9.7.18

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, av Mari Kjos Hellum

Glenn Johansen er nyskilt og ikke bare singel. Han er rett og slett enslig, såpass ille er det. På jobben blir han forbigått og er kronisk grå mus på kontoret. Temmelig mislykket og verdiløs, altså, uten at han egentlig gråter av den grunn. Han ser bare ikke meningen med å puste, nok får være nok, han har forsøkt og ikke fått det til, så da får han ta konsekvensene av det. Glenn Johansen går til innkjøp av markedets beste tau og henger seg. 


En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, av Mari Kjos Hellum
Norsk. Utgitt i 2018. Lettlest og humremorsom subtil.

Vel, han forsøkte i alle fall så godt han kunne. Tauet holdt, men røret knakk. Så må han leve litt til likevel, da. Sånn kan det gå. 

Det skal en betraktelig dose intelligens og riktig god penn til for å lokke frem latteren når tematikken er selvmord. Men jeg lo. Jeg, av alle, humret meg gjennom hele boken. 

Tingen er. Han er ikke deprimert, ikke egentlig. Han har bare ikke stort som holder ham i live. Jobben gir ham ikke all verdens, og hans forsøk på å gjøre noe ekstra høster andre applaus for. Andre som i unge, kjekke, de med fremtiden foran seg. Riktignok har han en hobby, en lidenskap som opptar ham mer enn noe annet, men han er praktisk talt utlært og har ellers ingen å dele fasinasjonen med. 

Ja, utenom ei da. Men så viste det seg at hun egentlig bare ville vise ham huset sitt. Skjønner? Glenn Johansen skjønte det ikke. Så hva gjør man i skuffelsens hete? Henger seg? 

Det vurderes i alle fall. Han skal bare se ferdig en film først. Det gleder han seg til. Og slik går en ny dag over til en annen, og vår mann lever fremdeles. 

Livet er kanskje over, det er kanskje bare det eksistensielle som gjenstår, men Glenn har i det minste erfaring og viten om det. Det har ikke kollegaen som overtok etter ham, men hans tid kommer. Ungdommeligheten vil gå over, nye vil overta. Han som stjal Glenn Johansens prosjekter vil en dag føle seg overkjørt av yngre krefter. Det i seg selv er en glede, enn god nok grunn til å holde ut enda en dag. Faktisk en hel uke. - Og hvem vet, kanskje enda lenger? 

For hver dag som går vekkes han ut av din trøstesløse dvale. Naboer kommer til unnsetning, kolleger som beretter om ulykkelige ekteskap, nye filmer anskaffes, kanskje attpåtil en bok. Litt etter litt letter skydekket. 

Overraskende velskrevet og humoristisk roman som med glede kan slukes i løpet av en dag på solsenga. Samtidig intelligent nok til å ikke bli glemt med det første.




Kilde: Leseeksemplar.


5.7.18

Land ingen har sett, av Edvard Hoem

I Hoems tredje bok i slektskrøniken fra Rekneslia i Romsdalen og Alberta i Canada, er vi kommet til tiden rundt første verdenskrig. Noen har falt fra og andre har kommet til. Eilert, Martha, Anton Edvard, Serianna og alle de andre vi i de to foregående bøkene har blitt så glade i, sliter stadig med sitt. De strever med å få endene til å møtes, tekkes sin Gud allmektige fader, redde avlinger, fore dyr og mette sine barn. - Og holde tritt med utviklingen ellers i samfunnet, på begge sider av Atlanteren. 


Land ingen har sett, av Edvard Hoem
Utgitt i 2016. Bok nr. 3 i en serie på fire biografiske romaner. Nynorsk.

Jeg har blitt oppriktig bløthjertet glad i flere av forfatterens forfedre - og mødre, nettopp fordi han skriver om deres liv med en aktsom kjærlighet som bare etterkommere kan utvise. Takknemlighet over alt slit, alle følelser, all jobb, tårer og latter til de som en gang var, de som gikk veien før oss. Jeg kjenner meg igjen i hans fortellinger, ettermælet han forsøker å gi til de som kanskje ikke har satt spor etter seg i historiebøkene. Til hun som tok seg av alle barna, til han som stelte dyra til husbonden. Barna som i armod ble satt bort til andre og de som reiste ut for å finne lykken. De aller fleste uten hell. 


Særlig spesielt er det for meg å lese om farmerlivet i Alberta. Min mors farfar sine søsken reiste nesten alle over havet. To eller tre av disse bosatte seg nettopp i Alberta. Hoems grundige innhenting av både slektshistoriske dokumenter og kunnskap om datidens samfunn er utvilsomt beundringsverdig. Det føles autentisk, som man leser en sakprosa, at dette virkelig har hendt og ordene er blitt sagt. 

Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Kanskje var det like langtekkelig i de to første bøkene også, selv om de ulike menneskeskjebnene tok det meste av fokuset. I tredje bok savner jeg mer av det emosjonelle, det å virkelig lære personene å kjenne, for der er forfatteren i sitt ess. Heldigvis tar det seg godt opp i siste halvdel av boken. 

Bokbloggeren Rose-Marie skriver i sin omtale at det er spesielt underholdende og interessant å lese om de mer ekteskapelige problemer. Slik føler også jeg det. 

Det er han og hun som ikke kan få nok av hverandre, til tross for at de er vel vitende om at hun trolig ikke vil makte enda en barnefødsel. Det er han som lar seg bedåre av den promiskuøse nabodamen, og hun som ser en annen vei i håp om at det vil gå over. Det er hun som får nok, nok av alt, og bare reiser avgårde. Det er han som tar henne imot med åpne armer når hun omsider har fått rast fra seg. Og så er det de to som har levd sammen så lenge, levd tett på hverandre et helt liv, at etter hans død så fortsetter hun å snakke med ham. 
Og så bar det inn i halmsengene, og det spela inga rolle at det iberre hadde mjølsekker som laken og dynetrekk, for der for karane laus på kvinnene sine på alle tenkelege vis, for her var det så langt mellom farmhusa at ingen kunne høyre dei, i alle fall trudde dei det.

(…) og da hausten kom, bar dei englebarna til Grenville Lutheran Church der dei auste vatn på skrikande krapyl som kom til verda for å bygge det nye Amerika.
Personlig er det likevel noe annet som gjør sterkest inntrykk: Det som aldri helt fortelles. - Akkurat som det må ha vært på den tiden. I Land ingen har sett gir forfatteren stemme til Anton Edvard som i ung alder ble satt bort til barnløse slektninger. Søskena fikk bli, mens han måtte dra. Spørsmålet gnager i ham. - Hvorfor akkurat ham? Sårheten han føler selv i voksen alder, og hans streben etter å forsone seg med foreldrenes valg er rørende, men renner aldri ut i det banalt sentimentale. Så kan man bare forsøke forestille seg hvordan det må ha vært for slåttekaren og kjerringa hans å leve med dette valget. Holde ut i troen på at det var det riktige, holde avstand for å gjøre avgjørelsen lettere å leve med. Hoem tillater seg å la sine forfedre og formødre slippe ut noe av sin innestengte sorg og anger. Men ikke mye, bare en antydning, akkurat som før i tiden. Det man ikke visste hadde man ikke vondt av. Alt som aldri ble fortalt antydes. Uretten forsøkes rettet i denne boken. 
- Er han sint på henne? - Nei, det har han nok forsona seg med for lenge sidan. - Kva da? - At alt er som det er. - Og så reiste Eilert til Amerika, sa tiåringen. - Ja, så reiste Eilert. - Og det ser ikkje ut til at han kjem heim nokon gong. - Nei, barnet mitt, det gjer ikkje det. - Og så reiste onkel Bastian. - Han rømde frå militæret. - Det er ho heller ikkje glad for. - Nei, men ho har slutta å gråte. - Korleis sluttar ein å gråte? - Det gjer ein når ein ikkje har fleire tårer igjen. No må du lesa leksene dine. 
Og så er det ikke til å komme utenom: Det finurlig, intelligente i at Hoem gir stemme til både de som tilpasser seg det nye samfunnet, og de som holder på sine norske tradisjoner og norske omgangskrets. Da som nå. Vi og de. Mennesker og generasjoner gjennom alle tider. 



Fjerde og siste bok i serien, Liv andre har levd, gjenstår å lese. Jeg gleder meg - med ømt hjerte.



Kilde: Kjøpt selv.

3.7.18

Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld, av Harriet Lerner

Man kan si mye rart om meg. Noe er positivt, annet er av det mer ugunstige slaget. Slik som at jeg eksempelvis er temmelig sær, tverr, sta, lettantennelig og - om ikke langsint, så i alle fall langsur. Jeg innrømmer feil kun dersom helvete fryser til is, ber aldri om unnskyldning fordi det pokker ikke er min feil (det er diiiiiiiin) og er vel ikke akkurat den første som oppsøker personer man har noe uoppgjort med. Noe sånt. Kanskje ikke så ille, men du skjønner tegninga. - Så når en fagbok om relasjoner og kunsten å si unnskyld dukker opp i postkassa, var det noe i meg som sa at jeg ville ha godt av å lese den.


Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld, av Harriet Lerner 
Kunsten å helbrede store svik og små stikk. Utgitt på norsk i 2018. USA. Sakprosa.

Forfatteren er ifølge forlaget «en av USAs mest elskede og respekterte eksperter på forhold. Hun har skrevet en rekke bøker om relasjoner og familier, og har jobbet som klinisk psykolog i flere tiår.» I boken deler hun generøst sine erfaringer både fra sitt ekteskap, vennskap - og følgelig også historier fra sine pasienter. For meg, og de fleste andre vil jeg tro, er det flust av gjenkjennelige episoder, det være seg rene krangler, ubetenksomme ord eller lovnader som aldri ble holdt. Det er enkelt å sette seg inn i de ulike personenes ståsted, enten det er den fornærmede eller den skyldige, og forfatteren - psykologens - terapeutiske tilnærming og forklaring til de ulike tankeprosessene er enkle å forstå og innbyr til refleksjoner. Det er nesten umulig å unngå en del selvfølgeligheter, men vi har alle godt av å være mer bevisste hvilke roller vi trer inn i, hvordan vi oppfattes av andre, og hvilke handlinger vi kan utføre for å bedre de ulike relasjonene. 

Når små barn gjør noe galt kommer mor eller far med pekefingeren og formaner et unnskyld. Kanskje barnet sparker i raseri over urettferdigheten eller gjør som foreldrene sier, ikke fordi hun eller han egentlig mener det, men for å bli ferdig med det. Slik er det selv i godt voksen alder. 

«Du sier aldri unnskyld! Det har du aldri gjort» roper han min til meg. 
«Har jeg vel! Og det hjelper ikke å si unnskyld når du ikke mener det!» skriker jeg tilbake. 

Min samboer og jeg er som hund og katt, høyst forskjellige. Han roer seg om jeg gir ham en unnskyldning, mens jeg insisterer på at det viktigste er å virkelig vise man angrer seg. Og når han attpåtil provoserer meg ytterligere med å påstå jeg aldri sier unnskyld, vil jeg i hvert fall ikke si unnskyld. 

(Uansett om han har rett i det eller ei. Han kan ha rett i det. Når sant skal sies.) 

Så da går vi rundt hverandre, mens jeg forsøker å unngå situasjonen og han kommer etter for å bli ferdig med en gang. Hund og katt også der. 

«Å godta forskjeller er en av de største utfordringene vi mennesker møter, og det omfatter også de ulike måtene vi håndterer pressede situasjoner på.» skriver Harriet Lerner. Så enkelt, og likevel så vanskelig. 
«Vi leter automatisk etter en å gi skylden, den som «begynte», men forhold fungerer ikke på den måten. Begge observatørene har rett, og begge tar feil. Forhold beveger seg i sirkler, ikke i en rett linke, atferden til den ene utløser og forsterker atferd hos den andre. Det virkelige spørsmålet er ikke hvem som begynte, eller hvem som har skylda, men snarere hva hver av dem kan gjøre for å forandre sine egne trinn i runddansen.» 
Og selv om det av og til virker helt håpløst, ender det alltid med det samme. Han lar meg være, og jeg kommer diltende etter. Han sier «Unnskyld» og jeg sier «Mhm» (at jeg fortsetter på middagen får være godt nok). Så er alt bra igjen, i alle fall en stund. Det er en evig runddans, både på godt og vondt. 

Det er åpenbart flere enn oss. Alle individer er summen av handlinger og opplevelser, og oppsamlingen av mer vanskelige situasjoner kan ofte få utløp i trygge, nære relasjoner. Desto enklere er det å stå i det og gå videre, det er sjeldent vondt ment. 

Samtidig er det viktig å ikke gjøre motparten til et offer, uavhengig av alvorlighetsgrad. Vi kan forklare en overtreders oppførsel, temperament eller ukvemsord, men vi skal aldri ta fra ham eller henne muligheten til å korrigere egen atferd. En vanskelig barndom, konflikter på jobb eller samlivsbrudd kan forklare hvorfor overtrederen handler som han eller hun gjør, men dette vil aldri forårsake negativ oppførsel. Alle mennesker har egen vilje, har utallige valgmuligheter og må alltid søke kontroll over seg selv. 

«Det blir umulig for den som har begått urett å bevare selvrespekt og verdighet når vi fraskriver ham eller henne kontrollen over egne handlinger og lar bortforklaringer og psykologiske rasjonaliseringer være sovepute.» skriver hun videre. 

En bakenforliggende forklaring vil uansett virke formildende i den forstand at vi selv reagerer annerledes og med større tålmodighet enn normalt. Kanskje vi også slår en strek over det hele. Og dette er viktig: 
«Du trenger ikke tilgi en som har såret eller krenket deg for å kunne fri deg fra smerten og de negative følelsene. Du kan til og med være glad i og føle med ham eller henne, uten å tilgi en gitt handling eller unnlatelse. Du er ikke mindre kjærlig eller hel som person om det er visse ting du ikke kan tilgi eller visse personer du velger å ikke omgås. Kanskje er du enda sterkere eller modigere om du sitter igjen med litt sinne, enten det dreier seg om en dyp krenkelse eller utallige småkrenkelser, mens du samtidig beveger deg videre her i livet.» 
Hva så om du ikke klarer å gi slipp? Hva om ordene, oppførselen eller handlingene fortsetter å plage deg? Hva om du venter forgjeves på den forløsende unnskyldningen? 
«Det er mer sannsynlig den andre tar ansvar og ber om unnskyldning når vi klarer å fortelle om tankene og følelsene våre uten å påstå at den andre har forårsaket dem. Vi har selv ansvar for atferden vår. Men vi har ikke ansvaret for andres reaksjoner på den.» 
Å innrømme sin del av skylden, noe man burde gjort annerledes, eller reagert på en annen måte, er en nyttig invitasjon til dialog. Ved å innse egne feil vil man også kunne endre egen atferd, i det minste være seg selv bevisst. Opplever du ofte at konflikter gnager på deg, kan du spørre deg selv om situasjonene faktisk er utilgivelige eller om du selv kan endre din oppfattelse av hendelsen. Vi kan alle endre noe, og ingen, ikke jeg og ikke du, er ufeilbare. 

Slik kan en unnskyldning være til hjelp både for den fornærmede og overtrederen. Både «Jeg vil be om unnskyldning» og «Jeg vil gjerne tilgi» uttrykker begge et behov for å bli ferdig med saken og så sjelefred. Forfatteren erfarer selv ut fra sine terapisamtaler med klienter at 
«(….) mange menn og kvinner egentlig ikke snakker om tilgivelse, selv om de kanskje bruker det ordet. I stedet for snakker de om trangen til å kvitte seg med sinne, bitterhet, motvilje og smerte.» 
Jeg liker å tro at boken har tilført mye nyttig for meg personlig. At jeg kanskje vil håndtere konflikter litt bedre i fremtiden, i det minste være bevisst hva jeg selv kan gjøre. Faktisk, jeg kan ikke huske å ha markert såpass mange avsnitt i noen annen bok jeg har lest. I det hele tatt: Boken oppleves som uventet nyttig og velskrevet, og anbefales med glede videre. 

Så er det også fint å avslutte med forfatterens anbefalte retningslinjer i alle slags relasjoner. Vi vet det jo, men mange av oss er altfor dårlige til å etterleve disse. 
  • Be om unnskyldning når unnskyldning må til 
  • Sørg for at den andre føler seg spesiell, verdsatt og valgt 
  • Respekter ulikheter, også ulike reaksjonsmønstre i pressede situasjoner 
  • Fokuser på å ta nye trinn i dansen, i stedet for å vente på at den andre skal forandre seg 
  • Slutt med negative kommentarer som bryter ned fundamentet i relasjonen, og erstatt dem med positive kommentarer 

Men husk: Ikke overdriv, vern om dine unnskyldninger. Å være overunnskyldende virker mot sin hensikt. Spar heller unnskyldningene til situasjoner som faktisk krever det. - Og men det. 




Kilde: Leseeksemplar.