9.7.18

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, av Mari Kjos Hellum

Glenn Johansen er nyskilt og ikke bare singel. Han er rett og slett enslig, såpass ille er det. På jobben blir han forbigått og er kronisk grå mus på kontoret. Temmelig mislykket og verdiløs, altså, uten at han egentlig gråter av den grunn. Han ser bare ikke meningen med å puste, nok får være nok, han har forsøkt og ikke fått det til, så da får han ta konsekvensene av det. Glenn Johansen går til innkjøp av markedets beste tau og henger seg. 


En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, av Mari Kjos Hellum
Norsk. Utgitt i 2018. Lettlest og humremorsom subtil.

Vel, han forsøkte i alle fall så godt han kunne. Tauet holdt, men røret knakk. Så må han leve litt til likevel, da. Sånn kan det gå. 

Det skal en betraktelig dose intelligens og riktig god penn til for å lokke frem latteren når tematikken er selvmord. Men jeg lo. Jeg, av alle, humret meg gjennom hele boken. 

Tingen er. Han er ikke deprimert, ikke egentlig. Han har bare ikke stort som holder ham i live. Jobben gir ham ikke all verdens, og hans forsøk på å gjøre noe ekstra høster andre applaus for. Andre som i unge, kjekke, de med fremtiden foran seg. Riktignok har han en hobby, en lidenskap som opptar ham mer enn noe annet, men han er praktisk talt utlært og har ellers ingen å dele fasinasjonen med. 

Ja, utenom ei da. Men så viste det seg at hun egentlig bare ville vise ham huset sitt. Skjønner? Glenn Johansen skjønte det ikke. Så hva gjør man i skuffelsens hete? Henger seg? 

Det vurderes i alle fall. Han skal bare se ferdig en film først. Det gleder han seg til. Og slik går en ny dag over til en annen, og vår mann lever fremdeles. 

Livet er kanskje over, det er kanskje bare det eksistensielle som gjenstår, men Glenn har i det minste erfaring og viten om det. Det har ikke kollegaen som overtok etter ham, men hans tid kommer. Ungdommeligheten vil gå over, nye vil overta. Han som stjal Glenn Johansens prosjekter vil en dag føle seg overkjørt av yngre krefter. Det i seg selv er en glede, enn god nok grunn til å holde ut enda en dag. Faktisk en hel uke. - Og hvem vet, kanskje enda lenger? 

For hver dag som går vekkes han ut av din trøstesløse dvale. Naboer kommer til unnsetning, kolleger som beretter om ulykkelige ekteskap, nye filmer anskaffes, kanskje attpåtil en bok. Litt etter litt letter skydekket. 

Overraskende velskrevet og humoristisk roman som med glede kan slukes i løpet av en dag på solsenga. Samtidig intelligent nok til å ikke bli glemt med det første.




Kilde: Leseeksemplar.


5.7.18

Land ingen har sett, av Edvard Hoem

I Hoems tredje bok i slektskrøniken fra Rekneslia i Romsdalen og Alberta i Canada, er vi kommet til tiden rundt første verdenskrig. Noen har falt fra og andre har kommet til. Eilert, Martha, Anton Edvard, Serianna og alle de andre vi i de to foregående bøkene har blitt så glade i, sliter stadig med sitt. De strever med å få endene til å møtes, tekkes sin Gud allmektige fader, redde avlinger, fore dyr og mette sine barn. - Og holde tritt med utviklingen ellers i samfunnet, på begge sider av Atlanteren. 


Land ingen har sett, av Edvard Hoem
Utgitt i 2016. Bok nr. 3 i en serie på fire biografiske romaner. Nynorsk.

Jeg har blitt oppriktig bløthjertet glad i flere av forfatterens forfedre - og mødre, nettopp fordi han skriver om deres liv med en aktsom kjærlighet som bare etterkommere kan utvise. Takknemlighet over alt slit, alle følelser, all jobb, tårer og latter til de som en gang var, de som gikk veien før oss. Jeg kjenner meg igjen i hans fortellinger, ettermælet han forsøker å gi til de som kanskje ikke har satt spor etter seg i historiebøkene. Til hun som tok seg av alle barna, til han som stelte dyra til husbonden. Barna som i armod ble satt bort til andre og de som reiste ut for å finne lykken. De aller fleste uten hell. 


Særlig spesielt er det for meg å lese om farmerlivet i Alberta. Min mors farfar sine søsken reiste nesten alle over havet. To eller tre av disse bosatte seg nettopp i Alberta. Hoems grundige innhenting av både slektshistoriske dokumenter og kunnskap om datidens samfunn er utvilsomt beundringsverdig. Det føles autentisk, som man leser en sakprosa, at dette virkelig har hendt og ordene er blitt sagt. 

Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Kanskje var det like langtekkelig i de to første bøkene også, selv om de ulike menneskeskjebnene tok det meste av fokuset. I tredje bok savner jeg mer av det emosjonelle, det å virkelig lære personene å kjenne, for der er forfatteren i sitt ess. Heldigvis tar det seg godt opp i siste halvdel av boken. 

Bokbloggeren Rose-Marie skriver i sin omtale at det er spesielt underholdende og interessant å lese om de mer ekteskapelige problemer. Slik føler også jeg det. 

Det er han og hun som ikke kan få nok av hverandre, til tross for at de er vel vitende om at hun trolig ikke vil makte enda en barnefødsel. Det er han som lar seg bedåre av den promiskuøse nabodamen, og hun som ser en annen vei i håp om at det vil gå over. Det er hun som får nok, nok av alt, og bare reiser avgårde. Det er han som tar henne imot med åpne armer når hun omsider har fått rast fra seg. Og så er det de to som har levd sammen så lenge, levd tett på hverandre et helt liv, at etter hans død så fortsetter hun å snakke med ham. 
Og så bar det inn i halmsengene, og det spela inga rolle at det iberre hadde mjølsekker som laken og dynetrekk, for der for karane laus på kvinnene sine på alle tenkelege vis, for her var det så langt mellom farmhusa at ingen kunne høyre dei, i alle fall trudde dei det.

(…) og da hausten kom, bar dei englebarna til Grenville Lutheran Chrchm der dei auste vatn på skrikande krapyl som kom til verda for å bygge det nye Amerika.
Personlig er det likevel noe annet som gjør sterkest inntrykk: Det som aldri helt fortelles. - Akkurat som det må ha vært på den tiden. I Land ingen har sett gir forfatteren stemme til Anton Edvard som i ung alder ble satt bort til barnløse slektninger. Søskena fikk bli, mens han måtte dra. Spørsmålet gnager i ham. - Hvorfor akkurat ham? Sårheten han føler selv i voksen alder, og hans streben etter å forsone seg med foreldrenes valg er rørende, men renner aldri ut i det banalt sentimentale. Så kan man bare forsøke forestille seg hvordan det må ha vært for slåttekaren og kjerringa hans å leve med dette valget. Holde ut i troen på at det var det riktige, holde avstand for å gjøre avgjørelsen lettere å leve med. Hoem tillater seg å la sine forfedre og formødre slippe ut noe av sin innestengte sorg og anger. Men ikke mye, bare en antydning, akkurat som før i tiden. Det man ikke visste hadde man ikke vondt av. Alt som aldri ble fortalt antydes. Uretten forsøkes rettet i denne boken. 
- Er han sint på henne? - Nei, det har han nok forsona seg med for lenge sidan. - Kva da? - At alt er som det er. - Og så reiste Eilert til Amerika, sa tiåringen. - Ja, så reiste Eilert. - Og det ser ikkje ut til at han kjem heim nokon gong. - Nei, barnet mitt, det gjer ikkje det. - Og så reiste onkel Bastian. - Han rømde frå militæret. - Det er ho heller ikkje glad for. - Nei, men ho har slutta å gråte. - Korleis sluttar ein å gråte? - Det gjer ein når ein ikkje har fleire tårer igjen. No må du lesa leksene dine. 
Og så er det ikke til å komme utenom: Det finurlig, intelligente i at Hoem gir stemme til både de som tilpasser seg det nye samfunnet, og de som holder på sine norske tradisjoner og norske omgangskrets. Da som nå. Vi og de. Mennesker og generasjoner gjennom alle tider. 



Fjerde og siste bok i serien, Liv andre har levd, gjenstår å lese. Jeg gleder meg - med ømt hjerte.



Kilde: Kjøpt selv.

3.7.18

Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld, av Harriet Lerner

Man kan si mye rart om meg. Noe er positivt, annet er av det mer ugunstige slaget. Slik som at jeg eksempelvis er temmelig sær, tverr, sta, lettantennelig og - om ikke langsint, så i alle fall langsur. Jeg innrømmer feil kun dersom helvete fryser til is, ber aldri om unnskyldning fordi det pokker ikke er min feil (det er diiiiiiiin) og er vel ikke akkurat den første som oppsøker personer man har noe uoppgjort med. Noe sånt. Kanskje ikke så ille, men du skjønner tegninga. - Så når en fagbok om relasjoner og kunsten å si unnskyld dukker opp i postkassa, var det noe i meg som sa at jeg ville ha godt av å lese den.


Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld, av Harriet Lerner 
Kunsten å helbrede store svik og små stikk. Utgitt på norsk i 2018. USA. Sakprosa.

Forfatteren er ifølge forlaget «en av USAs mest elskede og respekterte eksperter på forhold. Hun har skrevet en rekke bøker om relasjoner og familier, og har jobbet som klinisk psykolog i flere tiår.» I boken deler hun generøst sine erfaringer både fra sitt ekteskap, vennskap - og følgelig også historier fra sine pasienter. For meg, og de fleste andre vil jeg tro, er det flust av gjenkjennelige episoder, det være seg rene krangler, ubetenksomme ord eller lovnader som aldri ble holdt. Det er enkelt å sette seg inn i de ulike personenes ståsted, enten det er den fornærmede eller den skyldige, og forfatteren - psykologens - terapeutiske tilnærming og forklaring til de ulike tankeprosessene er enkle å forstå og innbyr til refleksjoner. Det er nesten umulig å unngå en del selvfølgeligheter, men vi har alle godt av å være mer bevisste hvilke roller vi trer inn i, hvordan vi oppfattes av andre, og hvilke handlinger vi kan utføre for å bedre de ulike relasjonene. 

Når små barn gjør noe galt kommer mor eller far med pekefingeren og formaner et unnskyld. Kanskje barnet sparker i raseri over urettferdigheten eller gjør som foreldrene sier, ikke fordi hun eller han egentlig mener det, men for å bli ferdig med det. Slik er det selv i godt voksen alder. 

«Du sier aldri unnskyld! Det har du aldri gjort» roper han min til meg. 
«Har jeg vel! Og det hjelper ikke å si unnskyld når du ikke mener det!» skriker jeg tilbake. 

Min samboer og jeg er som hund og katt, høyst forskjellige. Han roer seg om jeg gir ham en unnskyldning, mens jeg insisterer på at det viktigste er å virkelig vise man angrer seg. Og når han attpåtil provoserer meg ytterligere med å påstå jeg aldri sier unnskyld, vil jeg i hvert fall ikke si unnskyld. 

(Uansett om han har rett i det eller ei. Han kan ha rett i det. Når sant skal sies.) 

Så da går vi rundt hverandre, mens jeg forsøker å unngå situasjonen og han kommer etter for å bli ferdig med en gang. Hund og katt også der. 

«Å godta forskjeller er en av de største utfordringene vi mennesker møter, og det omfatter også de ulike måtene vi håndterer pressede situasjoner på.» skriver Harriet Lerner. Så enkelt, og likevel så vanskelig. 
«Vi leter automatisk etter en å gi skylden, den som «begynte», men forhold fungerer ikke på den måten. Begge observatørene har rett, og begge tar feil. Forhold beveger seg i sirkler, ikke i en rett linke, atferden til den ene utløser og forsterker atferd hos den andre. Det virkelige spørsmålet er ikke hvem som begynte, eller hvem som har skylda, men snarere hva hver av dem kan gjøre for å forandre sine egne trinn i runddansen.» 
Og selv om det av og til virker helt håpløst, ender det alltid med det samme. Han lar meg være, og jeg kommer diltende etter. Han sier «Unnskyld» og jeg sier «Mhm» (at jeg fortsetter på middagen får være godt nok). Så er alt bra igjen, i alle fall en stund. Det er en evig runddans, både på godt og vondt. 

Det er åpenbart flere enn oss. Alle individer er summen av handlinger og opplevelser, og oppsamlingen av mer vanskelige situasjoner kan ofte få utløp i trygge, nære relasjoner. Desto enklere er det å stå i det og gå videre, det er sjeldent vondt ment. 

Samtidig er det viktig å ikke gjøre motparten til et offer, uavhengig av alvorlighetsgrad. Vi kan forklare en overtreders oppførsel, temperament eller ukvemsord, men vi skal aldri ta fra ham eller henne muligheten til å korrigere egen atferd. En vanskelig barndom, konflikter på jobb eller samlivsbrudd kan forklare hvorfor overtrederen handler som han eller hun gjør, men dette vil aldri forårsake negativ oppførsel. Alle mennesker har egen vilje, har utallige valgmuligheter og må alltid søke kontroll over seg selv. 

«Det blir umulig for den som har begått urett å bevare selvrespekt og verdighet når vi fraskriver ham eller henne kontrollen over egne handlinger og lar bortforklaringer og psykologiske rasjonaliseringer være sovepute.» skriver hun videre. 

En bakenforliggende forklaring vil uansett virke formildende i den forstand at vi selv reagerer annerledes og med større tålmodighet enn normalt. Kanskje vi også slår en strek over det hele. Og dette er viktig: 
«Du trenger ikke tilgi en som har såret eller krenket deg for å kunne fri deg fra smerten og de negative følelsene. Du kan til og med være glad i og føle med ham eller henne, uten å tilgi en gitt handling eller unnlatelse. Du er ikke mindre kjærlig eller hel som person om det er visse ting du ikke kan tilgi eller visse personer du velger å ikke omgås. Kanskje er du enda sterkere eller modigere om du sitter igjen med litt sinne, enten det dreier seg om en dyp krenkelse eller utallige småkrenkelser, mens du samtidig beveger deg videre her i livet.» 
Hva så om du ikke klarer å gi slipp? Hva om ordene, oppførselen eller handlingene fortsetter å plage deg? Hva om du venter forgjeves på den forløsende unnskyldningen? 
«Det er mer sannsynlig den andre tar ansvar og ber om unnskyldning når vi klarer å fortelle om tankene og følelsene våre uten å påstå at den andre har forårsaket dem. Vi har selv ansvar for atferden vår. Men vi har ikke ansvaret for andres reaksjoner på den.» 
Å innrømme sin del av skylden, noe man burde gjort annerledes, eller reagert på en annen måte, er en nyttig invitasjon til dialog. Ved å innse egne feil vil man også kunne endre egen atferd, i det minste være seg selv bevisst. Opplever du ofte at konflikter gnager på deg, kan du spørre deg selv om situasjonene faktisk er utilgivelige eller om du selv kan endre din oppfattelse av hendelsen. Vi kan alle endre noe, og ingen, ikke jeg og ikke du, er ufeilbare. 

Slik kan en unnskyldning være til hjelp både for den fornærmede og overtrederen. Både «Jeg vil be om unnskyldning» og «Jeg vil gjerne tilgi» uttrykker begge et behov for å bli ferdig med saken og så sjelefred. Forfatteren erfarer selv ut fra sine terapisamtaler med klienter at 
«(….) mange menn og kvinner egentlig ikke snakker om tilgivelse, selv om de kanskje bruker det ordet. I stedet for snakker de om trangen til å kvitte seg med sinne, bitterhet, motvilje og smerte.» 
Jeg liker å tro at boken har tilført mye nyttig for meg personlig. At jeg kanskje vil håndtere konflikter litt bedre i fremtiden, i det minste være bevisst hva jeg selv kan gjøre. Faktisk, jeg kan ikke huske å ha markert såpass mange avsnitt i noen annen bok jeg har lest. I det hele tatt: Boken oppleves som uventet nyttig og velskrevet, og anbefales med glede videre. 

Så er det også fint å avslutte med forfatterens anbefalte retningslinjer i alle slags relasjoner. Vi vet det jo, men mange av oss er altfor dårlige til å etterleve disse. 
  • Be om unnskyldning når unnskyldning må til 
  • Sørg for at den andre føler seg spesiell, verdsatt og valgt 
  • Respekter ulikheter, også ulike reaksjonsmønstre i pressede situasjoner 
  • Fokuser på å ta nye trinn i dansen, i stedet for å vente på at den andre skal forandre seg 
  • Slutt med negative kommentarer som bryter ned fundamentet i relasjonen, og erstatt dem med positive kommentarer 

Men husk: Ikke overdriv, vern om dine unnskyldninger. Å være overunnskyldende virker mot sin hensikt. Spar heller unnskyldningene til situasjoner som faktisk krever det. - Og men det. 




Kilde: Leseeksemplar.


19.6.18

Madonna i pels, av Sabahattin Ali

Vi er alle forskjellige. Noen er utadvendte, andre lukker seg helst inne i sitt eget skall. Enkelte tar mye plass, andre er grå mus. Vi er alle forskjellige, og vi har alle opplevelser som former oss som personer. 



Madonna i pels, av Sabahattin Ali
Første gang utgitt i 1943. Utgitt på norsk i 2018.

Den unge bankansatte Rasim legger raskt merke til kollegaen Raif. Ikke fordi han snakker høylytt. Ikke fordi folk flokker seg rundt ham. Ikke fordi han hilser blidt i gangen eller går med klær som roper etter oppmerksomhet, på godt eller vondt. Rasim legger merke til ham, fordi han slettes ikke gjør noe ut av seg. Han sitter på sin plass, nærmest uten et ord eller gimmick og utfører sine oppgaver, effektivt og korrekt. Likevel klager kollegene på hans tilstedeværelse og bidrag, uten det minste forsøk på å vise noen respekt. 

Raif er stadig like høflig og avmålt, tilsynelatende uaffektert av kollegaenes oppførsel. Han røper ingen følelse av krenkelse, urettferdighet eller sinne. Han bare er der, gjør det han skal til den tiden han skal og 

Det eneste som egentlig er å utsette på ham er hans hyppige sykdomsavbrekk. Så en dag bestemmer Rasim seg for å besøke ham, både for å stille sin nysgjerrighet og som en vennlig gest. Det slår ham raskt at også Raifs familie behandler ham på samme måte som arbeidskollegaene. Heller ikke her røper Raif sine følelser. 

Hvorfor er Raif som han er, og hva kan han ha opplevd? Og hvorfor behandler andre ham på den måten de gjør? 

En liten notisbok gir Rasim svaret på gåten Raif. Med sine egne nedskrevne ord beretter ham om en kjærlighetsaffære som både gir hans liv mening og definerer ham som menneske. Følelsene gjør ham til et produkt av hendelsen. 

Madonna i pels forteller om denne hendelsen, dette møtet mellom mann og kvinne. Og selv om språket er nokså fritt for svulstige ord og vendinger, byr forfatteren på de helt store følelser. Fortellerstemmens ubetingede kjærlighet til henne, denne madonnaen i pels, er både uforståelig, rørende og fint på samme tid. 

Det er kjærlighet ved første blikk. Det er ingen vei tilbake. Hans ubetingede hengivenhet bukker aldri under av hennes forsøk på å holde avstand. Og når hun endelig møter ham er hans lykke fullendt. Deres tosomhet kan ikke forstyrres, det er bare de to, helt til realitetene innhenter dem. Den eneste ene kjærligheten fører til fortvilelse og desperasjon. Deretter taushet og en bitterhet som aldri noen sinne virker å gi slipp. 

Raif la hele sitt liv i hendene på sitt livs store kjærlighet. Han gikk inn i følelsene til han mistet seg selv. 

Forlagets forteller at romanen ble første gang utgitt i Istanbul i 1943, og at den lenge «var en godt bevart hemmelighet». Det i seg selv gjør boken tilstrekkelig interessant. Ikke minst fordi historien er lagt til mellomkrigsårene, til Tyskland og at den kvinnelige hovedrollen er halvt jødisk. 

Det er først og fremst tiden den ble skrevet i som gjør romanen lesverdig. Forfatteren skriver om kjærligheten med et nærmest fullstendig fravær av ytre forstyrrelser. Det er sjeldent å komme over romaner med et såpass begrenset hendelsesforløp, og så til de grader sentrert rundt følelser. Det er nærliggende å sammenligne romanen med Anna Gavaldas Eg elska ho. Gavalda holder riktignok språket strammere og mer, la oss kalle det, økonomisk, men novellepreget, det komprimerte, er det samme. 

I Madonna med pels berettes lite om noe om historiske begivenheter, velkjente bygg eller øvrige omgivelser. Simpelthen alt er sentrert rundt deres forhold. Desto mer inntrykk gjør det, vi som i dag vet mer enn forfatteren visste da boken første gang ble utgitt, å spinne videre på historien om den halvt jødiske kvinnen. Hva ville skjedd med henne, hvordan ville det gått med de to - om romanen hadde tatt en annen vending? 

Flere bokbloggere har skrevet omtaler med stor begeistring. Selv ble jeg ikke like følelsesmessig berørt, men romanen er like fullt verdt å lese.




Kilde: Leseeksemplar.

2.5.18

Minneord til Bestemor


Min bestemors lange livsreise tok slutt for litt over en uke siden. I dag ble hun begravet, og på vegne av barnebarna skrev jeg noen ord til henne. Teksten ble fremført i kirken, og jeg håper hun hørte hvert ord som ble sagt.



Kjære Bestemor 


Du visste liksom ikke hva godt du kunne gjøre for oss, men du var mer enn god nok, den beste bestemoren vi kunne ønsket oss. Dette er vår takk til deg. 

Ditt hjem var alltid åpent for oss, enten det var på Pestuå eller – på dine eldre dager – på sykehjemmet. Du husket alle bursdager, hver eneste en. Du elsket å reise og du hentet energi av å omgi deg med familie og venner. Ditt store hjerte rommet oss alle. 

Du var alltid bekymret for at maten du lagde ikke var god nok, eller at det var nok mat. «Lika du ikkje maten min» spurte du. Så da tok vi en porsjon til. Så var det tid for kaffe og kaker. 

Og du stod på hele tiden. Når gulvet var rent nok og putene ferdigristet, midt mellom to måltider, var det tid for å vanne blomster - og de var det mange av, vaske gardiner eller stryke klær. Til og med trusa og olabukser fikk pene brettekanter. 

Likevel hadde du alltid tid. Du var alltid til stede. 

Slik vi husker deg best. Med kaffekoppen, midt i en fortelling, omgitt av blomster.

Arbeide var du vant til fra du var lita. Som ung jente på 30-tallet ble din skjebne på en måte forseilet. For å redde gården ble Pestuå overført til deg, og mens bror din reiste sydover og søstrene dine til Amerika, ble du i Betten. Sammen med Bestefar drev du farsgården din, og du sto på tidlig og sent. Du tok din del og vel så det. 

Da dere ga opp melkekyra og etter hvert overdro driften til Hans, tok du arbeide utenfor huset. Du jobbet på kjøkkenet på Liatun, hvor du også bodde de siste årene av ditt liv. Det var fint å se hvor godt Astrid, kollegaen din som ble naboen din, passet på deg de siste tiden. 

Selv syntes du som åttiåring det var for galt at ungdommen bar opp ved for deg. Du ville så gjerne greie det sjøl. Til slutt klarte du deg ikke i det store huset alene. Du fikk deg en fin omsorgsleilighet og fant glede i tilbringe tid med de andre beboerne, ikke minst med Litj-Ane. Plutselig oppdaga dere en måte å bruke medisinglassa på som pleierne ikke visste om. 

Og så fikk du ofte besøk. Ola, Sissel og Ada kom så ofte de kunne fra Oslo. Hans og Gerd et par ganger i uka gjennom flere år. Trond sørget stadig for å vise deg hvor godt han tok vare på Pestuå. Elin, bare en fergetur unna. Andre barnebarn og oldebarn for oppover ofte flere ganger i året for å besøke deg. Veggene var fulle av bilder av alle dine kjære, ikke minst det store bildet Iren lagde til deg og Bestefar. Der var det plass til oss alle. 

Etter hvert ble din bolig et rom, og ordene du var så glad i ble vanskelige å få sagt. Du var likevel alltid glad for besøk, alltid bekymret for om du har noe å servere og bestandig opptatt av at vi skulle ha det godt hos deg. 

Men den siste tiden hadde vi kontakt nesten bare ved å holde hender. 

Du holdt oss hardt og lenge. Hendene dine fortalte alt du ikke klarte å si. 

Du som alltid hadde så mye å fortelle. Også på P-språket. Klart ei gårdbrukerdatter fra Pestuå snakker P-språket. Du fortalte ofte om da du var innlagt på sykehus og du og romvenninnen din lagde et eget språk bare for å irritere den allerede grinete sykepleieren. 

Det var en sann glede å lære P-språket av deg. Vi er mange som bruker det så ofte vi kan, vi Pestuinger. Hver familiesamling stotrer vi frem setninger og flirer. 

Og flirt, det har vi gjort utallige ganger sammen. Det er ikke få latterkramper vi sammen har sørga for, særlig vi jentene og damene i familien. Som regel spratt det opp for deg først, Bestemor. Da var det umulig å ikke bli smitta. Vi flirt til tårene trillet. 

Ofte flirt vi mens vi spilte kort. Vi har spilt utallige runder Mattis sammen. Mattis var fast aktivitet morgen, dag og kveld, gjerne til langt ut på natta. Du hevdet at det ikke gjorde deg noe å tape, heller ikke måtte ha Mattis ved siden av deg når du skulle sove. Du hevdet at det ikke var noe problem å ha på seg Mattis-krona, selv om Bestefar gjorde alt han kunne for å terge deg. 


Dessuten har du lært oss mye om verdien av vennskap. Du hadde alltid kaffe å by på. Tjukklefse og rullekake. Græt og bakels. Oddrun, Randi, Annbjørg – dere var mange som gikk inn og ut fra hverandres kjøkken. Og Klubben, da. De syv stjerner troppet sammen med felles bespisning, håndarbeid, fliring og utveksling av siste nytt. Ja, for stuevinduet ditt på Pestuå, mot Håkon var det perfekte sted å stå om man ville ha med seg det som skjedde i Betten. Og det du ikke så sørget du for å få vite. 

En gang fikk du med deg Klubben til USA, for å besøke din datter, hennes familie og dine to søstre. Turen tok du så ofte du kunne ta deg råd til. Noen ganger med Bestefar, andre ganger bare deg. For noen få år siden fikk du endelig oppleve det du så lenge har drømt om, helt siden hun reiste ut som au pair. Tove og guttungene kom endelig hjem igjen til Norge, for godt. Vi er så glade for at du fikk oppleve at drømmen din ble oppfylt. 

91 ½ år er en eneste stor livsreise. Du har tålt mye, gått videre og vist en utrolig styrke. En etter en har falt fra, ofte i fullstendig feil rekkefølge. 

Du var langt fra sprek da du som 77-åring reiste 60 mil med Berit for å gå i begravelsen til to små oldebarn. Ett år senere var det Berit sin tur. Da hadde du vært enke etter han Bestefar i fire år. Selv om du burde ha nok med deg selv, tenkte du alltid mer på Gunnar og Elin. 

Hvordan du har taklet sorgen har forbløffet oss. Med livsvisdom og styrke som bare en med et langt liv, mange ganger i motbakker, kan utvise, har du fortsatt å gå, stadig med en beundringsverdig omsorgsevne. 

Du hadde smerter og plager, dårlig syn og hørsel. Likevel bekymret du deg over hvordan vi andre hadde det, både fysisk og psykisk, gammel som ung. Du tok oss alltid på alvor. Du strøk oss over hånda og viste oss kjærlighet og omsorg. 

Du så oss. Du var alltid så god mot oss, Bestemor. 

Nå er reisen slik vi kjenner den over. Nå har du endelig fått hvile. Det er godt for deg, men vi kommer alltid til å savne deg. Vi tar med oss minnene, din personlighet og din omsorg med oss videre. Tenner et stjerneskudd ekstra på nyttårsaften og hver vår vil vi glede oss litt ekstra over krokusen som dukker opp. 

Om og når vi selv en gang blir besteforeldre, håper vi å kunne være for våre barnebarn slik du var for oss. 

Tusen takk for at du har vært, og alltid vil være, akkurat vår Bestemor.




19.4.18

En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani

Azra var i begynnelsen av tjueårene da hun på 70-tallet flyttet til Norge sammen med sin mann. 40 år senere har hun fått hjelp av sin yngste datter Maria til å skrive ned sin historie og sin kamp, i håp om å bidra til bedre integrering av særlig muslimske innvandrerkvinner. 


En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani 
Selvbiografi, memoarer, sakprosa. Utgitt våren 2018. 

Ikke bare det, men også for å gi en stemme til 1.generasjonsinnvandrerne som har en historie å fortelle til sine barn og barnebarn. Hvordan det en gang var, feil som ble begått, kamper som er blitt kjempet, og dyrebar erfaring andre kan dra nytte av. 

For hvem er vel bedre å spørre til råds om integreringspolitikk enn innvandrerne selv? 

Azra vokste opp i Lahore, en fargerik, urban arena, med velutdannede foreldre og en løfterik fremtid. Omstillingen til et mer fattigslig liv i Norge var enorm. Så også omstillingen til livet som gift. Azra og ektemannen trakk raskt i hver sin retning. Hun mot det norske, han mot det tradisjonelle, kjente og trygge. Hvor Azra, særlig etter å ha blitt mor, oppsøkte nordmenn, adopterte matretter, hverdagsliv og høytider, gjorde hennes mann seg stadig mer avhengig av venner og bekjente fra hjemlandet. Brorskapet reagerte på hennes vestlige væremåte, buksene hun kledde seg i og var redde for at deres koner skulle bli påvirket av henne. Stadig oftere ga han etter, oftere og oftere straffet han henne. 

Helt til den dagen alt eskalerte. Under ferien i Pakistan leter hun forgjeves etter sitt og døtrenes pass. Marerittet har innhentet også henne. Hun, den selvstendige, trossige, sterke kvinnen. 

Det er som et gufs for meg som leser. Jeg tas med tilbake til nittitallet da jeg med frysninger på ryggen og hamrende hjerte leste Ikke uten min datter og Solgt. Her unngås derimot det emosjonelle, dramaturgiske. Azra Gilanis intensjon er ikke å ilegge noen skyld, men berette om problematikken mange innvandrerkvinner må forholde seg til. Det kan ikke, skal ikke, ties i hjel. 

Med kløkt og klokskap, kanskje også en god porsjon flaks og velvilje, flyttet hun og etter hvert også barna tilbake til Norge. Ytterligere noen år senere ble ekteskapet avsluttet og hun lykkes i å drive sin egen lille butikk. 
… håper jeg at flere muslimske mødre vil stå sammen. Jeg håper flere vil innse at de har en større makt til å få til endringer enn hva de kanskje er klar over. Hvis de bare tør å gi slipp på den kollektivistiske tankegangen, og heller tenker på hva som er til barnas beste, og retter et større fokus på individets frihet, så har vi kommet langt. La barna ta egne valg, vis dem tillit og raushet, gi dem støtte og morskjærlighet når de går egne veier. 
Det som lett kan oppfattes som en litt selvforherligende fortelling om å lykkes, må leses annerledes. Ingen negative sider medgis, men samtidig uttrykkes heller ingen direkte bebreidelse av andre. – Skjønt vi aner at hun kan ha all grunn til å avsløre mer. I hennes stadige insistering av hun «gjorde det for barnas skyld» ligger både en forklaring på en øyensynlig mangel på refleksjon av egne handlinger, og fravær av ileggelse av skyld. Forklaringen er enkel: Det er ikke fortellerstemmens person som er i fokus, det er kampen hun har kjempet. 

Videre gagner det ingen å lese boken med litteraturkritiske briller. Her finnes logiske brister, gjentakelser og malplasserte avsnitt – eksempelvis et avsnitt om bananer oppleves ufrivillig komisk når dette etterfølger fortellingen om et brutalt ran – men å lete etter denne type feil føles fullstendig irrelevant. 

Kritikken bør i så fall rettes redaktøren som med fordel kunne korrigert disse feilene, for det er neppe verken mor eller datters intensjon å slå seg frem som forfattere. De har derimot en historie å fortelle, et budskap de ønsker å få frem, inspirasjon å gi, lærdom å formidle. Viktigheten av Azras stemme overgår alt annet. 

Hennes stemme ble først kjent i offentligheten gjennom en aviskronikk i 2016. Azra Gilanis oppfordring til sine medsøstre høstet stor oppmerksomhet, både i form av applaus og fordømming. Tenke seg til, en godt voksen muslimsk kvinne, 1. generasjonsinnvandrer, protesterte mot patriarksamfunnet! Hun alarmerte om manglende vilje til integrering og appellerte til morskjærligheten: Å våge å ta kampen, i kjærlighet til sine barn. «Dere må våkne opp» skrev hun med uthevet skrift og utropstegn. 
«Dere må våkne opp og ta grep! Slutt seksualiseringen av jentene våre. Jeg anbefaler muslimske foreldre å løfte blikket, inngå dialog med barna sine og utveksle erfaringer med andre foreldre som opplever samme utfordringer. 
Det finnes ingenting som heter ære tilknyttet jenters seksualitet. Den eneste æren er den vi foreldre oppnår når vi greier å oppdra barna våre til å bli skikkelige mennesker.» (les hele kronikken)
Foregangskvinnen lar seg ikke skremme til taushet, hun fortsetter kampen, nå også i bokform. 

Først og fremst for å oppfordre til avskaffelse av patriarkatets æresbegrep, et nedbrytende gufs fra fortiden, et desperat forsøk på å kneble døtres, koners, kvinners frihet. 
Jeg håper flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringen må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen. 
Kanskje like viktig – for etnisk norske lesere – er fortellingen om hvilke problemer og utfordringer innvandrerne møtte på 70-tallet, og hvordan egne samfunn på siden av det norske samfunnet, kunne etableres. Det var ikke enkelt for noen, det være seg de som våget å stikke seg frem, eller de som søkte støtte i det trygge. I et samfunn der godt skolerte måtte ta til takke med dårlig betalte jobber, samfunn hvor det var litt for enkelt å droppe norskopplæring, kvinnekamp som ikke våget ta opp innvandrerkvinners sak, ble det komfortabelt å distansere seg. Det er enkelt å relatere seg til. Det er forståelig, vi velger alle ofte den enkleste motstands vei. 

Men så er det heldigvis noen som står i det. Som våger å tenke utradisjonelt, som kjemper i troen på å utgjøre noe positivt for de som betyr aller mest. Slår et slag for fremtiden. Selv om Azra Gilani på mange måter har blitt norsk, har hun samtidig beholdt det pakistanske, noe bokens tittel også tydelig gjenspeiler. Å stå med en fot i hver kultur er utfordrende, men gir samtidig utallige muligheter. 

Så er det også befriende at hun tillater seg skråblikk på Norge og nordmenn. Hun forteller om rikmannsbarna i Holmenkollen som velger hverandre, følgelig med paralleller til arrangerte ekteskap. Videre møter vi han som ble født med sølvskje i munnen, men som likevel utviklet et rusproblem mens foreldrene var opptatt med alt annet. Dersom alle evner å se forbedringspotensialet hos seg selv og sine, kan vi også hjelpe hverandre og dra lasset sammen. – Til det beste for våre barn og vår fremtid. 

Azra Gilanis liv er rett og slett sterkt inspirerende. Selv om alt ser håpløst ut, kjemp på, belønningen vil komme. Våg å tenke annerledes, tro på deg selv. Sammen er vi sterke. 





Kilde: Leseeksemplar.





12.4.18

Litterære reisemål: Norge

Jeg reiser mye og leser enda mer. Disse to lidenskapene kan selvsagt enkelt kombineres, og jeg sørger som regel for å besøke noe bokrelatert når jeg er i utlandet. Innad i Norge, derimot, er jeg skremmende lite litterært bereist. 

Jeg er riktignok født og oppvokst i Anne Karin Elstad-land og har i tillegg bodd både i Tante Ulrikkes vei-området og vis a vis Olav Duuns hjem, men ellers ...? Kort oppsummert: Lite. Det betyr jo ikke at jeg ikke VIL. For viljen er til stede og ønskelisten er for lengst satt opp. Om du skulle få lyst til å arrangere et opplegg og overraske meg, her er 6 sikre kort:


1) I Amalie Skrams fotspor

En av forfatterne, eller kanskje den forfatteren, jeg setter høyest er Amalie Skram. Som de fleste vet vokste hun opp i Bergen, og selv om jeg har vært i Vestlandets hovedstad flere ganger, har jeg aldri hatt tid eller anledning til å gå i hennes fotspor. 

To do: Se Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene i Bergen. foto: ba.no  (direktelenke)
Dersom noen hadde tilbudt meg en trasketur gjennom smauene, fortrinnsvis ledet av Gunnar Staalesen, hadde jeg priset mig lykkelig. Og om det i det hele tatt er mulig å ro i en liten trejolle over til Hellemyren, skulle jeg vurdert det også. Bytur med belest guide og Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene? Gi meg en dato slik at jeg kan bestille billett!
Boktips: Hele hennes fantastiske forfatterskap

2) Bjerkebæk

Der hvor Amalie Skram mangler et museum, tar en annen av mine favoritter, Sigrid Undset igjen med brask og bram, bjørketre og bekk. På Lillehammer ligger Bjerkebæk, hennes hjem og skrivestue fra 1919 til hun døde i 1949. I tretti samfulle år, altså, utenom hennes landflyktighet under 2. verdenskrig. Hennes svigerdatter sørger senere for å få hus og hage fredet som minne over en av Norgeshistoriens viktigste forfattere. I 2007 innlemmes Bjerkebæk som del av Maihaugen.

Jeg har vært to ganger i Roma, og begge gangene sørget jeg for å gå innom hennes tilholdssted.
- Men i Norge? Nei... Ikke enda.

For noen år siden satte jeg meg fore å lese meg opp på Undsets forfatterskap. Status Quo er mildt sagt mangelfull, men et besøk på Bjerkebæk vil kanskje gi meg en real dytt i riktig retning?
Boktips: Alt av Sigrid Undset, selvsagt!

3) Jørundgard

Det er mye jeg ikke forstår meg på, og en ubegripelig greie er hvorfor jeg ikke skrev et ordentlig innlegg om min Kristin Lavransdatter-lesing. De tre bøkene og min kamp for å komme meg igjennom mursteinen ble avskrevet med et svada-samleinnlegg. Dette var attpåtil min andre lesing, og jeg hadde her en kjærkommen anledning til å sammenligne en 15-årings og en (relativt) voksens lesing. Den gang ei.

Det jeg derimot har veldig klart for meg er at jeg drømmer om å besøke Jørundgård Middelaldersenter i Nord-Sel, hvor filmatiseringen av boken ble lagt. - Og det ble litt av et prosjekt. Planer om rene kulisser ble avskrevet og bygg ble satt opp, et realt bygdetun akkurat som på 1300-tallet. Totalt 16 hus er satt opp og i tillegg en stavkirke. Intet mindre, altså. 



I tenårene gråt jeg meg gjennom Liv Ullmanns film, mens jeg sukket henført over drittsekkdrømmemannen Erlend. Tenk å selv kunne flagre gjennom tunet i ullkjole og utsøkte brosjer?

Vel, jeg regner meg å måtte nøye meg med å se Kristinspelet som hver sommer fremføres på Jørundgård. I år krasjer det med NM i Petanque, men kanskje neste år?


4) Holocaustsenteret

Et utall romaner og sakprosabøker med holocaust-tematikk er gjennom årene blitt skrevet, både her til lands og selvfølgelig ikke minst utenlands. Jeg har lest min del av disse, og kommer til å fortsette å lese. Denne organiserte forfølgelsen og systematiserte henrettelsen av folkeslag eller –grupper, jødene især, er stadig like skremmende, kvalmende og advarende. 

Det er knapt et eneste tidsvitne igjen, men historiene lever videre.

For to år siden gikk jeg under Arbeid Macht frei-porten. Tuslet utenfor dødsbrakkene i Birkenau. Ble merket for livet inne i gasskammeret. Tidligere har jeg gått opp en trapp etter å ha passert en døråpning kamuflert med en bokhylle. Halvveis opp til annekset knakk jeg sammen. Flere museer og minnesmerker er besøkt i ulike land. Hoteller i tidligere getto-områder er blitt valgt. Utallige filmer med handling fra 2. verdenskrig er sett, like mange bøker er lest.

Birkenau. Gjensyn med bilder fra turen setter meg fortsatt ut. Det var så enorm stort. Begripelig stort.
Kanskje har jeg hatt behov for å holde det nærmeste litt på avstand. Kanskje det er derfor jeg aldri har besøkt Jødisk museum i Oslo. Kanskje derfor foretrekker jeg å lese om skipet Donau i min egen stue heller enn å minnes skampletten i Norgeshistorien mens jeg nyter sommersolen på Vippetangen. Kanskje derfor vegrer jeg meg for å lese navnene og årstallene på minnesplakettene nedfelt i asfalten rundt omkring i byens gater.

- Jeg ville jo vært mer bevisst disse severdighetene og minnesmerkene i andre lands byer.

Det er på tide å gjøre noe med dette. Senter for studier av Holocaust og livssynsminorieter holder til på Bygdøy, faktisk i Villa Grande, mest kjent som Vidkun Quislings hjem under 2. verdenskrig. Forhåpentligvis tar jeg turen innom allerede førstkommende søndag, under arrangementet Turist i egen by. Da får jeg også besøkt utstillingen Ruth Maiers korte liv. Det vil være feil å si at jeg gleder meg.
Boktips: Den største forbrytelsen, av Marte Michelet
For flere innlegg om bøker med handling fra 2. verdenskrig, klikk på emnetaggen krig.


5) Lepramuseet

Lepramuseets nettsider står følgende:
Den norske leprahistorien er en del av en global historie, om en sykdom som gjennom sitt sterke stigma har ført til utstøtelse og fornedrelse for mange millioner mennesker. Fra omkring 1850 til 1900 var Bergen en internasjonal leprahovedstad, med tre leprasykehus og den største konsentrasjonen av pasienter i Europa.
Et av sykehusene het St. Jørgens hospital, og det er nettopp her Lepramuseet holder hus. Min interesse for spedalskhet ble vekket til live etter at jeg, som alle andre i 2005, leste Victoria Hislops smått legendariske roman Øya. Da det viste seg at min egen tippoldefar også var spedalsk, kastet jeg meg over sakprosaboken Tusen levende skygger. Flere generasjoner etter har jeg latt meg fortvile over de sykes skjebne, men mest av alt latt meg kraftig berøre av min oldefars bortsatte søster. Også Martha, jenta vi tidligere ikke ante hadde eksistert, døde som spedalsk.

Min tippoldefars gravminne er fredet, og han er stedt til evig hvile rett ved inngangspartiet til kirken jeg er døpt og konfirmert i. Senere ble også min sønn døpt her. Slekt skal følge slekters gang. 
Gjennom søk i arkivet har det vist seg at min tippoldefar var pasient ved St. Jørgens hospital, skjønt han døde i sitt eget hjem. Jeg skulle gjerne visst litt mer rundt dette, og hadde satt pris på noen timer i lesesalen. 
Boktips: Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy

6) Garborgsenteret

Jeg avslutter der jeg begynte: Med forfatterhjem. Før vi flyttet til Asker var jeg temmelig uvitende om Hulda Garborg. Egentlig begrenset det seg til at jeg bare kjente til navnet hennes. Mannen hennes, derimot, vet de fleste nordmenn med en viss litteraturinteresse, godt hvem er. Som nabo til Labråten, det garborgske hjem fra 1897 til 1934, ønsket jeg å lese mer om forfatteren og hans frue, og forstod at jeg til da hadde gått glipp av stor bauta. Sent, men godt, har jeg fått en veldig respekt for Hulda Garborg. 

Fjorårets sommeridyll: Labråten på sitt beste.
For øvrig er en del av Asker Museum, et stort bygdetun med en helt spesiell hage. Jeg elsker å vandre rundt her og anbefaler stedet gladelig videre til de av dere som måtte være i nærheten.

Livet i Asker kjenner jeg relativt godt til, og nå har jeg også lyst til å se Arne Garborgs tilfluktssted i syd, Knudaheia, hvor Arne gjemte seg bort og skrev. Følgelig også hans barndomshjem, og ikke minst besøke Garborgsenteret som fokuserer på selve forfatterskapet.
Boktips: Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

________________________________________________________

Tips til andre litterære reisemål i Norge? Kommenter gjerne! 


27.3.18

Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl

På selveste kvinnedagen kastet jeg meg over den smått legendariske feministduoen Breen & Jordahls nyeste verk. Årets illustrerte og lettleste kvinnesaksfortelling glir rett inn i et vellykket bibliotek som jeg håper vil utvide seg ytterligere. 

Skjønt, «glir inn» er et for dårlig ordvalg. Faktisk er Kvinner i kamp i mine øyne kanskje deres beste så langt. 


Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl (ill.) 
Illustrert sakprosa. Norsk. Utgitt i 2018. 

Marta Breen og Jenny Jordahl har altså samarbeidet om flere illustrerte sakprosabøker med samme tematikk: Feminisme og kvinnesakshistorie. Historiene om kvinnene som har gått foran oss og kjempet er både fascinerende og nærmest skremmende i den forstand at de gjennom alle tider har forsøkt blitt fortiet og underminert. 

Også i Kvinner i kamp vies oppmerksomhet til både kjente og ukjente kvinnesaksforkjempere, både enkeltindivid og bevegelser. Alle virker viktige på hvert sitt felt, og om noen vesentlige er utelatt tenker jeg gjerne ikke over det før duoen gir ut en ny bok hvor hun eller de er inkludert. Tenk på det, så mye historie som er utelatt i skolens historiebøker. 

Jeg har skrevet det før, og sier det igjen. Det er provoserende og uforståelig hvordan alle tiders historiebøker først og fremst har blitt skrevet av menn, for menn og med menn i hovedrollene. Mange sterke kvinnelige personligheter er bagatellisert, ofte også tiet i hjel. 


Breen og Jordahl lar ikke bare disse glemte kvinnene få oppmerksomhet, men de presenterer også deres historier på en svært lett tilgjengelig måte. Her er hovedtrekk, ingen lange avhandlinger hvor de fleste av oss faller fra. Rett frem, like til, alvor og humor, arm i arm. 

Breen trekker frem både kjente og ukjente, og inkluderer på samme måte både de store linjer, de kjente hovedsaker, og de mindre, ukjente historiene. Noen har vi hørt om, enkelte har for lengst fått sin fortjente heder, mens andre tidligere bare har blitt avfeid med et skuldertrekk. 

Forfatterens søkelys på de fortiede kvinner forsoner derfor det faktum at menn som har støttet kvinnekampen knapt nok nevnes i boken. Deres historier er uansett og sannsynligvis for lengst blitt fortalt. 

Breens enkle og effektive historiefortelling kompletteres med Jordahls ditto pennestrøk. Illustratøren tilfører dessuten en god porsjon humor, det være seg åpenbare leserfrierier eller mer subtile hint. Her er alt fra upolitiske utbrudd til små detaljer som hår på leggene. De tilsynelatende ukompliserte tegningene rommer mer enn man tror ved første øyekast. 


Så langt minner boken om fjorårets 60 kvinner du skulle ha møtt, omtalt og bejublet i (dette blogginnlegget). Kvinner i kamp utpeker seg desto mer positivt ved at de ulike historiene har fått mer spalteplass. Historiene er rett og slett lenger, det fortelles mer, noe som også øker kvaliteten på tegneseriestripene. 

De ulike delene deles opp av farger, hvor hver fortelling har sin egen hovedfarge. Dette er nødvendig for leseopplevelsen, da overgangene ellers ville oppfattes som altfor brå. Her er det rett på sak. Kanskje symboliserer de ulike fargene hvert sitt tema, eller kanskje henspeller det til regnbueflagget. Det er i alle fall neppe et tilfeldig grep. 

- Nestemann ...!
Og tilfeldig er i hvert fall ikke poengteringen av viktigheten av å fortsette kampen. To mindre ruter viser hvor fort utviklingen kan gå i feil vei, om man ikke passer på. Så oppleves det også som kjærkomment og nødvendig at dagens utfordringer med kultur og religion er tatt med. Følgelig også at forfatterne rakk å inkludere vestlige lands #metoo-kampanjer, som med all tydelighet viser at dagens øyensynlige likestilling fortsatt ikke er oppnådd. Selv om norske kvinner og menn er relativt likestilte, gjenstår det fortsatt en del. La oss ikke ta for lett på det faktum. 

Vi må ikke glemme, vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Kampen er på ingen måte over. 
Sakte, men sikkert beveger vi oss fremover. Bare noen tør gå foran. 
Jeg var nesten euforisk i min umiddelbare tilbakemelding etter første gangs lesing. Ved andre gangs lesing er jeg like begeistret. – Og det beste er at den vil stå seg, gang etter gang etter gang. 

- Som man skulle sagt det selv.
Nok en gang har Marta Breen og Jenny Jordahl kombinert historisk kunnskap, formidlingsevne, smittende engasjement og kunstneriske streker med både humor og alvor, skrev jeg i min Instagram-post 8. mars. Skaff dere boken, gi den videre til yngre generasjoner. 

Det samme skriver jeg i dag. God bok. God kamp.





Kilde: Leseeksemplar.


23.3.18

Ensom planet, av Birgit Alm


Ensom planet, av Birgit Alm
Utgitt i 2018. Norsk. Roman.

Hun er bosatt på riktig side av elva, ansatt i NAV og har orden i sysakene. Han er uføretrygdet, sitter dagen lang på samme sted på sofaen og er heller uforsiktig med personlig hygiene. Tilsynelatende har de kun en ting til felles. De er begge ensomme. 

Kanskje hun mer enn han. For der hvor han omgir seg med svirebrødre og -søstre i mangel av familie, trøster hun seg med at hun i det minste har kolleger. De vet ingenting om henne. Hun har ingen intensjon om å slippe de inn i livet sitt, men hun har heller ingen andre. Eller, ingen utenom han, som hun nødig vil kalle en venn. Bekjent får holde. 

Hun er for god for han. For ryddig. For ordentlig. For veletablert. Så får det bare være at vennelisten på Facebook er heller mangelfull og med særdeles begrenset tilgang til de som faktisk er der. Ikke at hun har så mye lyssky begivenheter å legge ut, faktisk ingen. Det eneste hun ønsker å skjule, er at det rett og slett ikke skjer så mye rundt henne. Hun sjekker inn på restauranter, mens hun passerer de på gaten. Dagene bare går. Helt til han dør, og hun blir utpekt til den ene. Hun som må rydde opp etter ham. 

Hun rynker på nesen, gremmes over de slitte møblene, den nedsunkne sofaen, den gule flekken. Helt annerledes enn hjemme hos henne. Hun som har pent dørskilt i pleksiglass, stilrent og ordentlig. Skjønt, svært få utenom henne har faktisk sett det. 

Spesielt godt beskrevet, eller mer riktig antydet, er hennes avsky mot hans venner. – For leseren er vel vitende om at hun selv ikke har noen venner. Likevel denne insisteringen av å ha det godt nok, benektelse av at dette føles som et savn, som et tomrom. Hun opptrer som utenfor seg selv, spiller et fasadespill ikke bare overfor andre, men mest av alt seg selv. 

Gjennom hele fortellingen veksler hun mellom å ta avstand til hans oppfattelse av vennskap, og å klamre seg til det ene håndfaste vennskapet hun faktisk har oppnådd i sitt voksne liv. Hun føler ingen sorg over hans endelikt, det kan hun ikke tillate seg. Følelsene er for lengst slått av, fasadespillet har for lengst gjennomsyret henne. Hun irriterer seg over å rydde i leiligheten, men gjør det likevel. Mest av alt, kanskje utelukket, for å dekke sitt eget behov for å føle seg betydningsfull. 

Jeg har lest utallige norske romaner de siste årene om ensomhet, og enda flere er blitt utgitt. Der man skulle tro at alt allerede er blitt skrevet, har Birgit Alm lykkes i å skrive en fortelling som skiller seg ut i positiv forstand. Den usigelig resignerte holdningen hos den kvinnelige protagonisten inneholder et vell av galgenhumor, skjønt dette oppfattes kun av leseren. Aldri henne selv, i all sin selvhøytidelighet og fornektelse av egen ensomhet. 

Navlebeskuelsen står i sterk kontrast til omgivelsene vi serveres i små drypp. Nabolaget med de sosialt og økonomisk fattigslige beboerne, som er på hils, men aldri inviterer til mer. Beskjemmet av manglende status, få ressurser – og distansering fra resten av samfunnet. 

Så får det bare være at det skjer litt for mye avslutningsvis. Stemningen brytes opp og romanen tilføres en form for underholdningsrush i alle fall jeg ikke var helt klar for. 




Kilde:
Leseeksemplar.

22.2.18

Anorektisk, av Ingeborg Senneset

22. januar ble kortlisten til Bokbloggerprisen offentliggjort. Blant de tre i kategorien Åpen klasse finnes en høyst personlig, magevrengende og viktig sakprosa om en sykdom de fleste av oss kan relatere seg til. Kanskje kjenner vi selv igjen noen av tankene. Kanskje har vi selv latt tvangen ta over vårt liv. Kanskje har den rammet en av våre nærmeste. En sykdom vi har blitt opplært til å tie om, i frykt for smitteeffekten. 


Anorektisk, av Ingeborg Senneset
Forord av Finn Skårderud.

Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2017. Nominert til Bokbloggerprisen.

Og akkurat dette gjør boken så vanskelig å omtale. Jeg er redd for å skrive noe feil, gjøre galt verre. Jeg er redd for å trigge noe i noen som både har godt av å lese, og samtidig ikke burde lese. Akkurat som man kan tie i hjel en sykdom som anorexia nervosa

Boken innledes av et 45 siders langt forord av fagpersonen, psykiatriker Finn Skårderud. Resterende 250 sider består av pasienten, forfatteren Ingeborg Senneset, sine dagboknotater og blogginnlegg fra tre ulike institusjoner. Før hver del oppsummerer hun nokså kort og nøkternt sine erfaringer og tanker. Selv valgte jeg etter anbefalinger å lese psykiatrikerens ord til slutt. De to delene er vidt forskjellige, lik tematikk til tross. På denne måten ble jeg kastet rett inn i Sennesets liv da hun var på det sykeste. Det var usedvanlig vanskelig å lese. Formatet og språket tilsa en lesehastighet på et par dager, men i stedet for brukte jeg nesten to uker. Det ble for hard kost, jeg trengte rett og slett pause. 

Tenkepause. 

Ironisk nok, akkurat som hun selv ble pålagt underveis i innleggelsene. Det rigide systemet, de knalltøffe kravene, mangelen på slingringsmonn. Prisgitt egen motstandskraft, gode venner og solid familie, ble hun, ble mange før, samtidig og etter, sendt hjem for å tenke seg om. 

Jeg tok i det minste mitt eget valg. 

Legger jeg følelsene rundt selve handlingen til side, eller nettopp hensyntatt disse, skulle jeg kanskje ønsket meg en annen struktur. Jeg kjente på behovet for refleksjoner i ettertid, utfyllende forklaringer, kunnskaper fra fagpersonen, når dagene som gjengis ble for tøffe. En pågående diskusjon mellom forfatter og psykiatriker, kanskje. Ikke før, ikke etter, men underveis. 

Og kanskje er fraværet av dette nettopp det sterkeste. Vi møter den syke midt i kaoset. Midt i duellen mellom destruktivitet og selvoppholdelsesdrift. Kampen mellom liv og død. 

Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen, skriver psykiater Finn Skårderud i bokens forord. I Sennesets fortelling blir vi aldri fortalt hvorfor, bare hvordan det fortoner seg. Heller ikke hva som skjer etter at dagboknotatene tar slutt, to år før utskrivingen, får vi vite. Kanskje er det derfor gjør det ekstra vondt. Vi klarer ikke forstå, selv om vi vil. Vi vil kunne forklare hvorfor en ti år ung jente begynner å straffe seg selv ved sult. Hvordan tvang og skam overtar og forsøker å sluke et helt menneske. 

Så er også bokens tittel brutalt avslørende. En knyttneve i magen. En mer naken og avslørende tittel er vanskelig å finne. Og akkurat slik må det være. Det er ingenting å pakke inn. Senneset forteller ærlig og på mange måter utleverende, men evner i mine øyne å holde det personlig, ikke privat. Det er godt gjort, når grunnlaget er selvopplevde hendelser, selvtenkte tanker. Kanskje pyntet hun på sannheten for å lure de som den gang skulle lese, men aldri mer enn at vi klarer å gjøre oss våre egne tanker. Akkurat som behandlerne kjenner til en anorektikers uimotståelige trang til løgn. Løgnen som opprettholder livet, men samtidig gjør alt verre. Til syvende og sist lurer man bare seg selv. 

Det vet hun også. Senneset kjemper for livet mens hun skriver. Alle fibre i kroppen, alle instinkter, forteller henne at hun må unngå måltider, gi etter for trangen til trene, vaske bort alle bakterier, igjen og igjen. Likevel er det denne stemmen. Håpet. Troen. Viljen til å fortsette. Distansere seg fra sykdommen, jobbe mot den. Aldri la sykdommen bli henne. 

Å lese om alle gangene hun har bestemt seg for at det er nok, at hun ikke orker mer, at hun er blitt en for stor belastning, er direkte ubehagelig. Hver gang er det øyensynlig små ting redder henne tilbake til livet. 

Han gleder seg med meg. Han leser avisen når jeg skriver. Han ba meg skrive da andre ba meg legge PC-en vekk. Han trodde på meg. Mente jeg kunne leve av hodet mitt – det samme hodet som da holdt på å ta knekken på meg. Jeg gikk ut av døren på sykehuset og hadde ikke bare overlevd, jeg gledet meg til å leve. 

Og heldigvis hadde hun ordene. Ingeborg Senneset hadde i de årene hun var innlagt på psykiatrisk, og følgelig fremdeles, en svært god penn. Hun vet å sette ord på følelser, selv når alt er som mørkest eller som mest kaotisk. Med ordene i sin makt finner hun kraft til å nå frem til sine hjelpere, avsløre den hun egentlig er, personen uten spisevegringen, den frenetiske treningen og alle tvangshandlingene. Hun slipper de til og blir lyttet til. Hun skriver rasende, desperate brev til de med makt, og senere, i takt med viktige skritt mot bedring, engasjerer hun seg for å påvirke styremaktene til en mer human og effektiv behandling. 

Det begynte med påtvungne loggføringer til sykepleierne, fortsatte med blogging for å hjelpe andre, og nå, se på henne nå. Som hun har kjempet, som hun fortsetter å kjempe. Jeg håper hun er ekte, genuint stolt av hva hun har oppnådd, hennes driv og påvirkningskraft. 

Jeg kjenner jeg er. Og jeg kjenner jeg er evig glad for at hun våger å stå i det. Tør å gi tvangen, skammen, straffen – men mest av alt livstrangen – et ansikt, en stemme. Hennes unike kombinasjon som tidligere pasient, utdannet sykepleier og journalist gir de beste forutsetninger for å påvirke i riktig retning. 

Måtte ingen flere syke oppleve omsorgsarbeidere uten evne eller vilje til omsorg. Måtte alle pasienter møtes med strenge krav uttrykt med varme smil, oppmuntrende stryk over kantete skuldre. Måtte ingen flere bli skrevet ut før de er klare, bare fordi det er juleferie eller fordi 400 gram er 100 for lite. 





Bokbloggerprisen: Følg samlesingen av Anorektisk ved å klikke på (denne lenken) eller les fortløpende hos bokbloggeren (Moshonista).

Les også: Skjønnlitterære romaner hvor spiseforstyrrelser omhandles er blant annet (Kjære, av Linnea Myhre), (Hver gang du forlater meg, av Linnea Myhre), (Barsakh, av Simon Stranger) og (Stalins kyr, av Sofi Oksanen).

Kilde: Kjøpt selv. 

20.2.18

Dumme, dumme hjarte, av Linda Klakken

Ramsalt kjærlighetsroman for de yngste tenåringene. 


Dumme, dumme hjarte, av Linda Klakken

Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2017. Barne- og ungdomsroman.

7.-klassingen Klara er rappkjeftet, tar stor plass, er tøff og guttete. Samtidig danser hun ballett. Hun er akkurat ikke den mest glamorøse, men hun forsøker i alle fall. Ikke pokker om hun skal gi seg. Litt stolthet i livet skal man tross alt ha. Akkurat som man trenger kjærlighet, selv om kjærlighet er like tragisk som Rome og Julie og alle gutta på skolen er fryktelig teite. I hvert fall trenger pappaen kjærlighet. I stedet for å komme seg over bruddet med Klaras mamma, murer han seg inne med bøker. Klara hjelper han i gang, skriver brev til ukjente kvinner og håper på full klaff. Med William Shakespeares bistand kan det umulig gå galt. 

Den teiteste av alle er likevel ufordragelige Celine, skolens dronning. Hun som steker vafler til alle som stemmer på henne til skolens tvilsomme kåring Rypetoppen. Kvalme, masete, klengete Stian er ikke stort bedre, og får definitivt ikke Klaras stemme til Typetoppen. 

Det fins strengt tatt bare en eneste person i hele verden som Klara kan gå god for. Bestevenninnen Else er der for henne til enhver tid, alltid og bestandig. Hun sier knapt nok et eneste ord, men er verdens beste lytter. Det trengs når Klara setter i gang. 

Hun turer i vei, er ustoppelig, uten blygsel og sperrer. Helt til Marie Lindkvist, den sortkledde svane, entrer ballettsalen – og Klaras liv. Marie står på tærne, lett som en plett. Og hun er verdens vakreste. 
- Takk for dansen, seier ho til Klara med eit svakt smil og stig inn i bilen
Så forsvinn ho nedover kvartalet med raude baklykter.
- Eg liker henne ikkje, seier Else bestemt.
Klara nøler ei stund, så ristar ho på hovudet.
- Ikkje eg heller. 
Linda Klakkens Dumme, dumme hjarte har høstet mange godord og er nominert til Trollkrittet 2018, en pris for beste barne- og ungdomsroman, utdelt av NBU. I begrunnelsen skriver Bjørn Rørvik blant annet at «(…) Det som gjør boka til en strålende leseopplevelse er først og fremst språket, som er muntlig, kvikt og oppfinnsomt», og videre: «Blandingen av den tøffe utsida og den uhåndterlige forelskelsen gjør boka morsom og god. For selv om det er humor ligger det alvor og godhet i bunnen. Vi føler at forfatteren vil personene sine vel, og det går da også riktig bra for alle til slutt.» 
Bla-i-boken: (klikk her)
Det aller viktigste er likevel det mest essensielle ved hele fortellingen: Det er noe forfriskende ukomplisert over Klaras forelskelse i en annen jente. Forelskelsen i seg selv er mer enn nok komplisert, alt for mye karusell- og tivoliaktig i seg selv, at likt-kjønn-problematikken overhodet ikke ofres energi. Usannsynlig og utopisk, vil mange innvende. Deilig befriende, svarer jeg. 

Språket derimot, er jeg mer ambivalent til. Det har noe gammeldags over seg som forvirrer og bryter tidsånden totalt. Her kronglete og vanskelige ord, samtidig som teksten ellers er verbal, lett og ledig. 
- Hei, seier han og gliser som ein lobotomert ulv.
- Skikkelig kaldt i dag. Han drar ei snørrklyse godt inn i skallen.
- Eg snakkar ikkje med løgnarar, seier Klara spist.
- Den som er med på leiken må tole steiken, seier Stian og spyttar ut snørret i ein lang tråd. Klara tenkjer at det er slutten på samtalen. 
Men hvem vet, det er kanskje slik man snakker der oppe på Aspøy skule. Og kanskje er det et poeng, dette veslevoksne språket, når de små blir store. De yngste ungdommene som nettopp har forlatt barndommen. Mye av det barnlige henger med, samtidig som de plutselig står overfor gjengmentalitet, flyktige forelskelser, søken etter popularitet og trassig vilje til å være seg selv. 

Mitt noe negative syn på språket blir uansett og heldigvis langt på vei oppveid av bokens krasse humor, gode budskap og skjønne forelskelse. 




Les også: Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo er blant de nominerte til årets Trollkrittet. Kjartan Hjulstad vant i 2015 for sin roman Minnesota og støvet

Kilde: Leseeksemplar.

14.2.18

Valentine's Day | Lesetips til kjærlighetsromaner

Forfatteren Margaret Atwood sa en gang:
The Eskimo has fifty-two names for snow because it is important to them; there ought to be as many for love.
Og akkurat som kjærlighet kan være godt og vondt, grensesprengende og begrensende, livsberikende og knusende, beskrives kjærlighet på utallige måter i litteraturen.

I anledning Valentine's Day har jeg samlet seks av mine favoritter innen kjærlighetssjangeren. 


The Lovers Dictionary, av David Levithan: Gjennom en ordbok fortelles historien om han og henne, et par i New York som møtes, forelsker seg, krangler og elsker. Og gjør det slutt. Fra A til Z, enkle og sære ord som gjennom han og henne assosierer med små og store hendelser i deres forhold. (Les mer ...)

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken: En mann og en kvinne forelsker seg, flytter sammen og deretter fra hverandre. Sæterbakken starter med bitterhet og sinne etter bruddet, deretter forelskelsen og til slutt om hvorfor alt ble som det ble. (Les mer ...)

Victoria, av Knut Hamsun: Møllersønnen Johannes og rikmannsdatteren Victoria elsker hverandre, men samfunnet kan la de to elskede få hverandre. Det er vakker kjærlighet og smertelig sorg. (Les mer ...)

Trilogien, av Jon Fosse: Asle og Alida er begge seksten år når de faller for hverandre, famlende av sorg og fortvilelse, på en knaus i den vesle bygda Dyngja. Alida blir snart med barn, og det unge paret må reise fra alt de kjenner. Bort og inn til byen, til Bjørgvin, som i Juleevangeliet. (Les mer ...)

Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield: Godt voksne Ivy, enke på ente året, forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. (Les mer ...)

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez: Dette er en generasjonsroman om familien Buendia, dens leve og virke. Du lar deg rive med, leve med, bli kjent med, sveve av gårde i Macondos gater. Du holder en beskyttende hånd over, leder, forskrekkes, fortviles og forelskes. (Les mer ...)



Something new, something old, something blue ... Det er lov å la seg friste. Hold av og hold rundt.