28.4.17

Bloggeres bokbad av Catherine Blaavinge Bjørnevog

I hele april har jeg og medblogger Beathe Solberg hatt gleden av å fremsnakke en av Bokbloggerprisens nominerte i åpen klasse. Nå har gleden vokst ytterligere: Vi har slått av en prat med kvinnen bak Um sakne springe blome.


_____________________________________
Intervju
Catherine Blaavinge Bjørnevog
Forfatteren bak Um sakne springe blome, nominert til Bokbloggerprisen 2016. Intervjuet er basert på spørsmål fra Beathe Solberg og Eli R. Gjengstø, besvart pr. epost av forfatteren selv, april 2017
_____________________________________


Og apropos glad, det ble også Catherine Blaavinge Bjørnevog, da meldingen om at hennes lyrikk hadde havnet på langlisten til Bokbloggerprisen. Skjønt, i begynnelsen fattet hun ikke helt hva det hele dreide seg om. 
- Da jeg fikk en melding om at boken stod på langlisten til Bokbloggerprisen skjønte jeg ingenting. Jeg googlet, og der stod den blant anerkjente forfatteres bøker. Noen, mange, hadde stemt inn min bok! Jeg ble så overveldet at jeg klappet sammen maskinen og bare stirret ut av vinduet … lenge. Så googlet jeg igjen. Googlet og googlet, et pinlig antall ganger.
Catherine omtaler nominasjonen som en stor ære. Da kortlisten ble publisert turte hun nesten ikke se. Men joda, Um sakne springe blome var også her blant de utvalgte. Den fysiske reaksjonen innebar spontan gledesdans i pusjen.
- Vi snakker heftige 80-talls moves!
Etter nominasjonen har hun fattet interesse også for oss bak nominasjonene. Plutselig ble hun sittende og lese om bøker og hva vi likte og ikke likte ved dem. Det at Um sakne springe blome nå også når ut til et publikum som kanskje ikke ville ha lest den om det ikke var for nominasjonen, er hun svært takknemlig for. 
- Jeg elsker at folk leser og deler sin opplevelse. Bokbloggere inspirerer til lesning, og det er befriende å lese kritikker skrevet av mennesker som ikke jobber som profesjonelle kritikere, men drives av ren leselyst.
Selv leser hun mye, og i hennes hjem er det bøkene som dominerer de fleste rom. I vesken bærer hun med seg Bübins unge av Mare Kandre og Arthur Schopenhauers Det gode og det slette. Hun bærer seg altså skakk, akkurat som oss bokbloggere.

De fleste bokbloggere kan vel også nikke gjenkjennende til bunken bøker på nattbordet. Klassikere som Emily Brontës Stormfulle høyder og Jeffrey Eugenides The Virgin Suicides ligger oppslått sammen med mer ukjente romaner som Banana Yoshimotos Kitchen og den svenske lyrikeren Ann Jäderlunds I en cylinder i vattnet av vattengråt. Mengder og variasjon i bøtter og spann, altså. Det aner oss hvor hun henter sin inspirasjon fra. 

Og kanskje smelter alle genrene og språkene sammen til ett mens hun sover, bearbeidet av hjernen i nattens mulm og mørke. 
- Inspirasjonen min kan komme fra alt, der finnes det ingen begrensninger, men henter mye fra drømmer. Utformingen av “Um sakne springe blome” er et slikt eksempel.
Som deltaker på Samlagets manus-seminar var utdrag fra nettopp Um sakne springe blome blant hennes tre medbrakte tekster. Hun vegret seg for å vise det frem. Det uvanlige språket var en av grunnene, men det tyngste var likevel alt det harde arbeidet som lå bak. Teksten var blitt mer enn ord for henne. 


På seminarets aller siste dag grep Samlagets David Aasen muligheten og spurte henne om hun kunne tenke seg å gi ut diktene hun nesten motvillig hadde vist frem.
- Det var et uvirkelig øyeblikk da det ble klart at forlaget ønsket å gi den ut, men jeg var så glad på tekstens vegne. Som om vi var to personer, "Um sakne" og jeg, og vi holdt hender over målstreken.
Tilbake i Trondheim gikk hun inn i skrivetranse. 
- Utkast på utkast gikk i skytteltrafikk mellom redaktøren og meg. Deretter til korrektur. All ære til korrekturleseren, hun hadde ingen lett jobb. 
Etter mange intense måneder ble lyrikksamlingen ferdigstilt. Skriveprosessen hadde fortonet seg helt annerledes enn tidligere:
- Alt kom med en voldsom kraft, og jeg følte meg så hudløs. Hovedpersonen bodde i meg, skrek, hylte, klorte. Hun ble i meg, og hun flytter nok aldri helt ut. 
Alle tanker på reaksjoner på utgivelsen forsøkte hun å fortrenge, det gjorde henne livredd. 
- Jeg håpet at noen kom til å høre henne, men hadde jeg formidlet det godt nok? Hadde jeg fortalt historien hennes slik den skulle fortelles? Til slutt måtte jeg stole på teksten, stole på henne. Da jeg lot teksten styre kunne jeg puste friere, så fikk det bære eller briste med mottagelsen. 

Og at den ville bli blandet var forventet, kanskje hadde hun også forberedt seg på slakt. Da de positive mottakelsene tikket inn stilte hun seg like forundret og rørt hver gang. 

Høsten 2016 ble Um sakne springe blome lansert under forlagets presentasjon på Sukkerbiten i Oslo. Blant forfatterne som ble fremhevet var nettopp Catherine Blaavinge Bjørnevog. Blendende vakker og alvorlig stod hun på scenen og messet frem ord vi aldri har hørt før. Likevel ga det mening.

Mellom hendene holdt hun en bok som ga oss assosiasjoner til gravstein. Senere, når vi leste teksten i sin helhet, så vi gullkransen. Utforminger som denne ser man sjeldent. Det aner oss, vel vitende om hennes kunstneriske yrkesbakgrunn, at hun har hatt en solid finger med i spillet også rundt omslaget. Ikke overraskende kan hun bekrefte dette.
- Jeg visste tidlig i prosessen hvordan jeg ønsket at boken skulle se ut. Idéen ble formidlet til redaktør og videre til grafisk utformer Magnus Osnes, som lagde et nydelig utkast. Etter kun noen ørsmå justeringer var boken blitt akkurat slik jeg så den for meg. 
Under ett år etter utgivelsen er hun godt i gang med nye prosjekter, alle i forskjellige sjangre. For tiden vier hun oppmerksomheten til et kammerspill i tre akter.
- Teksten er basert på en personlig og avgjørende hendelse i livet mitt, som jeg må skrive ut før jeg kan fordype meg i de andre prosjektene. Det er ubehagelig å skrive så personlige ting, det er så mye mer komfortabelt å kamuflere det i fiksjonen. Du kan trygt si at jeg befinner meg langt utenfor komfortsonen i nåværende skriveprosess.
Men skrive må hun. Ord og historier svirrer rundt i hodet hennes hele døgnet. 

Det er vi veldig glade for. 

Og kanskje, kanskje, kanskje kan vi håpe på et annet prosjekt. Vi våget det til slutt, aller sist i intervjuet, en siste lille krampetrekning i månedens meme-bonanza og skjønne forevigelse av vår yndlingsbok og vår yndlingsserie:
- Du, Catherine …? Om du skulle skrevet en bok om Skam, hvem ville du hatt i hovedrollen?
Svaret gjør oss tilbøyelige til å dytte Eskild ned av gurutronen:
- Jeg har ikke sett alle episodene av Skam, men mange. Om jeg skulle skrevet en bok om en av karakterene ville det vært Even. Det er så mange lag i den karakteren, mye usagt. Jeg har også gjennomlevd noe av det han sliter med, så gjenkjennelsesfaktoren er høy. Det må også nevnes at skuespilleren gjør en formidabel jobb som Even. 
Meme credit: Beathes bokhjerte

Tusen takk for leseopplevelsen, tusen takk for dine tanker.




Les også: Beathe Solberg har egen versjon av dette intervjuet på sin egen bokblogg Beathes bokhjerte. Anbefales!


April 2017
Eli R. Gjengstø




27.4.17

Malerens muse, av Lisa Strømme

Jeg har siden oppveksten vært nysgjerrig på Edvard Munchs liv og virke. – Såpass nysgjerrig at jeg initierte firmatur til Åsgårdstrand, ene og alene for å besøke hans sommerhus, male litt bilder og lete etter motiver fra hans kjente malerier. Da jeg ble kjent med at en kjærlighetsroman med handling fra en sommer i hans liv skulle utgis, var jeg rask med å be om leseeksemplar. - Jeg, som normalt sett skyr litterær romantikk som pesten. 

Ser dere hvilket maleri jeg forsøker å illustrere...?

Malerens muse, av Lisa Strømme
Forfatter bosatt i Norge. Opprinnelig utgitt på engelsk i 2016. På norsk i 2017. Debutant.

Det viste seg å være en ordentlig fin leseopplevelse. Denne fortellingen har en ekstra dimensjon, der den kombinerer voldsomme følelser med nøkternt, neddempet språk.

Vi tas med til Åsgårdstrand sommeren 1893. Hele det vesle lokalsamfunnet endres hver sommer, også denne. Innbyggerne flytter ut av sine egne hus for å tilby rikfolket fra Kristiania losji og samtidig tjene litt penger. Det yrer av liv. Dansetilstelninger arrangeres, ungdom forelsker seg og sommernatten er ekstra lang. – Og kunstnerne forarger med sitt utsvevende, bohemaktige liv. Ingen i den vesle byen ønsker å ha den eksentriske, halvgale mannen Edvard Munch for tett på seg. Barna forbys å nærme seg huset hans, og deres foreldre unngår i det lengste å hilse på ham på gaten.

Skjønt, barn og unge har i all tid søkt å gjøre det motsatte av hva foreldrene sier. Det skjer i 2017, og det skjedde i 1893. Slik som med Johanne, hun som en gang i tiden ble malt av Hans Heyerdahl, hun som for evig tid være kjent som Jordbærpiken. – I alle fall ifølge denne romanen. I virkeligheten het Heyerdahls forevigelse av Jordbærpiken noe annet, for Johanne har aldri levd. Ikke egentlig. 

Ingen hage har flere fristende jordbær enn Munchs hage.

Det overrasker meg hvor enkelt det er å godta dette, nettopp dette at hovedpersonen er fiktiv, mens flere andre karakterer i romanen er sterkt basert på høyst reelle personligheter og hendelser. Først og fremst Munch, selvsagt. Og forfatteren løser dette godt med å la ham være sentral i fortellingen, men aldri la ham komme særlig i fokus. Han er alltid til stede, men aldri annet enn i periferien, som en underlig original plaget av sine egne tanker, hvileløs vandrende langs stranden eller oppslukt med de villeste penselstrøk. Knapt nok en eneste gang fortelles det hva han faktisk sier. Likevel ønsker vi å forsøke forstå ham og hans traumer. Forstå hans lidenskap til kunsten og febrilske behov for nærhet – vel og merke når det passer ham.

Han inspirerer og motiverer ungjenta jordbærpiken Johanne, forteller henne om fargenes makt og kunsten å male med sansene og følelsene. Hun sniker seg over gjerdet og inn i hagen hans, går inn i huset, drevet av nysgjerrighet og behov for å få den innestengte villskapen over til lerretet.

For tidsbildet er godt ivaretatt. En nærmest moderne språkdrakt til tross, beveger vi oss over 100 år tilbake i tid. Ytre staffasje som klær, interiør og bygg er nedtonet til fordel for datidens holdninger og levevis. Johanne plukker bær til Heyerdahl-familien etter ordre fra mor og tar seg hyre hos familien Ihlen i nabobygda Borre. Mor befaler, selv om far er den som bestemmer. Johanne kan ikke annet enn å si ja, mor. 

Hennes behov for selvstendighet er like lavmælt som fortellingen. Den rake motsetning, den største kontrast, finner vi i Ihlen-datteren Tullik. Hennes personlighet disharmonerer sterkt med resten av huset, og når hushjelpen Johanne kommer inn i hennes liv, griper hun muligheten for alt det er verdt. Hun gjør Johanne til sin allierte og medsammensvorne i jakten på spenning – og kjærlighet.

Skjønt kjærlighet? Hun går inn i det forbudte forholdet med Munch med hud og hår, kanskje av ekte lidenskap, eller kanskje som ren trass mot søsteren Milly, en av mange kvinner han tidligere har begjært. Tullik krever og krever, og han tar imot. – Men for ham går kunsten foran alt. Også henne.

Der hun drømmer om ekteskap, planlegger han sitt neste opphold i Tyskland. Resultatet blir like heftig som hans mest eksentriske penselstrøk. Gal og desperat av ulykkelig forelskelse stenges hun inne, først i sitt eget hjem, senere på Gaustad.

Ikke alle partier i boken er like forsiktige. Disse avsnittene gjorde inntrykk.

Slik var det kanskje i virkeligheten også. For Tullik har levd. 

Galskap og nøkternhet. Moderne språk og handling fra slutten av 1800-tallet. Lavmælt følelsekaos. Maleriene skriker og følelsene gløder i alle fargepalettens nyanser. - Samtidig er menneskene hverdagslige, havet rolig og bærene bare halvveis modne.

Malerens muse er en stille og fin historie, tross skarpe kontraster. Den gir et godt innblikk i livet i en liten sommerby i 1893, og pirrer nysgjerrigheten på Munch og hans verker. Vi møter flere kunstnere og forstår hvilken påvirkning disse sommergjestene har på et ellers søvnig lokalsamfunn. Til og med et høyst virkelig prinsebesøk lar forfatteren deg være med på. 

Det er tydelig at forfatteren har gjort et grundig forarbeid, samtidig som hun har tillatt seg kunstneriske friheter i sin fortelling. Tross mange henvisninger til ulike malerier, faller dette naturlig inn i fortellingen. Alt dette redegjør hun for i bokens avsluttende kapittel.

Ulykkelig kjærlighet. Svermerisk sommeridyll. Kunst og et høyst uvanlig vennskap. Alt pakket inn i et sympatisk, troverdig og nedtonet svøpe. – Vel verdt å lese.






Kilde: Leseeksemplar

19.4.17

Samlesing: Bjonn um dage Mann um natte

Kvinnen i Um sakne springe blome elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen. 


Den alltid tilstedeværende lengselen.

Vel, det var slik jeg leste det første gangen. Senere fant jeg ut at historien var inspirert av folkeeventyret Kvitebjørn Kong Valemon. - Dermed fikk også boken en helt annen betydning. Det vil si, den hadde fått en helt annen betydning hadde jeg latt den. Stadig insisterer jeg på min diffuse tolkning.

Skjønt, eventyret forklarer mer, og selv om folkeeventyr på sedvanlig vis varierer noe, er essensen den samme: En konge blir forvandlet til isbjørn av en ond heks, som straff for at han ikke ville gifte seg med henne. Fortryllelsen vil brytes etter sju år dersom han lykkes å ikke la andre se ham som et menneske. - For han er mann om natten, akkurat som i Um sakne springe blome.
Bjonn um dage. Mann um natte
Tragedien er uunngåelig. En vakker prinsesse forelsker seg i ham og hans gullkrans, skjenker ham barn som alle blir tatt fra henne, og så, en natt, ser hun ham som den han er. En mann.
______________________________________________________________________

Les også: Kvitebjørn Kong Valemon (folkeeventyr.no)
______________________________________________________________________


Det er så mange enkeltvers som gjør sterkt inntrykk i boken, og det er vanskelig å plukke ut noen spesielle som gjør ekstra stort inntrykk. Likevel, disse ordene håper jeg gir deg lyst til å lese mer.

Kjærleiki mi
Bjonn um dage Mann um natte

e stend inkje ut o inkje sjå
dinna mjuke kroppe di

Um e tende ditta vetle ljose
Sku deu ve inkje vete at e såg de

Berre ditte skumme ljose no
Ei smostunde meist deus øv


Da ke ve inkje harme nokon


- Men det gjør det. Det ødelegger alt.

Bla-i-boken: (Les bokens første sider)

15.4.17

Samlesing: Hvordan lese ordene


Mye er blitt sagt om Um sakne sprine blome. Noen er fortryllet, mens andre sammenligner leseopplevelsen med å rulle seg i kløpulver. Akkurat så fantastisk, eller akkurat så frustrerende, irriterende, kan det altså være.

- Orker jeg egentlig finne ut av det, spør enkelte. Jeg aner ikke hva jeg bør svare. Jeg håper så sterkt at de tvilende, skeptiske, skal få det samme ut av boken som meg, og samtidig frykter jeg sterkt det motsatte. Men forsøk, i det minste. Forsøk med åpent sinn.

For så vanskelig er det ikke. Ikke egentlig.

- La oss lage en ordbok, sa Beathe og jeg i kor. - Ja, og la oss oversette enkelte dikt! fortsatte vi, like entusiastiske. Så vi begynte. Kladdet, sendte forslag til hverandre, og skrotla det ene etter det andre.

Begge to sitter igjen med følelsen av å forstå, men likevel ikke klare å uttrykke.

For ordene gir ikke alltid mening hver for seg. Til det har hun en helt særegen måte å bygge opp diktene på. Versene settes sammen slik at ordene sammen får mening. Avsnitt eller mellomrom tvinger oss til å dvele ved ordene. 

Vi tvinges til å smake på de. Ta de inn over oss.


E hug vel fysste gong e hell hunde ti intilst me      dens log atte byste
                Jeg husker godt første gangen jeg holdt henne inntil meg, Hun lå inntil brystet
So monge nette inntu
                Så mange netter inntil

E elske hande ti onge mi
                Jeg elsket hånden til ungen min
Vetle hande
                Vesle hånden
Deu held verda kring imm
                Den holdt oss i verden 
aut um handi imme springe ei blome
                Og inne i hånden vokste en blomst


Meist dinna bloma kunst inkje leva
                Men denne blomsten kunne ikke leve


fyrr de bi inkje sumar her
                For det blir ikke sommer her


Slik leser jeg ordene. Noe sånt. Inni meg, altså. For enda klarer jeg ikke lese høyt uten at stemmen sprekker.

- Men ordene, forståelsen, det er ikke så vanskelig, egentlig. Er det vel?


________________________________________

Fremdeles litt i villrede? Kanskje Ingun fra bokbloggen Kleppanrova kan gjøre deg mindre forvirret?




12.4.17

Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen



Mine kolleger var ytterst tvilende til hele konseptet. - Feel good-roman om en revisor? Det tror jeg ikke er mulig, utbrøt de tørt. Skjønt, selvsagt ikke uten forbehold. – Men den skal visst være morsom! forsøkte jeg videre. De kikket tomt ut i luften og ristet på hodet over meg, revisjonskontorets sekretær.

Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen
Utgitt i 2017. Feel good. Norsk. Debutant.

Midt i årsoppgjøret har jeg enda ikke lykkes å selge den inn som lesestoff til mine kolleger. – Nå har jeg lest den, forsøkte jeg meg. – Og hva syns du? fulgte de opp. – Ja, jo, det er jo litt revisjonsuttrykk der da, kanskje du kunne lese den så kan vi snakke om den etterpå? lokket jeg.
Fra forlagets presentasjon:
Elvira skjønner ikke helt vitsen med andre mennesker og holder omgivelsene på trygg avstand med kalkyler, regneark og krasse bemerkninger.
Slik hadde det kunnet fortsette, men en dag skjer det noe. Den pensjonerte jordmoren som bor i nabohuset dør, og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner på mystisk vis. Elvira er overbevist om at noen i den lille sørlandsbyen ruger på en mørk hemmelighet, og med skarpt revisorblikk og jordmorens innpåslitne hund på slep tar hun saken i egne hender.
Sannheten er at dette er litteratur langt utenfor min komfortsone. Akkurat som med snakkisen Ingrid Winther klarer jeg rett og slett ikke se humoren. Jeg humret ikke en eneste gang, selv om jeg ser at andre fint kan være i stand til det. Og DER skjønner dere hvorfor jeg har gruet meg for å skrive om boken.

- For en gyllen regel er å være snill med debutanter. En annen gyllen regel er å unngå personlig synsing, i særdeleshet om man i utgangspunktet har vanskeligheter med å føle seg bekvem med en viss sjanger. Jeg sliter litt der. Derimot kan jeg forsøke å skrive litt om det forfatteren skriver og hvordan hun faktisk skriver det:

Linda Skomakerstuen bobler over av skriveglede. Hun er velsignet med en god penn og teft for godt språk, men hennes ordrikdom går tidvis over alle kosteskaft. Jeg koste meg med det i begynnelsen, men fikk etter hvert lei. Den ene beskrivelsen avløser den andre og vipps har man helt mistet tråden. Det er, når det er sagt, kanskje noe typisk for sjangeren. Og for å følge opp betegnelsen feel good; det blir ærlig talt litt too much.
Tømmerkoia ligger på ei glenne mellom trærne. Den er farget av vær og vind, brun og skjoldet som skogbunnen og trestammene. Ei gran stikker opp av torvtaket, og det sitter to kråker og krangler på takskjegget. Det ville ikke overrasket meg om Espen Askeladd hadde dukket opp i skogholtet, men han er ikke å se, ikke kongsdattera heller. Det er bare oss to, to forkomne skognisser som sjangrer over tunet.
- Men igjen, det er meg: Jeg som ikke har sansen for feel good-romaner. Rett skal være rett: Det er mange ord i denne omtalen også. Faktisk i overkant mange. Likevel, jeg har tenkt og grublet, og stadig mener jeg overfloden av ord forstyrrer handlingen. Jeg leser at det skjer ting, men selve handlingen fortoner seg stadig som uvesentlig. Hun leker seg med språket, men dette går ut over selve historien, og interessen daler tilsvarende. Jeg ender opp med å ikke orke å lete etter handlingen, for jeg finner bare ord. Det er synd. For igjen; hun har en god penn. Hun kan skrive, og boken fremstår som tvers igjennom sympatisk. Jeg vil så gjerne like fortellingen, men jeg får det ikke helt til.

Jeg er vel litt for sær *, rett og slett. Akkurat som Elvira, bokens hovedperson. Det er noe befriende over romaner hvor persongalleriets fremste ikke umiddelbart smetter inn i hjertet på leseren. Hun er vanlig, med feil og mangler som alle oss andre. Og kanskje er nettopp denne bokens feil og mangler nok til å fenge mange lesere. Det er ikke så farlig. Det er bare jo bare underholdende.
* Litt for sær, eller så burde redaktøren i forlaget vært strengere underveis. Les boken og avgjør selv. Se om du er enig med meg, eller med de begeistrede, mer profesjonelle anmeldelsene.
Når årsoppgjøret er over håper jeg mine kolleger tar seg tid til å plukke opp boken. Revisjonsreferansene som dukker opp dann og vann, vil formodentlig alene være nok til at de finner boken underholdende. – Og jeg håper at den evigvarende, tørre humoren oppfattes av andre som det den er ment å være. Morsom.





Kilde: Leseeksemplar.


11.4.17

Samlesing: Om å dikte opp sitt eget språk

Mine norsklærere rev trolig av seg et hvert hårstrå under rettingen av mine stiler. - Særlig nynorskstilene. Jeg elsket å skrive, elsket å skrive side etter side, ordene tok liksom aldri stopp. Skjønt, ordene stod sjeldent i ordboka. Et raskt googlesøk avslører at klassen min ikke var de eneste som omtalte det som Spynorsk mordliste. I alle fall. Jeg var ikke særlig interessert i rettskriving. Det fikk bli som det bli, det virket riktig i mitt hode. Læreren fortvilte og tømte den ene røde pennen etter den andre.

Noe sier meg at Catherine Blaavinge Bjørnevog hadde en Spynorsk mordliste hun også.

Jeg reddet inn norskkarakteren i sidemål med min fortellerglede, og etter noen år fant jeg gleden i å lese nynorske romaner. Det var noe syngende over dette språket, noe drømmende og vakkert, som jeg måtte bli litt eldre for å oppdage.

Photo credit: Irritert jente (!) 

Bjørnevog var kanskje enda mer standhaftig. Hun lot ikke røde streker ødelegge skrivegleden. Tvert imot, hun utviklet sitt eget språk. En form for nynorsk med sterke elementer av dialekt. Litt herifra og litt derifra. En slump gudbrandsdalsk, en solid dose gammelnorsk, en del fra Telemark og enda litt inspirert fra de gamle landsmålsdikterne. Og mest av alt: nynorsk formet ut fra eget hode. En slik nynorsk man lager seg ut i fra hva man tror, ikke hva man kan.

Også må hun ha sunget masse. Ordene deler seg der sangeren messer ut sin fortelling.

Så hun sang i vei på sin egen form for nynorsk. Hun, med oppvekst på Tjøme og bosatt i Madrid. En kollega tok henne i skole, lo av henne og ba henne skrive riktig. Det er ikke sånn, det er sånn. Skriv riktig hvis ikke kommer jeg med den røde pennen min. Ja, noe slikt. 

Bjørnevog tok helt av i sin respons. Formen var SMS, språket var … nynorsk-ish. 
maule ti ske inkje tydast 
- Målet ditt skal ikkje tydast.

Fra SMS til bok, altså. Det er vi veldig glade for. 

Og der hvor jeg lar meg begeistre, ønsker andre å forklare. Språket er arkaisk, sier språkforskerne. En etterligning av gammeldags språk, svarer vi som ikke er utdannede innen lingvistikk. Hun er inspirert av Solaris Korrigert, sier noen. Ja, også av den nynorske bibelen fra 1938, sier andre. Ja visst, og ikke glem Heime mellom istidene, sier atter andre. 

Nei, vet du hva. Dette har jeg utviklet selv, sier hun.
To gonger har ho opplevd å mista det norske språket etter svangerskap. Ho forstod, men fann ikkje orda sjølv. Først etter fleire månader med ulike små og store øvingar kunne ho uttrykka seg som normalt igjen.
(…) Erfaringa med å måtta setja saman orda på nytt i hovudet gav ho ei heilt ny tilnærming til språket, som opna for skapande skriving. 
– Det var ei språkleg openberring. Eg lærte å elska språket gjennom å mista det, forteller hun i et intervju med Framtida.

Resultatet har blitt en diktsamling, en sorgfull fortelling, som berikes ytterligere av språket. Ordene og musikken i de. Mørket er mørkere. Vemodet tyngre. Tårene saltere. Savnet sterkere. 

Alt forsterkes.

10.4.17

Tørst, av Jo Nesbø

Etter den skuffende frustrerende opplevelsen med Politi, satte seg meg fore å avslutte Harry Hole-serien der og da. Vel, jeg holdt meg unna Sønnen. Jeg skulle gjenta bedriften med Tørst, men da boken havnet i postkassen, kjente jeg euforien bre seg fra topp til tå. Jeg holdt stand i underkant av tre sekunder før jeg kastet meg over den. 

Beklager, orket ikke se coveret ENDA en gang. 


Tørst, av Jo Nesbø
Krim. Norsk. Utgitt i 2017.

Og dette trodde jeg aldri jeg skulle si: Jeg likte den. Godt. Veldig godt. Kanskje er denne boken bedre enn de seneste Hole-utgivelsene, kanskje hadde jeg bare godt av en pause på flere år. 

Harry Hole. Vampyr. Tinder-dates. Det er alt du får fra meg. Man kan ikke ha unngått å få med seg handlingen i hans nyeste bok. Det gjentas nesten til det kjedsommelige i avisartikler, anmeldelser, TV-show, what not. Mer viktig:

Han fornekter seg ikke. Oppskriftsmessig serveres den ene cliffhangeren etter den andre, ispedd groteske, kvalmende beskrivelser, litt erotikk, en del humor og heseblesende forfølgelsesaction. Drøye 500 sider går unna i en fei, i likhet med hans øvrige bøker om antihelten Harry Hole.

Han har en flyt i språket som skapt for denne type sjanger, men det beste er likevel hans relativt konstante persongalleri. Han evner å beholde de samme karakterene bok etter bok uten at det blir kjedsommelig, til tross for at de knapt nok utvikler seg. - Og jeg ble så glad, Søs ble nevnt, attpåtil opptil flere ganger. 

Jeg likte den altså. Godt, ja, veldig godt. – Til dens formål, som ren underholdning og i gjensynsglede. Skjønt, jeg er ambivalent til den siste delen: En snedig opprulling av saken ender med en nokså blodfattig (no pun intended) avslutning. Kanskje burde aller siste del vært strøket. 

Og kanskje, kanskje fortjener Harry Hole nå etter elleve krimromaner å få hvile.





Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Min kamp for å lese ferdig (Politi) av samme forfatter. Apropos forfatter, (flere av hans bøker) er omtalt, men kun med få ord. Han får så mye oppmerksomhet ellers, denne bokbloggen drukner i havet av godord.

7.4.17

Samlesing: Konkurranse

I anledning Bokbloggerprisens samlesing av kortlistenominerte Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog, arrangerer bokbloggene Beathes bokhjerte og Ellikkens bokhylle konkurranse i samarbeide med Samlaget.

Alt du trenger å gjøre er å sørge for å delta på Facebook-hendelsene 

Samlesing | Um sakne springe blome (del 1) (del 2)

følgende datoer:
  • 12. april
  • 25. april

Merk at samlesingshendelsene er i to bolker.

Å delta i kun en eller begge to er opp til hver enkelt, men jo flere jo bedre: Deltar du i begge hendelsene vil sjansene dine for å vinne en superfin bokpakke økes til det dobbelte!

- Og bare så det er sagt: Du MÅ ikke lese boken for å stå som deltaker. Vi unner deg leseopplevelsen, men det er selvsagt ingen tvang. En annen ting: Hvem som helst kan delta, det være seg bokbloggere, de som leser en bok i året, de som bare leser tegneserier, de som bor på biblioteket, ansatte i bokhandler... hvem som helst. Bare følg oss på Facebook!

Vinneren av konkurransen annonseres på månedens aller siste dag: Vi krysser fingre og tær for at det blir akkurat DEG!

Bokpakke

Det som er så veldig, veldig fint med konkurransens premie er at Samlaget donerer bøker som alle er blitt nominerte til Bokbloggerprisen de siste årene. Dermed er pakken også rikelig kvalitetsstemplet!



Fugletribunalet, av Agnes Ravatn
Utgitt i 2013
TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?
I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?


Finne ly, av Aina Basso
Utgitt i 2014
Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom.  
Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.


Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol
Utgitt i 2014
To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? 
Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.


Fotturar i Norge, av Gaute M. Sortland
Utgitt i 2015
Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans. 
Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.


Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
Utgitt i 2016
Mørk og mytisk sørgjesong fortald i eit heilt særeige lyrisk språk. 
I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråværet hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vev ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang.  
Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer.

3.4.17

Samlesing: Forfatteren leser

Hun rørte noe i meg under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. 

Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre. På et tidspunkt klarte jeg heller ikke stoppe tårene fra å renne.

Noen dager senere hadde jeg enda ikke summet meg. Jeg skrev til forlaget og ba om å få tilsendt leseeksemplar. Jeg fikk boken. Åpnet den, nærmest som i andakt. Med opplesingen hennes fremdeles friskt i minne adapterte jeg hennes suggerende, dvelende ord. Det jeg ikke forsto når jeg leste inni meg, forstod jeg lettere når jeg sa de samme ordene høyt. 



Um sakne springe blome er språklig sett ingen lett tilgjengelig lyrikk. Derimot er tematikken enkel å relatere seg til. Det handler om de store følelser: Kjærlighet, svik, sorg og savn. Dette forsterkes når man forstår hvordan lyrikken skal leses.

Lytt. Nyt. Les.




1.4.17

Samlesing: Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog

Det er ikke uten grunn at Bjørnstjerne Bjørnson en gang for lenge siden valgte seg april. Varme i luften, klukkende bekker og fuglekvitter – et løfte om noe som kommer, noe stort, noe vakkert. Noe å se frem imot.

Skjønt, i Catherine Blaavinge Bjørnevogs lyrikkdebut Um sakne springe blome blir det aldri sommer. Det er høst og vinter, og atter høst. En evig runddans av sorg og smerte. Mørke og avmakt. 
De bi inkje sumar her
De vårar inkje
De bi haust u vintrar
u haust att
Og nettopp denne smertefulle lyrikken har gjort et dypt inntrykk hos bokbloggere. Så dypt at boken har fått nok stemmer til å havne på Bokbloggerprisens kortliste i åpen klasse. I april måned belønnes dette med ytterligere fokus: Samlesing. I en hel måned skal vi forsøke å reklamere mest mulig for boken og dens kvaliteter, og formodentlig bli belønnet med mange som plukker opp boken, leser og diskuterer. Vi gleder oss!



Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
Utgitt i 2016, Samlaget. Debutant. Lyrikk.

Om forfatteren
Catherine Blaavinge Bjørnevog er født i 1975 og oppvokst på Tjøme utenfor Tønsberg. Hun har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og er utdannet kunstner med keramikk og foto som hovedfelt. Dette er hennes første utgivelse.
Forlagets presentasjon
Mørk og mytisk sørgjesong fortald i eit heilt særeige lyrisk språk.
I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråværet hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vev ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang.
Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer.
Også norske bokbloggere har omfavnet Bjørnevogs lyriske debut. I konkurranse med et utall norske utgivelser fra 2016, nådde den helt opp til Bokbloggerprisens kortliste i åpen klasse. – En prestasjon i seg selv, og kanskje særlig med tanke på form og språk. Ordene finner du knapt nok i en ordbok, men likevel gjør hun seg forstått. Stemningen blir forsterket av usikkerheten hos leseren og etterlater seg følelsen av å ha lest noe helt unikt. Noe helt uforglemmelig.


Kortlisteplassen belønnes ytterligere med samlesing i april måned. Dette er første innlegg. Nå gjenstår arbeidet med å få enda flere til å ta sjansen på å lese Um sakne springe blome. Vi mener det er verdt det. Vi unner dere leseopplevelsen.

Ansvarlige for denne samlesingen er bokbloggerne Beathe Solberg fra Beathes bokhjerte og Eli Gjengstø fra Ellikkens bokhylle. Følg oss og la deg overbevises av vår insistering av bokens kvaliteter i sosiale medier. Alle lenker samles i Facebookeventet Um sakne springe blome. – Og om du har egne bidrag vi kan bruke vises du best med bruk av emnetaggene #umsaknespringeblome og #bokbloggerprisen



Bokpakke

I samarbeide med Samlaget trekker vi en heldig vinner av en bokpakke, selvsagt med Um sakne springe blome inkludert. Alt du trenger å gjøre er å like vårt Facebook-event!