23.11.16

Sorgen har mange navn, av Erik Stabrun (red)

For snart tretten år siden ble jeg medlem av Englesiden, et nettforum for foreldre som hadde mistet barn. Vi hadde søkt sammen via et annet forum, og en av oss dannet vår egen side på internet. Her kunne vi få utløp for all smerte, savn og alt tomrom vi følte, men som var så vanskelig å uttrykke til noen som ikke helt forstår. Englesiden og fellesskapet vi etablerte hjalp meg gjennom en ubeskrivelig vond tid. 

Siden dannet en tanke seg. Hva om vi gikk sammen og skapte noe vi selv hadde savnet i disse første årene av sorgprosessen. En bok fylt av historier, dikt og råd, ment både til sørgende foreldre, søsken og deres støtteapparat. Det er vondt å se på at noen man er glad i er i sorg. Det er vanskelig å finne de riktige ordene. 

Så vi skrev. Gråt og skrev. Og snart ble det en bok som redaktøren vår, Janne, etter noen års iherdig innsats endelig fikk overtalt et forlag til å gi ut. De store, etablerte forlagene våget ikke å investere i vår ide, det ville være en vanskelig, alt for tung, bok å selge. Da vi var nære på å gi opp kom lille Commentum på banen. Resultatet ble Små føtter setter dype spor. 

Nå står boken i hylla som en vemodig, men verdig minnebauta over våre barn.

Denne høsten ble en på mange måter lignende bok utgitt av Vigmostad Bjørke. En type bok man får mange spørsmål om fra kundene, er ett av salgsargumentene til forlaget. Akkurat som vi i 2003 savnet sorglitteratur, gjør vi det fortsatt i 2016.


Sorgen har mange navn, av Erik J. Stabrun (red.)
Utgitt i 2016. Norsk. Antologi.

- Og selv om dette er en nokså utypisk utgivelse å bokblogge om, ønsker jeg å bidra til økt oppmerksomhet rundt boken. For det ER behov for den, døden er en del av livet, og det er mye trøst i felles skjebne. Det er en verdi i å lese eller lytte til noen som har gått veien før deg. Noen som har kjent på avmakten, noen som har famlet i et mørke som ikke virker å ta slutt. Noen som kjenner på skammen over å en gang, i sitt stille sinn, ha tenkt at det er godt det er over. Den dårlige samvittigheten over den første latteren. Lettelsen. De plutselige nedturen. Og så, den brå, men usynlige, overgangen fra sorg til savn.

Sorg kan aldri sammenlignes, men sorg vil alltid være komplisert. I Sorgen har mange navn inkluderes alle typer sorg og hele følelsesspektret i sorgprosessen. Variasjonen gjenspeiles i de ulike tekstene: I tillegg til en rekke dikt, siteres også utdrag fra lengre tekster, samt minner og tanker gjort av redaktøren selv, en tidligere fengselsprest. Og igjen denne variasjonen: Her hentes ord til lindring både fra inn- og utlandet, fra fortid og samtid. 

Personlig hadde jeg kanskje ønsket meg enda mer av prestens, redaktørens, refleksjoner. Han uttrykker en ro og aksept som går hjem hos leseren. Religiøs eller ei, når man står overfor døden, aner man konturene av noe større enn seg selv. Det er dette ukjente, skremmende, vi må søke å forsone oss med.

Desto viktigere med ydmykhet og respekt. Rom for alle følelser. Ingen fasit, bare forsiktige spørsmål. Gjenkjennbare fragmenter av livet og dets utfordringer, det være seg sorgen over en bestefar eller en datter, en ektefelle eller en stengt dør. 

Kanskje var dette det som gjorde sterkest inntrykk på meg under lesingen. Inkluderingen av sorgen pårørende kan føle når de er i ferd med å miste en de er glad i. Kanskje spesielt når man må forholde seg til noen som forsvinner inn i seg selv. - Sorgen og tankene man skammer seg over.

Diktlesing var viktig for meg mens sorgen var som sterkest, jeg fant de lindrende ord av betydelig trøst. Jeg kunne smile, føle lettelse, men også få utløp for etterlengtet gråt. Etter regnet synger fuglene.

Selv i dag, tretten år etter jeg opplevde mitt livs tragedie, gjør det godt å lese. Fra tid til annen, i en hektisk tid hvor det ikke lenger er tid eller rom for å virkelig kjenne etter, er små stunder med lesing befriende. For noen minutter tillater jeg meg selv å omfavne sorgen, for så å gå videre. 

Nettopp derfor vil denne boken være verdifull også over lengre tid, langt utover den mest intense sorgperioden. Behovet for å dykke ned i sorglandskapet vil alltid dukke opp, og denne type bøker vil ofte være forløsende.

- Og om ikke annet kan man titte bort på den der den står i bokhylla, stryke den over omslaget, og tenke


Ja visst har jeg greid det. Jeg har overlevd.




Kilde: Leseeksemplar

2 kommentarer:

Lena sa...

Det kan hende jeg har sagt det før (for jeg har tenkt på det mange ganger), men jeg leste i alle fall en gang at boken deres ble dratt frem som eksempel av ei ung mor som mistet barnet sitt i krybbedød. Hun snakket også om at det var vanskelig å finne god litteratur om dette temaet, men hun hadde funnet "Små føtter setter dype spor", og fant mye trøst i den. At bøkene er vanskelige å selge kan så være, men behovet for denne type litteratur er der absolutt.

Ellikken sa...

Så godt å høre! Virkelig! At den fremdeles "lever" og kan være til støtte når man trenger det som mest. Tusen takk for at du fortalte det :-)