31.8.18

Teater: Tung tids tale

Et punkt på min liste over dårlig-samvittighet-som-bokblogger er at jeg aldri har skrevet noen omtale av Olaug Nilssens Tung tids tale, en av fire nominerte romaner til Bokbloggerprisen 2017. Den nærmest selvbiografiske fortellingen om forfatterens autistiske sønn og hennes kamp mot systemet - og diagnosen -har gjort uutslettelig inntrykk på alle som har lest, og ingen blir overrasket om nettopp denne boken vinner prisen for fjorårets beste norske roman. 

Budskapet er både hjerteskjærende og hjertevarmt. - Og nå kan alle se historien dramatisert og fremført på teaterscener rundt omkring det ganske land. Selv hadde jeg gleden av å være til stede under urpremieren 24. august på Riksteatret i Oslo. 

Foto: Riksteatret

Tung tids tale 
Riksteateret. Regi: Marit Moan Aune. Dramatisering av Tung tids tale, av Olaug Nilssen. 

Skjønt glede. Sjeldent, om noen sinne, har jeg vært like emosjonelt utslitt etter en teaterforestilling. Intensjonen var å skrive om stykket umiddelbart etter opplevelsen, men hjertet var knust og hodet kokte. Jeg har enda ikke helt summet meg, men behovet for å anbefale stykket tvinger meg til å forsøke skrive noe likevel. 

Stykket er regissert av Marit Moum Aune, og dermed er kvalitetsstempelet gitt. Mor og forfatter Olaug Nilssen har selv vært med på dramatiseringen av boken, dette sammen med Toril Solvang og regissøren. Fire skuespillere bærer historien på scenen. 

Julie Moe Sandø, Marianne Krogh, Siren Jørgensen og Jon Bleiklie Devik imponerer sterkt på scenen. De fire skuespillerne glir inn og ut av de ulike rollene som mor, sønn, behandlere og øvrig omgangskrets, og avlaster samtidig hverandre. For det hersker neppe noen tvil om at stykket krever ekstra mye av skuespillerne. Vi serveres følelsesutbrudd tilskuerne mister pusten av. Det må være voldsomt utmattende. Særlig sterk prestasjon er Daniel i Sandøs skikkelse sitt raseriutbrudd når moren forsøker å overtale ham til å ta på seg støvler. Alle som har hatt treåring i hus vet hvor frustrerende dette kan være. Vel, her er Daniel ni år, sterk som en okse og kjører seg helt inn i sitt eget sinne. 

Og her kommer stykkets aller sterkeste moment. Mors angst for å ikke lenger håndtere sin egen sønn. - Både fordi barnet snart, eller allerede er, fysisk sterkere, og for det man ikke våger si høyt: Redselen for å en dag slå tilbake. 

Scenen, ordene, følelsene, gir deg en knyttneve i magen. Et smell mot hodet. 

For kan det egentlig være mere sårt enn å være mor som mister sitt barn? Og kan det bli noe verre enn å være en mor som mister sitt barn - selv om barnet fortsatt lever? Daniel kan ikke bli bedre. Det fins ingen kur for ham. Ingen mirakelpille eller terapi. Mer og mer forsvinner gutten inn i denne ukjente verdenen ingen helt vet hva bringer med seg. Mor slippes ikke inn. 

Foto: Riksteatret

Her er mye sorg. Overveldende mye. Det er sorg over ham de nå mister mer og mer. Han som kunne så mye, sang så rent, han som kunne kategorisere dyr etter haler. Ja, til og med en gnu. Hvilken toåring har i det hele tatt hørt om en gnu? Detaljer som utgjør alt, en liten kuriositet som en stolt og trassig mor ikke kan nevne ofte nok. Alle som i dag ser Daniel skal vite at Daniel en gang visste hvordan halen til en gnu ser ut. Hvor ble denne gutten av? Er han fremdeles der inne et sted? 

Vi kan ikke forestille oss. Vi kan bare forsøke å forstå hvordan det føles. 

Så insisterte også forfatteren på at dette ikke er en selvbiografi, men en politisk roman. Daniel og mors fortelling skal bety noe, skal få etterspill, endre byråkratiet og måten vi møter hverandre på. Her berettes om en morsrolle som samtidig innbefatter et utall andre roller. Det holder ikke å opptre som barnets verge. Hun må også være saksbehandler, advokat, psykolog og fredsmekler. Alltid på vakt, alltid synlig, hun kan aldri gi seg. 

Her berettes om kampen for å få diagnose, og den emosjonelle kampen mot merkelapper. En liten uheldig formulering i sakspapirer eller uttalelser fra ekspertisen kan få det mentale korthuset til å rase sammen. Gleden over et kjærkomment pusterom av egentid kan lokke frem en knusende vond samvittighet. Endeløs venting i telefonkø. Utredinger som trekker ut i tid. Forvaltningen. Nemder som skylder på hverandre. Enda mer venting. 

Og alt dette mens man samtidig ransaker seg selv for feil og mangler. Kunne man ha søkt hjelp tidligere? Kunne man gjort noe annerledes? Er det egentlig mors skyld at det gikk så galt? 

Ta deg sammen, sier saksbehandleren. Kjemp videre, stå han av, sier barnepsykologen. Du er tøff, det ville jeg ikke greid, sier naboen. Alle disse velmente ordene som når verden raser rundt deg, bare oppfattes som nedbrytende. For når skal mor få hvile? 

Hun er så sliten, så sliten. Og samtidig så sta, så hardnakket sta, og brutalt ærlig. Hun fortviler over søvnløse netter og raser over banking i vegger. Hun jubler over egentid og bryter sammen like etter. Hun er redd for eget sinne, og redd for å føle redsel overfor eget barn. Hun kjefter sentralbordmedarbeideren huden full, og kjenner på sjalusi mot foreldre i barnehagen. 

Det smerter å være publikum. Det føles så nært, og likevel så fremmed. Ingen som ikke selv har vært eller er i samme situasjon vil kunne forstå fullt ut, men vi kan forsøke forestille oss. Vi trenger ikke engang selv være mødre. Det holder i massevis å være et medmenneske

Noe er allment, alle kan relatere seg til deler av følelsesregisteret. Alle vil oppleve scener som gjør ekstra inntrykk, noe som er sterkt i seg selv, eller som blir trigget av erfaringer man selv har gjort seg. Personlig opplevde jeg fars og søskens fravær som det sterkeste. Da vi selv for mange år siden måtte ta stilling til å redde vår nyfødde datters liv ved å gi henne medisiner som ville gjøre henne sterkt funksjonshemmet, ble vi møtt av helsepersonalets advarende, og velmenende råd. Tenk på sønnen deres, sa de. Tenk på alt han vil måtte ofre for sin søster. Så var nettopp dette det sterkeste for meg. Historien om Daniel fortelles kun fra mors synsvinkel. Pappaen og hans søsken blir aldri nevnt. Vi bare vet de finnes, og deres sorg, deres fortvilelse, deres frustrasjoner og kjærlighet kan kun fornemmes. Så kan vi også forsøke å forestille oss, forstå, hvordan det er for en mamma å tvinges til å bruke all sin tid til det ene barnet, og alle dilemmaene det medfører overfor de andre barna. 


Nettopp derfor er denne boken en politisk roman. Nettopp derfor skal historien ut til alle landets hjørner, for å påvirke, sette søkelys på, og utgjøre en forskjell. Mødre og fedre skal bli hørt. Helsepersonell og saksbehandlere skal få enklere arbeidsoppgaver. Byråkratiet skal løses opp. Folk skal få hjelp, og folk skal få hjelp i tide. 

Måtte det bli enklere. Måtte papirbunkene bli mindre, måtte tabuene brytes. Måtte barn, foreldre og søsken få den hjelpen de trenger. - Uten å kjempe. 

Ingen kan se stykket uten å la seg berøre. Hør bare på lydopptaket fra da Daniel var 2 år. En sang, klokkerent og med innlevelse. 

For mest av alt er dette en kjærlighetserklæring til Daniel. Ikke autisten Daniel, pasienten Daniel eller case’n Daniel. Bare Daniel. Gutten han engang var, alt han kunne, alt han sa og alt han gjorde. Den han fremdeles er, langt, langt der inne. Et sted ingen lenger når frem til. 



Flere forestillinger: Dette teaterstykket unner jeg alle å oppleve. Sjekk Riksteatrets (turneoversikt). I tillegg skal forestillingen vises på (Det Norske Teatret) på nyåret. 

Fakta: Den norske autismeforeningen har utarbeidet en rekke faktaark vel verdt å lese. Deriblant (denne). 

Bokbloggere: Anita/Artemesia var også med på urforestillingen og har (skrevet egen omtale). Ann Helen fra LesMye hadde ansvaret for samlesingen i forbindelse med Bokbloggerprisen. Hennes bokomtale kan leses (her). Flere bokomtaler finnes på (denne siden). 

Kilde: Invitasjon til urpremiere på Riksteatret.


30.8.18

Mørke dyr, av Janne-Camilla Lyster

Forlagets beskrivelse var som skapt for meg: 
Mørke dyr forteller om hvordan sorg kan få tilbakevirkende kraft i et liv – og om hvordan den samme sorgen kan drive et menneske videre.
Og alle som kjenner meg og mine lesepreferanser kan trolig lett se for seg meg der jeg slenger alt annet til side og kaster meg inn i bokas univers. Her skal det fråtses i hjertesmerte, sorg og livsomveltende savn, tenkte jeg frydefullt. 



Mørke dyr, av Janne-Camilla Lyster 
Norsk. Utgitt i 2018. Roman.

Første kapittel var lovende. Baksideteksten om tre venner som reiser ut i verden, hvorav bare to vender tilbake, holdt sine ord. Det var nettopp det som skjedde. Så var det ut i verden på nytt, bare den ene. 

La meg si det litt forsiktig: Jeg fikk ikke det jeg forventet. Ikke i det hele tatt. 

Slike tilfeller er vanskelige. En bokblogg betraktes dels som personlig dagbok med ren og skjær synsing om bøker man leser og litteratur generelt. Jo, hvor enn jeg ynder å tro at jeg skriver til meg selv og en håndfull likemenn (-kvinner), viser besøkstallenes tale noe annet. Med det medfører et selvpålagt krav om en viss kvalitet og ikke minst ydmyk behandling av produkter som skaperne anser som sine egne barn. Man dukker inn i skriveprosessen med hud og hår, vrenger sjela si, blottlegger seg totalt, og hvem-er-så-vi til å smadre noens barn …? 

Ytterligere vanskelig er det å skrive negativ omtale av en debutroman. Her gjelder det å ha argumentasjonen klar. I verste fall nådeløs, men rettferdig. I beste fall ærlig, men med alle mulige forbehold om personlig synsing. 

Dersom jeg setter min egen skuffelse over misvisende omtale til side - den må forlaget tross alt ta på sin kappe - sitter jeg igjen med to store irritasjonsmomenter. Språk og handling. Og tar man bort disse to elementene sitter man igjen med, tja, si det. 

Det handler liksom om mer enn bare personlig skuffelse over å ha bli lovt noe (sorg) og fått servert noe annet (dans, bohemsk liv). Legger jeg godvilja til er det spennende å få innblikk i et liv som er noe helt annet enn det man selv lever. Likevel oppfatter jeg hele handlingen som en unnskyldning for å utbrodere hvor uortodoks et kunstnerliv er. - Altså, hvordan forfatteren selv lever eller har levd, i det minste en slags blåkopi av kollegers opplevelser. Det er stadige utenlandsopphold, tilfeldige bekjentskaper, nye prosjekter - og menn, kreativitet og rastløshet. 

Jeg leser ordene, men føler ingenting. Altså, ingenting annet enn irritasjon over at jeg ikke oppfatter sorg over venninna som forsvant. Egentlig ikke noe savn heller, jeg mener, jeg oppfatter ikke at hun engang lurer på hva som har skjedd. Det er meg tilsvarende likegyldig hvordan denne danseren lever, fordi jeg ser ingen følelser av noe slag. 

Handlingen jeg finner i romanen virker mest som et påskudd for å fortelle om eget liv. Hadde jeg hatt det snev av anlegg for dans, hatt den minste lille antydning av grasiøsitet, vært 25 år yngre og slank som lilje ville jeg muligens blitt inspirert. Men dessverre. Min dansekarriere tok slutt etter to ukers swingkurs på ungdomsskolen, jeg snubler i alt og går på vegger, jeg er fersk 40-åring og i skammelig godt hold. 

Men språket da, spør dere kanskje. Jo, la oss se på språket: 
Karin er blitt en som ser inn fra mørket, ikke som seg selv, men med sitt fravær, en som har stått overfor det mest skrekkelige, og nå står hun der ute i den truende svarte skogen og betrakter deg, du er et nyfødt dyr som har kommet bort fra flokken og fåfengt forsøker å verge deg mot en stor og ukjent fare, hun er blitt en som står i grøftekanten bare for å avdekkes som et gufs i lyset fra frontlyktene som suser forbi. En som vet. 
Hver gang jeg skriver om en bok liker jeg å sitere utdrag for at leseren selv kan gjøre seg opp sin mening, og dermed sammenligne med min egen forståelse av romanens språkdrakt. Ordene jeg siterer over er et avsnitt jeg i utgangspunktet likte godt. Nå derimot, sitter jeg igjen som et spørsmålstegn. Hva skriver hun egentlig? 

Det blir så mange ord, lek med ord, setninger på setninger. Det er en lyrisk schwung over det hele, noe svevende, men jeg klarer ikke finne noen dypere, la oss si, inderlighet. Slik som handlingen virker språket påtatt. Slik som handlingen, virker språket uengasjerende. 

Her er ord, men ingen følelser. Ingen handling, bare beretning. 

Og tar man bort språk og handling sitter man igjen med, tja, si det. I alle fall skuffelse.




Kilde: Leseeksemplar.

24.8.18

Klør, av Ida Frisch


Klør, av Ida Frisch
Debutant. Norsk. Utgitt i 2018.

Denne lyriske romanen er for meg nærmest umulig å skrive noe vettugt om. Jeg likte den nesten for godt. Krøp såpass inn i den at det eneste som vil ut av hodet og gjennom tastaturet er stemningen. Følelsene de vekket i meg, alt som ikke lar seg uttrykke. 

Jeg lar forfatteren selv beskrive Klør:
Boken har en slags stakkato bevegelse, utklipp fra hverdagen til en ung kvinne som stadig faller mer og mer fra hverandre. Hun er sammen med en kjent sanger. Han vil inn i sin verden fylt av musikk – hun vil inn i ham. Et umulig regnestykke for henne – og en seig undergangshistorie er i emning.
(Les gjerne resten av intervjuet publisert på forlagets egne nettsider.) 

Slik kan man si det. Selv har jeg bare lyst til å si noe sånt som at dette er en helt glitrende debut. Jeg falt fullstendig pladask og er villig til å omtale leseøkten som julekveld, påskemorgen, nyttårsaften og sankthansfeiring på en og samme tid. Hun fråtser i råskap, desperasjon, galskap og alt hva fælt er, og jeg elsker det. Og for at dere ikke skal få inntrykk av at jeg er rå, desperat og gal er jeg nødt til å sitere litt, slik at dere kan lese med egne øyne hvor godt hun uttrykker seg, hvor godt hun leker med ord og bilder, og hvor godt hun lokker frem uønskede følelser. 
Jeg legger ørene mine sammen,

Det ene lukker seg mot det andre,
Former et slags blåskjell,
Jeg legger hans ører på samme måte,
Legger de to blåskjellene side om side
Nå kan vi høre på hverandre.
Og slik er det jo. I begynnelsen er alt vakkert, ukomplisert og uendelig. 
En hånd griper et klesplagg,

En tå krøller seg inn i en sokk,
En nakke strekkes gjennom en genser,
To øyne åpnes og lukkes og åpnes igjen,
Kroppen forlater soverommet og blir til en kvinne
Som lager frokost.
Helt til det vakre, ukompliserte og uendelige brått eller umerkelig blir til noe vondt og vanskelig som man likevel er engstelig for å miste. 
Skal hun være med, spør jeg,

Han spør meg hvem jeg mener,
Sangen, svarer jeg, skal hun også synge,
Han ler, han forstår ikke,
Han finner frem stykker han mener vi kan synge,
Han holder hendene hennes rundt gitarhalsen,
Hun lukker øynene når vi kommer til refrenget,
Vi synger sammen, han og jeg og hun
Boken hadde meg fra første kapittel. Jeg leser mens det frydefulle glir over i det ubehagelige. Litt etter litt endrer stemningen seg, litt etter litt blir bokens hovedperson mindre og mindre seg selv. 
Når de først har lukket seg om et bytte

Kan ikke grepet åpnes,
Om ørnen fanger en fisk som er for tung, drukner den
Med klørne rundt fiskens ryggsøyle, og jeg tenker at
Jeg kommer til å gå ned på samme måte,
Med klørne mine rundt ham.
Og mer og mer gal. 

Anbefales helhjertet. Soleklar kandidat til neste års Bokbloggerpris. 





Kilde: Leseeksemplar.


22.8.18

Nøkkerosene, av Anne Helene Guddal

La meg fortelle deg om en kort, liten roman som kan gjøre deg litt klokere.


Nøkkerosene, av Anne Helene Guddal
Kortroman. Utgitt i 2018. Norsk.

Bokens jeg-person har flyttet hjem til sine foreldre etter et lengre opphold på psykiatrisk institusjon. Gjennom en rekke essay tilnærmet lik dagboknotater får vi innblikk i hennes nye liv. - Eller hennes forsøk på å leve sitt liv. 
Kan jeg lære noe nytt hvis jeg leser journalen min? Jeg kan jo ikke endre den, bare leve med den, uten å gi etter for trangen til å skrive min egen versjon. Journalen skildrer ikke kun livet som har vært, men spår om livet som skal komme ved å antyde det sannsynlige. Den gale gjentar seg selv. Journalen er ikke ferdig skrevet før den gale er død. Likevel er journalen en autoritativ tekst på ethvert tidspunkt i sin tilblivelse. Leger og behandlere framfører sine epikriser og rapporter med en blanding av distanserte fagtermer og mer innlevende daglige observasjoner, mens pasienten som beskrives, en gang skal prøve å forholde seg til dette verket på en kritisk måte, slik at det blir mulig å være både leser og tekstens hovedperson, men aldri lege og forfatter. Eller Gud. 
Det vakre omslaget og tittelen henviser til bokens første essay, hvor hovedpersonens mor advarer henne mot de innbydende nøkkerosene. Du må ikke svømme bort til rosene, men plukke de fra en båt eller fra land, sier hun til datteren. Trådene under vann kan trekke deg ned om du kommer for nærme. 

Nøkkerosene er dermed et effektivt og talende bilde på stemningen i boken. Foreldrene er åpenbart glade i og omsorgsfulle overfor datteren, men tilbyr henne ingen nærhet, kun distansert vennlighet. Særlig faren tar henne med seg ut, men alt han forteller, alt de snakker om, er på det praktiske plan. Her er ikke rom for følelser, og ingen betroelser blir gitt. Heller ikke hovedpersonen tør nærme seg sine egentlige følelser, selv ikke gjennom sine dagboknotater. Redselen for å bli dratt under. BLI sin sykdom. 

Boken rommer i underkant av hundre sider, men Anne Helene Guddal evner å si mye med få ord. Her finnes ingen store beskrivelser av livet før innleggelsen, ingenting om hvilke årsaker som kan ha ført til sammenbruddet, ei heller hvor ille tilstanden hennes faktisk var. I stedet for møter vi henne, denne hovedpersonen, her og nå. Henne - og den truende sykdommen som knapt nok våger å uttale. 

Vi møter tomhet, et avstumpet følelsesregister og selvpålagte begrensninger. Foreldre som forsøker å takle en ustabil datter som i voksen alder flytter hjem, og en voksen datter som sårt trenger sine foreldres omsorg og tilsyn. Her fortelles det meste mellom linjene. Alt som virkelig betyr noe. 

Nøkkerosene er en fin og sterk skildring om psykisk sykdom og hvordan livet fortoner seg etter et sammenbrudd. Strippet for emosjonelle utbrudd og selvransakelse innvies vi til en tilstand av selvsentrering og avskjerming. Gjennom en rekke essays forteller hovedpersonen om korte turer ut av huset, bort til plaststolen i hagen for å ta seg en røyk. Eller hvordan moren stadig er på jakt etter brunsnegler, og spenningen hun opplever ved å en dag finne en brunsnegle i vinduskarmen. 
Det hjelper ikke å lese avisene eller se på nyhetene; jeg holder pusten hver gang jeg hører vignetten til Dagsrevyen, og det er ikke fordi jeg er spesielt sensitiv eller empatisk anlagt, Antakelig er jeg mest redd for ikke å reagere adekvat på det jeg ser og hører - et hyppig brukt ord i psykiatrien - og dermed få bekreftet at jeg fortsatt ikke er frisk, slik at dette forsøket på å delta i verden igjen, om så bare fra stua, viser seg å være nok et selvbedrag. 
Større fysiske eller mentale utfordringer kan hun ikke tillate seg. Ikke enda. Kanskje aldri, men i alle fall ikke nå. 

Selv ikke når de eldre på sykehjemmet hvor hun har sin arbeidstrening dør, kan hun tillate seg å føle noe. - Eller kanskje er hun ikke lenger i stand til å føle. Kanskje er følelsene døde. Vi leser mellom linjene at dette er noe av det hun frykter aller mest, selv om hun ikke under noen omstendighet kan tillate seg å tenke det. 



Kilde: Leseeksemplar.


20.8.18

Zeshan Shakar, den nye heimstaddiktaren

Hvor er'u bor hen a? 
La meg ta deg med til byen min, b-byen min b-b 
Hvor er'u bor hen a? 
La meg ta deg med til, ah
Ta-ta deg med til Oslo


Og til Groruddalen. Stovner. Tante Ulrikkes vei, baby. Zeshan Shakar har gjort nettopp det. Tatt oss med til byen sin. Bydelen sin. Gata si. Han har med sin debutroman Tante Ulrikkes vei gjort braksuksess, børstet støv av fordommer, knust dem og fått sine lesere til å tenke seg om en ekstra gang. Debutanten har høstet anerkjennelse, det være seg fra kritikere, samfunnsdebattanter og den menige leser, som godt etablerte forfattere bare kan drømme om. 

Foto: Gyldendal

Til og med fra Bokblogglandia har godordene kommet. Såpass mange at boken er nominert til Bokbloggerprisen - og i september får vi vite om boken har fått tilstrekkelig mange nok stemme til å vinne prisen for fjorårets beste roman. Beathe og undertegnede har ansvar for samlesingen av Tante Ulrikkes vei denne måneden, og med fire dager igjen til fristens utløp er det stort sett bare febrilsk kryssing av fingre og tær som gjenstår. - Ja, også et bittelita intervju med forfatteren selv. 

Intensjonen var å møte ham. Kjøre på sånn skikkelig. Dra han med til gata, det var liksom ikke måte på. Så kom vi på at vi er bokbloggere for en grunn. Du vet, det er litt skummelt og sånn. Skummelt nok bare det å snakke til noen via skjerm, men liksom. Vi gjorde det uansett da. Altså, snakket til ham via skjermen.



Definerer du deg nå som forfatter, og har du egentlig ambisjoner om å utgi flere romaner? 
Jeg tenker ikke på meg selv om forfatter. Dette var et sideprosjekt, på mange måter. Så har det vokst litt ut av kontroll. Jeg tenker på meg selv som statsviter, byråkrat, og så forfatter. Jeg har et mål om å skrive mer, definitivt. Må bare finne tida.
Har du alltid vært glad i å skrive, alltid hatt flere potensielle fortellinger i magen, eller har din intensjon først og fremst å gi folk som vanligvis ikke kommer til orde, en stemme? 
Det er lett å sitte og være etterpåklok om årsakene til at jeg skrev boka. Det som er sannheten er at først og fremst hadde lyst til å skrive. Jeg har alltid likt det, helt fra norsk stil. Med det sagt, jeg ønsket jo også å fortelle en historie om hvordan Norge og verden ser ut for de som kanskje ikke har kommet til ord i litteraturen særlig ofte.
Bare et fåtall av oss har bodd samme sted hele livet, men de fleste av oss har et sted de omtaler som hjem. For noen er det et område, en bygd eller by, eller snevrer det inn til barndomshjemmet. Hvor er hjem for deg? 
Mitt hjem er Oslo. Jeg er genuint glad i HELE byen, og bor både i øst og vest, indre by og ytre bydel. Det er likevel Groruddalen og Stovner som er mitt hjerte aller nærmest og hvor jeg føler meg aller mest hjemme.
I hvilken grad har du latt deg selv eller andre være direkte inspirasjon til romanens skikkelser? 
Til en viss grad, men sånn tror jeg det er for de fleste som skriver. Jeg tror det er en god idé å ta utgangspunkt i egne erfaringer. Tante Ulrikkes vei har ingen en-til-en karakterer, verken basert på meg selv eller mine venner, men mange av våre erfaringer er med i boka.

I en av våre favorittscener fortelles det om en demonstrasjon Jamal deltar i. Vi oppfatter at du leker med lesernes fordommer, jo enn hvor åpne vi liker å se oss som, i det Jamal skjuler noe i lommen sin. Vi kjenner på frykt for det ukjente og fremmede. Og så ... skal vi ikke røpe mer. Men genialt! Hvor bevisst var dette grepet? 
I all hovedsak bevisst. Litt for å leke med stereotypier og fordommer, men mest fordi virkelige mennesker som oftest er ganske kompliserte, inkonsekvente og lite endimensjonale.
Flere kjente personer er nevnt i boken. Carl I Hagen, Oddvar Stenstrøm, Benjamin Hermansen for å nevne noen. - Men statsministeren er fiktiv. Hva er grunnen til dette? 
Den fiktive statsministeren er på mange måter ment som et slags symbol på fallet i troen på mulitikulturalismen og optimismen (og naiviteten) rundt det flerkulturelle samfunnet som preget mye av tiden fra 80-90-og tidlig 00-tall. Men han er i stadig mindre grad i takt med tiden. Hans standpunkter har mistet sin appell. Tidsånden er hardere og mer brutal, og hans utakt med tiden sammenfaller også med Mohammeds brustne illusjoner.
Jeg er også glad for at jeg tok valget om å ha enkelte fiktive personer og hendelser, rett og slett fordi de signaliserer at det først og fremst er en roman og fiksjon, selv om mye er basert på virkelige hendelser. 
VG turte det vi ikke turte. (Lenke)

Avslutningen i Tante Ulrikkes vei er åpen både for Jamal og Mo. Var det et bevisst valg? 
Det var bevisst å la den være åpen ja. Litt fordi jeg selv liker historier uten definitiv slutt. Folk må få lov til å legge sine egne tanker og tolkninger inn i hvordan historien fortsetter. At folk i det hele tatt bryr seg om det tar jeg som et stort kompliment. Det er veldig kult. Da har de brydd seg om historien. Mer kan man ikke be om.
Vi vil nødig mase etter oppfølger, men vi må jo spørre: Hva tror du, har det ordnet seg for de to gutta? Hva gjør de nå i 2018? 
Som nevnt i stad, jeg tror jeg skal la det være opp til folk selv å gjøre seg opp tanker om hvordan det går med de gutta. Selv tenker jeg at Mo tross alt har mye gående for seg og har gode forutsetninger for å komme seg på beina. Tilsvarende har Jamal lite gående for seg. Det er ikke slik at det er en garanti for at alle etter hvert i livet vil møte velstand og lykke. Det er stor sannsynlighet for at livet hans vil fortsette å gå i bølgedaler.




Takk, mann. Jeg mener det!



Samlesing

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Bokbloggerprisens samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei:
  • Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa), minst hennes opprinnelige (bokomtale) og innlegget med Bokblogglandias heftigste (overskrift).
  • Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Jeg sier til dere: Nå begynner det å haste!
 

17.8.18

Den store norske innvandringsromanen


Det føltes litt som en litterær revolusjon da Khalid Hussain på midten av 80-tallet utga boken Pakkis, det som skulle bli omtalt som Norges første innvandrerroman. Før første gang kunne nordmenn lese en ung gutts tanker om hvordan det er å leve med en fot i hver kultur. Årene har gått, mange har kommet til, nye generasjoner har vokst seg frem. 

Det var en sjelsettende leseopplevelse for meg og alle oss som vokste opp på den tiden. I ettertid har det kommet flere såkalte innvandrerromaner. - Bøker skrevet av innvandrere eller barn av innvandrere, bøker som på ett eller annet vis handler om deres oppvekst og liv. Skreller vi bort alle romanene om flyktninger, i det hele tatt det å komme ny til landet, står vi igjen med bare en håndfull.

Det er såpass utfordrende å finne romaner med samme tematikk som Bokbloggerpriskandidaten Tante Ulrikkes vei, at jeg i tillegg har lett litt rundt i våre naboland. Her er en håndfull lesetips:

Skjermbilde, egen bokhylle hos Bokelskere.no

En av de som kanskje er enklest å sammenligne med er snakkisen fra 2015: Alle har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger. Handlingen er lagt til et ungdomsmiljø på Romsås, rett overfor Rommen. Romsås er spesiell selv i Oslo-sammenheng, der det ligger for seg selv oppe på en ås. «Alle som bor på Romsås, er egentlig fra et annet sted.» skriver forlaget i sin egen omtale, og med et såpass ekstremt multikulturelt samfunn på et naturlig begrenset område er det normen heller enn avviket. Denne spesielle miniverdenen fremheves ytterligere gjennom Skarangers uforlignelige språk: En hel roman skrevet på kebabnorsk har det litterære Norge aldri tidligere opplevd. Sånn sett er Jamals beretninger i Tante Ulrikkes vei langt fra utfordrende å lese. Les mer hos (Beathes bokhjerte).

Om ikke kebabnorsk, så finner vi litt kebabsvensk i ungdomsromanen Svenhammeds journaler av svensk-bosniske Zulmir Becevic. Min bokomtale finner du (her). Svenhammed føler ikke at han hører hjemme noe sted. Ikke er han svensk, selv om han føler seg svensk. Ikke føler han seg som en innvandrer, selv om andre anser han som en. Han ser ikke svensk ut, og han bor på feil sted, på feil side av motorveien. Her bor de, innvandrerne og de dårlig stilte etnisk svenske. Blokker i ghettoen. På andre siden av motorveien bor de rike og velbeslåtte i store, luksuriøse villaer. På barneskolen holdes de to verdenene adskilt, men tenåringene tvinges sammen på ungdomsskolen. Ali og Cong må plutselig omgås von Krogh og Lövenstierna. Ulikheten og motsetningene blir ekstra tydelige. 

Den gang skrev jeg at (...)
Det er viktig med bøker som forsøker å dokumentere innvandrerbarns oppvekst i Norden, både for at utenforstående skal kunne forstå, og å la barn og ungdom som gjennomgår det samme, forstå at de ikke er alene. Dette gir aksept, støtte og følelse av samhørighet. Ingen som ikke selv står med beina i to kulturer kan formidle dette godt nok. Denne boka har nettopp denne styrken, selv om blandingen av humor og alvor med fordel kunne vært bearbeidet bedre før utgivelse. 
Og mens vi fortsatt befinner oss i et naboland: Vi kommer selvsagt ikke utenom poetkometen Yahya Hassan som mer dramatisk og hardtslående enn noen har skildret brutaliteten med å vokse opp med to vidt forskjellige kulturer. 
Hvis vi overhodet eksisterer
Når vi hikster angsten og smerten
Når vi gisper etter luft eller mening
Vi får ikke snakke arabisk på skolen
Hjemme får vi ikke snakke dansk
Et slag et skrik et tall 
Det er lenge siden jeg leste diktsamlingen selv, men sitatet gir meg stadig vondt i magen. Hele samlingen er skrevet med store bokstaver, brutaliteten og sinnet i ordene forsterkes, og jeg mister helt pusten. - Derav små bokstaver i gjengivelsen. Jeg klarte ikke en gang skrive noe om boken, og oppfordrer dere heller til å lese (Reading Randi) sine ord.  

Her til lands måtte vi vente lenge på en brukbar fortsettelse av trenden vi håpet Pakkis skulle stå i bresjen for. For åtte år siden ga Mala Naveen oss innblikk i livet til en norsk-indisk familie bosatt på (faktisk) Stovner. Boken ble gitt den meget talende tittelen Desiland og fortjener stadig å få nye lesere. Sammen og hver for seg slites de fire familiemedlemmene mellom det indiske og det norske samfunnet og dets normer og leveregler. De passer ikke helt inn i noen av samfunnene. Likevel handler det om langt mer enn å finne seg til rette i et nytt land. Først og fremst handler det å finne seg til rette i seg selv. Vesensforskjellig fra Tante Ulrikkes vei er årsaken til avstanden. Mens personene i Desiland oppfatter kulturgapet som problemet, føler Jamal og Mo at hjemstedet, miljøet de er vokst opp i, stigmatiserer hvem de er og setter begrensninger. Les gjerne (min bokomtale).

Mala Naveens tilnærming til identitetskrisen - eller den indre uroen - er velkjent gjennom romanene til britiske Zadie Smith. En av hennes bøker er Om skjønnhet (On Beauty) hvor et rikt persongalleri viser et bredt utvalg av personer fra ulike kulturer, som på tross av alle forskjeller forsøker å leve i det samme samfunnet. Noe av det mest interessante ved boken (husker jeg) var å følge søskene Jerome, Zora og Levi som trekkes i hver sin retning. Særlig er forskjellene mellom Zora og Levi talende: Mens hun følger i sin akademia-fars fotspor, distanserer Levi seg fullstendig fra middelklasselivet og søker til street-gutta i det svarte miljøet. Ikke så ulikt Jamal og Mo, kanskje. 

En annen som beveger seg bort fra hjemmiljøet er hovedpersonen i Namra Saleems I morgen vi ler, utgitt i 2016. Jeg skrev om boken i (dette innlegget). Som Zeshan Shakar var også hun debutant og skildrer en annengenerasjons norsk-pakistaners unge voksenliv. Her er fokuset på en jente som holder de to verdenene strengt adskilt. - Helt til hun blir gravid og sannheten fører til at hun blir kastet ut fra hjemmet. Mer enn noe annet er dette en sterk og modig protest mot det patriarkalske hierarkiet og æres-ukulturen. 

Et faktisk vitnesbyrd fra samme miljø ble utgitt tidligere i år. Azra Gilani har sammen med sin datter Maria skrevet selvbiografien En muslimsk mors kamp, hvor hun beretter om sitt nye liv i det kalde nord. Hennes stemme ble først kjent i offentligheten gjennom en aviskronikk i 2016. Azra Gilanis oppfordring til sine medsøstre høstet stor oppmerksomhet, både i form av applaus og fordømming. Tenke seg til, en godt voksen muslimsk kvinne, 1. generasjonsinnvandrer, protesterte mot patriarksamfunnet! Hun alarmerte om manglende vilje til integrering og appellerte til morskjærligheten: Å våge å ta kampen, i kjærlighet til sine barn. «Dere må våkne opp» skrev hun med uthevet skrift og utropstegn. - Men boken er mer enn bare en oppfordring til å tilpasse seg det nye samfunnet for det beste for sine barn. Vel så viktig er å stemme til alle mødrene som har strevet og gjort så godt de kan, kjempet kamper som kanskje ikke er så store i våre øyne, men nærmest uoverkommelige for de i deres situasjon. La annen-generasjonen bli stolt av sine foreldre, rett og slett. Og jo mer forståelse og sympati man opparbeider seg til de som oppfostret deg, jo enklere vil man få det i eget liv. Det er mye skam der ute. Sinne og frustrasjon, hinder på veien.  

Mens Azra Gilani er stjerneeksempel på vellykket integrering, møter vi en litt annen virkelighet i svensk-kurdiske Mustafa Cans Tett inntil dagene. Mens han og hans søsken vokste opp med svenske venner og med svensk kultur, lengtet foreldrene hele tiden tilbake til Kurdistan. Livet i Sverige ble bare en venteperiode for de, og kanskje særlig moren som brukte all sin tid og energi på å ta seg av familien. Mustafa følte skam overfor sin mor, som i stedet for å gå i skolens avslutningsfest i sommerkjole, møtte opp i sort fotsid kåpe. Som i stedet for å ha glitter i håret på luciafesten bar sjal. Som i stedet for å lære seg svensk, smilte sjenert til andre foreldre og kun kunne kommunisere med smil, nikk og fattige hilsningsord. Mustafa følte skam over moren som stod i sosialkøen og strevde med å signere et papir. Mustafa følte skam over å ikke ha det samme som andre unge, fordi foreldrene sprinklet og sparte til å kunne gi gaver og penger til landsbybeboerne hjemme i Kurdistan. Hjemme, borte. Hvor er hjemme, og hvor er borte? 

"Det er en befrielse å lese noe av dem, og ikke om dem", skrev jeg i min omtale. "Bare slik kan vi lære noe, forsøke å sette oss inn i deres situasjon. De må lære om oss, men vi må også lære noe om dem. Bare slik kan vi lære, fatte og forstå. Bare slik kan vi slutte å kalle dem for de, og begynne å inkludere dem i oss."

... Og det er jo det som er hele poenget. Ikke vi og de. Bare vi.





Og du? Savner du noen romaner som passer inn i dette innlegget, legg igjen tips og gjerne kort beskrivelse i kommentarfeltet.

_________________________________________

Samlesing


Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Bokbloggerprisens samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei:
  • Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa), minst hennes opprinnelige (bokomtale) og innlegget med Bokblogglandias
  • Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)


15.8.18

#TUV

Fra: Anonym beboer
Sendt: 14. august 2018
Til: Ellikken
Kopi: Beathe
Emne: SV: Spørreskjema, Samlesing av TUV


Halla.

Men jeg holdt på å klikke ass. Wallah, kunne slått deg ned, jeg sverger. Fuck it, hvem tror du at du er? Jeg mener. Serriøst, din potet! Atte hvorfor du gir meg et sånt skjema jeg må sette kryss på? Jeg er ferdig med skolen, mann. Ferdig, da!


Og hvorfor jeg må sette bare ett kryss? Hvorfor jeg må velge? Kan jeg ikke velge alt? Ja, mann. Jeg er fri, mann! Jeg er ikke bare pakkis eller potet. Jeg er alt. Og jeg er fra Tante Ulrikkes vei. TUV! 

Liksom, ett bein i hver kultur og representerer det og det og alt sånt, la meg bare være meg. Jeg veit ikke ass, men jeg kryssa på alt.



Og forresten. Du veit, det med å slå deg ned. Jeg bare kødda med deg. Slapp av. 

Jeg veit ikke hva mer jeg skal si til deg ass, bokblogger. Men jeg skjønner at både du og jeg prøver så godt vi kan. Og det er sikkert bra nok. 

Snakkes.






Og husk:
  • Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa) og ikke minst hennes opprinnelige (bokomtale).
  • Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)

14.8.18

#tanteulrikkesvei

 Månedens samlesingsbok til Bokbloggerprisen, Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, er sprengfull av låter. Såpass mange at jeg lot meg inspirere til egen spilleliste på Spotify.
Ikke klikket deg inn på den enda? GJØR DET! (klikk, klikk)
Med romanens handlingsrom i årene 2001-2006 er sangrepertoaret tilsvarende, så her kommer et lite - men godt - tillegg fra 2018. Jeg tror både Jamal og Mo ville digget denne.


Autoriserte oversettere får ha meg unnskyldt. Jeg har forsøkt etter beste evne, da jeg antar ikke alle er helt utlærte i det franske språk:


Hva vil skje med alle jeg elsker deg som du hvisket til meg
Når jeg ikke lenger har den samme livsstilen, når jeg ikke lenger er hot
Når bilen forsvinner, når pengene tar slutt, når jeg atter blir blakk
Når stoltheten er det eneste jeg har igjen
Jeg har ventet i årevis på at livet skal endres
Til jeg forstod hun var den som ville endre meg
Hvor mye dritt, hvor mange feil skal jeg gjøre, før jeg endres
En tapers hode og hjerte er rare steder
Jeg vender tilbake til min far slik elvene renner ut i havet
Jeg er sint på verden og kreftsvulsten som drepte ham
Min far er borte, jeg rakk aldri gjøre ham stolt
Jeg håper du kan se meg fra der du er og at du tar vare på mine bestemødre
Alt jeg gjør, gjør jeg for å redde familien
Bad boy, aldri tilstede under bønn
Vi var unge, vi skulle være brødre til døden
I dag hjemsøker du meg i dine drømmer

Men jeg er vant til det, vant til det, vant til det

For århundre siden jobbet mine forfedre ute på åkrene
I dag tjener jeg fett på Champs Elysees
Euroene på kontoen min later som at ting har endret seg
Sannheten er at pengene går tilbake til de samme
Si meg, hva blir igjen av alt jeg har gjort
Jeg vil huskes som en som turte å gjøre alt
Kjære, hvis jeg en gang forsvinner, tørk tårene, se lykkelig ut
Ingen her på jorden liker tårer
Mennesker sier at dette er kjærlighet, at kjærlighet er noe annet, at kjærligheten er død
Jeg sier at kjærlighet er enkel, at det er ønskene våre som roter det til
At årsakene er konsekvenser av andre årsaker
Fuck gata, taperen drømmer om å se noe annet

Jeg er blitt alt for vant til det, vant til det, vant til det
Fortell meg hvor du har vondt, så skal jeg si deg hvem du er
Jeg er vant til det, vant til det, vant til det



Og husk:

  • Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)

9.8.18

Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Jeg hadde ikke en gang lest boken da jeg fikk tilbud om å samarbeide med Beathe om samlesing til Bokbloggerprisen. Likevel takket jeg ja. «Vel, med forbehold om at jeg faktisk liker den», sa jeg til Beathe. Jeg kjøpte boken og rigget meg til med leselampe og notisblokk. Noen måneder senere sliter jeg fremdeles med å uttrykke hvor god jeg syns romanen er, hvor imponert jeg er over debuten og hvor viktig jeg mener det er at flest mulig leser om Mo og Jamal. For det syns jeg og det er jeg. 

Seriøst, mann. Eller kæbe. 



Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Roman. Debut. Norsk. Oppvekst. Utgitt i 2017.

Jeg er langt fra den eneste. Boken har fått mer oppmerksomhet enn selv etablerte forfattere i toppsjiktet kan drømme om å få. Anmeldere har brukt superlativer som perler på en snor, og den gjengse leser har blogget, twitret, instagrammet og pratet om hvor berørte de har blitt av boken. Folk har tatt t-banen til Stovner og penger er blitt samlet inn til pocketbøker til stortingsrepresentanter. Til og med TV-serie skal den bli, jeg blir rørt bare ved tanken. 

For så god er den. Så imponert er jeg. Så viktig mener jeg den er. 

Vi føres tilbake til tidlig 2000-tall. Den gang vi og de endret seg. En eller annen gang tilspisset det seg. De andre var ikke lenger bare fremmede, de ble også potensielt farlige. - På begge sider. Benjamin ble drept og tårnene kollapset. Senere vises TV-bilder av politisperringene utenfor leiligheten til Farahs familie. Farah, den unge jenta som blir funnet drept. Hun som var for vestlig, som flørtet for mye med norske gutter. Hun fra Tante Ulrikkes vei. På Holmgang spør Oddvar Stenstrøm med krigsbokstaver om Norge har gitt tapt. Carl I Hagen får fritt spillerom med sine «Det var jo det jeg sa». Kommentarfeltene koker. Gufset fra Arne Myrvold på nittitallet får det til å grøsse nedover ryggen. Naboene vegrer seg mot å sette seg ved siden av deg på t-banen. 

Og midt i søkelyset. Groruddalen. Problemområdet. 
Men nå vi skal stå her ikke en minutt, men tre fuckings minutter for uskyldige folk på USA? Hør a, seriøst, noen uskyldige folk daua der, men liksom, uskyldige folk dauer mere på svartinger sine land på grunn av USA, ikke sant? Så hvordan er dem på USA helt uskyldige da? Er ikke vi mere uskyldige dem?Jeg tenkte sånn, det her går ikke. Jeg kan ikke stå her og gjøre ingenting. Gutta har knocka fuckings USA, og jeg skal stå her og være bitch? Så jeg snakka ass. Liksom: «Det her er bullshit ass», sier jeg til dem. «Dere veit ikke en dritt ass. Hvor er tre minutter for alle på Palestina a?»
Velmenende politikere lanserer en økonomisk satsning som skal gjøre innbyggerne stolte av hjemstedet sitt, en rekke tiltak som skal tiltrekke turister og stanse utflyttingen av etniske nordmenn. Akkurat som noen malingsstrøk kan løse problemene. Akkurat som en gedigen lampe kan gjøre området mer attraktivt. Atter koker kommentarfeltene, lampa blir tilholdssted for ungdom som ikke har andre steder å gjøre av seg. Det er stadig Groruddalen, Stovner, T.U.V. mot resten av Oslo, Norge, Verden. 

Selv bodde jeg på denne tiden på Rommen, der hvor Jamal og Mo gikk på skole. Selv tuslet jeg rundt på Stovnersenteret, der hvor Jamal hang. Levde med karri- og hvitløksdunst fra naboene og forsøkte å godta unger uten leggetid. Jeg lot meg irritere kraftig over Holmgang og ergret meg over Fremskrittspartiet. Mangfoldet var givende, trærne grønne og aldri var jeg engstelig. - Men Tante Ulrikkes vei holdt jeg meg unna, og da barna kom til var det på tide å flytte. Likevel har jeg beholdt min kjærlighet til bydelen, en slags protest mot alle fordommene som stadig lever, kanskje også  har eskalert. 

Tante Ulrikkes vei er en annerledes oppvekstroman. For meg er det ingen utpreget innvandrerroman, men mer en beretning om å være preget av miljøet man er en del av. Vesensforskjellig fra de fleste andre romaner som er utgitt er nettopp dette stedet, dette samfunnet i samfunnet. Den stolte trassigheten hos Jamal møter Mos skamfullhet. 
Men vi folka her, vi er sånn nå, fuck dem som snakker dritt, skjønner du? Vi representerer uansett. Vi representerer T.U.V. og Stovner, alltid ass. Glem dem andre folka på den landen her a. Vi trenger ikke dem. Vi har det her, skjønner du hva jeg mener? Vi har dem blokkene her. Vi har dem folka her. Sånn er vi. Liksom, ikke la dem gjøre sånn at du tenker du er dårlig. Nei ass. Du er schpaa, mann.
Det handler om langt mer enn å være barn av foreldre som kommer fra et annet land. Tvert imot, det er et nesten umerkelig fravær av etnisitet. I Jamal og Mos verden er etnisk bakgrunn uvesentlig. Det er et mylder av farger, kulturer og lukter. Forskjeller er standarden, mens det trauste, normale, norske er avviket. 

Alle som har hørt om Zeshan Shakars debutroman vet antakelig at boken følger to jevnaldrende gutter, Mo og Jamal, fra slutten av ungdomsskolen til tidlig voksenliv. Begge har foreldre med samme etnisitet og begge bor i samme gate. Tilsynelatende stopper likheten der, for mens skoleflinke Mo med sine ressurssterke foreldre gir alt han har for å lykkes i det norske samfunnet, dropper Jamal ut av skolen, tar seg en dårlig betalt jobb og forsøker å skjule et heller dysfunksjonelt familieliv. 

Vi får innblikk i begges liv gjennom et forskningsprosjekt hvor livet til ungdommer fra Groruddalen skal kartlegges. Du vet. Drømmer, ambisjoner, oppvekstvilkår. Familieforhold, venner. Trivsel. - Eller mangel på trivsel. 

For media har for lengst konkludert. Groruddalen er et kaos av etniske minoriteter, gjengoppgjør, kriminalitet og vold. Det snakkes om svenske tilstander og no go-zones. Etniske norske flykter fra dalen, en evig oppsamling av dårligstilte og forvitring av alt norsk. 

Det er utvilsomt belastende å bo et sted hvor så mange utenforstående mener noe. Et sted hvor man gjennom media hele tiden blir fortalt om store problemer, dårlige skolene,  gjengkriminalitet, rus og vold. Om foreldre som forsømmer barna sine, manglende vilje til integrering, at alle lever på trygd, banker opp kona, slår barna, skulker skolen. At lærere søker seg bort fra skolene i området. 

Selvsagt er ikke dette den hele og fulle sannhet. Men tenk deg å bo der, og bli fortalt det samme hver bidige dag. At stedet du bor er det verste i byen, i landet. At ingen vil bo der. 

Tenk deg det. Og forestill hvor splittet man blir: På den ene siden skamfull. På den andre siden, trassig opptatt av å være stolt. Akkurat som man ikke har nok å bale med i ungdomstiden. 
Noen her, de er så harde. Som om de er pressa så tett sammen at de har blitt til stein. Mens mange liksom bare lar alt gå. Rett frem, samme hva de støter på. De går på jobb eller på skolen uten å bry seg. Sånne som Andersen i fjerde eller Mahmoud i femte. De går hjem til familien sin og leser Aftenposten som ligger på døra, eller ser på Dagsrevyen eller på parabolen, banner sikkert litt inni seg over det de ser, men når de går til sengs, er ingenting av det de så, med dem inn i natta.Noen ganger skulle jeg ønske jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.
Akkurat som at lærerne på skolen aldri tar seg bryet med å uttale Jamals navn riktig. Ingen gidder liksom høre etter, gjøre det ordentlig. Og blir man ikke tatt på alvor har man to valg. Komme seg vekk, som Mo, eller drite i det, som Jamal. Det blir bare halvveis for begge. Jamal får seg en jobb, men vet at det ikke er et blivende sted. Han har ingen utdanning og ingen rettigheter. Han har mange venner, men ingen kan tilby ham den tryggheten han mangler fra familien. Mo på sin side har støttende foreldre og gode karakterer, men ingen nære venner. 

Akkurat som Jamals ufiltrerte muntlige streetsmarte monologer kolliderer med Mos korrekte, velformulerte og gjennomtenkte fortellinger, kolliderer også de to guttenes tilnærminger til problemet. Jamal rendyrker annerledesheten og ghettomentaliteten, mens Mo opplever en slags skamfullhet over sitt hjemsted, og forsøker holde det skjult. Han studerer på Blindern og opparbeider seg en ny bekjentskapskrets, men holder de to verdenene strengt atskilt. Resultatet er bare noe halvveis. Halvveis lykkelig, halvveis vellykket student, halvveis vennskap. Akkurat som foreldrene, de i utgangspunktet ressurssterke og tilpasningsdyktige, men som likevel havner litt på sidelinjen i mangel av et ordentlig nettverk rundt seg. Jamal har flere venner enn han kan telle, men også han har noe å skjule. Han skjuler morens depresjon og at han tar seg av sin lillebror. Alt utenfor er en potensiell trussel, selv om det hemmeligholdet nærmest tærer ham i stykker. I redsel for å miste lillebroren, tør han ikke oppsøke hjelp. Han er frustrert, utslitt, fortvilet, og fjerner seg enda lenger bort fra det norske samfunnet. Og om man ikke er en del av samfunnet, hvorfor skal man da slite seg ut på skolen? Hvorfor skal man da få seg jobb og betale skatt? 

Det er ikke så vanskelig å sette seg inn i verken Jamal eller Mos følelser, er det vel. - Man må bare bli litt kjent med de først. Akkurat som mannen eller dama i gata. Du skjønner hvor jeg vil. 

Mens Jamal omfavner sin skjebne, søker Mo et nytt liv. Han ønsker ikke la seg begrense, griper muligheter han blir gitt og søker studier ved universitetet. Han er skoleflink og lojal mot sine foreldre som ønsker kun det beste for ham. Likevel lar han hjemstedet begrense seg, og hjemstedet begrenser ham. Hans kjæreste kan aldri bli med ham hjem, foreldrene kan heller ikke vite om henne. Han gremmes over de utdaterte møblene, de slitte fasade. Bydelens frynsete rykte. Han setter seg på t-banen og håper ingen av medstudentene spør ham hvor han skal. Han overnatter stadig oftere i leiligheten til kjæresten. En dag møter han barndomskameraten Jamal som mer enn applauderer over Mos studier er opptatt av at Mo skal representere gata, stedet, bydelen. Aldri glemme hvor han kommer fra. Selv her blir han sett på som et utskudd. Han som liksom skal bli noe, som ikke er stolt nok av homiesene, han som ikke vil bli værende, han som lytter til fordommene og har latt seg prege av dem. For Jamal, han gir faen. Faen i fordommer, politikerne, lærerne, de som tror de vet og kan. De som har lært bare det skolebøkene har fortalt de, mens Jamal, han lever. Han har lært seg gata, gatespråket, det virkelige livet. 

I alle fall tilsynelatende. Han tilbringer russetiden i en lånt dress, skolen er for lengst droppet ut av. Jobben på bilverkstedet gir ham penger, akkurat nok til å forsøke redde mora fra barnevernet, de som tar unga fra deg. Han er bitter mot styresmaktene, men mest av alt på faren, tishaen som ødela og banka opp og sørget for at mora ikke kan fungere. Livet er ikke som han ønsker, men det kan han ikke si. For han er stolt, inderlig stolt, over å være et utskudd, en som alle ser ned på, alle de som ikke bor på Stovner, i fuckings Tante Ulrikkes vei. T.U.V. 

Jamal, stolt og sårbar. Mo, ambisiøs og skamfull. 

Og så kommer disse flyene. Fahra. Kommentarfeltene. Jamal blir ekstra trassig. Mo holder pusten, engstelig for at kjæresten skal gi ham opp, smertelig bevisst på at hennes vennlige foreldre holder ham på armlengdes avstand. Selv kan han ikke en gang fortelle foreldrene sine at hun finnes. Ikke at de ikke vil finne henne god nok for ham eller at hun er for norsk, men han vil ikke finne ut av det heller. Han venter så lenge det er mulig, lyver, bortforklarer og ødelegger det fine. Eller er det slik at hun er sammen med ham for å redde ham, redde verden? Hun som jobber for Amnesty, hun som forventer at han skal føle samme engasjement, fordi han er som han er og kommer fra der han kommer fra. Det er noe Rebell i kjellerleiligheten din-sk over forholdet, noe det er vanskelig å ikke få vondt av. Reelt eller ikke. 

Mo og Jamal har vokst opp i samme gate, i samme miljø, men med ulike forutsetninger. I alle fall overfladisk sett har Mo hatt det enklere, men begge føler på et mindreverdighetskompleks. Det er som man ikke helt hører til noe sted, at hva enn man gjør så er det ikke riktig bra nok. Gutta veksler mellom protest mot og lojalitet til forståelsen av å være et samfunn i samfunnet, en egen planet. Ønsket om å bryte opp matcher aldri følelsen av å passe inn. 
Noen ganger, mest før egentlig, når hun og jeg var alene, som når jeg var med henne på senteret for å handle, da sa hun suraer fra Koranen, hadither og duaer som hun ville jeg skulle forstå og gjenta etter henne. Som oftest endte det med at hun ropte irritert til meg: «Mohammed, hør etter, da!» mens jeg hoppa fra kampestein til kampestein langs veien og prøvde å h olde både kroppen og posene med melk og brød i balanse.
Det er aldri bare enten-eller. Det er ikke bare velstand, og det er aldri bare elendighet. Akkurat som både Mo og Jamal har styrker og svakheter. Begges holdninger og livsstil appellerer til deg som leser, mye på grunn av forskjellene, men mest av alt på grunn av sårheten og ønsket om noe mer. Du blir glad i karakterene, tross alle feil og mangler. De er menneskelige. 

Og nettopp ved å se menneskene i samfunnet vil man lettere kunne gjøre noe med problemene. De er også VI.






Gå ikke glipp av


9.7.18

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, av Mari Kjos Hellum

Glenn Johansen er nyskilt og ikke bare singel. Han er rett og slett enslig, såpass ille er det. På jobben blir han forbigått og er kronisk grå mus på kontoret. Temmelig mislykket og verdiløs, altså, uten at han egentlig gråter av den grunn. Han ser bare ikke meningen med å puste, nok får være nok, han har forsøkt og ikke fått det til, så da får han ta konsekvensene av det. Glenn Johansen går til innkjøp av markedets beste tau og henger seg. 


En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, av Mari Kjos Hellum
Norsk. Utgitt i 2018. Lettlest og humremorsom subtil.

Vel, han forsøkte i alle fall så godt han kunne. Tauet holdt, men røret knakk. Så må han leve litt til likevel, da. Sånn kan det gå. 

Det skal en betraktelig dose intelligens og riktig god penn til for å lokke frem latteren når tematikken er selvmord. Men jeg lo. Jeg, av alle, humret meg gjennom hele boken. 

Tingen er. Han er ikke deprimert, ikke egentlig. Han har bare ikke stort som holder ham i live. Jobben gir ham ikke all verdens, og hans forsøk på å gjøre noe ekstra høster andre applaus for. Andre som i unge, kjekke, de med fremtiden foran seg. Riktignok har han en hobby, en lidenskap som opptar ham mer enn noe annet, men han er praktisk talt utlært og har ellers ingen å dele fasinasjonen med. 

Ja, utenom ei da. Men så viste det seg at hun egentlig bare ville vise ham huset sitt. Skjønner? Glenn Johansen skjønte det ikke. Så hva gjør man i skuffelsens hete? Henger seg? 

Det vurderes i alle fall. Han skal bare se ferdig en film først. Det gleder han seg til. Og slik går en ny dag over til en annen, og vår mann lever fremdeles. 

Livet er kanskje over, det er kanskje bare det eksistensielle som gjenstår, men Glenn har i det minste erfaring og viten om det. Det har ikke kollegaen som overtok etter ham, men hans tid kommer. Ungdommeligheten vil gå over, nye vil overta. Han som stjal Glenn Johansens prosjekter vil en dag føle seg overkjørt av yngre krefter. Det i seg selv er en glede, enn god nok grunn til å holde ut enda en dag. Faktisk en hel uke. - Og hvem vet, kanskje enda lenger? 

For hver dag som går vekkes han ut av din trøstesløse dvale. Naboer kommer til unnsetning, kolleger som beretter om ulykkelige ekteskap, nye filmer anskaffes, kanskje attpåtil en bok. Litt etter litt letter skydekket. 

Overraskende velskrevet og humoristisk roman som med glede kan slukes i løpet av en dag på solsenga. Samtidig intelligent nok til å ikke bli glemt med det første.




Kilde: Leseeksemplar.


5.7.18

Land ingen har sett, av Edvard Hoem

I Hoems tredje bok i slektskrøniken fra Rekneslia i Romsdalen og Alberta i Canada, er vi kommet til tiden rundt første verdenskrig. Noen har falt fra og andre har kommet til. Eilert, Martha, Anton Edvard, Serianna og alle de andre vi i de to foregående bøkene har blitt så glade i, sliter stadig med sitt. De strever med å få endene til å møtes, tekkes sin Gud allmektige fader, redde avlinger, fore dyr og mette sine barn. - Og holde tritt med utviklingen ellers i samfunnet, på begge sider av Atlanteren. 


Land ingen har sett, av Edvard Hoem
Utgitt i 2016. Bok nr. 3 i en serie på fire biografiske romaner. Nynorsk.

Jeg har blitt oppriktig bløthjertet glad i flere av forfatterens forfedre - og mødre, nettopp fordi han skriver om deres liv med en aktsom kjærlighet som bare etterkommere kan utvise. Takknemlighet over alt slit, alle følelser, all jobb, tårer og latter til de som en gang var, de som gikk veien før oss. Jeg kjenner meg igjen i hans fortellinger, ettermælet han forsøker å gi til de som kanskje ikke har satt spor etter seg i historiebøkene. Til hun som tok seg av alle barna, til han som stelte dyra til husbonden. Barna som i armod ble satt bort til andre og de som reiste ut for å finne lykken. De aller fleste uten hell. 


Særlig spesielt er det for meg å lese om farmerlivet i Alberta. Min mors farfar sine søsken reiste nesten alle over havet. To eller tre av disse bosatte seg nettopp i Alberta. Hoems grundige innhenting av både slektshistoriske dokumenter og kunnskap om datidens samfunn er utvilsomt beundringsverdig. Det føles autentisk, som man leser en sakprosa, at dette virkelig har hendt og ordene er blitt sagt. 

Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Kanskje var det like langtekkelig i de to første bøkene også, selv om de ulike menneskeskjebnene tok det meste av fokuset. I tredje bok savner jeg mer av det emosjonelle, det å virkelig lære personene å kjenne, for der er forfatteren i sitt ess. Heldigvis tar det seg godt opp i siste halvdel av boken. 

Bokbloggeren Rose-Marie skriver i sin omtale at det er spesielt underholdende og interessant å lese om de mer ekteskapelige problemer. Slik føler også jeg det. 

Det er han og hun som ikke kan få nok av hverandre, til tross for at de er vel vitende om at hun trolig ikke vil makte enda en barnefødsel. Det er han som lar seg bedåre av den promiskuøse nabodamen, og hun som ser en annen vei i håp om at det vil gå over. Det er hun som får nok, nok av alt, og bare reiser avgårde. Det er han som tar henne imot med åpne armer når hun omsider har fått rast fra seg. Og så er det de to som har levd sammen så lenge, levd tett på hverandre et helt liv, at etter hans død så fortsetter hun å snakke med ham. 
Og så bar det inn i halmsengene, og det spela inga rolle at det iberre hadde mjølsekker som laken og dynetrekk, for der for karane laus på kvinnene sine på alle tenkelege vis, for her var det så langt mellom farmhusa at ingen kunne høyre dei, i alle fall trudde dei det.

(…) og da hausten kom, bar dei englebarna til Grenville Lutheran Chrchm der dei auste vatn på skrikande krapyl som kom til verda for å bygge det nye Amerika.
Personlig er det likevel noe annet som gjør sterkest inntrykk: Det som aldri helt fortelles. - Akkurat som det må ha vært på den tiden. I Land ingen har sett gir forfatteren stemme til Anton Edvard som i ung alder ble satt bort til barnløse slektninger. Søskena fikk bli, mens han måtte dra. Spørsmålet gnager i ham. - Hvorfor akkurat ham? Sårheten han føler selv i voksen alder, og hans streben etter å forsone seg med foreldrenes valg er rørende, men renner aldri ut i det banalt sentimentale. Så kan man bare forsøke forestille seg hvordan det må ha vært for slåttekaren og kjerringa hans å leve med dette valget. Holde ut i troen på at det var det riktige, holde avstand for å gjøre avgjørelsen lettere å leve med. Hoem tillater seg å la sine forfedre og formødre slippe ut noe av sin innestengte sorg og anger. Men ikke mye, bare en antydning, akkurat som før i tiden. Det man ikke visste hadde man ikke vondt av. Alt som aldri ble fortalt antydes. Uretten forsøkes rettet i denne boken. 
- Er han sint på henne? - Nei, det har han nok forsona seg med for lenge sidan. - Kva da? - At alt er som det er. - Og så reiste Eilert til Amerika, sa tiåringen. - Ja, så reiste Eilert. - Og det ser ikkje ut til at han kjem heim nokon gong. - Nei, barnet mitt, det gjer ikkje det. - Og så reiste onkel Bastian. - Han rømde frå militæret. - Det er ho heller ikkje glad for. - Nei, men ho har slutta å gråte. - Korleis sluttar ein å gråte? - Det gjer ein når ein ikkje har fleire tårer igjen. No må du lesa leksene dine. 
Og så er det ikke til å komme utenom: Det finurlig, intelligente i at Hoem gir stemme til både de som tilpasser seg det nye samfunnet, og de som holder på sine norske tradisjoner og norske omgangskrets. Da som nå. Vi og de. Mennesker og generasjoner gjennom alle tider. 



Fjerde og siste bok i serien, Liv andre har levd, gjenstår å lese. Jeg gleder meg - med ømt hjerte.



Kilde: Kjøpt selv.