16.9.16

Slektshistorie: Innflytterne

Mange tipper - Oldemor - Mormor - Mamma - Meg

Min onkel, odelsgutten fra Staknesset, har over lengre tid tålmodig holdt ut mine tusen og en spørsmål om slekta. Lite visste han at dette uskyldige spørsmål ville føre til at vi greide å plusse på anetavlen med et ekstra ledd for-foreldre.
- Har du kommet over noen som bodde på et lite småbruk i Isfjorden i Romsdal? Mor og far fortalte at de besøkte noen der når de kjørte rundt på motorsykkel. Jeg tror det var tre ugifte søsken.
Denne medaljongen arvet jeg som ung jente.
Bildet viser oldemors søster og deres far.
I et blaff av ungdommelig overmot tastet jeg inn de mest elementære ord fra spørsmålet og ba til de høye google-guder. Jeg holdt på å ramle av stolen da jeg fikk svaret nærmest på et gullfat.

Google sendte meg rett til Nasjonalbiblioteket hvor Romsdals Sogelag Årsskrift 1996 er digitalisert. Her fant jeg et stykke skrevet av en Olav Dahle forfattet et stykke om Øvre Steinsetra i Isfjorden og folket der.
"Eg kom over eit stykke i bladet Medlemsnytt for Nordmøre og Romsdal kjøretøyshistorisk Klubb for april 1996. Han som fortel der er gift med ein slektning etter Jørgen Jørgensen Stensæther. Han heiter Leif O. Stangnes, og fortel om ein tur som han og kona, Hildur, gjorde til Steinsetra på motorsykkel, vistnok i 1951, og eg har fått forteljaren sin godkjenning til å gjeva det att her, 
En av turene Leif og Hildur var på med Terroten gikk til Isfjorden, der de skulle besøke noen slektninger av Hildur. Slektningene bodde på Steinsætra. Det var bare en sti opp dit, så de kjørte opp gardsveien til Johannes Bredeli, Leif koblet til sidevognsdriften og ga gass så skitspruten sto til værs. Beboerne på Stensætra var tre eldre søsken. 
Bestefar på Nessa
Jørgen, den ene av dem, var en ganske spesiell type, nærmest som original å regne. Da Jørgen så det svarte monsteret av en brølende sykkel, stakk han sporenstreks til skogs og gjemte seg der. Leif sier at han bare så ryggen av en gubbe som løp for sitt bare liv. Et par timer senere da det nærmet seg middagstid, kom Jørgen til gards igjen, matlysten overvant frykten for det ukjente. Jørgen innrømte at han ble skremt av synet, og han var overbevist om at det var styggemainn som kom oppover lia. Leif sin Terrot var det første motoriserte kjøretøy som besøkte Stensætra.  
Jørgen ble fort vant med det nye og ville vite mer, han spurte om mye rart, blant annet om hvordan det var å bo i Batnfjord. Leif fortalte at garden grenset både mot sjøen og fjellet, og besto både av dyrket mark og skog. Jørgen utbrøt da begeistret: - Der måtte det være godt å nære (brødfø) seg. 
De fikk god oppvartning med fint dekte bord, men Jørgen foretrakk som alltid å sitte og spise ved grua. Han brukte også sin faste tallerken som det var knust et stykke av."
Jeg ble både glad og rørt. Glad for å ha funnet navn og noe å gå etter. Og rørt fordi det beskriver min bestefar så inderlig godt. Fortellingen er gjengitt akkurat med ord han selv ville brukt, han var aldri særlig forsiktig av seg. Og så var han inderlig stolt og glad i hjembygda Batnfjorden. Han oppholdt seg aldri lenge av gangen før han måtte forte seg hjem til Nessa. Gården og fjorden.

Så langt, så godt. Søsknene ble funnet og artikkelen forteller at disse var i slekt med min mormor. På hennes side er det store hull, mye grunnet manglende og oppbrente kirkebøker fra Kristiansund. Jeg har lagt ting litt på is. Og så, plutselig, ut av det blå. Min mormors slekt.

Olav Dahle forteller om folka på Steinsetra, om hvordan Jørgen Henriksen Huuse (1811-?), gift med Margrethe Olsdatter (1815-1880), flyttet fra vanskelige kår i Kinsarvik i Hordaland opp til Romsdalen. 
"I tida mellom 1800 og 1900 var det nokså mykje folk som kom flyttande frå andre stader i landet til Romsdalen. Det var særleg frå Sogn, Hordaland, Telemark og øvre Buskerud, men og frå andre stader. Det kunne kanskje vera at det var meir folk enn det var arbeid til i dei ymse bygder. Det var særleg før utvandringa hadde teke til for alvor. Her var det slik, serleg i bygder nær sjøen, at hadde ein om berre eit lite bruk, so kunne ein ta ein stor del av føda på sjøen."
I 1842 kjøpte vestlendingen Steinsætra for 100 spesidaler. Han hadde virket som smed, men nå kunne han brødfø sin familie ytterligere gjennom gårdsbruk og fiske. Jørgen og Margrethe fikk fem barn, og det var Henrik født i 1842 som senere skulle overta gården. Datoen var 13. oktober 1874 og prisen var det samme som faren en gang ga. Sammen med sin kone Søvrine Martha Olsdatter f. 1849 fra Sunnylven fikk han fem barn, skriver Dahle. Det skal vise seg å være flere.

Eldst var Margrethe født i 1876. Deretter kom Jørgen i 1880 og Johan i 1882. Peder ble født i 188 og sistemann Olav kom til verden i 1886. 

Søskenskapet på Steinsætra: Margrethe, Jørgen og Olav.
Johan emigrerte til Amerika og utdannet seg til prest. Han skal ha besøkt sine søsken en gang rundt 1920, og holdt da preken i kirka i hjembygda. Også Peder hadde et opphold i Amerika, men dro hjem og fortsatte som snekker der.
"Husa låg i bakkå, slik at fjøsen var gravd inni bakken, flatt inni fjøsen på nersia, og omtrent flatt innpå låven på øversida. Og i eine hjørnet i fjøsen var det ein brynn. Der var det bestandig nok vatn. Olav sa eingong at han truleg var den første i bygda som hadde innlagt vatn i fjøsen. Margrethe hadde nok i sine yngre dagar vore ute og «tent» som me sa. Ho hadde, millom anna, hatt huspost i Kristiansund. Men seinare kom ho heimatt og stelte huset og fjøsen for brørne sine, og hjelpte til ute attåt. Olav var ein god del borte på arbeid. Men Jørgen, som odelsgut, berre var heime. Olav var ein trufast og påliteleg arbeidskar."
De tre ugifte søskena Mormor og Bestefar besøkte i Isfjorden var altså Margrethe, Olav og Jørgen. Alle skal ha hatt gode talegaver i likhet med sin far, skriver forfatteren: 
"Margrethe talte av og til på møter på bedehuset og Olav holdt noen ganger kåseri i losjen hvor han i mange år var medlem." 
Da de to siste søskena døde i 1968 kjøpte naboen gården. Husene var da både gamle og nedslitte, og ble snart revet.

Tippoldefar Bjerkestrand
Vel vitende om at min tippoldefar Jørgen Bjerkestrand sin mor Oline, min mormors morfars mor, i en gammel folketelling ble angitt å være døpt i 1850 i Grytten mer enn ante det meg at det Steinsæterfolket var av hennes ætt. Grytten er det gamle navnet på det vi i dag kjenner som Rauma, hvor også Isfjorden er en del av. Selv bodde Bjerkestrandfamilien i Kristiansund, og alt av kirkebøker fra denne tiden er enten brent ned eller ikke-digitalisert. I folketellingen i 1885 ble attpåtil Jørgens far oppgitt med ny kone. Min tipptippoldemor Oline ble altså ingen gammel dame. Ikke har jeg funnet hennes begravelsesregistrering og ikke har jeg funnet ut noe om Jørgens far. 

Nå, derimot, fikk jeg endelig motivasjon til å lete videre. Jeg begynte å lete etter Oline i Hen Ministerialbok. Jeg hadde ikke helt troa med tanke på presteskrift og vanlig navn. Men så, plutselig, traff jeg blink: Oppført i kirkeåret 1851 finner jeg Oline Jørgensdatter Stenseter. Ja, riktig. Jørgensdatter som datter av Jørgen Henriksen, hordalendingen som flyttet fra hjembygda helt opp til Romsdalen for å starte opp helt på nytt. Far Jørgen Henriksen. Mor Margrethe Olsdatter.

Mormor som brud.
Oline ble altså glemt i Sogelagets fortelling. Jeg tenkte at hun kanskje i ung alder hadde blitt satt bort, men jeg finner også konfirmasjonsoppføringen hennes i samme kirkebok. Presten var åpenbart fornøyd med Oline, for han har notert "Meget god Kundskap, meget god Flid"

Plutselig, som ved en tilfeldighet, fikk jeg plusset på slektstreet. Plutselig hadde jeg nye tipptipptipppoldeforeldre, attpåtil fra en landsdel jeg tidligere ikke har ant noen tilknytning til.

Før glemt, nå funnet.

2 kommentarer:

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Så mye spennede du finner om din familie. Morsomt å følge med!

Ellikken sa...

Tusen takk Ingun! Kjekt med tilbakemelding, slik at jeg ser at andre faktisk leser :) - og kanskje selv blir inspirert til å finne ut mer om sin familiebakgrunn. Akkurat som du inspirerte meg :)