19.12.16

Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes

Da Lise Forfang Grimnes, tidligere kjent og kjær som bokbloggeren Knirk, i 2014 utga debutromanen Kaoshjerte, var jeg skyhøyt over gjennomsnittlig begeistret. 
Det hele er veldig fint. Eventyrlig, engasjerende, emosjonelt. Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.
Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende.
- Skrev jeg. Nå er den her. I høst ble oppfølgeren endelig utgitt.


Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes
Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2016.

Jeg kastet meg over boken. Slukte den. Elsket den. - Og får fullstendig prestasjonsangst når jeg skal beskrive den. Det blir heller ikke lettere med tiden.
Jeg leter etter ord. Ord med pigger og glasskår, ord som er landminer, ord som skader, ord som dreper, men ordene minne faller ned i en avgrunn som åpner seg inni meg. Jeg ser sikkert idiotisk ut, som en fisk på land som snapper etter luft. Kanskje det ikke handler om rare slekter eller turer inn i berget. Kanskje det bare er innmari enkelt?
Hva boken handler om? (Les forfatterens egen beskrivelse).

Det er så mye å ta av, så mye å beskrive, så mye å fremsnakke. Mest av alt for å poengtere hvor viktig det er med en kvinnelig hovedperson, en som er tøff og sterk og samtidig langt fra fullkommen. Forfatteren evner å beskrive Minja som den hun er, hennes egenskaper, gode og dårlige sider. Hadde jeg skulle tegnet Minja hadde jeg ikke klart det, annet enn ut fra mitt indre bilde. Høy eller lav, tynn eller tynn, vakker eller alminnelig. Det spiller ingen rolle, vi faller for hennes personlighet. Sånn er det bare. Faktisk.

Det er godt gjort.

I det hele tatt er det lite ytre staffasje, det være seg personer eller omgivelser. I stedet for presenteres vi for sanselige beskrivelser og skildringer som tar oss med inn i historien. Asfaltjungel eller gjengrodde magiske skoger, det spiller ingen rolle. Leseren sanser seg inn i fuglekvitteret, bekkeklukkingen og bilduren.

Jeg sier ikke at boken er perfekt. Jeg sier bare at de eventuelle svakhetene ikke er av særlig betydning. Og så blir jeg så glad, så glad, når jeg ser at min største innvending vedrørende Kaoshjerte, problematikken rundt vennskapet mellom Minja og den nokså mye eldre Josef, er justert i Blodskraft. I denne boken har forfatteren på en elegant måte omformulert deres forhold fra bestevenner til søsken. Josef figurerer nå som en slags storebror for Minja, noe langt mer troverdig.
For Josef er peace and love. Han er fløte og jordbær, bobleplast og marshmallows. Noen burde kjøpe en kappe og en helgenkrone til han. Gi han en stokk og sende han ut på sånn pilegrimsshit til Mekka. Han er den som går imellom når noen krangler. Han er den som kjøper en ekstra kaffe til en hjemløs fyr. Han er Jesus og Malala på en gang.
For kan dere tenke dere en finere beskrivelse av Josef, av noen som helst, enn som marshmallows og bobleplast. Det er umulig å ikke falle pladask for ham, for boken, for forfatteren, Akkurat som SMS-ene fra Minjas bestemor forteller mer om henne enn noen andre kunne beskrevet henne. SMS-ene signert Mvh Astrid T.

Det er litt av greia. Balanseringen mellom det finstemte, nesten høytidelige, og det helt hverdagslige. Du sukker henført, men deiser sånn passe ned på bakken ved sånn pilegrimsshit og hjemløs fyr. Kjære tenåringsleser, tenåringsforelder, hvem som helst, alle som en gang har vært ung, dette er umulig å ikke like.

Du sprudler deg gjennom boken, hjertet slår kollbøtte av spenning, du fortviler i vill angst. Presser noe loddent, bankende, mellom fingrene. Løper videre. Du kler deg i skjerfet, det uendelig lange skjerfet, reservebestemoren har strikket til deg. Du snurrer det rundt halsen. Igjen og igjen, akkurat som Minja gjorde det. 

Og du nyter det sødmefylte kysset på toppen av berget. 

Så vakkert kan det være, selv i en ungdomsroman. En historie om en kvart hulder som forelsker seg i et menneske. En gutt som ikke blir bergtatt av det underjordiske, men av henne. Minja. I stedet for å bli fanget i berget, er Minja i Evens, menneskets, favn. - Så vakkert kan det skildres.

- Og enda er det så mye, mye mer.





Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Lena) og (Tine)

2 kommentarer:

Tine sa...

Jeg leser og ler og fryder meg over din omtale, ja for dette er jo glimrende lesning for unge og gamle :)

Lena sa...

Hadde jeg ikke allerede lest boka, hadde jeg kastet meg over den ene og alene grunnet denne omtalen. Takk for link.