er et stort men – du verden så befriende med en kriminalroman uten denne måten å skrive på.

- Hva med plottet, da? Holder mordplottet et akseptabelt nivå?

Jo, det gjør faktisk det. Mordplottet er relativt åpenbart helt fra begynnelsen av, men etterforskningen av mordet er en ganske så underholdende og interessant opplevelse for leseren. Plottet i seg selv var rimelig originalt og morsomt, og at handlingen for det aller meste holdt seg til etterforskningen og den alene var mer enn befriende. Noe negativt vil det alltid være, og det lille ekstra mangler. Boken er likevel tross alt og på tross av, absolutt lesbar.

Boken er registrert på bookcrossing.com og Moshonista var så snill å sende den til meg. Hun har skrevet om boken, og det har også Karin fra En verden full av bøker gjort. Flere? Gi meg et hint i kommentarfeltet! Snart fyker boken videre opp til Barteland.

Lest i 2011-20 Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje

2011-03-09T11:19:00.000+01:00

Boken fikk jeg varmt anbefalt av min snart-tiårige guttunge som har en lesehastighet og forståelse som får lærerne til å besvime av begeistring, men som likevel ikke er særlig glad i å ofre dyrebar tid på å lese bøker. Doktor Proktor-serien derimot, sluker han med en overraskende fryd og intensitet.

”Du burde lese denne. Den er veldig morsom og spennende. Men jeg må advare deg: Du kommer til å bli overrasket over alle skrivefeilene.”

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, av Jo Nesbø

Bulle og Lise aner ugler i mosen. Alle som ser på den store TV-snakkisen Kon-KOR-ansen ser ut til å være hypnotiserte. Jo mer Hallvar Tenoresen høster stemmer, jo større blir utbredelsen av skrivefeil og vanskeligheter med dobbelkonsonanter. Plutselig en dag inntrer han rollen som landets president. Doktor Proktor forsnakker seg om månekameloner, og i en sådan stund er Bulles bok D.D.S.Ø.I.F. (Dyr du skulle ønske ikke fantes, selvsagt!) gull verdt. Sammen med den syvbente peruvianske sugeedderkoppen Perry, et visst froskemenneske og frøken Strobe drar de i beste motstands ånd til republikken Sør-Trøndelag for å befri Verden fra den sikre undergang. Her lever Kongen i eksil, for på selveste slottet har Norgessamveldets president flyttet inn. Snart skal Danmark og alle verdens land på bokstaven I invaderes. Motstanderne av regimet kan vente seg et nærmøte med Luftvafel og tidenes største vaffeljern. Kan Proktor og de andre overvinnelige seire over tyrannen, og kan korpsmusikk utkonkurrere korsang? Kanskje!

"Hva gjør vi nå?" sukket Lise. "Enkelt," sa Bulle og hoppet opp på bordet."Nå iverksetter De Overvinnelige selvfølgelig plan B." "Som er?" "Er og er," sa Bulle. "Vi må først legge den, naturligvis. Men den blir kjempefin. Plan B for Bulle. En nydelig, liten, fregnete plan. Like genial som den er elegant og enkel. Kort sagt; en plan B som er så god at det er ubegripelig at den ikke var plan A!"

Den første boken i serien, Doktor Proktors Prompepulver var en uomtvistelig suksess, oppfølgeren Doktor Proktor og tidsbadekaret fulgte opp, men slet litt med å nå samme høyder som forgjengeren. Med den tredje boken, Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, er Jo Nesbø igjen supergigaterrahelt!

Å komme med utdrag fra boken for å gi eksempler på den enestående humoren og snerten er en nærmest umulig oppgave. Jeg lar ett fattig sitat pryde omtalen, mens jeg insisterer på at det er mer enn nok å hente på hver eneste bidige side. Bare kapittelnavnene i seg selv er verdt en latterkule. Her er det perle på perle. - Det reneste perlesmykke.

Hvor skal man vel begynne? Spenning, eventyrlige løsninger og oppfinnelser. Prompehumor, romantikk og overraskende tankevekkende. Uten å analysere i hjel boken kan man vel hevde dette er krigspsykologi forklart for barn på en underholdende og morsom måte, samtidig som det er rom for filosofi og ettertanke.

Her finner vi drøssevis av referanser, det være historiske hendelser, andre Nesbø-bøker (Han refererer blant annet til min favoritt Harry Hole-bok) og fremtredende kjendiser. Her er sleivspark til alt fra Petter Northug, Snåsamannen, Hitler og Det store korslaget. Disse referansene gjør at boken er minst like hysterisk morsom for voksne, som for barna selv.

Boken er en gavepakke til voksne som liker å leke med språket og som har en og annen Spynorsk mordliste på samvittigheten. Skj/Kj-fascister og rettskrivningsetterforskere jubler høyt i kor. Dialoger på dialekt og sangtekster på norwenglish er ellers selve definisjonen på Ellikken-suksess.

Et par gjensyn med anakondaslangen i kloakk-Oslo hører selvsagt også med.

”Hva? Du tror vel ikke på den vandrehistorien?”

Beklager, jeg bare måtte komme med et semi-sitat til. Det kan forsvares siden overnevnte sitat er til glede for alle som allerede har lest boken. Å hildrande du som den mannen kan skrive. Hvor tar han det fra? Aim lovvin it! Ikke rart boken nettopp har fått Kritikerprisen 2010 for beste barnebok. Les og le du også!

Lest i 2011-15&19 Duell: Rettferdig vs Kjedelig

2011-03-07T11:16:00.001+01:00

En bok handlet om å kjede seg. Den andre kjedet meg. Det er klart for ny duell.

”Jeg tolker det dit hen at hun har en haug med bøker å blogge om, men liten tid og inspirasjon” sier du kanskje.
”Helt korrekt!” svarer jeg.

Den rettferdige, av Helene Uri

Karsten er utro. Marianne kaster ham ut av huset og sitt liv. Etter hvert stiger i en økende uro i henne: Kan han ha forgrepet seg mot døtrene? Hun tar kontakt med juristen Edvard Frisbakke, kjent i advokatkretser som ”Den rettferdige”, som anbefaler henne å la en lege undersøke barna. Legen finner uomtvistelige bevis på at seksuell misbruk har funnet sted. Prosessen med å få Karsten dømt er dermed i gang.

I kjølvannet av avsløringene om diverse justismord går den døende advokaten gjennom sine tidligere sedelighetssaker. Iherdig forsøker han å redde både Karsten og seg selv, ved å gjenoppta saken og få ham renvasket.

Hun skriver flott, den godeste Helene Uri. Flott, men du verden så kjedelig det er å lese det samme om igjen og om igjen. Hver minste detalj blir beskrevet ned til det minste atom, det er så omstendelig at jeg helt får mark. Når forfatteren attpåtil dytter disse atomene inn mellom to parenteser i det uendelige, får jeg fullstendig fnatt. Siden jeg her brer om meg med mange gode og vel gjennomtenkte ord og uttrykk slår jeg på stortromma og utbasunerer det jeg virkelig tenkte opptil flere ganger:

Kan ikke du snurpe igjen smella di? Du maser jo som et lokomotiv.

Språket hennes drepte all glede jeg potensielt kunne ha av den like potensielle gode historien. Jeg lot meg irritere, ikke begeistre. Dette ble som å gå med friskt mot på et rullebånd, bare for å oppdage at båndet går feil vei.

Jeg skal likevel forsøke å yte litt rettferdighet. Personskildringene var stort sett gode. Mest interessant syns jeg det var å lese om Karstens nye samboer. Jeg skulle faktisk likt å lese enda mer om henne. Ikke en gang her klarer jeg altså å være udelt positiv.

Handlingsmessig sett fant jeg en stor svakhet, som for meg ødela mye av det som faktisk kunne vært en rørende og sterk historie. I løpet av bokens drøyt 300 sider er det først på side 240 Karsten spør seg: ”Jeg misbrukte ikke jentene, men bildene viste likevel at de var misbrukte… Så hvem gjorde det?” (fritt gjenfortalt). Ikke en eneste gang under rettsaken eller under fengselsoppholdet undret han seg over dette. Han undret seg ikke, han søkte ikke en eneste gang hevn. Ikke en eneste gang var han sint på overgriperen. Ikke før han for lengst hadde sonet ferdig. Teit.

Når alt dette er sagt skal det også sies at det tematisk sett er en bok som er høyst lesverdig. Helene Uri tar her fars parti i noe som er så vanskelig og hjerteskjærende som en incestsak. En sak som ingen kan vinne, men der alle er tapere. Språket ble den store dødaren for meg, men smaken er som kjent som baken. Bokbloggerne Janke, Borghild og Marianne er alle positive, mens Jannicke er nærmest like skeptisk som meg. (Noen flere?)

Rødby-Puttgarden, av Helle Helle

Jane bor sammen med søsteren Tine og hennes lille baby. De deler både leilighet, jobb og liv. Både i leiligheten og i parfymeavdelingen på båten mellom Rødby og Puttgarden går livet sin vante gang. Ingenting skjer, samtidig som en rekke hendelser i fortid og nåtid bygger opp stemningen. Noe vil komme til å skje.

Mens Helene Uri utbroderer i det vide og det brede, er danske Helle Helle (dån!) stikk motsatt. Hun skriver konsekvent overflatisk, og overlater til leseren å lese mellom linjene. Slikt kan jeg like.

VGs anmelder (som for øvrig ga boken terningkast 5) sa det så fint og så enkelt med følgende uttalelse:

"(…) Og hun er en forfatter som vet å uttrykke seg uten å drukne leseren i ord."

Dagsavisens anmelder følger opp med:

"Språket er skåret ned til beinet ..."

Jane er tydelig utålmodig, leseren kan ikke unngå å kjenne på rastløsheten selv om forfatteren helst ikke vil antyde det. Tine er alltid glad og utadvendt, men leseren innser at hun er tvert imot. Begge står overfor et veiskille, hvor de må foreta noen valg. Vi vet ikke hva og ikke helt hvorfor heller, men vi vet at valgene snart må tas. Det ulmer under overflaten. Alt er tilsynelatende og på liksom. Oppbruddets time er nær.

På en nokså genial måte gjør forfatteren det kjedelige livet til bokens hovedpersoner til en meget fascinerende opplevelse for leseren. Blant annet Moshonista har latt seg begeistre. Ellen har også skrevet litt om boken. (Noen flere?)

Domsavsigelsen:
Ingen av bøkene vil for meg stå som det ypperste av det ypperlige. Konklusjonen er likevel soleklar: Jeg vil heller lese om å kjede seg, enn å kjede meg selv.

Lest i 2011-18 Bunny Munros død

2011-03-02T14:10:00.004+01:00

Se for deg følgende scenario: Mens du sitter på en pinnestol og ser på Pulp Fiction av Tarantino, hører du på Nick Caves Red Right Hand. Innimellom leser du No Country for Old Men av Cormac McCarthy og mimrer tilbake til da du hulket over The Road av samme forfatter. Sånn cirka da kan du forestille deg hvordan det er å lese Bunny Munros død.

Bunny Munros død, av Nick Cave

Bunny Munro er en slesk kosmetikkselger med dårelokk. Fra hus til hus kjører han rundt og tilbyr hjemmeværende husmødre, alder og utseende ingen hindring, sine tjenester enten det gjelder skjønnhetsprodukter eller sin kropp. Vel hjemme fra en periode ute på jobb møter han synet av sin hengte kone og sin ensomme, dødsens redde lille gutt. Bunny tar med seg sin åtteårige gutt Bunny junior på tidenes villeste salgsturne. Sammen og hver for seg, forsøker de på noen korte og hektiske dager, å takle deres nye livssituasjon og sorgen over kone og mor. Det går over stokk og stein, og verre enn som så. Welcome to the road trip to hell.

Jeg måtte lukte og kjenne litt på boken før jeg satte i gang. Diverse anmeldelser var lest, noen lunkne, noen begeistrede, noen overfladiske og noen slakt. Flere av disse mer enn antydet likheter med Quentin Tarantino og Cormac McCarthy. Det er ikke vanskelig å sammenligne disse kunstnerne og deres ekstreme mannsunivers. Mer overraskende er det å se likhetene mellom denne boken og McCarthys The Road. Begge bøkene omhandler et, tross alt (understatement), rørende far og sønn forhold. Vidt forskjellig, men samtidig veldig like.

Jeg ble overrasket over hvor rørt jeg ble av samspillet mellom Bunny og Bunny jr. Bunny er på ingen måte inkarnasjonen av drømmefaren, men på sitt vis viser han omsorg overfor sønnen. Små snev som at han midt i en akt husker på sønnen som sitter alene i bilen utenfor og venter, eller midt i rusen konsentrerer seg om å få på seg buksa før han sovner, slik at gutten skal slippe å se ham i all sin prakt.

- Også guttungen da. Vesle Bunny junior som har mistet sin mor, og nå bare kan klamre seg til sin far. En far han er ulidelig glad i, som han beundrer og som han forsvarer til det inderligste. En pappa han ikke får seg til å mase på for å kjøpe øyedråper, fordi han er så opptatt med jobb og sorg. Han vil ikke mase på pappaen, selv om han er livsens redd for å bli blind om han ikke får hjelp til øynene sine.

Dette forholdet er diamanten i boken. Ellers er den fæl og kvalm. Det er liksom ikke måte på heller. Bunny Munros har seg som ingen andre har hatt seg før. Han tenker på å ha seg hver bidige brøkdel av et sekund døgnet rundt. Ikke nøyer han seg med bare å tenke heller. Bunny Munro er en mann som gjør mer enn å tenke. Han iverksetter sine planer. Delikate skildringer kan du lete deg grønn etter, eventuelt bare gi opp å finne med en gang. Her er det rett på sak i flere betydninger.

La oss stoppe litt opp ved det språklige. Delikate skildringer, nei. Poetisk, til en viss grad. Bunny selv blir beskrevet med råhet og brutalitet. Portrettet av sønnen er derimot langt mer ømt og varmt. Det er en dualitet der som gir boken en ekstra stjerne i margen. Boken ender nok ikke opp i verdenslitteraturens historie, men Nick Cave duger virkelig som forfatter.

Jeg har latt meg begeistre av boken. Den er fabelaktig på en utrolig fæl måte. Den er rett og slett veldig mye på en gang, og det kunne bikket begge veier. Den er morsom, ekkel, kvalm, vond, trist, rørende og sær. Dette er vel hva man kan kalle ekstremt maskulint, og kaninvirksomheten er over alle grenser for hva jeg egentlig tåler å lese om. Det er likevel en balansegang i det hele, kanskje nettopp fordi alt det destruktive er så voldsomt. - Voldsom destruktivitet blandet med en burlesk, ravnsvart humor man må være velvillig for å klare å le av. Med en uskyldig kanin på smussomslaget og rosa sider foran og bak, er leseren i villrede allerede fra side 1:

Spørsmålet som etter hvert dukker opp er hvor mye som er virkelig, og hvor mye som er fiksjon. Hvor mye som begås i rus og hva som begås i ren affekt. - Og det store, store spørsmålet: Skyldes dette hans angivelig uimotståelige tiltrekkingskraft eller er sannheten langt mer brutal og voldsom…?