11.1.18

Nike, av Caspar Eric

Målet om å skrive om samtlige leste bøker i fjor ble ikke helt vellykket. Nesten, men ikke helt. Jeg har også luftet min skuffelse over å ikke ha maktet 52 bøker. Det stoppet på 51, har jeg skrevet. Vel, vet dere hva? I går lot jeg øynene gli over bokhyllene og plukket opp en liten, rød på toppen av en bunke. Oi, sa jeg. Oi, oi, oi, fortsatte jeg.

Den hadde jeg glemt når årsregnskapet ble skrevet. Dagen før årets aller siste dag leste jeg et langdikt. Bok nr. 52. Denne leste jeg altså i full fart for å greie målet, bare for å lese den så fort at jeg glemte å ta den med i beregningen. Skjebnens ironi.

Ja, jeg greide målet om en bok pr. uke. Nei, jeg kan ikke redigere tallet i ettertid. Konsekvensen er: Bok nr. 52 er nå bok nr. 1. Juks eller flying start på 2018, jeg klarer ikke helt bestemme meg. La meg bøte på skadene. Jeg skal skrive om boken.


Nike, av Caspar Eric
Langdikt. Dansk, utgitt i 2015. Oversatt av Dan Andersen, utgitt på norsk i 2017.

Til tross for hastverket viser det seg, nå som jeg skal omtale den, at jeg husker overraskende mye. Den gjorde på et eller annet vis et nokså sterkt inntrykk, skjønt det skal vedgås at oversetterens etterord fikk de fleste brikker til å falle på plass. 

Handlingen er i korte trekk følgende: Semifiktiv, men antakelig selvopplevd, selvtenkte tanker, fortelling om hvordan det er å leve med et handikap i dagens perfeksjonistiske samfunn. Formatet er et langdiktet skrevet som en slags brevroman, skjønt som epost. - En høyst sjarmerende og viktig detalj, tiden handlingen er lagt til tatt i betraktning. Dette brevet, monologen, er skrevet til hun som en gang var hans. Hun som valgte han med hud og hår, feilvendte ledd, denne kroppen som ikke helt spilte på lag med hodet. Fortellerstemmen – og forfatteren – har celebral parese.
fordi jeg ville kline med ei jente
i et upraktisk havfruekostyme
som inkluderte høye hæler
og det flaueste
var at det var min egen skyld
at jeg ikke hadde tatt
min egen kropps premisser
på alvor og selv om det er
halloween er det fortsatt
visse kostymer
jeg burde velge
noen ting kan jeg ikke
kle meg ut som
uten at det virker ironisk
det er en spesifikk rolle jeg skal utfylle
i popkulturen
blir jeg alltid spilt
av en såkalt normal person
som har lært å simulere visse
spastiske bevegelser
en karakter som skal illustrere
at hovedpersonen
som er den handikappedes venn
er sympatisk og kompleks
Han er temmelig frustrert, denne unge mann. Han er sint på hun som forlot, samfunnet som holder ham på avstand og på seg selv som lar seg hemme av sitt handikap. Alt flettes sammen med popkulturelle referanser, og stemningen lettes med en stadig tilbakevendende galgenhumor. Særlig godt vises det i et segment hvor han beretter om å handle merkeklær. Han mistenker de butikkansatte mener han med hans defekte kropp er dårlig reklame for deres klesmerke. De ansatte sier ingenting, men han merker blikkene, skriver han. Eller er det han selv som innbiller seg dette? Kanskje, kanskje ikke. Men det kan være, og det gjør han eitrende forbanna både på samfunnet og seg selv som bruker energi på å bry seg om det. 

Han skriver fort. Hamrer løs på tastaturet, stopper seg ikke før han innser det tåpelige, letter på humøret og turer deretter videre. Han hisser seg opp, snur, spøker og hisser seg opp igjen. Han formidler en trassig stolthet som ofte fortoner seg som bitterhet, men hans forsonende selvironi vekker sympati hos leseren.

Sånn sett er bokens norske forside høyst talende: Bokens tittel henleder til seiersgudinnen, eller for så vidt også det atletiske ideal i form av et sko- og klesmerke. Illustrasjonen viser underkroppen til en mann, hvis legger er amputert bort. Seier vs tap, perfekt vs uperfekt, sinne vs humor. Kroppen som ikke spiller på lag med hodet. Samfunnet som ikke har plass til han, eller han som ikke vil ha plass i samfunnet.

Joda. Vi har alle vårt.




Kilde: Leseeksemplar.
Les også: Oversetter Dan Andersen utga i 2016 lyrikken Flaggtale. (Min omtale) forteller deg hvorfor du bør lese denne boken.


9 kommentarer:

Marianne sa...

Min første bok i år, er også den siste i 2017.. Det er lov ;) Jeg hadde derimot ingen mulighet for å finne ei lita bok for å bikke målet, jeg lå under med 30..så da var det ikke så farlig.
Nike, derimot, hørtes ut for å være mye mer min gate enn nyligleste Så Faller Jeg av Wexelsen. Langlistelangdiktet vårt. Tror jammen meg at jeg skal notere meg din første bok av året med sprittusj bak øret! (så den synes blant alt det andre bak der, eller er det ikke sånn, at man kan startet året med rene ørebaksider?)

Ellikken sa...

Du vet, at du indikerer at du ikke likte Wexelsen-boka er et kraftig spark i min skinnlegg. Samtidig blir jeg så glad for kommentarer. Himmel og helvete, altså. Takk skal du f**n meg ha! :D

Tine sa...

Vi må vel alle vri og vende litt når vi skal rydde opp i lesebunkene våre ved nyttår. Heldigvis er vi våre egne sjefer når det kommer til dette, og kan gjøre som vi vil. Jeg savnet litt superlativene når du skildrer denne boken, likte du den ikke så veldig eller? Forøvrig ga jeg Så faller jeg og Nike samme terningkast :)

Beathe sa...

I likhet med Tine så lurte jeg på om du likte boken eller ikke, og når hun sier at hun gav denne og Wexelsen samme karakter så kan jeg si at jeg IKKE gjorde det.


Du har skrevet en kjempefin omtale av boken, det er i hevrt flal helt sikkert!

Beathe sa...

Eventuelt *Hvert fall*

Anita Ness sa...

Denne ligger på lur. Jeg skal lese de enda uleste diktsamlingen jeg fikk i hus i 2017 utover her, i helgene, frokostlesing. Jeg har i alle fall Nike og Eik i hylla, og Statsministeren, og samlede dikt av Jan B Vindheim som jeg har begynt på. Jeg skummer derfor fort, men jeg synes også at avslutningen din virket litt lunken.. ??

Ellikken sa...

- Men er det egentlig så viktig om jeg likte den eller ei?

Som leser syns jeg den var interessant. Jeg likte motsetningene, stemningen, stilen. Det gikk ikke rett inn i hjertet mitt, men likevel, høyst lesverdig.

Den når ikke Wexelsen opp til ankelen en gang.

Marianne sa...

HAHA - Ingen årsak!
...og så skal jeg ikke sparke så hard neste gang...
Lover.

Anita Ness sa...

Nei, egentlig ikke..