23.11.17

Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Jeg elsker Carl Frode Tillers romaner. Jeg forguder forfatteren selv. Da hans nyeste roman ankom min postkasse vekslet jeg mellom eufori og handlingslammelse. Jeg bestemte meg for å spare den til en helt spesiell anledning. Det ble kronet med seier: Jeg og mitt lag ble femte best i verden, boken ble et av årets høydepunkt. Vi overgikk oss selv, men Tiller ...? Tiller har gjort det han kan best, og har lykkes som sedvanlig.


Begynnelser, av Carl Frode Tiller
Roman utgitt høsten 2017. Nynorsk.

Jeg våger ikke helt begi meg ut på en beskrivelse av innholdet, men dette kan jeg si: Bokens hovedperson er Terje, og Terje er død. 

Slik kan en bok også begynne. Ikke bare er han død, hans endelikt skyldes ham selv. Spørsmålet er hvorfor han gikk til dette skritt, og svaret sirkler vi oss inn på ved å lese videre i boken. – Tilbake i tid, stadig lenger og lenger tilbake, til der det en gang startet, den gang spiren ble sådd. Stadige frempek, stadige urovekkende hint du ikke helt forstår, får deg til å grøsse over hele kroppen. 

Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige. Du kjenner deg igjen, og du liker det ikke. Kanskje du ikke en gang liker deg selv. 

Tillers persongalleri er i alle fall ikke udelt sympatisk. Ikke denne gangen heller. Likevel, denne ærlige, ubehagelige fremstillingen, avsløringen, oppfattes som så genuint ekte at man likevel føler en viss empati for både Terje og menneskene i hans liv. Alle er seg selv på godt og mest vondt, resultater av sitt miljø og sine erfaringer.
"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."
Jeg våger ikke skrive mer, jeg vil ikke risikere å ødelegge det geniale ved boken, men tro meg på min anbefaling. Og om du ikke er overbevist, les (Reading Randi) sin meget grundige omtale. Dette bør være en soleklar kandidat til Bokbloggerprisen og seiler opp som årets sikreste julegave til den litteraturglade.




Les også: Mine omtaler av (Innsirkling og Innsirkling 2), (Innsirkling 3) og (Skråninga)

Kilde: Leseeksemplar

30.10.17

Det står til liv, av Siri Økland

En nær slektning av meg satt avmagret og sliten i en stol og var klar for å gi slipp. Jeg har ikke lenge igjen, sa hun, nesten med et smil om munnen. Nei, du må da ikke snakke slik, dette skal gå bra, sa en annen, tydelig ukomfortabel i et forsøk på å gi henne nytt mot. Men hun jeg fremdeles savner var ikke motløs, hun hadde ikke gitt opp. Hun sa ordene med stoisk ro. Hun var klar.

Jeg har tenkt mye på dette de drøyt ti årene som har gått etter hennes bortgang. Og jeg har tenkt mye på den aller siste gangen jeg var hos henne. Klemmen jeg ga henne da vi dro, den jeg visste ville bli den aller siste. Ikke en gang jeg som har måttet begrave egne barn, taklet møtet med hennes åpne forhold til døden. Pass godt på jentene mine, tenkte jeg. Men ordene ble aldri uttalt. Jeg fortet meg ut før hun så tårene mine, latet som dette var et helt vanlig besøk, som om hun ikke visste at jeg forstod. Jeg lot som for å skåne henne, men det var vel mest for egen del. 


Det står til liv, av Siri Økland
Kortprosa. Illustrert. Nynorsk. Utgitt høsten 2017.

Kanskje er det en forsvarsmekanisme, en frykt for det ukjente, kanskje er det mangel på ord. En redsel for sorgen man vet vil komme, en fornektelse av det nært forestående. Det at vi selv en dag skal dø.

Dø. Døden. Dødsfall. Alle skal vi en gang dø, sier vi. Jeg kan bli påkjørt av en bil i neste sekund, trøster vi den døende. Vel, det er jo ikke helt slik det er, svarer Siri Økland. Du må ikke sette deg ned med barna dine og fortelle at mamma snart blir drept av bilen som kommer i rasende fart rundt svingen.

Det er nettopp denne erkjennelsen og prosessen mot en aksept for døden bokens forfatter beretter om, i korte prosatekster og med tilhørende fotografier. Siri Økland er selv kreftsyk og har vært det i mange år. Kreften har kommet og gått, år etter år, skriver hun. Helt til en dag den blir værende.

Først kommer sjokket. Avmakten man føler overfor sine kjære. Barna. Deretter sorgen over å miste seg selv. Sin kvinnelighet, dette å bli redusert til pasient. Så kommer gleden over de små ting. Galgenhumoren. Takknemmeligheten for omsorg. Til slutt kommer roen. 
Det finaste får du av han, orda som slepper låtten laus, får fram fliren som snur det heile. Då brystet er fjerna, kjem det frå han, den kjæraste, så likt seg i all si vide innsikt: Ja ja, eg er ikkje så flink til å tenka på to ting på ein gong, uansett.
Med sin dyrekjøpte livskunnskap leder hun oss hele veien. Kanskje åpner vi øynene våre, kanskje forstår vi litt mer hva det handler om. Dette med å tørre å se, tørre å si, våge å holde i hånden.

Og kanskje forstår du det litt for godt allerede. Eller at du er en av de som har vært innom en liten tur, og tilsynelatende sluppet fri. – Akkurat som om kreften noen gang slipper taket, om enn bare i hodet. 

Hvis ikke kan du etter all sannsynlighet relatere deg til sykdommen. Alle gangene du står i dusjen og forsøker kjenne etter klumper. Øyeblikket du finner noe mistenkelig og det svartner rundt deg. Eller når du ligger forsvarsløs på en benk og gynekologen får bekymret drag over ansiktet. Om natten når du ikke får sove, men ligger og grubler over hvor lenge du har hatt vondt i den ene leggen, eller bekymringen over din nærmeste som i flere måneder har klaget over hodepine. 

Om ikke deg selv, så noen andre. En kollega, en venn, en far. Fire av ti, praktisk talt halvparten av oss, vil på et eller annet stadie av livet få kreft. Desto viktigere er det å være åpne om frykten, slik blir den mer håndterbar. Desto viktigere er det å fokusere på livskvalitet.
Dagen etter at telefonen kom, den utenkelege, utolelege, umogelege: Du har kreft, me vil fjerna brystet ditt neste veke. Kreft? Fjerna? Neste veke? Akkurat då, då du treng det som mest, skal mistejenta visa deg noko større. Frå alle fire reiser ho seg, i ei sakte rørsle, like gamal som mennesket sjølv. Midt på golvet står ho rak, aleine for første gong. Stivar av kroppen, tar makt over føtene, og stabbar sine jomfrusteg mot deg.
Av og til kommer livsgleden i form av friske bær. Andre ganger i latter over en dypt bekymret kjæreste som bruker dryppstativet som klesstativ. En ufarliggjøring av forhatte silikonproteser en dragartist verdig, i det det vesle barnet ditt bruker det som hodepute. Galgenhumoren i å lete i det uendelige etter en parykk som ligner ditt egentlige hår, bare for å ende opp med en pent dandert bob, du som alltid har hatt håret til alle kanter.

Og av og til kommer livskvaliteten til sitt fulle når du er som sykest. Varme hender som steller deg, en lege som tar seg tid til å lytte, dyrebare øyeblikk av profesjonell omsorg. 

I Det står til liv gir Siri Økland oss et sterkt møte med en hverdag alt for mange må forholde seg til, men som det er vanskelig å snakke om. Vi følger henne fra hun får sin første diagnose, begynner på sine første behandlinger, til hun klarer å forsone seg med realitetene. 
Det er nok ein kommafeil, seier far din når blodverdien er på det lågaste. Slik får han sagt det han ikkje kan seia, det som dotterøyra alltid vil forstå.
Det slår meg hvordan hun evner å ikke bare ta oss med på reisen, men også at vi som lesere adapterer hennes følelser. Mot slutten blir det enklere å lese, lettere på et vis, angsten for det ukjente går over til verdig resignasjon. Det er et lys der, noe udefinerbart som ikke lenger virker så skremmende. Kanskje er ikke døden noen endestasjon. Kanskje det er først da det starter.

Det begynte med selvterapi og kommunikasjon med omgivelsene via Instagram. Kombinasjonen av bilder og korte tekster har hun beholdt også i bokform. Tekstene er sterke, ærlige, brutale og varme, mens bildene alene kan virke tilfeldige. 

Det er de ikke. Bildene viser det virkelige livet. De man legger til side og som aldri får plass i et fotoalbum. De som viser de bakenforliggende detaljene, en blomstrete gardin eller en veltet stol. De uskarpe bildene, motivet som blir en skygge, ødelagt av en brå bevegelse, ute av fokus. Livet er sjeldent noe glansbilde. 

Man får gjøre det beste ut av det. Vi lever her og nå.




Kilde: Leseeksemplar.

25.10.17

Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim

Av alle bøker jeg har lest i år er en av de beste i underkant av 100 sider. To år etter debuten Alle nyanser av sinne har Mari Tveita Stagrim utgitt den vanskelige andreboken, en slags oppvekstroman som jeg har gledet meg til å anbefale videre. Her er hvorfor.


Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim
Norsk. Roman. Utgitt høsten 2017.

Bokens fortellerstemme tilhører en ung kvinne som minnes noen få år i oppveksten, helt i skillet mellom barndom og ungdom. Like sentral i minnene er hennes beste venninne. Med fortelleren gikk det bra, med venninnen gikk alt galt. Så tilfeldig kan det være, selv om man vokser opp i samme miljø, omgås de samme menneskene og høster samme erfaringer.

Kanskje har du lest lignende tematikk tidligere. Sannsynligvis. Det er et vel av oppvekstromaner på markedet. Selvsagt er det det. Ingen blir ferdige med å fabulere over sin ungdomstid. De valgene man en gang tok, eller ikke tok. Tilfeldighetene. De tilsynelatende bagatellene som endret alt man trodde på. Menneskene man traff, de man mistet, eller de man beholdt. Små og store minner som blir værende, som har endret deg, beriket deg, eller som gir deg drømmer du våkner av om natten. 
Les også: (Utdrag fra boken)
Vi forsvinner inn i fortellerens minner, den gang hun og venninnen var 12-13 år gamle. Sammen utforsker de den gryende ungdomstiden, løsriver seg fra hjemmet og søker ut. Det er godtroende foreldre, foreldre som har nok med seg selv, og voksne som går for langt. Det er betroelser på pikeværelset, smugrøyking i skogen og utforsking av kropper. En liten anekdote om flystyrt i World Trade Center gir oss en tidsdatering, men det gis ingen stor oppmerksomhet. Det er ikke alltid de største hendelsene som fester seg som det mest livsomveltende. 

Sånn er det nå en gang. Det er enkelte episoder, eller en rekke små episoder, alt kokes sammen til et følelseskaos – eller vakuum. Hjertet er hardt på utsiden, men helt mykt inni, forteller hun. Kvisene banker i huden. Gang etter gang. For et barn som ikke lenger er et barn, en ungdom som ikke helt enda er ungdom, er det mange følelser som må kontrolleres, eller slippes ut. Noen ganger kommer det som latter, omsorg eller tårer. Andre ganger i form av selvskading eller rus. 

Dramatikken i deres liv balanseres med svært nedtonet gjenfortelling av små og store hendelser, både i beskrivelser og tekst. Ordene samles i svært korte kapitler, ofte bare en halv side hver. En forbløffende nøktern fremstilling suppleres med en noe dvelende sørgmodighet. Strippet for de store emosjoner gis rom for ettertenksomhet, både for forteller og leser.

Vi kan alle relatere oss til hvor tilfeldig livet er. Vi kjenner alle noen det gikk galt med.


---------------------------------------------------------------------------------------
Soleklar kandidat til nominering til Bokbloggerprisen 2017. Anbefales!
---------------------------------------------------------------------------------------



Kilde: Leseeksemplar.

19.10.17

Celestine, av Olga Ravn

I 2015 utga danske Olga Ravn en liten, men besynderlig roman om en ung lærerinne, forført av et spøkelse. I år kom boken ut i nynorsk språkdrakt. - En utmerket oversettelse ført i pennen av Inger Bråtveit, som har skapt perler av en høyst utfordrende tekst.


Celestine, av Olga Ravn
Roman. Dansk. Utgitt på nynorsk høsten 2017.

En kvinnelig lærer i midten av 20-årene blir ansatt ved en kostskole med høyst uvanlig historie. På 1500-tallet skal en pike ha bli murt inne i skolebygget, som ydmykelse og straff for hennes svermeri med en mann hun slettes ikke kunne få. Hennes navn var Celestine.

Lærerinnen er bare noen få år yngre enn elevene. For ung til at de eldre, godt etablerte kollegene skal klare å forholde seg til henne som likeverdig, men ung nok til at hun blir et objekt for hormonelle tenåringsgutter, så også en trussel for jentene. Hun passer ikke helt inn noe sted, hun bare er der. Glir gjennom korridorene, som en skygge av seg selv, noe hun kunne ha vært. 

Akkurat som Celestine. Som et spøkelse. Lærerinnens nysgjerrighet og fasinasjon over hennes skjebne går snart over i ren besettelse. Hun blir spøkelset, og spøkelset blir en del av henne. I nattens mulm og mørke går lærerinnen gjennom korridorene på inspeksjonsrunder, ikledd sin hvite kjole. Elevene ser bare konturene av henne. Stadig mer utvisket, aldri helt til stede.

Grensene flyter ut og vi mer enn aner at vanviddet snart tar overhånd.

Kanskje stammer det fra hennes oppvekst, denne rotløsheten og manglende bevissthet rundt identitet. Som ung opplevde hun at foreldrenes eskalerende disputter og samlivsbrudd, og hun ble i årene etter dratt i begges retninger. Aldri klarer hun helt å finne roen, aldri helt seg selv. Heller ikke som voksen lykkes hun i å etablere seg. Vel og merke er hun er i et forhold, men det er ustadig, han bor for langt unna, og de makter kanskje aldri helt å være til stede til samme tid.

Denne limbotilstanden forsterkes på kostskolen. Hennes kolleger bor sammen med sine familier, og elevene har nok med seg selv. Hun er for ung, og hun er for gammel. Hun er lag på lag, men har ingen kjerne. Utydelig og på vent. Som et spøkelse, som Celestine.

Romanen Celestine er øyensynlig svært kort, men antall sider lyver. Sjeldent leser man bøker som er så til de grader fortettet, intens og på mange måter følelsesladet. Besynderlige tankerekker, mange av de nærmest komiske, følger hverandre, med de mest utenkelige, eiendommelige metaforer og bilder. Det må unektelig ha vært en utfordring å oversette fra dansk til norsk. 

All honnør til Inger Bråtveit. For en prestasjon!

Isolert sett kan man humre over de finurlige sammenligningene i boken, heve øyenbrynene over det tidvis erotiske, og glede seg over det lyriske språket. Helheten er derimot gjennomgående uhyggelig. Intensiteten forsterker vanviddet, usikkerheten, ytterligere, og etterlater en høyst uvanlig leseopplevelse.

Jeg er ikke en gang sikker på om jeg liker den, men jeg er unektelig betatt. – For likeså besynderlig som romanen i seg selv: Ingenting kan få meg fra å anbefale den videre. 





Kilde: Leseeksemplar.

18.10.17

Under snøen, av Monika Steinholm

Det er gått noen år siden nysgjerrigheten min ble vekket av Monika Steinholms debutroman Fuck verden. Ungdomsromanen gikk svært god respons og et år etter kom oppfølgeren Nærmere kommer vi ikke. Først da hennes tredje bok kom ut, fikk jeg somlet meg til å sjekke ut hva hun faktisk kan bidra med i det store vellet av bokutgivelser.


Under snøen, av Monika Steinholm
Ungdomsroman. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Uten omveier føres vi inn i livene til Gunn og Niklas, Jens og Edor. Og litt Vegard, da. Ja, til og med litt Katrine. Sier navnene dine deg noe?

Ja? I så fall må du ha lest de to foregående bøkene. Og akkurat slik hadde jeg det under lesingen. Jeg leste og leste, men det ble mer ord enn innlevelse. Jeg hadde ingen forutsetninger for å kjenne til de ulike personene og deres relasjon til hverandre, ei heller forstå alle referansene til hva de tidligere har opplevd.

Det er forsåvidt ikke noe galt i det, hadde det ikke vært for at forlaget i sin markedsføring proklamerer at boken er en frittstående oppfølger til Fuck verden og Nærmere kommer vi ikke. Det er det lagt fra. Dette er en ren fortsettelse.

Videre reklamerer forlaget med at alle som liker SKAM vil like denne. Vel. Joda, begge appellerer til ungdommen anno 2017. Til alle som må forholde seg til dagens ungdom. Til og med alle som har vært ungdommer. Slik som i SKAM følger vi flere ungdommer som alle har problemer de må leve med. Joda, men litt for enkel markedføring, kanskje.

Etter at irritasjonen først er luftet sitter jeg igjen med forståelse av hvorfor Steinholms ungdomsromaner fenger så mange. Språket er riktignok litt ujevnt, men svært bra på det beste. Særlig merket jeg meg hvordan hun bruker sanseinntrykk til å la leseren gli inn i fortellingen. Videre fungerer fortellerstilen hennes veldig godt: Ulike ungdommer får ulike kapitler. Hun skal også ha ekstra pluss for måten hun nesten usynlig fletter forskjellige hendelser inn i hverandre, på tvers av kapitler og synsvinkler. 

Med dette grundige grunnlaget skal det godt gjøres å ikke la seg fenge av selve innholdet. Steinholm tar opp universelle tema for litt eldre ungdom: Rotløshet, forvirring, kjærlighetssorg. Du kan ikke være ungdom, eller ha vært ungdom, uten å relatere deg til dette. Du har et forhold til det og kan dermed leve deg inn i følelsene til Gunn og Niklas, Jens og Edor, Vegard og Katrine. Disse ungdommene du kanskje ikke kjenner til fra før, og heller ikke helt forstår bindingen mellom. Det hindrer deg likevel ikke fra å føle en slags nærhet til karakterene. Problemene og følelsekaoset de opplever har du trolig selv følt på kroppen. 

Skjønt for en optimal leseopplevelse? Les fra begynnelsen. Begynn med Fuck verden, fortsett med Nærmere kommer vi ikke, og SÅ kan du lese Under snøen. Ihuga Steinholm-fans insisterer på at det er verdt det. - Og jeg tror på dem.




Kilde: Leseeksemplar.


27.9.17

Årets beste norske roman? Ankomst, av Gøhril Gabrielsen

Ikke før vinnere av Bokbloggerprisen 2016 er blitt offentliggjort, før jeg personlig har funnet mine favoritter for neste års pris. Jeg har tidligere i høst anbefalt diktromanen Så faller jeg av debutanten Rebecca Axelsen, som soleklar kandidat til Bokbloggerprisens Åpen klasse. Nå har jeg en like overlegen favoritt til Årets roman.

Tross en hel del innvendinger var jeg riktig begeistret for Gøhril Gabrielsens roman fra 2015: Din, alltid. To år senere har hun utgitt nok en roman, og denne gang har hun overgått seg selv. Dette er virkelig god fortellerkunst. 


Ankomst, av Gøhril Gabrielsen
Norsk. Psykologisk thriller. Utgitt høsten 2017.

Jeg brukte kort tid på å lese boken, desto lenger tid på å summe meg. Gåsehuden ploppet opp bare ved å skrive innledningen. Forlaget oppsummerer handlingen:
En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker. Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren? 
Den unge, kvinnelige forskeren har nok av utfordringer. Naturens lunefulle krefter er ikke det verste. Det verste, det aller, aller verste er ensomheten om dagen og gjenopplivingen av minner om natten. Den eneste kontakten hun har med omverden er en hakkete telefonlinje og minimal nettilgang. Det er storm, evig snøvær og kulde. Svette, skitt og væskende sår. Lengsel, tårer, samvittighetskvaler og sorg. Usikkerhet, desperasjon, frykt og gryende vanvidd. 

Alt er lite, og samtidig så stort. Hennes eneste trygge tilholdssted er noen få kvadratmeter trekoie midt i et isøde som virker uendelig. Og jo mer alene hun er, jo færre impulser mottar hun. I mangel av annet lar hun seg drive med av stedets tragiske historier, hun spinner videre på de, og lar fordums personer gli inn i sin egen nåtid. Ikke minst må hun bale med sine egne spøkelser. Minner fra ekteskap og brudd hjemsøker henne, og etterlater frykt og paranoia. 

Under påskudd av et forskningsprosjekt har hun flyktet fra sin eksmann. Gjennom kvalmende minner fra deres forhold og påfølgende brudd tegnes et bilde av et menneske med klare psykopatiske trekk. Vi mer enn aner at hun i mangel av alternativ, har overlatt sin datter til ham, for å redusere faren for at noe fryktelig, utenkelig, uholdbart, skal skje. – Men frykten og samvittighetsnaget bare forsterkes der oppe i isødet, langt fra folk, helt uten beskyttelse.

Hele tiden er hun bevisst faren for å gå fra vettet. Det er mange historier om ensomme forskere som aldri blir seg selv igjen, hun er så nær, så nær. Hadde han bare kommet. Han, elskeren, hennes fremtid, trøst og kjærlighet. Han som skulle være hennes assistent i prosjektet, hennes livbøyle, vern mot vanviddet.

Hun slutter å vaske seg, slutter å bytte klær, lar det gå betennelse i sårene. Å forsøke leve et så normalt liv som mulig virker uvesentlig. Det spiller ingen rolle lenger, hun har gitt opp, kjæresten kommer ikke. 

- Men kanskje kommer noen andre.

Negative emosjoner og skildringer står nærmest i kø og overlapper hverandre i en uvanlig intens roman. En stadig variasjon mellom ytre og indre utfordringer sikrer tilstrekkelige pustepauser og resulterer i en uhyre uhyggelig roman man sent vil glemme. 




Les også: Ingen roman har fått meg til å grøsse mer siden 2012 da jeg koste meg glugg i hjel med Michelle Pavers Svalbard-grøsser Mørketid.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Boken har fått uforståelig lite oppmerksomhet i media, men (Dagsavisen) anbefaler. I Bokblogglandia blir den fremsnakket av (Solgunn), (Tine) og (Aariho). Måtte flere slenge seg på!

6.9.17

Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo

Jeg er av de utallige som siden høsten 2015 har sett, lengtet etter og tenkt på SKAM. Karakteren Vilde er en av de som har gjort sterkest inntrykk. Det er tydelig at hun har sitt å slite med, selv om hun gjør alt hun kan for å dekke over. Dette behovet har serieskaper Julie Andem respektert til det fulle. - Av og til hjelper det å bare late som, sier Vilde til sin beste venninne i seriens aller siste episode. 

Andem har latt oss vite litt, men har holdt igjen så godt det lot seg gjøre. Akkurat som Vilde. Av og til gjør nettopp det at vi ikke helt vet, større inntrykk enn om vi hadde visst alt. Av og til er livet såpass vanskelig at det beste man kan gjøre er å la problemene ligge. Utsette de. Livet er nå. Hold om og hold av.

Slik er det også i debutanten Camilla Sandmos ungdomsroman.


Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo
Ungdomsroman. Debutant. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Emma er 15, bruker halve livet på kunstløp og resten av livet på å spille Sims. Mamma maser konstant på at hun må trene, søstera leverer 6-ere på strak arm, og vennene … vel, de vennene hun ikke har hadde sikkert vært fine å ha. Akkurat så sursøtt er livet til Emma, og akkurat såpass bitende ironisk er fortellerstemmen i Kan vi bare late som.

Ingen dans på roser, altså. Ingen aksler heller, for uansett hvor mange ganger Emma forsøker å snurre og hoppe rundt, får hun det bare ikke til. Kanskje hadde hun fått det til hadde de fått ishallen for seg selv. – Men nei, utallige ille-luktende, gale hockeygutter har fått låne halve hallen, og puckene fyker rundt ørene på de vevre jentene med glitterdrakter. Det kan ikke gå bra.

Det går også ganske dårlig. Men så, så snur det. Alt snus på hodet. Drittsekken Jossi med hockeyhjelmen viser seg å være jente. 

Jossi som er frekk og sta og fantastisk irriterende. – Og bare fantastisk. Emma blir tidlig nysgjerrig på henne. Først på han, så på henne. De har noe sammen som hjelper mot alt. Mot ambisiøse mødre, overlegne søstre og venner som ikke er venner. Og mest av alt hjelper det mot stefedre som ikke er som fedre skal være, mot mødre som ikke lytter, og redselen for å være annerledes. Dette noe som gjør at de kan leve her og nå, bare late som alt er greit og fint og uten problemer. Bare en liten stund, late som, sammen.

Og hvordan kan man best møte livets skyggeside? Med masse humor. Galgenhumor, satire og bitende ironi. Hun har oss fra første side, denne forfatteren. Ikke før helt mot slutten lar hun fasaden sprekke.

- Jeg er glad jeg leste ferdig boken alene i mitt eget hjem.

Mest av alt er jeg glad jeg ga denne ungdomsromanen en sjanse. Nå skal jeg bruke muligheten jeg har til å anbefale den for andre:

Camilla Sandmo skriver riktig godt. Enkelt, men godt. Hennes dialoger flyter og hun fletter inn de fleste elementer tenåringer i dag må forholde seg til. De ulike familiekonstellasjoner er nære og naturlige. Presset ungdommene føler, både fra venner, familie, skole og samfunn for øvrig, formidles uten at det føles beklemmende og påtatt. Det er bare slik det er; man husker det selv, og kanskje innser man at man selv er blitt slik man en gang lovte seg selv å ikke bli. Det handler om vennskap og utenforskap, og den konstante streben etter å tilhøre noen, eller den trassige stoltheten over å stå alene. Man kan jo i alle fall late som man syns det er det beste. Problemer og utfordringer er en naturlig del av livet, og her er forfatteren ekstra god. Hun unngår ofte å gå i dybden. Hun lar det ikke ta overhånd. 

Og mest av alt handler den om den forunderlige, uventede, uforlignelige første kjærlighet. En forelskelse som slettes ikke var ventet, ikke ønsket, ei heller kan vare. En forelskelse man likevel kan velge å la seg omsluke av, her og nå, om så bare for en stakket stund.

NB! Om jeg likevel skal sette fingeren på noe må jeg peke på enkelte brå overganger som etterlater inntrykk av mangler og liten grad av sannsynlighet. Eksempelvis beskrives nærhet under skogstur, men ingenting om den påfølgende natten med delt soverom. Derimot er det rett over til neste morgen. Dette setter jeg dog på kontoen over uhell underveis i redigeringen.


Anbefales helhjertet!





Kilde: Leseeksemplar.

31.8.17

Ambisiøse august

Hvilken annen overskrift kan det vel bli, nå som vi er inne i månedens aller dag og jeg har sett meg nødt til å oppdatere oversikten over årets lesemål. For tingen er: Det går skikkelig dårlig, og likevel er jeg på sett og vis fornøyd. Jeg visste jo at jeg ikke ville greie det, men samtidig er det litt tid igjen. Så kanskje, og hvis ikke, kanskje neste år?

Prosjekt-lesemålene er helt natta. Natta. Fire Undset-bøker? Are you kidding me? Me?! Ok, de to Gabo-bøkene beskjemmes jeg av, dette gir meg noe som minner om dårlig samvittighet. Og Off the shelf? – Ikke vært i nærheten av en gang å TA PÅ de. Nei, vet du hva. 2018, bring it on, sier jeg bare.

Derimot antall, omtaler og norsk litteratur – Der er jeg fornøyd. Eller. Det kommer seg. Etter en veldig slapp forsommer og sommer, kom jeg godt i gang i august. Jeg får hjertebank av tanken på bunken høstutgivelser som ligger og venter på meg i stua, og gleder meg helt ellevilt til å lese alle som en. 

Dessuten har jeg akkurat lest boken jeg tror vil stå seg som årets beste leseopplevelse. Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen. Debutantlyrikk med en mors sorg som tematikk? You had me at Hello. Jeg kommer til å kjatre om boka helt til du leser den. Tro du meg.

Ellers: Livet består av mer enn bøker. For min del består det av 99 % petanque. NM ble arrangert i juni og siden jeg utelot å fortelle om det i forrige oppsummeringsinnlegg får jeg gjøre det nå. For jeg ble norgesmester sammen med min samboer, og det er jeg fryktelig glad for. Også var det selvsagt stor stas å vinne den norske kvalifiseringen til EuropaCup for klubblag. 25 kamper og 25 seire! Fryktelig glad er jeg også for at sommerferien ble så bra: Nesten tre uker i sus og dus og palmesus i Cannes med omegn. Ti norske petanquespillere og tilnærmet dobbelt så mange petanqueturneringer. Jeg fikk besøkt ett slott, vært i ett museum og badet ikke en eneste gang. En nydelig treningsleir! Her hjemme er rankingsesongen så smått på hell, og fremover er det en salig runddans med treninger, turneringer og andre happenings. Bergenstur neste helg, deretter Berlin. Du vet hva de synger? First we take BeeeeeeRRRRRRRRRRgen, then we take Berliiiiiin? 

Oslo er dessuten blitt velsignet med en fantastisk bakgård midt i Oslo sentrum, hvor PETANQUE er høyst vesentlig. Musikk, spennende restaurantcontainere, alternativ takterrasse, grønt og skjønt, utallige hage/ute-aktiviteter, urtehage, stor uteservering og 14 petanquebaner. Hva giiiiiiiir du meg? – Jo, verdens største high-five!

Oasen heter Prindsen Hage, og jeg kan ikke få skrytt nok av stedet:


Mulig jeg ikke blir castet til potensielle kassasuksesser med det første.

Men stedet, STEDET er helt rått! Sving innom hjørnet etter bruktmarkedet i Storgata, rett før Christian Augusts Minde. Ta gjerne med en bok også: det er masse gode hagestoler og hengekøyer der, perfekte for siste rest av sommerlesingen. Just saying.

25.8.17

Verdt å lese: Tre nye lyrikksamlinger

Jeg har likt å lese dikt så lenge jeg kan huske. Fra jeg som lita jente kunne Zinken Hopps barnevers utenat, til jeg som konstant avstandsforelsket tenåring samlet mine favorittvers i en blomsterdekorert notisbok. Kipling, Hagerup, Gibran og Hauge om en annen. Fra jeg som student ble lykkelig kjøper av Paul Celans verker til jeg som nærmere førtiåring skriver av meg all verdens byrder i min egen hemmelige lyrikksamling. For øvrig et opphop ord ingen noensinne skal få lese.

Med mindre jeg tar en Elling, selvsagt. Du vet, det der med den mystiske poeten E

Så jeg både leser og skriver. Både på ungdomsskolen og på videregående valgte jeg helst diktanalyser fremfor grei ut– og fri fantasi-stiler. Skjønt, å skrive om lyrikk hvor leserhorden ikke begrenser seg til den ene læreren har jeg vanskelig å bli fortrolig med. Jeg hoppet riktignok ut i det med begge bein og vel så det, muligens landet jeg på magen, i forbindelse med Beathe og min sin fremsnakking av fjorårets store leseopplevelse og dens plass på Bokbloggerprisens kortliste. Men fortrolig? Nei. 

Dermed blir det samleinnlegg. Igjen. Tidligere i år skrev jeg noen ord om to nye utgivelser, begge norske. Denne gang følger jeg opp med 3 diktsamlinger hvor alle er skrevet av kvinner. Alle med kvinner i hovedrollen. Alle er debutanter. 2 norske poeter og 1 utenlandsk. Mye likt og litt ulikt, altså. 

- Og alle tre anbefales. 



Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen
Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Lenger oppe ymtet jeg frempå om at boken som gjorde størst inntrykk på meg i fjor var nettopp lyrikk. Beathe fulgte opp med like stor begeistring, og denne gang er det jeg som følger etter henne: Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen fortjener å nomineres til Bokbloggerprisen

I underkant av sytti sider er det fort gjort å lese igjennom, men ordene, stemningen, følelsene, slipper ikke taket i deg. Om du ikke veksler mellom gåsehud og klump i halsen av denne lyrikken vil jeg hevde du er temmelig hardhudet. 

Jeg kunne også hevdet at du er umenneskelig, men jeg sitter på hendene for å ikke bidra til altfor høye forventninger og provosere frem slakt, diverse kløpulver friskt i minne.

Så hvorfor har jeg latt meg rive med? Det hele er vondt, hjerteskjærende – og tidvis gjenkjennelig.

Fortelleren er en mor som lengter etter sitt barn. Barnet ble født før tiden, og den traumatiske starten på livet er problematisk for mor-og-barn-forholdet. Mor er hele tiden i alarmberedskap, og det er vanskelig å hente frem de gode følelsen. Frykten for at noe skal skje med barnet er for stor. Årene går, men mors angst er like fullt til stede. Hun mener godt, men det kommer ut feil, og det er sårt å lese. 

- Som når hun holder på å kjøre av veien, hun skylder på et rådyr som kommer løpende over veien, men egentlig er det fordi hun er redd for at barnet har sluttet å puste. Som når hun står i timevis og steker vafler, har tømt skapene for ingredienser, fordi barnet har lyst til å selge til naboene. Det begynner å regne, vaflene blir ødelagte før de i det hele tatt rekker å bli kalde. Moren kjefter; - du skulle da forstått at det var en tåpelig idè. 
og da vi endelig kom hjem
og gikk ut av bilen
var det blitt mørkt
det var umulig for meg å slippe hånden din
ikke engang et lite øyeblikk
jeg holdt den for hardt
helt du begynte å grine
og da slapp jeg deg så brått
at du nesten mista balansen
Hun mener det ikke. Selvsagt vil hun bare godt. Hun er frustrert over negative tanker og urasjonelle utbrudd. Mor ser hvordan hun overfører redselen, frykten, til barnet, og hvordan barnet trekker seg mer og mer bort fra henne. Barnet nekter å spise. Barnet får venner hun ikke tar med hjem. Så blir barnet voksen.

Det går galt med barnet. Veldig galt, og morens selvransaking er vond å lese. Vondt, fordi hun lengter etter sitt barn, ønsker at ting var annerledes, at hun hadde gjort annerledes, tenkt annerledes, sagt noe annet. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt. 



Barsel, av Kristin Storrusten
Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Som en relativt ung kvinne (jeg har i det minste sluttet å betegne meg selv som jente), kronisk pålogget internet, i overkant glad i blogger og nettforum samt glad i alt som har med litteratur å gjøre, har jeg i mange år vært godt kjent med navnet Kristin Storrusten. Jeg har latt meg imponere over hennes skriblerier på Bokmerker.org, og jeg har kost meg glugg i hjel med hennes royale bloggfanzine Gal og royal. Gjennom bilder på Instagram hadde jeg også fått med meg at hun har mann og barn. – Men at hun var svanger med diktsamling visste jeg skammelig lite om. Faktisk ingenting, helt til boken i høst ble gitt ut.

Det viste seg også at hun hadde sitt å stri med mens barn nummer to var baby. Det var kanskje ikke alt hun våget å vise omverden, men heldigvis skrev hun ned sine betraktninger. Heldigvis både på grunn av det selvterapeutiske elementet, og fordi det resulterte i diktsamlingen Barsel. – Lett gjenkjennelig for de aller fleste mødre, nybakte som hønngamle. Formodentlig også til god trøst for de som tenker de samme tanker som forfatteren selv en gang tenkte.
Hello from the other side
Jeg må ha sagt fra tusen ganger
Du får ikke deg selv + baby
Du får alt nytt
Uten kvittering, angrerett, åpent kjøp
Og du vil ikke høre på meg
Jeg ville ikke høre på noen
Så da står du her, da
Uten å ha hørt på noen
Og skjønner at moren din hadde rett
Barn forandrer alt. Det skulle bare mangle. Og hvor enn forberedt man tror man er, blir det likevel ikke helt slik man trodde. Kanskje det blir bedre. Kanskje det blir verre. Kanskje varer det et øyeblikk, kanskje i en evighet. – Og av og til, ganske ofte, blir man overrumplet av depresjon.

Tenk det, når alt har gått bra, barnet er friskt og fint, man har alt på stell. Man er lykkelig og beriket og alt hva godt er, og så er alt likevel mørkt. 

Barsel er en samling dikt om hvor uendelig slitsomt det kan være, hvor håpløst og tungt det av og til er, alt man ikke helt våger å være åpen om. Det handler om såre brystvorter, senebetennelse etter bæring, tiden som ikke strekker til, om lange dager der man lengter etter leggetid, smokker som må puttes inn og livsledsagere som for pokker ikke en gang greier å putte brukte sokker i skittentøyskurven.

Diktene er likevel ikke nedbrytende, triste, gråe og fæle. Det er slitsomt og ille, men det er likevel med en alltid tilstedeværende og befriende nerve av galgenhumor. Fortellerstemmen vet at det vil gå over, det må jo det, det har det gjort for alle andre. 

- Og det har gått bra. Veldig bra. Både med henne og boken.

Melk og honning, av Rupi Kaur
Lyrikk. Kanadisk. Utgitt på norsk høsten 2017.

Indisk-kanadiske Kaur ble godt kjent i media for et par år siden, da hun publiserte kontroversielle bilder på Instagram. Skjønt, kontroversielle? I alle fall mente IG at bilder av litt blod på rumpebaker og lakener var mer enn god nok grunn til sensur. Kaur satte himmel og hav i bevegelse og fikk viden gehør og en stakkarslig unnskyldning fra de ansvarlige. Senere prydet hennes bilder den norske antologien med det klingende navnet Mensen.

Hennes sta stolthet og fryktløshet har også resultert i diktsamlingen Melk og honning som i høst utkom på norsk. Gjennom fire nokså strengt adskilte deler følger vi jeg-personen gjennom en barndom preget av overgrep, tenåringstid med ungpikeforelskelser, et usunt forhold, en løsrivelsesprosess – og til slutt, erkjennelsen av viktigheten av å være trygg i seg selv. Stå på egne bein, ikke la noen stå i veien for ens egen lykke.
jeg roter
meg alltid inn
i det samme
jeg lar ham alltid
fortelle meg hvor vakker jeg er
og tror halvveis på det
jeg hopper alltid mens jeg tenker
at han kommer til å ta meg imot
i fallet
jeg er uforbederlig
en elsker og
en drømmer og
det kommer til å
bli min død
Det hele er overraskende modig med sterkt feministisk tilslag. Det er tidvis brutalt og smertefullt å lese om jeg-personens traumer fra barndommen, og seksualiteten videre i boken er uvanlig rå. – Skjønt, den hele tiden er på kvinners vilkår. Det er unikt i seg selv. 

For kvinner er det ubehagelig mye å kjenne seg igjen i. Følelsen av å være den som venter. Som kuer seg. Som er avhengig. Oppvåkningen er langsom og eksploderer i bokens avsluttende del: Elsk deg selv, bygg nettverk av kvinner rundt deg. Vi er mange, vi hjelper hverandre, vi er sterke sammen. 

- Det er ikke rart at unge kvinner omfavner boken.

Som diktsamling er dette en litt ujevn og salig blanding av dikt og visdomsord, ofte også nærmest kamprop. Nærmest hver side er delikat illustrert med hennes enkle, men virkningsfulle, strektegninger. Ikke alle dikt er like sterke, men alle gjør på et eller annet vis inntrykk. 

Det er noe kvinne-universelt over det hele, en ærlighet som bare en modig ung kvinne kan formidle. Forfatteren maner frem en stolthet og stahet som unektelig inspirerer og motiverer. 





Kilder: Alle tre bøker er mottatt som leseeksemplarer.


18.8.17

Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem

Store deler av sommeren har gått med til lesing av Edvard Hoems slektsromaner. Trilogien om hans oldefar Knut, om livet i og rundt Molde i siste halvdel av 1800-tallet og utvandringsbølgen i samme tidsepoke, har fått rik oppmerksomhet og unison hyllest gjennom flere år. - Vi tåler vel litt til?


Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem
Utgitt i 2014 og 2015. Nynorsk. 

Historien er temmelig kjent for de fleste leseglade nordmenn. Knut Nesje er slåttekar og far til Hans. Guttungens mor er død, og de to arbeidskarene strever og funderer seg gjennom hverdagen. Så, plutselig en dag, kommer Serianna til gards. Hun røyker pipe, er ferm og makelaus.

Knut og Serianna hopper i høyet, sånn, du vet, bokstavelig talt, og brått flytter hun inn i den vesle stua på Nesje. Årene går, Hans vokser til og får søsken. Seriannas søster Gjertine bor hos de en periode for å hjelpe til med stell av hus og pass av barneflokken. Nesje selv arbeider som en helt, mens han drømmer om å en dag eie egen jord. 

Det er ikke den eneste drømmen. I et fattigslig og arbeidsomt liv er det håpet og troen på en bedre fremtid som gir næring til å ta fatt på nok en dag. Noen støtter seg til lovsangen. Andre drømmer om å starte opp på nytt et sted på andre siden av havet.

Nesten alle reiser. Nesten ingen blir. Bare yngstedatteren blir værende i hjemtraktene. Litt etter litt må Nesje og Serianna innfinne seg med at sønnene reiser bort. En til nabobyen for å drive butikk, en blir satt bort, en flykter ut av landet og en starter opp på nytt. 16 år unge Eilert følger etter sin tante Gjertine og får et nytt liv – på prærien.

Velrennomerte litteraturkritikere har sagt det meste som er å si. Antall solgte kopier forteller sitt tydelige språk. Edvard Hoems bøker har ikke bare litterære kvaliteter og historier som er verdt å fortelle, men de har også dette udefinerbare man blir oppriktig glad i.

Hoem forteller om det nære og kjære, det som en gang var, og det som mange av oss kan kjenne oss igjen i. Tanker vi selv har tenkt, ømhet vi selv har følt overfor generasjonene før oss. 

Fortellerstemmen loser oss gjennom årevis med vanskelig økonomi, hardt arbeide og sosial kontroll, alt med plassmannen og originalen Knut Nesje i førersetet. Skjønt, han var ingen mann som slo hardt i bordet. Av og til våget han likevel å ytre sine meninger om mangt og mye. Hadde han bare vært av høyere stand ville kanskje noen attpåtil lyttet til ham. Slik forteller også Hoem om livet og samfunnet i Moldetraktene. Han fletter inn møter med datidens byvekst og store personligheter. Det hele er skrevet med varme, lunhet og forstandighet. Det oser av klokskap og er ærefullt uten å være forherligende. 

I flere blogginnlegg har jeg publisert historier fra min egen slekt. Bøkene inspirerer meg til å fortsette å skrive. Edvard Hoem har skrevet flere romaner med utgangspunkt i slektninger som har levd før ham, og slektsforskningsmessig er hans vinking svært interessant. Han saumfarer historiske dokumenter som kirkebøker og immigrasjonsprotokoller, lærer sin lokalhistorie og vever sammen en fortelling, også bygget på brev, fotografier og historier som har gått i generasjoner. 

Fritt for ettertidens forgyllede slør av idyll, forteller han nærmest nøkternt om hvordan det kan ha vært, hele tiden med en ydmyk forsikring overfor leserne at han ikke vet, men tror. Kanskje, sannsynligvis. Det grenser til å bli for omstendig, for repeterende, og det som kan virke som bagateller får mye plass.

- Likevel klarer han å holde meg og utallige andre i ånde, til tross for 2 x 500 sider. Enda gjenstår en roman, den siste og avsluttende i trilogien. Jeg vegrer meg for å anskaffe meg denne, vel vitende om at etter den er det slutt. Det er en slags sorg i seg selv. 

Så glad i romanene er jeg blitt. Glad i personene. I stemningen. I fortellerstemmen.

Og om jeg enda ikke har klart å gi tilstrekkelig uttrykk for hvorfor, fortsetter jeg gjerne. Jeg er glad i det strevsomme hverdagslivet. I kjærligheten til de som har gått foran oss. I han som var så klok og vitebegjærlig, men ble avskrevet som bygdetulling. De sterke kvinneskikkelsene som er i bakgrunnen, sånn var det, sånn må det også være i bøkene. I Gjertine, den livlige og utfordrende unge kvinnen som brått kunne havne i dype daler. Hennes motgift til depresjonen er verdt lesestunden alene.

Kanskje mest av alt er jeg glad i Nerjes uuttalte sorg over han som ble satt bort. Sårheten som fortelles mellom linjene. – Akkurat som det den gang var. Dette med at det bare var sånn det var, det var ikke noe å tenke på, ikke noe å snakke om. 

Likevel. Disse tankene om natten når man slettes ikke får sove. Den siste biten som må falle på plass før man kan lukke øynene og ta farvel. 

Hjertet verker og magen blir tung, men jeg gråter ikke. Leseopplevelsen blir værende.





Les også: Mine egne slektshistorier finner du ved å scrolle deg nedover (denne siden).

Kilde: Fra egen bokhylle.

15.8.17

I gode og onde dager, av Gill Paul

Før sommerferien fikk jeg tilsendt pocketboken I gode og onde dager. Tittelen var omtrent like skremmende som den smekre kvinnekroppen på forsiden. Du vet, en kvinnekropp med langt, bølget hår, poserende med ryggen til, alene på en brygge. Undertittelen Kan kjærligheten utholde alt var som skapt for å få meg til å beinfly. Alternativt sette boken fra meg i bokhylla, litt utenfor synsvidde til eventuelle gjester.

Utslitt av en halvlest spionthriller begynte jeg likevel lese i boken. Så endte det som det ofte gjør med denne type litteratur: Jeg lå i sofaen og slukte side etter side, og da jeg måtte bevege meg utendørs, leste jeg videre på bussen mens jeg etter beste evne skjulte omslaget. 


I gode og onde dager. Kan kjærligheten utholde alt? av Gill Paul
#internasjonalbestselger. Utgitt på norsk høsten 2017.

Jeg ville nødig bli feilaktig avslørt som Harlequin-leser. – Men jeg vil enda mer nødig at andre skal gå i samme felle som jeg holdt på å gå i. Jo visst er dette en real guilty pleasure med alle dens ingredienser, men denne er langt bedre enn gjennomsnittet. Langt bedre. 

Liker du Lucinda Rileys romaner vil du elske denne.

Det er voldsom kjærlighet ispedd historiske fakta, parallelle historier, dype tragedier og følgelig opptil flere episoder hvor man fint kan gråte en skvett. Det er tilstrekkelig godt skrevet og nokså troverdig plott. En viss moderasjon skyldes at jeg antakelig ville avfeid avsluttende del som noe tåpelig, hadde det ikke vært for at jeg var fullstendig oppslukt etter å ha lest de første 300 sidene.

Tragisk kjærlighet og historiske hendelser, altså. Hør bare:

I gode og onde dager er en semifiktiv kjærlighetshistorie mellom Tatjana Romanova, nest eldste datter av den russiske tsaren Nikolai, og soldaten Dmitri Malama. Semifiktiv i den forstand at man har godt grunnlag for å hevde at et visst forhold mellom de to faktisk har eksistert. Parallelt leser vi historien om britiske Kitty som etter å ha avslørt sin ektemanns utroskap, flykter til en hytte langt inne i de nordamerikanske skoger.

To historier som flettes sammen er nærmest et must i denne type romaner. Her er det heldigvis gjort nokså elegant. Hvor fortiden fortelles gjennom utallige tvister og temmelig heseblesende spenning, fortelles nåtidens historie tilsvarende nedroet. - Hvor Malama og Tatjana er fra seg av fortvilet forelskelse, lærer vi Kitty å kjenne hvor hun jobber seg gjennom sin egen sorg gjennom oppussing av hytta – og forsøksvis fortrenging av realitetene hun snart må ta tak i på hjemmebane.

Fortidens historie består av mange hendelser og twister, men det er likevel på sett og vis troverdig. Det er nesten mer ufrivillig vittig hvor nevedyktig og selvgående nåtidens Kitty er, til tross for at hun eget sigende hadde mistet kontroll over eget i liv i ekteskapet. – Det er, om man har ønske om å lete etter feil i romanen.

At du blir klokere av å lese I gode og onde dager kan jeg ikke garantere, men du vil utvilsomt bli inspirert til å lære mer om tsarfamilien og formodentlig også bygge på din spede kunnskap om russisk historie. Kanskje også driste deg til å lese russisk litteratur. Om du ikke sporenstreks kaster deg over mursteinene til Dostojevskij eller Tolstoj, kan du i alle fall kan begynne med noen noveller av Tsjekhov.

- Eller hva med novellesamlingen Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov?





Kilde: Leseeksemplar.

10.8.17

Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield

I juni tikket en epost inn med spørsmål om jeg ønsket å lese en roman som vil være Penguins hovedtittel hele det kommende året. "Ehhhhhhh, jaaaaaaaa" tenkte jeg. Selvsagt ville jeg det. Enten for å rulle meg inn i teppet og gråte, eller for å taste ned en slakt uten sidestykke. "Fra teamet bak Jojo Moyes" stod det i flyeren som fulgte med manuset. "Ohhhhhhh, gjør klar slaktekniven" tenkte jeg. Så grusom kan jeg være.

Så grusomt feil kan jeg ta.


Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield
Roman. Utgitt på norsk i august 2017.

Jeg var solgt fra første kapittel. Jeg leste om godt voksne Ivy, enke på ente året, som forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, som om de alltid har vært "meant to be". Et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. De gifter seg, men lykken varer altfor kort. Like etter at de har funnet hverandre igjen, dør Abe. 

Og hvis du ser for deg meg som ihjelgrått etter de første sidene, tar du feil. Det er noe verdig og fint over historien, en moden, velsignet kjærlighet som man tror på, fordi man vil tro på det. Dette noe evige, det skjebnebestemte, ultimate romantiske. Så romantisk at selv en kyniker ikke kan hjelpe for å like det. Så romantisk at det blir et spørsmål om liv, mening, universelle lover, sjel. Alt.

For dette er mer enn en kjærlighetsroman. Den setter igang tankevirksomhet hos leseren som både er fornøyelig og spennende, om man tillater det attpåtil ganske krevende. For hva om, tenk om, hvis.

Og det er nettopp det. Tenk om Ivy og Abe hadde møtt hverandre før de ble gamle. Tenk om Abe og foreldrene aldri hadde flyttet. Tenk om Ivy og Abe hadde holdt sammen, stiftet familie. Tenk om det alltid hadde vært de to, bare de to og ingen andre. - Eller tenk om Abe aldri hadde begynt på samme skole som Ivy. Tenk om de aldri hadde møttes. Hva da? Ville de kjent på et uforklarlig savn i sine liv, følelsen av å mangle noe eller noen, aldri helt være tilfreds?
We're just two lost souls
Swimming in a fish bowl
Year after year
(Wish you where here, Pink Floyd)
Finnes det egentlig en ekte kjærlighet? Ble vi skapt som en for deretter å bli skilt i to, slik at vi leter etter vår make til vi forlater denne verden? Og kan vi noen gang, selv om vi finner denne eneste ene, virkelig være lykkelige? Kan lykken noen gang bli fullendt, kjærligheten vare livet ut, i all evighet?

For Ivy & Abe varte ikke lykken lenge før den ble til sorg. Ei heller varer lykken mellom de to i de neste kapitlene. De møtes og føler umiddelbart tiltrekning. De føler at de har funnet noe de har lett etter, det føles naturlig, men aldri kan det vare. - Det gjør jo som regel ikke det. Alltid kommer det noe i veien, alltid vil man kunne ta feil valg. Svikte. Såre. Eller forlate, for å unngå å såre.

Av og til kan det til og med ramle høyballer ned fra en lasteplan.

Man vet aldri hva som skjer. - Og man vet aldri hva som ville skjedd om man hadde hatt mulighet til å skru tiden tilbake.

Jeg kunne skrevet en roman om romanen. Om alle historiene. Hvordan forfatteren, sjangeren til tross, aldri tyr til klisjeer eller overflødigheter verken i beskrivelser eller dialoger. Om sammenflettinger, frempek og eiendommelig gjenkjennelseseffekt. Filosofert om skyggeliv og parallelle verdener. Lekt meg gjennom skriveprosessen, tegnet linjer inspirert av betraktninger fra eget liv. For Hva om...?

Selv ikke en slapp smørkniv slipper til i denne omtalen. Om jeg er blitt ukritisk og enkel eller om fortellingen faktisk er så god som jeg antyder at den er, avgjør du best ved å lese boken selv. Kanskje vil du ha innvendinger og finne logiske brister, men jeg tror at vi kan enes om at det filosofiske aspekter ved handlingen, forfatterens oppfordring til å tenke selv og skrive utenfor den vante boksen, gjør at boken fortjener oppmerksomhet og mange lesere. 




Les også: Liker du å gruble litt mens du leser denne type romaner, vil du elske David Levithans Hver dag.

Kilde: Leseeksemplar.


10.7.17

Lest og ulest, halvveis i 2017

Det er 10. juli og jeg har nettopp innrømmet overfor meg selv at jeg ikke bare lider av liten TID til å lese, men også av meget laber leseLYST.

I stedet for å putte boken jeg holder på med ned i veska for lesing på buss og tog, skylder jeg på sliten rygg og oppdaterer heller Facebook to ganger hvert minutt. I stedet for å lese på kveldstid ser jeg TV uten å egentlig se på TV. Jeg legger puslespill på nettbrettet til øynene skrumper inn. Jeg dupper av i sofaen. Jeg tar til og med heller oppvasken enn å lese. Så langt har det altså gått.

- Og slik har det egentlig vært lenge. Mest mangel av tid, altså, men nå også lyst. Halvveis i året ligger jeg derfor dårlig an vedrørende mine lesemål. Jeg begynte 2017 i overkant friskt og optimistisk, men det dabbet kjapt av. Lesemål #3 er stadig på 0. Faktisk ikke bare på 0, men også på 0 og 0. Ikke har jeg lest noe av Skram. Ikke har jeg lest noe av Undset. Ei heller noe av Gabo. – Noe som også påvirker #4: Off the shelf, bokbunken med dårlig samvittighet. Det vil si. Jeg har plukket opp Zadie Smiths’ White teeth og lest første kapittel, mest for syns skyld. Jeg elsker persongalleriet hun skaper i bøkene sine, men det er litt for mye sagmugg og tomrom i hodet mitt for tiden.

For tiden koser meg i sneglefart med Edvard Hoem-bøker. Hans slektsromaner inspirerer meg til å ta opp igjen slektsforskningshobbyen, og vips: dårlig samvittighet også for det.

Hvor tullete er vel ikke slikt.

Veldig.

I alle fall. Siden forrige hjertesukk har jeg vært sykemeldt i to uker og fikk da lest ut svimlende … to bøker. En bok som kommer ut på markedet i høst, og en liten roman som bød på både opp- og nedturer. Førstnevnte gleder jeg meg virkelig til å se om fenger folket, for selv likte jeg den skikkelig, skikkelig, skikkelig godt. Omtale er skrevet og tjo og hei, akkurat hvorfor jeg likte den så godt kan leses 10. august. Om en måned kan jeg altså skilte til et ordentlig innlegg. Det er da enda noe.

Snart er det sommerferie. Ikke at jeg får lest i ferien: Av 19 dager fri vil petanque kreve sitt i minst 16 av dagene. – Men på flyturene, da, DA kan og vil jeg kanskje få lest litt. Som f.eks. i en Undset-bok.


- Om jeg da ikke velger å anta at medbrakte bøker vil bety overvekt på bagasje. Jeg kjenner jeg nødig vil slite ut ryggen til sjauerne på flyplassen.

21.6.17

I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson


Jeg har på ingen måte gitt opp verken lesing eller blogging, men av og til biter realitetene. I min to-ukers time out fikk jeg lest litt, i det minste mer enn jeg har gjort siden april. En av bøkene jeg leste er skrevet av forfatteren bak La meg synge deg stille sanger, og den vil jeg gjerne skrive noen få ord om. - Den hadde noe ekstra ved seg, til tross for en skuffende siste halvdel.


I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson
Svensk. Utgitt på norsk i 2015.

La meg synge deg stille sanger tok meg med hud og hår. "Jeg klarte ikke stoppe. Jeg stoppet ikke før siste ord var blitt lest og boken for lengst hadde lirket seg inn i hjertet mitt. For meg er boken vidunderlig. Vidunderlig trist. Vidunderlig sår. Vidunderlig fin." skrev jeg i min omtale. Det var noe ved hennes beskrivelser av ensomhet og sorg som virkelig krøp inn under huden min. 


Også i Olssons I skumringen... møter vi mennesker i sorg. Persongalleriet er lite, i all hovedsak begrenset til tre personer, en kvinne og to menn, bosatt i samme boligkompleks. Elisabeth flytter inn etter et samlivsbrudd - og sammenbrudd. Enkemannen Otto lever et rolig liv hvis eneste sosiale lyspunkt er naboen Elias sitt ukentlige middagsbesøk. Elias selv holder seg også mye for seg selv, inne i sin egen leilighet hvor han skaper tegneserier, i mangel av skrevne ord. Snart har han laget en egen roman av tegninger, en historie om hun som gjemmer seg bort. Hun som setter fra seg bøker utenfor døren hans, Hun som er som en skygge av seg selv. For Elias ser Elisabeth, nærmer seg forsiktig, lokker henne ut av skallet. Akkurat som Otto gjør. Forsiktig, forsiktig.

Det er nettopp denne umake forsamlingens samhørighet og felles trøst som gjør romanen vel verdt å lese. Olsson har en uvanlig god evne til å skape en vemodig stemning man øyeblikkelig glir inn i. Elisabeths depresjon er troverdig. Behovet for å være der for henne, lytte, stryke henne over kinnet, gjør at du ikke klarer å legge fra deg boken.

- Så når Otto lokker med seg Elisabeth på daglige svømmeturer og de etterhvert blir et par, forsvinner stemningen som holder leseren i ånde. Til og med Elias finner kjærligheten. Og det hele toppes med en felles sommerferie i sus og dus. Der første halvdel nærmest lokker leseren inn i mørket, fremstår andre del som lettvint og usannsynlig. 

Den åpne avslutningen redder heldigvis inn helhetsinntrykket. Det hindrer likevel ikke å stemple romanen som en av de få man med god samvittighet kan legge fra seg halvlest. Om du greier å stoppe i tide vil til gjengjeld den første halvdelen være riktig fin - og verdifull - å lese.




Kilde: Lånt av kollega.

Andre bloggere: I skumringen synger svarttrosten ble behørig omtalt i mange bokblogger for et par år siden. Om du ønsker å lese andres syn på boken anbefaler jeg spesielt innlegget til Rose-Marie.

19.5.17

Hvordan lese norsk lyrikk anno 2017

Eller en liten oppsamling, om du heller vil:

Så langt i 2017 har jeg lest to norske lyrikksamlinger jeg tidligere ikke har skrevet egne innlegg om. Noen ganger har man ikke stort å fortelle, andre ganger har andre før deg sagt det så mye bedre enn du noen gang vil klare å uttrykke. 

Og, tross alt, jeg har ingen forutsetninger for å formulere gode dikttolkninger. Min kunnskap om tema strekker seg til enkle diktanalyser på ungdomsskolen og iherdige forsøk på å lese lyrikk på uskolert bokbloggernivå. Det hele begrenser seg ofte til "jeg liker den" eller "denne forstod jeg ikke". Nettopp, ikke mye å skrive hjem om. Dere får bare bære over med meg når jeg skriver om lyrikk kun basert på hva jeg føler når jeg leser ordene.

Jeg diller med mine egne vers og imponeres over andre. - Både at de faktisk har talentet og at de når ut til publikum som lar seg berøre, men mest av alt at de VÅGER. For hvilken sjanger er vel mer selvutleverende og naken enn lyrikk?

Men av og til, en gang i blant, føler jeg ikke lyrikken gir meg noe. At det bare blir ord i all lekenhet. Det blir som Ingunn Økland i Aftenposten skriver i sin kronikk Poesi slipper for lett igjennom, publisert 13. mai:
Poesien har utvilsomt hatt et eget vern i Norge. Sjangeren regnes som nettopp en yngleplass for unge talenter og frie eksperimenter.
Blant årets debutanter nevnes Ida Lorien Ringdal med den galgenhumoristiske samlingen Dette skjer ikke. Økland betegner den som delvis slagferdig og presiserer at ingen av debutantene, ei heller denne, er direkte dårlig. Likevel, det mangler noe, det er ingen knirkefri helhet. Hun forventer mer, en større presisjon, mer dybde, mer perfeksjonisme. Så også jeg, og særlig i nettopp Dette skjer ikke.


Omslaget er i så måte talende, rett og slett smått genialt. Øyensynlig er det skjedd noe galt i trykke- og kutteprosessen, akkurat som livet ofte går litt på tverke. - Noe det også gjør for bokens fortellerstemme, en ung kvinne, kanskje så vidt nådd tjueårene. Med en viss desperasjon og tristesse, ispedd en god slump humor, skildres livet til en jente, en kvinne, som søker nærhet og trygghet. De fleste med noen år på rumpa kjenner seg godt igjen, gjenkjennelsesfaktoren er stor og faren for å vri seg ubekvemt med flaue, fortrengte minner som propper opp fra underbevisstheten, er overhengende. Det hele beskrives av et ungt og nokså uerfarent sinn, og mangel på refleksjoner og livsvisdom plager meg. Stadiet hun er på er for meg som leser forlengst forsøkt forlatt, jeg blir litt stresset av å kjenne på disse følelsene, minnes disse tankene. 

- Men mest av alt sitter jeg igjen med et inntrykk av at jeg kunne skrevet dette vel så bra selv. Såpass gjenkjennende er det. Og selv om det burde være applaus verdig i seg selv, kjenner jeg likevel på et preg av lettvinthet. 

Best er hun, og det er ofte, når hun snur en situasjon på hodet bare ved å bytte om på noen ord, eller la noen enkeltord vri meningen til det motsatte av hva vi forventer. 

I så måte hadde jeg likt å ha noen utdrag i glass og ramme på veggen. Ikke minst kunne jeg trykt på liker på sosiale medier. Å lese alle i en samling blir derimot for mye, for stressende og litt for selvsagt.

Selvfølgeligheter er det også mange av i lyrikksamlingen Eim av Margrethe Aas, riktignok på en annen måte. Ofte satt jeg igjen med følelsen av, unnskyld det fjasete uttrykket, smør på flesk. Her er det overtydelige bilder og lite fantasifulle metaforer. 


Aas debuterte for to år siden med diktene Vy, hvor handlingen og personen befinner seg i en storby. Aftenpostens (igjen!) anmelder Henning Hovlid Wærp skrev den gang:
Byens pulserende liv kommer bare indirekte til syne, det er ikke mennesker vi møter, men metonymier for oss, det vil si at et uttrykk erstattes med noe som står i nær begrepsmessig relasjon til det.
Dette er ord og vendinger jeg selv aldri ville klart å forfatte, men det ser bra ut og jeg tror jeg kan overføre det også til Eim. Og til tross for overflødigheten jeg tidlig konkluderte med, fattet jeg umiddelbart interesse for ordene og historien. Det var noe ekstra jeg visste jeg måtte konsentrere meg om å oppfatte.  Jeg påla meg selv å bruke tid på samlingen. 

Det var utbytterikt. Hennes litt tidvis fantasiløse metaforer var gjennomført nok til å ha noe for seg. Vi leser om trær som felles, gulv som slipes, hus som arves og tallerkener som spises av, generasjon etter generasjon. Det er jo slik det er; Vi kan aldri kvitte oss med fortiden, vi tar alltid med oss noe av det som har vært, de som har vært før oss, med inn i samtiden og fremtiden. 

Med Eim balanserer Margrethe Aas hårfint mellom det selvsagte og det krevende. Av og til går det galt, men helhetsinntrykket; historien, utførelsen og budskapet; er likevel godt. Det er forsåvidt et kunststykke i seg selv.

Tilgi meg for å skrive uten faglig tyngde om andres skaperverker kun basert på personlig synsing. For meg går ingen av samlingene inn i historien over uforglemmelige leseopplevelser, men begge ga meg noe i øyeblikket. Som deler eller som helhet, flyktig eller litt mer varig. Noe å nikke gjenkjennende til, eller noe å gruble over. Kanskje er nåløyet for å utgi poesi i overkant stort, men både Eim og Dette skjer ikke har tilstrekkelig særegne stemmer til å forsvare sin plass i norske bokhyller.





Kilde: Både Eim og Dette skjer ikke er mottatt som leseeksemplarer fra Tiden Forlag.


15.5.17

Come what May

Jada, jeg har nok brukt overskriften i tidligere år. – Men jeg mener det. Det som skjer får skje.

Det har skjedd masse, og det kommer til å skje masse. Bare ikke på bokfronten. Dessverre. Det er et savn, og jeg skulle så gjerne ha tryllet frem den ene glitrende, velskrevne bokomtalen etter den andre. I det minste lest glimrende, velformulerte romaner. Det er bare det at realiteten har trengt seg inn i min lille boble. Slik kan det gå.

Petanque har selvsagt opptatt mye av fritiden. Vi har beveget oss ut, trosset iskald nordavind, snøvær, spinnville måker og knallrosa armer. På jobb har det meste dreiet seg om arrangering av en større internasjonal konferanse. – Og som potetsekretær har jeg vært mer enn mye involvert. Klapp på skuldra, det gikk knasende bra. Ja, også har vi vært en liten uke i Belgia. Jeg fikk i det minste lest på flyet.

Helsemessig har jeg vært inn og ut av både det ene og det andre stedet. Ufarlig nytt i den saken er at jeg har jeg vært velsignet med nyervervet pollenallergi og det har gitt utslag i tidenes mest rødsprengte øyne. Dracula, scratch you eyes out. I kid you not. Det eneste jeg har orket å lese er å bla kjapt gjennom et ukeblad. Bøker har definitivt utgått. Blogger likeså. 

- Nå som jeg liksom hadde tid til den slags.

Min evne til å lese, involvere meg, svare på kommentarer og for så vidt kommentere selv på andres blogger har vært under all kritikk. Vit likevel at jeg har satt stor pris på alle livstegn.

Men altså. I en bokblogg skriver man om bøker. Og det gjorde jeg for så vidt også i april måned. Det vil si, egentlig bare om en eneste bok: Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog. Samlesingen med Beathes bokhjerte var en eneste lang opptur. Det var virkelig fint å samarbeide med henne, og jeg har fnist meg skakk mang en gang av hennes herlige Um Skam-memeer. Høydepunktet var ellers da selveste svarte på våre spørsmål. Tenk, vår guru har fulgt med på oss og gledet seg over prosjektet!

Lesemessig koste jeg meg med Jo Nesbøs Tørst selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for å ikke lese mer om Harry Hole. Jammen meg sa jeg smør. Vel, ingen innertier, men Nesbø er og blir knasende bra forfatter. En selvpublisert, og selvdokumentarisk, liten bok om å miste barn, satte meg 14 år tilbake i tid. Ikke fordi sorgen kom kastende over meg, men fordi den var forbløffende nøktern og gjenkjennbar. Jeg håper å finne inspirasjon til å gi den litt spalteplass her på bokbloggen. En tredje bok jeg leste, faktisk den på flyet til og fra Belgia, var en roman inspirert av Edvard Munchs kjærlighetsintriger i den vesle sommerbyen Åsgårdstrand. Jeg ble overrasket over hvor forført jeg ble av Lisa Strømmes fortelling. Ikke full pott, jeg er kanskje litt vel kravstor, men du verden som jeg koste meg underveis i lesingen. 

Nå i mai har den lille lesetiden jeg har hatt gått med til å bla meg – nesten – helt igjennom Edvard Hoems Slåttekar i himmelen. Det er på mange måter en treg bok, jeg har ikke orket å lese mange sider i slengen. Det betyr ikke på noen måte at jeg ikke har kost meg med boken. For meg som ikke har hatt tid til å bedrive slektsforskning på lang tid, har boken også tilført fornøyelse også i den sammenheng. Det er nettopp denne typen «slektsforskning» jeg elsker å forsøke meg på. Man leter opp gamle dokumenter fra generasjoner før meg, for så å dikte opp en historie rundt menneskene. Med en stor porsjon ydmykhet i bunn evner Hoem å utføre dette med stor eleganse i all enkelhet. Kanskje jeg leser boken sakte i ren ærbødighet. Jeg vet hvor mye tid en slik type forskning medfører. Hvor mange omveier man unektelig legger ut på, hvor mange ganger man tvinges til å viske ut og begynne på nytt. Han inspirerer meg, hans ord er poesi for lesehjertet mitt.

Når alt dette er skrevet: Midtveis i mai kan jeg ikke melde om stor progresjon i mine lesemål. April og de to mai-ukene har vært relativt stillestående lesemessig. Håpet er å bikke tretti leste før måneden er over. Det burde være overkommelig, selv for meg.

  • # 1 | Antall: 28 av 52 leste bøker, 22 av 27 omtaler
  • # 2 | Norsk på norsk: 5 av 7 bøker på Bokbloggerprisens kortliste, 5 av 10 norske 2017-utgivelser
  • # 3 | Prosjekt: 0 av 2 av eller om Amalie Skram, 0 av 4 av Sigrid Undset, 0 av 2 av Gabriel Garcia Marquez
  • # 4 | Off The Shelf: 5 av 16

Aller viktigst er det å fullføre boken jeg holder på med. Dessuten fikk jeg til min store sorg ikke besøkt det store loppemarkedet i helgen. Sjansen er dermed relativt stor for at jeg må ty til bøker jeg allerede har, formodentlig noen som også er listet opp under Off The Shelf-målsetningen.

Eller mottatte leseeksemplarer, for all del, de er ikke glemt. Sjansen er enda større for at jeg er svak nok til å begynne på en av de. Prosjekt # 3? Nei, der er skylappene stadig på.

Søppelposene under øynene har i det minste minket til bæreposer. Nå gjenstår bare den vonde viljen.