19.4.17

Samlesing: Bjonn um dage Mann um natte

Kvinnen i Um sakne springe blome elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen. 


Den alltid tilstedeværende lengselen.

Vel, det var slik jeg leste det første gangen. Senere fant jeg ut at historien var inspirert av folkeeventyret Kvitebjørn Kong Valemon. - Dermed fikk også boken en helt annen betydning. Det vil si, den hadde fått en helt annen betydning hadde jeg latt den. Stadig insisterer jeg på min diffuse tolkning.

Skjønt, eventyret forklarer mer, og selv om folkeeventyr på sedvanlig vis varierer noe, er essensen den samme: En konge blir forvandlet til isbjørn av en ond heks, som straff for at han ikke ville gifte seg med henne. Fortryllelsen vil brytes etter sju år dersom han lykkes å ikke la andre se ham som et menneske. - For han er mann om natten, akkurat som i Um sakne springe blome.
Bjonn um dage. Mann um natte
Tragedien er uunngåelig. En vakker prinsesse forelsker seg i ham og hans gullkrans, skjenker ham barn som alle blir tatt fra henne, og så, en natt, ser hun ham som den han er. En mann.
______________________________________________________________________

Les også: Kvitebjørn Kong Valemon (folkeeventyr.no)
______________________________________________________________________


Det er så mange enkeltvers som gjør sterkt inntrykk i boken, og det er vanskelig å plukke ut noen spesielle som gjør ekstra stort inntrykk. Likevel, disse ordene håper jeg gir deg lyst til å lese mer.

Kjærleiki mi
Bjonn um dage Mann um natte

e stend inkje ut o inkje sjå
dinna mjuke kroppe di

Um e tende ditta vetle ljose
Sku deu ve inkje vete at e såg de

Berre ditte skumme ljose no
Ei smostunde meist deus øv


Da ke ve inkje harme nokon


- Men det gjør det. Det ødelegger alt.

Bla-i-boken: (Les bokens første sider)

15.4.17

Samlesing: Hvordan lese ordene


Mye er blitt sagt om Um sakne sprine blome. Noen er fortryllet, mens andre sammenligner leseopplevelsen med å rulle seg i kløpulver. Akkurat så fantastisk, eller akkurat så frustrerende, irriterende, kan det altså være.

- Orker jeg egentlig finne ut av det, spør enkelte. Jeg aner ikke hva jeg bør svare. Jeg håper så sterkt at de tvilende, skeptiske, skal få det samme ut av boken som meg, og samtidig frykter jeg sterkt det motsatte. Men forsøk, i det minste. Forsøk med åpent sinn.

For så vanskelig er det ikke. Ikke egentlig.

- La oss lage en ordbok, sa Beathe og jeg i kor. - Ja, og la oss oversette enkelte dikt! fortsatte vi, like entusiastiske. Så vi begynte. Kladdet, sendte forslag til hverandre, og skrotla det ene etter det andre.

Begge to sitter igjen med følelsen av å forstå, men likevel ikke klare å uttrykke.

For ordene gir ikke alltid mening hver for seg. Til det har hun en helt særegen måte å bygge opp diktene på. Versene settes sammen slik at ordene sammen får mening. Avsnitt eller mellomrom tvinger oss til å dvele ved ordene. 

Vi tvinges til å smake på de. Ta de inn over oss.


E hug vel fysste gong e hell hunde ti intilst me      dens log atte byste
                Jeg husker godt første gangen jeg holdt henne inntil meg, Hun lå inntil brystet
So monge nette inntu
                Så mange netter inntil

E elske hande ti onge mi
                Jeg elsket hånden til ungen min
Vetle hande
                Vesle hånden
Deu held verda kring imm
                Den holdt oss i verden 
aut um handi imme springe ei blome
                Og inne i hånden vokste en blomst


Meist dinna bloma kunst inkje leva
                Men denne blomsten kunne ikke leve


fyrr de bi inkje sumar her
                For det blir ikke sommer her


Slik leser jeg ordene. Noe sånt. Inni meg, altså. For enda klarer jeg ikke lese høyt uten at stemmen sprekker.

- Men ordene, forståelsen, det er ikke så vanskelig, egentlig. Er det vel?


________________________________________

Fremdeles litt i villrede? Kanskje Ingun fra bokbloggen Kleppanrova kan gjøre deg mindre forvirret?




12.4.17

Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen



Mine kolleger var ytterst tvilende til hele konseptet. - Feel good-roman om en revisor? Det tror jeg ikke er mulig, utbrøt de tørt. Skjønt, selvsagt ikke uten forbehold. – Men den skal visst være morsom! forsøkte jeg videre. De kikket tomt ut i luften og ristet på hodet over meg, revisjonskontorets sekretær.

Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen
Utgitt i 2017. Feel good. Norsk. Debutant.

Midt i årsoppgjøret har jeg enda ikke lykkes å selge den inn som lesestoff til mine kolleger. – Nå har jeg lest den, forsøkte jeg meg. – Og hva syns du? fulgte de opp. – Ja, jo, det er jo litt revisjonsuttrykk der da, kanskje du kunne lese den så kan vi snakke om den etterpå? lokket jeg.
Fra forlagets presentasjon:
Elvira skjønner ikke helt vitsen med andre mennesker og holder omgivelsene på trygg avstand med kalkyler, regneark og krasse bemerkninger.
Slik hadde det kunnet fortsette, men en dag skjer det noe. Den pensjonerte jordmoren som bor i nabohuset dør, og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner på mystisk vis. Elvira er overbevist om at noen i den lille sørlandsbyen ruger på en mørk hemmelighet, og med skarpt revisorblikk og jordmorens innpåslitne hund på slep tar hun saken i egne hender.
Sannheten er at dette er litteratur langt utenfor min komfortsone. Akkurat som med snakkisen Ingrid Winther klarer jeg rett og slett ikke se humoren. Jeg humret ikke en eneste gang, selv om jeg ser at andre fint kan være i stand til det. Og DER skjønner dere hvorfor jeg har gruet meg for å skrive om boken.

- For en gyllen regel er å være snill med debutanter. En annen gyllen regel er å unngå personlig synsing, i særdeleshet om man i utgangspunktet har vanskeligheter med å føle seg bekvem med en viss sjanger. Jeg sliter litt der. Derimot kan jeg forsøke å skrive litt om det forfatteren skriver og hvordan hun faktisk skriver det:

Linda Skomakerstuen bobler over av skriveglede. Hun er velsignet med en god penn og teft for godt språk, men hennes ordrikdom går tidvis over alle kosteskaft. Jeg koste meg med det i begynnelsen, men fikk etter hvert lei. Den ene beskrivelsen avløser den andre og vipps har man helt mistet tråden. Det er, når det er sagt, kanskje noe typisk for sjangeren. Og for å følge opp betegnelsen feel good; det blir ærlig talt litt too much.
Tømmerkoia ligger på ei glenne mellom trærne. Den er farget av vær og vind, brun og skjoldet som skogbunnen og trestammene. Ei gran stikker opp av torvtaket, og det sitter to kråker og krangler på takskjegget. Det ville ikke overrasket meg om Espen Askeladd hadde dukket opp i skogholtet, men han er ikke å se, ikke kongsdattera heller. Det er bare oss to, to forkomne skognisser som sjangrer over tunet.
- Men igjen, det er meg: Jeg som ikke har sansen for feel good-romaner. Rett skal være rett: Det er mange ord i denne omtalen også. Faktisk i overkant mange. Likevel, jeg har tenkt og grublet, og stadig mener jeg overfloden av ord forstyrrer handlingen. Jeg leser at det skjer ting, men selve handlingen fortoner seg stadig som uvesentlig. Hun leker seg med språket, men dette går ut over selve historien, og interessen daler tilsvarende. Jeg ender opp med å ikke orke å lete etter handlingen, for jeg finner bare ord. Det er synd. For igjen; hun har en god penn. Hun kan skrive, og boken fremstår som tvers igjennom sympatisk. Jeg vil så gjerne like fortellingen, men jeg får det ikke helt til.

Jeg er vel litt for sær *, rett og slett. Akkurat som Elvira, bokens hovedperson. Det er noe befriende over romaner hvor persongalleriets fremste ikke umiddelbart smetter inn i hjertet på leseren. Hun er vanlig, med feil og mangler som alle oss andre. Og kanskje er nettopp denne bokens feil og mangler nok til å fenge mange lesere. Det er ikke så farlig. Det er bare jo bare underholdende.
* Litt for sær, eller så burde redaktøren i forlaget vært strengere underveis. Les boken og avgjør selv. Se om du er enig med meg, eller med de begeistrede, mer profesjonelle anmeldelsene.
Når årsoppgjøret er over håper jeg mine kolleger tar seg tid til å plukke opp boken. Revisjonsreferansene som dukker opp dann og vann, vil formodentlig alene være nok til at de finner boken underholdende. – Og jeg håper at den evigvarende, tørre humoren oppfattes av andre som det den er ment å være. Morsom.





Kilde: Leseeksemplar.


11.4.17

Samlesing: Om å dikte opp sitt eget språk

Mine norsklærere rev trolig av seg et hvert hårstrå under rettingen av mine stiler. - Særlig nynorskstilene. Jeg elsket å skrive, elsket å skrive side etter side, ordene tok liksom aldri stopp. Skjønt, ordene stod sjeldent i ordboka. Et raskt googlesøk avslører at klassen min ikke var de eneste som omtalte det som Spynorsk mordliste. I alle fall. Jeg var ikke særlig interessert i rettskriving. Det fikk bli som det bli, det virket riktig i mitt hode. Læreren fortvilte og tømte den ene røde pennen etter den andre.

Noe sier meg at Catherine Blaavinge Bjørnevog hadde en Spynorsk mordliste hun også.

Jeg reddet inn norskkarakteren i sidemål med min fortellerglede, og etter noen år fant jeg gleden i å lese nynorske romaner. Det var noe syngende over dette språket, noe drømmende og vakkert, som jeg måtte bli litt eldre for å oppdage.

Photo credit: Irritert jente (!) 

Bjørnevog var kanskje enda mer standhaftig. Hun lot ikke røde streker ødelegge skrivegleden. Tvert imot, hun utviklet sitt eget språk. En form for nynorsk med sterke elementer av dialekt. Litt herifra og litt derifra. En slump gudbrandsdalsk, en solid dose gammelnorsk, en del fra Telemark og enda litt inspirert fra de gamle landsmålsdikterne. Og mest av alt: nynorsk formet ut fra eget hode. En slik nynorsk man lager seg ut i fra hva man tror, ikke hva man kan.

Også må hun ha sunget masse. Ordene deler seg der sangeren messer ut sin fortelling.

Så hun sang i vei på sin egen form for nynorsk. Hun, med oppvekst på Tjøme og bosatt i Madrid. En kollega tok henne i skole, lo av henne og ba henne skrive riktig. Det er ikke sånn, det er sånn. Skriv riktig hvis ikke kommer jeg med den røde pennen min. Ja, noe slikt. 

Bjørnevog tok helt av i sin respons. Formen var SMS, språket var … nynorsk-ish. 
maule ti ske inkje tydast 
- Målet ditt skal ikkje tydast.

Fra SMS til bok, altså. Det er vi veldig glade for. 

Og der hvor jeg lar meg begeistre, ønsker andre å forklare. Språket er arkaisk, sier språkforskerne. En etterligning av gammeldags språk, svarer vi som ikke er utdannede innen lingvistikk. Hun er inspirert av Solaris Korrigert, sier noen. Ja, også av den nynorske bibelen fra 1938, sier andre. Ja visst, og ikke glem Heime mellom istidene, sier atter andre. 

Nei, vet du hva. Dette har jeg utviklet selv, sier hun.
To gonger har ho opplevd å mista det norske språket etter svangerskap. Ho forstod, men fann ikkje orda sjølv. Først etter fleire månader med ulike små og store øvingar kunne ho uttrykka seg som normalt igjen.
(…) Erfaringa med å måtta setja saman orda på nytt i hovudet gav ho ei heilt ny tilnærming til språket, som opna for skapande skriving. 
– Det var ei språkleg openberring. Eg lærte å elska språket gjennom å mista det, forteller hun i et intervju med Framtida.

Resultatet har blitt en diktsamling, en sorgfull fortelling, som berikes ytterligere av språket. Ordene og musikken i de. Mørket er mørkere. Vemodet tyngre. Tårene saltere. Savnet sterkere. 

Alt forsterkes.

10.4.17

Tørst, av Jo Nesbø

Etter den skuffende frustrerende opplevelsen med Politi, satte seg meg fore å avslutte Harry Hole-serien der og da. Vel, jeg holdt meg unna Sønnen. Jeg skulle gjenta bedriften med Tørst, men da boken havnet i postkassen, kjente jeg euforien bre seg fra topp til tå. Jeg holdt stand i underkant av tre sekunder før jeg kastet meg over den. 

Beklager, orket ikke se coveret ENDA en gang. 


Tørst, av Jo Nesbø
Krim. Norsk. Utgitt i 2017.

Og dette trodde jeg aldri jeg skulle si: Jeg likte den. Godt. Veldig godt. Kanskje er denne boken bedre enn de seneste Hole-utgivelsene, kanskje hadde jeg bare godt av en pause på flere år. 

Harry Hole. Vampyr. Tinder-dates. Det er alt du får fra meg. Man kan ikke ha unngått å få med seg handlingen i hans nyeste bok. Det gjentas nesten til det kjedsommelige i avisartikler, anmeldelser, TV-show, what not. Mer viktig:

Han fornekter seg ikke. Oppskriftsmessig serveres den ene cliffhangeren etter den andre, ispedd groteske, kvalmende beskrivelser, litt erotikk, en del humor og heseblesende forfølgelsesaction. Drøye 500 sider går unna i en fei, i likhet med hans øvrige bøker om antihelten Harry Hole.

Han har en flyt i språket som skapt for denne type sjanger, men det beste er likevel hans relativt konstante persongalleri. Han evner å beholde de samme karakterene bok etter bok uten at det blir kjedsommelig, til tross for at de knapt nok utvikler seg. - Og jeg ble så glad, Søs ble nevnt, attpåtil opptil flere ganger. 

Jeg likte den altså. Godt, ja, veldig godt. – Til dens formål, som ren underholdning og i gjensynsglede. Skjønt, jeg er ambivalent til den siste delen: En snedig opprulling av saken ender med en nokså blodfattig (no pun intended) avslutning. Kanskje burde aller siste del vært strøket. 

Og kanskje, kanskje fortjener Harry Hole nå etter elleve krimromaner å få hvile.





Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Min kamp for å lese ferdig (Politi) av samme forfatter. Apropos forfatter, (flere av hans bøker) er omtalt, men kun med få ord. Han får så mye oppmerksomhet ellers, denne bokbloggen drukner i havet av godord.

7.4.17

Samlesing: Konkurranse

I anledning Bokbloggerprisens samlesing av kortlistenominerte Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog, arrangerer bokbloggene Beathes bokhjerte og Ellikkens bokhylle konkurranse i samarbeide med Samlaget.

Alt du trenger å gjøre er å sørge for å delta på Facebook-hendelsene 

Samlesing | Um sakne springe blome (del 1) (del 2)

følgende datoer:
  • 12. april
  • 25. april

Merk at samlesingshendelsene er i to bolker.

Å delta i kun en eller begge to er opp til hver enkelt, men jo flere jo bedre: Deltar du i begge hendelsene vil sjansene dine for å vinne en superfin bokpakke økes til det dobbelte!

- Og bare så det er sagt: Du MÅ ikke lese boken for å stå som deltaker. Vi unner deg leseopplevelsen, men det er selvsagt ingen tvang. En annen ting: Hvem som helst kan delta, det være seg bokbloggere, de som leser en bok i året, de som bare leser tegneserier, de som bor på biblioteket, ansatte i bokhandler... hvem som helst. Bare følg oss på Facebook!

Vinneren av konkurransen annonseres på månedens aller siste dag: Vi krysser fingre og tær for at det blir akkurat DEG!

Bokpakke

Det som er så veldig, veldig fint med konkurransens premie er at Samlaget donerer bøker som alle er blitt nominerte til Bokbloggerprisen de siste årene. Dermed er pakken også rikelig kvalitetsstemplet!



Fugletribunalet, av Agnes Ravatn
Utgitt i 2013
TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?
I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?


Finne ly, av Aina Basso
Utgitt i 2014
Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom.  
Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.


Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol
Utgitt i 2014
To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? 
Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.


Fotturar i Norge, av Gaute M. Sortland
Utgitt i 2015
Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans. 
Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.


Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
Utgitt i 2016
Mørk og mytisk sørgjesong fortald i eit heilt særeige lyrisk språk. 
I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråværet hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vev ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang.  
Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer.

3.4.17

Samlesing: Forfatteren leser

Hun rørte noe i meg under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. 

Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre. På et tidspunkt klarte jeg heller ikke stoppe tårene fra å renne.

Noen dager senere hadde jeg enda ikke summet meg. Jeg skrev til forlaget og ba om å få tilsendt leseeksemplar. Jeg fikk boken. Åpnet den, nærmest som i andakt. Med opplesingen hennes fremdeles friskt i minne adapterte jeg hennes suggerende, dvelende ord. Det jeg ikke forsto når jeg leste inni meg, forstod jeg lettere når jeg sa de samme ordene høyt. 



Um sakne springe blome er språklig sett ingen lett tilgjengelig lyrikk. Derimot er tematikken enkel å relatere seg til. Det handler om de store følelser: Kjærlighet, svik, sorg og savn. Dette forsterkes når man forstår hvordan lyrikken skal leses.

Lytt. Nyt. Les.




1.4.17

Samlesing: Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog

Det er ikke uten grunn at Bjørnstjerne Bjørnson en gang for lenge siden valgte seg april. Varme i luften, klukkende bekker og fuglekvitter – et løfte om noe som kommer, noe stort, noe vakkert. Noe å se frem imot.

Skjønt, i Catherine Blaavinge Bjørnevogs lyrikkdebut Um sakne springe blome blir det aldri sommer. Det er høst og vinter, og atter høst. En evig runddans av sorg og smerte. Mørke og avmakt. 
De bi inkje sumar her
De vårar inkje
De bi haust u vintrar
u haust att
Og nettopp denne smertefulle lyrikken har gjort et dypt inntrykk hos bokbloggere. Så dypt at boken har fått nok stemmer til å havne på Bokbloggerprisens kortliste i åpen klasse. I april måned belønnes dette med ytterligere fokus: Samlesing. I en hel måned skal vi forsøke å reklamere mest mulig for boken og dens kvaliteter, og formodentlig bli belønnet med mange som plukker opp boken, leser og diskuterer. Vi gleder oss!



Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
Utgitt i 2016, Samlaget. Debutant. Lyrikk.

Om forfatteren
Catherine Blaavinge Bjørnevog er født i 1975 og oppvokst på Tjøme utenfor Tønsberg. Hun har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og er utdannet kunstner med keramikk og foto som hovedfelt. Dette er hennes første utgivelse.
Forlagets presentasjon
Mørk og mytisk sørgjesong fortald i eit heilt særeige lyrisk språk.
I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråværet hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vev ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang.
Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer.
Også norske bokbloggere har omfavnet Bjørnevogs lyriske debut. I konkurranse med et utall norske utgivelser fra 2016, nådde den helt opp til Bokbloggerprisens kortliste i åpen klasse. – En prestasjon i seg selv, og kanskje særlig med tanke på form og språk. Ordene finner du knapt nok i en ordbok, men likevel gjør hun seg forstått. Stemningen blir forsterket av usikkerheten hos leseren og etterlater seg følelsen av å ha lest noe helt unikt. Noe helt uforglemmelig.


Kortlisteplassen belønnes ytterligere med samlesing i april måned. Dette er første innlegg. Nå gjenstår arbeidet med å få enda flere til å ta sjansen på å lese Um sakne springe blome. Vi mener det er verdt det. Vi unner dere leseopplevelsen.

Ansvarlige for denne samlesingen er bokbloggerne Beathe Solberg fra Beathes bokhjerte og Eli Gjengstø fra Ellikkens bokhylle. Følg oss og la deg overbevises av vår insistering av bokens kvaliteter i sosiale medier. Alle lenker samles i Facebookeventet Um sakne springe blome. – Og om du har egne bidrag vi kan bruke vises du best med bruk av emnetaggene #umsaknespringeblome og #bokbloggerprisen



Bokpakke

I samarbeide med Samlaget trekker vi en heldig vinner av en bokpakke, selvsagt med Um sakne springe blome inkludert. Alt du trenger å gjøre er å like vårt Facebook-event!


31.3.17

Måtelige Mars Måned

Observante månedsrapportlesere vil hevde det går nedenom og hjem med lesingen min, jo lenger ut i året vi kommer. 11 i januar, 8 i februar og 5 i mars gir dårlige utsikter for juni og fullstendig vanvidd i juli. Etter det orker vi kanskje ikke en gang å tenke oss. – Men fakta er at jeg stadig ligger meget godt an i forhold til all-time-kriseåret 2016. Det er alltid godt å ha noe fryktelig dårlig å sammenligne med.

Derimot har jeg skrevet mer enn jeg har lest, i alle fall med tanke på antall innlegg. 8 stykker, derav 3 bokomtaler og en formidling av leseopplevelse. Et slektshistorieinnlegg er postet, i tillegg til lenke til min omtale av filmen Kjempen (Jätten) på Petanque.no. – Filmen jeg i mars måned mente ville revolusjonere hele landets syn på verdens beste sport/idrett/hobby/livsstil. Vel. Anmelderne har alle vært begeistrede, filmfestivaler har tatt filmen til sitt bryst, men publikum har vært fraværende. Den er faktisk allerede, etter akkurat en uke, allerede tatt av lerreter på de fleste kinoer. Petanquehjertet mitt brister, men det lappes formodentlig sammen igjen når dvd-en slippes på markedet. 

Om dere skal eie EN dvd, sørg for at det er Kjempen.

Men altså. Bøker. Det er jo det det skal handle om. De to resterende innleggene har vært en påminnelse om MammutsalgetFun Fact: Jeg kjøpte ikke en eneste bok under Mammutsalget | og en fremsnakking av månedens samlesingsbok Bøddel.

Oooooooooooog apropos samlesing: Bare vent til APRIL! Min superfavoritt på kortlisten til Bokbloggerprisen er i fokus denne måneden, og Beathe og jeg har ansvar for samlesingen. Vi skal skryte og mase og kjase og kanskje attpåtil fjase om Catherine Blaavinge Bjørnevogs Um sakne springe blome, og vi gleder oss.
**************** 
Meld deg på vårt eget (Facebook-event) for å ikke gå glipp av våre innlegg på diverse sosiale medier. Alle som deltar er med i trekningen av bokpakke!
 **************** 
Sånn smile-gjennom-tårer-glede, du vet. Det er jo ikke akkurat spesielt lystig lesing. – Men himmel og hav, fanfare og konfetti, som det likevel er verdt det. Les! Les! Les!


Les-t har jeg altså også gjort i mars. Som utbasunert innledningsvis: 5 bøker. Kortversjonen er at det har vært av noe ymse kvalitet, fra det ytterst elegante og velformulerte (Det dyrebare, av Linn Ullmann) til det anmassende kjedsommelige og flaue. Tre av bøkene er omtalt i egne innlegg (Love Warrior, av Glennon Doyle Melton) (Ulvens år, av Anders Bortne), og det får stå som langversjonen-e. De to øvrige havner nok lett i samleinnlegg på et senere tidspunkt. 

Ellers har mars måned vært preget av irritasjon over den massive markedsføringen av Jo Nesbøs Tørst. – Akkurat som om det ikke er andre bøker, andre forfattere, der ute, liksom. Jeg trenger ikke ti e-poster daglig om snart-kommer, tjue e-poster daglig om nå-er-den-er og tretti e-poster daglig om les-utdrag-av. Og da har jeg enda ikke nevnt noe om aviser, blader, Billboards eller pappmennesker. Forrige gang jeg ble fullstendig mettet takket være markedsføringen var etter Politi, som jeg har et meget anstrengt forhold til. Så anstrengt at jeg ikke gadd lese Sønnen eller de spekulative retrokrimmene, ingen nevnt ingen glemt.

Faktisk, jeg har vært så møkk lei av Harry Hole-hypen at, at, at jeg begynte å lese Tørst umiddelbart etter å ha åpnet opp pakken som lå i postkassen. 

Jeg er skikkelig prinsippfast.

Intensjonen, i alle fall unnskyldningen, var å tære den fra hverandre i limingen, kritisere den nord og ned, men jeg forguder Nesbø, jeg liker alle de fordømte cliffhangersene som avløser hverandre, de samme tørrvittighetene bok etter bok, heier på Oleg og spyr av Truls. Akk, enda har jeg 400 sider igjen av boken, så muligheten er fremdeles til stede. Nok om det. Til å være møkk lei Harry Hole-markedsføringen skriver jeg litt for mye om boken på egen blogg. Jeg slutter nå, faktisk. NÅ.

# 1 | Antall: 24 av 52 leste bøker, 19 av 24 omtaler
# 2 | Norsk på norsk: 5 av 7 bøker på Bokbloggerprisens kortliste, 3 av 10 norske 2017-utgivelser
# 3 | Prosjekt: 0 av 2 av eller om Amalie Skram, 0 av 4 av Sigrid Undset, 0 av 2 av Gabriel Garcia Marquez
# 4 | Off The Shelf: 5 av 16

Hva så med april? Samlesingen vil ta det meste av fokuset på bloggen, men jeg må jo lese i tillegg. Tørst (ops, jeg sprakk) er jeg som kjent i gang med. Som jeg nettopp tydeliggjorde i oppsummeringen over er det strengt tatt på tide med et jafs i prosjekt-målsettingen min, fortrinnsvis noen av bøkene som også står på OTS-listen. Jeg kommer jo ikke til å fullføre dette, men jeg kan i alle fall la håpet leve. - Strengt tatt frister Edvard Hoem-bøkene jeg nettopp har fått tilsendt langt mer.


Du da?

28.3.17

Petanquefilmen Kjempen

Jeg er ingen filmanmelder, ei heller ingen dreven kinogjenger. Jeg er simpelthen en petanquespiller med egen bokblogg. Og, vel, har man en blogg kan man i prinsippet publisere det meste. - Jeg gjør et unntak fra min egen regel om å poste kun litteraturrelaterte innlegg, i håp om at filmen når et enda større norsk publikum.


For første gang i historien vises en petanquefilm på norske kinolerret. Den prisbelønnede svenske filmen Kjempen (originaltittel: Jätten) har fått gjennomgående svært gode kritikker og hadde norsk premiere fredag 24. mars. Selvfølgelig er det på sin plass med gode ord også på Petanque.no.

- Og de er det mange av, selv om denne skribenten er langt fra noen filmanmelder, kun en skarve petanqueentusiast.

____________________________________________

Originialtittel: Jätten | Manus og regi: Johannes Nyholm | Sjanger: Drama | 
Produksjonsår: 2016 | Lengde: 1 t 30 min | Aldersgrense: 9 år
____________________________________________

Ikke at det er noe negativt betont, selv om svært få av filmens petanquespillere nødvendigvis kan defineres som samfunnets vinnere på det sosiale plan. – Om det skulle være noe mål. Det fine med petanque er at det inkluderer alle. ALLE. Ung eller gammel, uansett motivasjon eller ferdigheter, funksjonsfrisk eller –hemmet. Dette tydeliggjøres på alle mulige måter i filmen Kjempen... 

22.3.17

Det dyrebare, av Linn Ullmann

Det har gått nesten fire år siden sist jeg leste en bok av Linn Ullmann. Mye er skjedd og mye er lest siden den gang. Jeg var spent på, nesten litt urolig for, hvordan jeg ville oppfatte hennes ord og vendinger i 2017. – Du vet, om begeistringen kunne holdes ved like, eller om jeg ville bli skuffet.

Jeg burde heller brukt tiden til å glede meg.


Det dyrebare, av Linn Ullmann
Utgitt i 2011. Norsk. Roman.

Vi møter en norsk A4 familie. Mor, far, to barn og en hund. Muligens også en Volvo. I hvert fall med en bolig i hovedstaden og et sommersted over grensen. Her stopper idyllen. For far er forfatter med kronisk skrivesperre og notorisk utro. Mor er overarbeidet, mistenksom og frustrert over økonomien. Hunden er stadig mer skrantende. Og ungene? Vel, yngste legger seg i foreldrenes seng midt på natten og holder alle våkne, mens eldste blir stadig mer utagerende. Sommerstedet bebos av mormor, som etter tjue år på vannvogna plutselig begynner å drikke igjen. Hennes noe udefinerte venninne lyser i mørket og dytter små gutter av sykkelen når det faller henne inn. 

Og så er det Mille. Den nitten år gamle jenta som tar seg sommerjobb hos familien. Disse ukene har hun ansvaret for å passe de to døtrene i huset, slik at far kan skrive i fred og mor kan jobbe for å tjene penger til å betale alle regningene. En kveld forsvinner hun. Samme kveld som mormor tar med barnebarnet på biltur i fylla. Samme kveld som far tar en ekstra lang luftetur med hunden.

Livet og døden, altså, og alt det vanskelige, kompliserte imellom. Til og med en viss uhygge sniker seg inn i familiehistorien. I løpet av de nesten fire hundre sidene lar forfatteren alle de involverte fortelle sin versjon, med like mange ulike stemmer. Til og med den nokså skrøpelige hunden Leonard får sin plass i historien. Alle har mye å fortelle, men kommunikasjonen dem imellom er, for å si det forsiktig, manglende. Her er et utall hemmeligheter, mistanker og bebreidelser. – Gjerne utløst av bagateller, selvsagt.

Tekstmessig er det stadige pauser i form av eksempelvis SMS-utdrag og sanger, samt, noe ironisk, utdrag fra boken far i huset slettes ikke klarer å skrive. Apropos, det er mye humor i boken. Skjult humor for det meste, og aldri over humrestadiet. Kanskje lettest tilgjengelig når hunden står i fokus, naturlig nok. Fortellingen berikes ellers av stadige gjentakelser. Alle henter utdrag fra hverandres historie. Et uttrykk eller noe man en gang sa eller tenkte. Dette brukes i andre sammenhenger, eller gjerne helst for å forsterke ulike synsvinkler i de samme situasjoner. Slik vekkes også en sterk gjenkjennelseseffekt boken igjennom. 

Linn Ullmann innehar en helt spesiell fortellerevne. Jeg opplever en behagelig flyt gjennom hele boken, slik som i de øvrige bøkene jeg har lest av henne. Språket er gjennomgående stødig, godt og rikt. Det hele komplementeres av persongalleriet. Ingen av personene er udelt sympatiske, men forfatteren lar oss få innblikk i deres liv og lettere forstå deres lyter og feilvurderinger. Ingen sympatiske, ingen usympatiske. – Bare virkelige.




Les også: Mine omtaler av (Før du sovner, Nåde og Når jeg er hos deg). Det gjenstår å lese Et velsignet barn. 

Kilde: Bok vunnet i Forlaget Oktobers adventskonkurranse på Instagram.

Andre bokbloggere: Har du skrevet om boken? Legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet!

20.3.17

Samlesing til Bokbloggerprisen: Bøddel

I mars måned samleses sakprosaen Bøddel av Torgrim Sørnes. Den grundige beretningen om norsk bøddeltradisjon kan trygt sies å være blant de største overraskelsene på Bokbloggerprisens kortliste. De få som hadde lest boken innen nomineringsfristen, likte den åpenbart godt nok til å gi den høy prioritet.

Like stor begeistring har det dessverre ikke vært under samlesingen. Rapporter melder om tungt språk og kjedsommelig oppramsing av detaljer. Jo da, for all del, kanskje. - Men seriøst, boken er så mye mer enn det.

Det er på høy tid med litt fremsnakking.

Selv brukte jeg flere uker av leseåret 2016 på å komme meg igjennom boken. Den er ikke lettlest. Mengden informasjon er relativt tung å ta inn. Likevel var jeg aldri i tvil om at det var verdt kampen. Mitt innlegg kan leses ved å klikke på bildet:

 Ellikken anbefaler Bøddel
Bøddel, av Torgrim Sørnes
Mathias Fliegenring 1685-1729. Sakprosa. Norsk. Utgitt i 2016.


Folk fikk sitt hode avhugget for et vondt ord før i tiden. Sørnes har gjennom nitidig lesing av alskens dokumenter innhentet nok kunnskap til å fortelle oss hvilke folk, hvilke hoder og for hvilke hendelser. 

Og der hvor brutaliteten og urettferdigheten gjør lesingen for kvalmende, roer forfatteren det hele ned med befriende humor. Dette er ingen 250 siders beretning om traumatiserte unge kvinner som etter voldtekt ikke ser annen løsning enn å sette ut sitt barn i skogen og deretter straffes med døden. Eller, det er en del av beretningen. En del av det grusomme, vonde, det vi ikke helt klarer å fatte. For det er så mye mer. Det er først og fremst historien om bøddelen, det mest forhatte embete noen kunne takke ja til. Skjønt, yrket var så til de grader sett ned på, at det gikk i arv. 

Konge og bøddel. Fra far til sønn.

Bøddelen pisket og kjeppjagde, puttet hoder i løkker eller hugget de løs fra kroppen. En av disse het Mathias Fliegenring. Og innimellom all drepingen etter kongens befaling, skrev han til øvrigheten. Brev etter brev etter brev. Lønnen var for lav. Ungestokken ble større. Huset råtnet opp. Han som selv hugget av hoder lot fortvilelsen gå ham til hodet. 


Schvopp, schvopp!


Slik kan det gå, slik gikk det. Leseren blir litt klokere, litt mer belært. For hvor ofte har du vel muligheten til å lese om nettopp denne delen av norgeshistorien?

Og om dette ikke er grunner nok til å lese, prøv deg selv på litt forskning. En lengre (diskusjonstråd på Arkviverket) gir formodentlig inspirasjon til å søke videre. Klikk deg inn på lenkene og forstå hvor mye tid og krefter det har tatt for forfatteren å finne mening i alle kildene. Inne på Geni finner du både (han og hans slektninger), administrert av en av hans trolige etterkommere. Vil du lete frem andre bøddelskjebner kan du bruke (denne siden) som utgangspunkt.

Bøddel av Torgrim Sørnes er mer enn ren underholdning. Ta deg tid. Det er norgeshistorie.

17.3.17

Slektshistorie: Brev til min Bestemor


Kjære Bestemor

For noen måneder siden fylte du nitti år. Nitti enestående år. Det er så mye jeg vil si til deg, men la meg heller skrive det. – Som i et brev, som en forsinket gave.

Jeg var velsignet som barn, hvor jeg bodde i et hus bare noen hundre meter fra mine besteforeldre. Du, Bestemor, og Bestefar bodde på gården mine foreldre overtok da jeg var 7 år. Dere var alltid der, for meg og med meg.

Du var alltid bekymret for at maten du lagde ikke var god nok. En porsjon var slettes ikke nok. Det måtte to til. Minst. Helst skulle vi spise til vi rullet fra bordet mens vi ynket oss. Vi skulle bevise at maten du hadde lagd var god. Så var det tid for kaffe og kaker.
Må du ita no, lika du ikkje maten min?
Eller smærgræt på våren og på høsten. Aller helst med bakels til. 

Jeg husker du jobbet ustanselig. Når gulvet var rent nok og putene ferdigristet, midt mellom to måltider, var det alltid nødvendig å vanne blomster, vaske gardiner eller stryke truser.

Du gjorde faktisk det. Strøk alt. For deg var det like naturlig å stryke truser som duker. Til og med olabuksa mi fikk pene brettekanter, til en tenårings fortvilelse.

Da gårdsdriften ble overlatt til mine foreldre, din sønn og hans kone, fant du deg arbeide utenfor huset. Du jobbet på kjøkkenet på bygdas aldershjem. Ofte dro jeg og Bestefar og hentet deg. Gjerne litt tidligere enn vi trengte, slik at jeg kunne besøke deg på jobb.

Selv syns du som åttiåring det rent var for galt at ditt barnebarns mann bar opp ved for deg. Til slutt klarte du deg ikke i det store huset alene. Du fikk deg en fin omsorgsleilighet og fant gleden i sosialt samvær med andre beboere. Så fikk du også ofte besøk. Slik går det når man selv alltid har vært omgjengelig og omtenksom. Nå har leiligheten blitt til et rom, og ordene du er så glad i er ikke like lette få sagt. Du blir likevel alltid glad på besøk, alltid bekymret for om du har noe å servere og alltid opptatt av at vi skal ha det godt hos deg.

Det har vi. Tro meg.

Et arbeidsomt liv til tross, du hadde alltid tid. Du leste bøker og kjøpte ukeblad, satt lenge rundt matbordet for å prate om løst og fast. Alltid omtenksom og engasjert.

Også P-språket da. Klart ei gårdbrukerdatter fra Pestua snakker P-språket. Du fortalte ofte da du som ung voksen var innlagt på sjukehus og du og romvenninnen gjorde den allerede biske sykepleieren smågal av frustrasjon over dette tullete språket dere snakket seg imellom. 

Det var en sann glede å lære P-språket av deg. Jeg bruker det så ofte jeg kan, i visshet om at nesten ingen skjønner bæret. Bare vi utvalgte. Vi Pestuinger.
Epe såpå glapa ipi depe, Bæstpæstepemorpor!
Vi har hatt mye moro med P-språket. Hver familiesamling stotrer vi frem setninger mens vi ler oss halvt fordervet.

Og ledd, det har vi gjort utallige ganger sammen. Det er ikke få latterkramper vi sammen har generert. Aller helst med deg, Bestemor, som latterstarter. Vi damene i slekta må ha usedvanlig store magemuskler så mye vi har ledd oppigjennom årene. Det fins et eget uttrykk for sånne som oss. Hækstær, med trykk på Æ-ene.

Ofte lo vi mens vi spilte kort. Vi har spilt utallige runder Mattis sammen, helt til øynene ikke lenger klarte å se kortene så godt. Mattis var fast aktivitet morgen, dag og kveld, gjerne til langt ut på natta. Du hevdet at det ikke gjorde deg noe å tape, heller ikke måtte ha Mattis ved siden av deg når du skulle sove. Du hevdet at det ikke var noe problem å ha på seg Mattis-krona, ydmykelsen i å tape tre ganger på rad, selv om Bestefar og jeg gjorde alt vi kunne for å erte deg.

Akkurat som om det ikke gjorde deg noe å synge inn kassett etter kassett med sanger, gjerne slagere fra Frem fra glemselen. Bestefar nektet, men du var med. Med oppvaskhåndkledet i hånden stod vi bøyd over kassettspilleren, sang og lo. - Vi må nå søng me' dein stæmmen vi har, sa du. - De' e' ikkje så farle' om nåinn flire tå oss.

Dessuten har du lært oss mye om verdien av vennskap. Du har selv vært med i venninneklubben De syv stjerner i en lang kvinnealder. Sambygdinger som mange ganger i året har troppet sammen med felles bespisning, håndarbeid, planlegging og gjennomføring av turer, sladder … og latter. Ja, for stuevinduet ditt ut mot Håkon (hovedveien i Betten/Betna, humoristisk navngitt som bygdas svar på Karl Johan) var det perfekte sted å stå om man ville ha med seg det som skjedde i Betten. Og det du ikke så sørget du for å få vite. 

En gang fikk du attpåtil med deg venninnene dine med til USA, for å besøke din datter, hennes familie og dine to søstre. - En tur du unnet deg så ofte du kunne ta deg råd til. Noen ganger med Bestefar, andre ganger bare deg. I 1999 var jeg så heldig å få være med deg, tante Berit og Elin over havet. For en opplevelse det var, Bestemor! 

I mange, mange år har jeg latt meg forbløffe over hvor sterk du er. Du har tålt mye, gått videre og vist en utrolig styrke. En etter en har falt fra, ofte i fullstendig feil rekkefølge. 

Du var langt fra sprek da du som 77-åring reiste 60 mil med din dødssyke datter for å gå i begravelsen til mine to små jenter. Ett år senere var det min tur til å gå i din datters, min tantes, begravelse. Da hadde du vært enke allerede i fire år. 

Hvordan du har båret sorgen har forbløffet meg. Du er blitt liten og sped, men med en livsvisdom og styrke som bare en med et langt liv, mange ganger i motbakker, kan utvise. Samtidig evner du alltid å vise en enorm omsorg. Du klarer nesten ikke lenger å gå, du har vondt overalt, knapt nok lenger noe syn. Likevel bekymrer du deg over leddgikten min. Stryker meg over hånden, akkurat som om du ikke har nok med deg selv. Du er så god, Bestemor.

Derfor er det så godt, så typisk deg, fineste Bestemor, at selv om du ikke lenger klarer å gjøre deg så godt forstått med språk, gir du deg ikke. Du snakker i vei og ler av vår forvirring. Det viktigste er å være sammen, være der for hverandre.

Tusen takk for du er akkurat min Bestemor.







Les også: Jeg har skrevet mange historier fra min Bestemors slekt. Om jeg skal plukke ut noen få vil jeg gjerne tips om (Historien om Pestua, min Bestemors farsgård), om (Min Oldemor, min Bestermors mor, som reiste ut for å finne lykken), og ikke minst (Memoarer om min Bestefar).

15.3.17

Ulvens år, av Anders Bortne

Vi reiser stadig tilbake. Når sommerferien planlegges er det alltid et land, en by, som går igjen. Og datoen. Datoen er viktig: 14. juli står vi nede ved stranden og nyter fyrverkeriet, fryder oss over alle de glade menneskene, later som vi synger med når Marseillaisen runger langs rivieraen. Vi, jeg og min familie.

Så skjedde det vi alltid frykter. Angsten vi forsøker å gjemme det lengst ned i underbevisstheten. 

Sjokket og avmakten fra i fjor går ikke helt over. Akkurat som bomben og skuddene fra snart seks år tilbake fremdeles hjemsøker oss. Vi ønsker å leve videre, fokusere på det gode i mennesket, tviholde på tilliten og tryggheten. Likevel, vissheten over at det vi frykter kan skje hvor som helst, når som helst, er der. Og vi vet, alltid vet vi det, at det kan ramme våre nærmeste.

Ulvens år, av Anders Bortne
Norsk. Roman. Utgitt i 2017.

Det er nettopp dette Anders Bortne setter ord på i sin nyeste roman. Med terrortrussel som bakteppe følger vi en fraskilt far og hans datter, famlende og usikre både i sin relasjon og i sine omgivelser.

Elleve år gamle Sara hentes av sin far etter en liten ferie hos hennes besteforeldre. Nå sier reglene at det er pappa sin tur. Sammen med hans nye kjæreste skal de to tilbringe dyrebar tid sammen i Danmark. - Jobbe videre med familiebåndet, forsøke å finne tilbake til fortroligheten og samarbeidet fra sist gang hun var hos ham. Og det haster, de har ikke mange dagene på seg.

Like etter at Sara hentes blir nyheten om et land i full terrorberedskap offentliggjort. Moren ringer hele tiden, fortvilet og bekymret for sin datter. Faren reagerer med å forsøke stenge det ute. I engstelse over å miste tid sammen med Sara, skyver han bort alvoret. – Hadde hun bare latt være å ringe. 

De stadige forstyrrelsene tærer på hans tålmodighet, og han reagerer med panikk. – Terror i overført betydning, altså.

Og mens han dekker over, snakker og snakker, spør det uendelige, engstelig for å ikke være bra nok, interessant nok, sier Sara minst mulig. Elleveåringen smugtitter på mobilen sin, leser i en bok, svarer ja og nei eller ingenting i det hele tatt. Den splittede familiens vanskeligheter med kommunikasjon er vellykket formidlet og et av bokens største fortrinn.

I det hele tatt; det mellommenneskelige aspekter. Det handler om Sara og moren, Sara og faren. Hennes mors forhold til sin far. Hennes fars forhold til sin far. Foreldrene og deres søsken. Saras forhold til foreldrenes nye kjærester. Farens engstelse for at datteren ikke liker hans nye kjæreste. Hennes forhold til bestevenninnen Julie. Saras rolle som storesøster. – Relasjonene forfatteren gir oss innblikk i virker på papiret nesten avskrekkende mange, den lille boken tatt i betraktning, men han balanserer det hele godt. 

Det er jo slik det er. Vi forholder oss til en rekke mennesker i vårt liv. Forsvinnende få kjenner vi inn og ut. Alle andre ikler vi oss en maske overfor. I frykt for å ødelegge og vise oss sårbare, vegrer vi oss for å avsløre hvem vi egentlig er. Vi snakker og snakker, men kanskje ikke om det vi egentlig vil snakke om. Og kanskje får vi heller ikke svar på det vi spør om. 

Akkurat som Saras far som forsøker å skjule terrorfaren overfor henne. Likevel vet hun, og han vet at hun vet.

Lenge følte jeg terrorfokuset var noe masete. At han hele tiden ventet med å sjekke hva beredskapsvarselet gikk ut på, til tross for hans konstante uro, opplevdes som frustrerende. – Skjønt, det jo for en grunn: Terrorelementet er bare et bilde på det psykologien i det hele.

Akkurat som han forsøker skjule alvoret i situasjonen, ønsker han heller ikke være åpen overfor datteren om hvor redd han er for å miste henne. Akkurat som han ikke konfronterer sin ekskone for hennes stadige innblandinger, i redsel for å ødelegge den skjøre freden de har forsøkt å etablere etter bruddet. 

Terrorfaren skaper unntakstilstand, vi holder pusten, avventer situasjonen, akkurat som vi inntar en slags unntakstilstand i våre relasjoner med andre.

Like psykologisk vellykket er dessverre ikke farens erindringer til barndommen. Han vokste selv opp i et skilsmissehjem, hvor han reagerte med taushet. Han snakket kun når faren fant frem en ulvedukke. Kanskje kunne dette vært viet flere ord. Resultatet ble det noe tamt og uengasjerende, nærmest bare som en forklaring på bokens tittel. 

Ellers glimrer boken best når mye blir nevnt, men lite utbrodert. Alle relasjonene er allerede poengtert, ærligheten, eller mangelen på det, likedan. Aller best er likevel den lille, nesten umerkelige, beretningen om Saras storebror. En liten detalj i teksten som samtidig rommer uendelig stor betydning for den splittede familiens historie. Kanskje kunne forfatteren dvelt mer ved sønnen, den førstefødte. Eller kanskje er mangelen på flere detaljer en ren berikelse.

Og mens jeg har dvelt ved mine inntrykk, har forfatteren allerede lykkes i kunststykket å tiltrekke seg oppmerksomhet i riksmedia. For nettopp dette momentet, at forfatteren lar leserne lese mer ut av teksten enn ordene som står skrevet, er også poengtert av (Aftenposten sin anmelder). – Slik som alle de jødiske navnene, helt uten at dette blir gjort noe nummer av i boken. Dette var en detalj jeg selv ikke grunnet særlig over mens jeg leste, men stiller seg i rekken over virkemidler som dukker opp i bevisstheten i ettertid. 

Slik lykkes Ulvens år, en kort og svært lettlest roman til tross, å fremstå som mer enn bare en fin, men lettglemt, leseopplevelse.





Les også: Min omtale av hans forrige roman, (Karikaturen).

Relatert litteratur: Boken har i riksmedia blitt sammenlignet med andre norske romaner med terrortema, skrevet etter 22. juli 2011. Tre år etter utga Brit Bildøen Sju dagar i august, en roman jeg har omtalt i (dette innlegget). Her er fokuset sorgprosess både over en datter, men også en ødelagt familie. Både Ulvens år og Sju dagar i august vektlegger altså det psykologiske, mellommenneskelige, og ikke spenningen og redselen i seg selv. 

Kilde: Leseeksemplar


Og sommerens ferietur? Samme land, samme by. - Men feiring av nasjonaldagen blir vi ikke med på. Fyrverkeriet representerer ikke lenger bare glede og fest. 

10.3.17

Love Warrior, av Glennon Doyle Melton

Blogger blir forfatter: Usedvanlig modig og utleverende, men akk så klamt amerikansk. Kan dette virkelig slå an i Norge?

Love Warrior, av Glennon Doyle Menton
En kvinnes vei til kjærlighet og sannhet.

En litt annerledes feministisk finne-seg-sjæl-bok. USA. Utgitt på norsk i 2017.

Glennon hadde en fin barndom med et tett og nært forhold til sin familie. Så skjedde det noe, ett eller annet i elleveårsalderen inntrådte. Hun kunne ikke lenger sole seg i glansen av å være et lite barn med gullokker og yndig ansikt. 

Innad var hun seg selv. Den usikre, skyldbevisste, grublende seg selv. Personen hun ikke måtte røpe fantes, aldri vise frem. Utad skinte Stedfortrederen. Den skinnende, populære, vellykkede. Så kom ungdomstiden.

De ble aldri ett, de to. For mens Stedfortrederen smilte og lo, alltid omgitt av venninner eller til sengs med skolens helt, lå den egentlige Glennon under dyna og gråt. Hun blokkerte bort den nakne guttekroppen og lot tankene fly til noe ufarlig. Hun drakk seg sanseløst beruset slik at hun kunne glemme alt. Spiste opp og kastet opp. Så kom tjueårene.

Stedfortrederen var stadig med, men mer og mer av Glennon skinte igjennom. Foreldrene så henne. Presten. Søsteren. Alle forsøkte, men det var en indre motivasjon som tvang igjennom en forandring. Plutselig en dag satt hun på badegulvet og kikket på en graviditetstest med blå strek. Dette skulle gå bra. Glennon skulle venne seg til et normalt kosthold, slutte å drikke og etablere seg med barnefaren. Dette barnet skulle bli født, dette skulle gå bra. Glennon og Stedfortrederen skulle forenes i hennes nye jeg: Hustru og mor.

Flere år og et par barn senere skjer det. Omveltningen. En stor hemmelighet fører henne rett tilbake til helvete, og Glennon tvinges til å ta et endelig oppgjør med seg selv. Hvilke verdier hun står for, hvilke egenskaper hun ønsker å videreutvikle, og definiere hvem hun egentlig er. 

Svaret ligger i bokens tittel.

Og apropos tittelen. Love Warrior, Kjærlighetskriger. Jo, jeg kan jo forstå hvorfor det ikke er noen norsk tittel. Det er liksom noe klamt over begrepet kjærlighetskriger. Noe veldig unorsk, noe pompøst og amerikansk. – Og der har vi det, oppsummeringen av mitt helhetsinntrykk.

Hvor enn interessant Glennons reise inn i seg selv er, det resulterer i et tankesett som er over-the-top for sindige nordmenn. Varseltrekantene lyste allerede da jeg så boken var med i Oprahs Book Club, men nysgjerrigheten trumfet igjennom. Jeg var velvillig, jeg ville gjerne forsøke, men endte opp som ubekvem og flau underveis.

- Hva? Gjorde de virkelig det? Pratet de virkelig slik? tenkte jeg da forfatteren legger ut om hvordan hun og mannen lærte seg å snakke sammen. Jeg imaginært skjulte ansiktet i hendene når hun forteller om sin nye menighet og forholdet til Guds datter. Jeg krympet meg når hun beretter om sin oppvåkning ved havet. Om yogaen. Pustekurset. Det hele er så veldig amerikansk hjelp-til-selvhjelp-ish. Rett og slett pompøst og småflaut sett med blaserte, norske øyne. Når det hele er krydret med halleluja-kristendom US-style, mister hun meg helt. – Og det plager meg litt, for det hele er skrevet med en særdeles sympatisk tilnærming. Hun er rett og slett innmari fin.

Fin, og mest av alt modig. Mens hun utleverer sin oppvekst med alle feilskjær og svakheter til det fulle, er hun tilsvarende ærlig om sine tanker og handlinger som voksen. Ikke minst: ektemannen må være grenseløst glad i henne for å ha tillatt fullstendig blottleggelse av ham som person. Med tanke på diskusjonen rundt den litterære utlevering av sine nærmeste, er dette utvilsomt en bok skapt for å debattere også i så henseende. 



Glitrende oversatt av Tiril Broch Aakre.



Les også: forfatterens (egen blogg) og bokens (nettside)
Kilde: Leseeksemplar

6.3.17

Mammutsalget 2017

Se så, nå er vi endelig i gang! Mandag 6. mars gikk startskuddet for årets Mammutsalg, og her er sånn cirka det meste du trenger å vite for å lete etter gull og ikke risikere å ende opp med gråstein:

Les om mine anbefalinger i (dette innlegget).



#mammutsalget #mammutjakten2017 #jegermammutjeger

3.3.17

En leseopplevelse | Det synger i gresset, av Doris Lessing

Jeg har visst i mange år at nobelprisvinneren Doris Lessings Det synger i gresset ville være verdt å lese. Jeg visste det så godt at jeg hadde to eksemplarer i bokhylla mi. Et innbundet eksemplar til lesing i sofaen hjemme og en pocketutgave for å ha i veska. Jeg var så overbevist om verdien av historien at jeg hadde gjort meg opp min egen formening om handlingsforløpet.

Akkurat der tok jeg skikkelig feil. 

Det synger i gresset, av Doris Lessing
Debutant. Utgitt i 1951, på norsk året etter.

Det handlet slettes ikke om en farget kvinne i Sør-Afrika som innleder et romantisk, men akk så forbudt, forhold til sin hvite arbeidsgivers sønn. Jeg forventet en roman som etterlot seg sommerfugler i magen og ømt hjerte. Så feil kan man ta.

I stedet for fikk jeg så mye, mye mer.

Såpass mye at jeg etter endt lesing bestemte meg for aldri mer røre en eneste bok mer i hele mitt liv. Ingenting kunne overgå denne, jeg ønsket å gråte, men øynene var for tørre. Det er nemlig de bøkene som er best, de man ikke klarer å gråte av, selv om man intet heller vil. I stedet for blir man helt tom. Du ler ikke, gråter ikke. Ikke egentlig. Bare denne håpløse tomheten. Følelsen av å ha opplevd et før og et etter. Et før der du ikke visste hva du hadde i vente, og et etter der du sørger over å aldri mer kunne lese boken for første gang.


Slik så jeg ut. Etter. Rynkete med tomt blikk og gammel sminke på avveie. Sort-hvitt filter var det eneste naturlige å velge. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Tiden stoppet opp.

Det er gått såpass inn på meg at jeg ikke klarer å skrive noe om boken. Jeg har ikke en gang noe ønske om det. Det eneste jeg ønsker å sette ord på er denne eiendommelige følelsen som setter meg ut. 

Nei, kjære googlende skoleelev, her får du ingen enkel oppsummering av handling, sammenligninger med andre verker eller oppramsing av virkemidler. Ei heller forslag til problemstilling. Beklager å måtte skuffe deg.

Det jeg derimot kan tilby deg er et forsøk på å formidle hvordan det er å lese en bok som virkelig setter spor etter seg. En slik opplevelse er mer verdt enn en sekser på særemne. Jeg unner deg det.

- Og jeg kommer til å lese flere bøker, altså. Selvsagt gjør jeg det. For kanskje en dag, en vakker, vond, rar, fin dag, kommer jeg over en bok som vil gjøre like sterkt inntrykk som Det synger i gresset.






Kilde: Hentet fra egen bokhylle.

Andre bloggere: Mye er blitt skrevet om romanen gjennom årenes løp. Hvis du ønsker å vite hva boken faktisk handler om og få litt diskusjon på toppen, kan du klikke deg inn på omtalene til (Beathe), (Bokstavelig talt), (Annkolaas), (Reading Randi) og (Rose-Marie). Ikke minst anbefaler jeg det grundige innlegget til (Boktanker). Minja-mor (Knirk) hadde en lignende opplevelse som meg, les også hennes tanker rundt boken. Sist, men ikke minst: (Artemisia) har skrevet om forfatteren.

1.3.17

FabFeb | Fabulous February

Årets ultrakorte måned er ubønnhørlig over. Da jeg skrev oppsummeringsinnlegg etter endt januarmåned påpekte jeg at jeg ikke hadde intensjon om å skrive månedsrapporter. Ikke sånn egentlig. Vel, det ble noen leste bøker i februar også, langt flere enn fryktet, og vipps meldte behovet seg for dokumentering.

Det ble slettes ikke elleve leste bøker, jeg hadde allerede overgått meg selv i forrige måned. By far. Derimot ble det gylne antall åtte. Jeg tror faktisk dette er nest-mest i løpet av en måned gjennom tidene. Attpåtil i bittelille februar. Noen ganger, assa ...!

Med andre ord, et veldig bra antall til meg å være. Faktisk nærmer jeg meg allerede halvparten av fjorårets totalantall. Og mens jeg jubler for det, la meg også juble for variasjonen i februar:

En krim beregnet for barn og unge (Hodeskallegåten, av Jørn Lier Horst), en lyrikksamling (Om hvor langt det er til Ullern, av Cecilie Cottis Østreng), en Fosse-bok (Morgen og kveld, av Jon Fosse - ikke omtalt), to sakprosa om vidt forskjellige tema (To søstre, av Åsne Seierstad) (Vår ære og vår avmakt, av Gunnar Jerman – ikke omtalt), en novellesamling anno 2017 (Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola) og to romaner (En jente og en gutt, av Morten Brask) hvor av den ene (Det synger i gresset, av Doris Lessing - ikke omtalt) er klassiker så det holder i lange baner. Når det er sagt, må det også nevnes at begge romanene er oppført på Off the shelf-listen. Det gjør alt enda bedre.

Men tilbake til de gylne åtte: Seks er norske, en er dansk og klassikeren er engelsk med handling i sørlige Afrika. Tanken HAR slått meg at jeg kanskje hadde hatt godt av å lese flere utenlandske bøker, men året har mange måneder. – Det er jeg glad for også når det gjelder mine prosjektmål. Hu hei, som det ikke går. 
# 1 | Antall: 19 av 52 leste bøker, 15 av 19 omtaler
# 2 | Norsk på norsk: 5 av 7 bøker på Bokbloggerprisens kortliste, 1 av 10 norske 2017-utgivelser
# 3 | Prosjekt: 0 av 2 av eller om Amalie Skram, 0 av 4 av Sigrid Undset, 0 av 2 av Gabriel Garcia Marquez
# 4 | Off The Shelf: 4 av 16
Mer stas er det skriftlige: Fem av bøkene er omtalt i egne innlegg. Totalt har jeg skrevet om hele femten av de nitten leste bøkene. Det er jeg veldig fornøyd med. Bonusinnlegg er min formidling av opplevelsen av teaterstykket (Det er Ales) på Det Norske Teatret, og ikke minst en litt sår slektshistorie om min (oldefars ukjente søster). Leseglede og skriveglede, hånd i hånd. 

Hurra for kulturkjerringeri, forresten. Måtte jeg komme meg ut på vift også i mars!

Mer viktig:

15. februar er verdens barnekreftdag. Bokbloggeren Line Skori fra MoonStar's Bokverden har i flere år arrangert innsamling til støtte for Barnekreftforeningen denne dagen. Så også i år Pengene går til en sak som jeg veldig gjerne støtter: Når barnet ditt blir alvorlig sykt stopper verden opp. Man slites mellom den altomslukende angsten for at det skal gå galt, og den opprivende dårlige samvittigheten for å ikke være nok til stede for barnets søsken. I tillegg tærer det på parforholdet. Barnekreftforeningen bidrar ikke bare til forskning på barnekreft, men også til at FAMILIEN får gode opplevelser, både på og utenfor sykehuset, både den syke, dens søsken og foreldre.

Selv fikk jeg ikke deltatt på maratonlesingen, arbeid og andre sysler tok all tid, men jeg var likevel med på å donere en liten sum. Av og til trenger man en dytt, og jeg er veldig glad for Lines innsats.

Vil du hjelpe? Send SMS barnekreft til 2160 (kr. 100 pr. melding).

Tilbake til MIN bokverden: Som nevnt har jeg også kommet i gang med lesingen av årets norske utgivelser. En annen lest bok er på kortlisten til Bokbloggerprisen. Boken som skal samleses i mars, Bøddel av Torgrim Sørnes, ble lest for ett år siden. Tematikken tyder på en veldig interessant måned i bokblogglandia!

Ellers er det straks klart for Mammutsalg. Salgskampanjen har jeg skrevet om i det vide og brede i (dette innlegget). Her maser og kjaser jeg om egne favoritter, men klart, det er jo litt vel mange av bøkene jeg selv kan tenke meg å kjøpe. Tanken om butikkturer i mars har slått meg.

- Akkurat som vi har plass til flere bøker. Jeg er redd min tørre vits om ledig plass oppe ved baderomstaket snart blir oppbrukt på alle måter. En løsning vil være å donere flere bøker til jobbens superhemmelige bibliotek, slik som i januar. I februar klarte jeg å kvitte meg med kun en eneste bok, så her er forbedringspotensial.

Hva så med mars? Punkt 1 blir selvsagt å forsøke skrive noe klokt om Det synger i gresset. Omtale må skrives, selv om det nærmest er umulig med tanke på bokens klassikerstatus. Sakprosaen om krigsseilerne under første verdenskrig, Vår ære og vår avmakt, må også få behørig plass her på bokbloggen. Men hvilke bøker jeg skal lese …? Kan tiden være inne for biografien Den unge Amalie Skram? Eller kanskje Undsets Ida Elisabeth?

Vi får se. Kanskje jeg ender opp med Bloggerne-bonanza på nettbrettet, fortapt i lengselen etter Unge lovende 3 og Skam 4. Eller bruker all ledig tid til kulekasting, både planlegging og utførelse. Dere vet, denne petanquen. For 24. mars skjer det noe stas på norske kinolerret. DET skal jeg definitivt skrive et innlegg om. – Totalt uten litteraturreferanser, dere får ha meg unnskyld. Plutselig er hele Norge petanqueifisert. Det gleder jeg meg til!

Hvilke planer har så du for mars?