26.8.16

Havboka, av Morten A Strøksnes

Få sakprosabøker har i de siste årene fått mer omtale og applaus enn Havboka. Kunsten å fange kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, av Morten A. Strøksnes. Boken fikk i fjor Kritikerprisen og Brageprisen for beste sakprosa, og er i disse dager blant kandidatene til å motta Bokbloggerprisen i åpen klasse. 


Havboka, av Morten A. Strøksnes
Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.
Norsk sakprosa utgitt i 2015.

Bare noen dager før avstemningen ble stengt kjøpte jeg boken på ren impuls. Jeg måtte jo forsøke å forstå hva alt oppstyret dreide seg om. Hvordan en bok om hav og fiske kunne forårsake så mange ovasjoner og hyllester. Selv Ingalill falt pladask. Det ante meg at jeg hadde noe stort å se frem til, men jeg hadde liksom ikke helt troen likevel. Jeg mener. Hav og fiske.

Hav er en ting. Jeg er oppvokst ved en fjord og er blant de som knapt nok får puste om jeg beveger innover i landet, langt fra det store blå, det endeløse, det ville og vakre. Det uendelig dype. Det med alle hemmelighetene. Joda, en bok om havet kunne jeg vel utstå. Men fiske? Jeg? Min eneste erfaring er litt tafatt fiske som barn med min bestefar. Brødrene mine viste langt mer entusiasme, og dro ut på fjorden og fisket i timevis. Selv mistet jeg interessen etter ti minutter fra bryggekanten. Jeg fikk sikkert vondt av de som bet på. Og jeg likte ikke kokt fisk. Ihjel kokt fisk. Eller, jeg likte fiskeøynene. Jeg smattet de i meg, men kanskje smattet jeg aller mest fordi det forårsaket jubel blant de voksne rundt bordet. Jeg syntes visst aldri synd i fiskeøynene. 

Nå, tredve år senere, er det jeg som krangler i butikken om å få lov til å kjøpe fisk til middag. En gang i uka, annen hver uke, med unntak av mandag (Rett etter helgen), fredag (Tacodag), lørdag (Hallo! Det er helg!) og søndag (Hallo! Det er fremdeles helg!) får jeg lov til å servere stekt laks. Helst ikke tirsdag, onsdag og torsdag, men det går greit om jeg sier i fra tre dager i forveien. I hvert fall om jeg kamuflerer fisken med en saus som eliminerer bort fiskesmaken.

Ja. Også bestiller jeg alltid fisk når jeg spiser på en bedre restaurant. Rundt regnet en gang i året. Dessuten har jeg badet mye i havet. Riktignok var siste gang på tampen av ungdomsskolen da fjorden var så kald at jeg fikk krampe. Det skal også sies at jeg var over gjennomsnitt pysete for krabber, småfisk rundt leggene og enhver manet, det være seg glass eller brann. Det begynner å bli lenge siden. Angsten for ufrivillig fiskespa-opphold har henvist meg til bassenglivet.

Men altså, nå snakker jeg meg helt bort. Og det passer egentlig fint, for det gjør også Morten A. Strøksnes i sin bok. Han snakker og snakker, fabulerer og lar seg distrahere, begynner på tankerekker og filosoferer og snakker. Og snakker. Bare om hav og fiske, det er så mye å fortelle, så mye å snakke om. Akkurat som jeg har gjort. Ja, bare enda mer. Og enda bedre.

Og jeg elsker det. Som jeg elsker det.

Ikke vet jeg hvordan jeg skal begynne å fortelle om boken heller. Det er så mye jeg har lyst til å fortelle og sitere. Det føles uvesentlig å streke opp den egentlige handlingen, som at forfatteren flere ganger i løpet av et år reiser opp til Lofoten for å fiske sammen med en god venn. Målet er å fange en håkjerring, noe av det største og grimmeste som lever i norske farvann. 

Man rekker å tenke mye ute på havet. Mye skal snakkes om, enda mer spørres om. Noen få ting kan svares på. Havet rommer flere spørsmål enn svar. Forfatteren, hovedpersonen, øser av sin store kunnskap, men er samtidig ytterst ydmyk for alt han – og vi – ikke vet. Resultatet har blitt såpass interessant og underholdende at jeg underveis i lesingen ble fullstendig overrumplet. Jeg drømte om bølger om natten og leste i hver ledige stund. Og var ikke stunden ledig, så leste jeg likevel. Mitt hode sto på toppen av et fyr og ventet spent på ny bokpakke ment for å minimere faren for spik spenna gale fyrvoktere. Aldri før har skreifisket forekommet meg som lykke på jord. Eller til sjøs. Du skjønner tegninga.

Ja, jeg er blant de som har stemt på Havboka til Bokbloggerprisen. På førsteplass. La det ikke være noen tvil. 

Seriøst. Jeg har til og med sett youtube-videoer med håkjerringfiske. Så langt har det gått.

Fascinasjonen kom nærmest umiddelbart. Til og med før jeg forsvant inn i rusen etter å ha litterært spist kjøttet. Faktisk til og med før jeg kjente på angsten for at den imaginære båten jeg sitter i skal bli angrepet av en håkjerring. At den i sakte fart kommer mot meg der jeg ligger og plasker i vannet, før den skyter ut underkjeven og hugger til. Jeg formelig kjente de spisse tennene, de utallige tennene, borre seg inn under hud, inn i bein.

Og ett eller annet sted der nede i havet smyger den seg frem gjennom vannmassene. Opptil åtte meter lang, et tonn tung. Ikke det du helst vil stifte bekjentskap med, altså. Og hør her:

Avkommet utvikler tidlig store tenner og begynner tidlig livet som kannibalisme rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer til verden alene. 

Etter denne boken vil jeg ikke en gang lenger drømme om å svømme med delfiner. For selv om det er søtt og hyggelig med intelligente dyr man kan kommunisere med, finnes det uhyggelige bakdeler. Som med mennesker som med dyr, du ønsker ikke være i nærheten av en delfin som viser asosial adferd. Tenk deg å bli holdt nede i vannet av en delfin helt til du ikke får puste. Han slipper taket i deg, du dras opp mot havoverflaten og suger desperat til deg oksygen. Så biter delfinen deg forsiktig i armen og drar deg ned igjen. Igjen og igjen og igjen til du svimer av. Og dør.

For du lever deg inn i Strøksnes sine beskrivelser. Du kjenner stanken av hvalkjøtt gjennom papirsidene. Du kastes innover land, overrumplet av en monsterbølge som virker å ha kommet ut av det blå. Kastes innover, og dras ut til den store evigheten.

Dette er langt større farer enn monstrene Olaus Magnus på 1500-tallet skisserte for oss i sitt Carta Marina. Verre enn Odysseens Skylla. Havhesten. Vannslangen med ni hoder. Verre enn Kraken.

Skjønt ut av det blå? Vi lærer hvorfor vi oppfatter havet som blått. Hvorfor Rødehavet kalles det det gjør, og hvorfor Svartehavet har fått sitt navn. Vi hører om vesener langt nede i dypet som lyser farger vi aldri visste var mulig. Hvordan de med dette lyset kan paralysere ofre, eller selv bli for synlige for sine angripere.

Og la oss dvele litt ved fargene. Havene endrer farge. Fjordene blir stadig mørkere. Økosystem dør mens manetene boltrer seg. I Stillehavet dukker stadig flere øyer opp. Øyer laget av plast, øyer på størrelse med halve Texas.

Dette er verre enn sjøhester med menneskehoder. Verre å ta innover seg enn verdens ensomste hval som forsøker å kommunisere i en frekvens ingen av dens artsfrender oppfatter. Mennesket kan ikke eksistere uten havet, men havet ødelegges av mennesket. Dette er skumlere enn forfatterens møte med en havfrue på loftet. - Det var vel ikke bare en drøm, var det vel.

Så er det helt på sin plass, når forfatteren i et uforglemmelig, gåsehudfremkallende avsnitt tegner opp de større linjer:

Det ufødte barn, øyne på hver side, som en fisk. Det ufødte barn, svømmende rundt i sitt eget lille hav. 





Les også: Bokbloggernes (samlesing av Havboka)

Og husk: Utdelingen av Bokbloggerprisen skjer 3. september på Litteraturhuset i Oslo. Forfatteren intervjues for øvrig rett i forkant av utdelingen. Jeg sitter på første rad iført cheerleaderdrakt og dusker i hendene.

17.8.16

Slektshistorie: Pestua, fra prestegods til paradis

Mange, mange tipper - Tippoldeforeldre - Oldeforeldre - Bestemor - Pappa - Meg

Pestua 1919

Min far kommer fra Pestua, en gård rett overfor veikrysset i den lille bygda Betna (Betten) i Halsa på Nordmøre. La meg fortelle dere om gården, menneskene og hendelsene:

Pestuas historie starter en gang som kirkegods i senmiddelalderen. Dette varte helt til 1847. Skylda var den gang 1 øre og 12 ml. Den første leilendingen vi kjenner til, Tørris, var født rundt 1641.

Flere følger etter hverandre, de fleste etterkommere eller med nær slektskap til den forrige. Rekken brytes når leilendingsdatteren Gurå, født i 1782, gifter seg med sambygdingen Christoffer Christoffersen, sønn av en bonde og lagrettsmann. Han får etter hvert festeskjøte på gården. 

Datoen er 12. august 1805 og nå skjer det: Christoffer tar etternavnet Betten.

Gurå og Christoffer får fem barn sammen, før Christoffer dør i 1844. Enken Gurå sitter som leilending i to år før hun får skjøte på gården. Prislappen er på 450 spesiedaler, og halvparten må hun låne. I 1856 deler Gurå Betten eiendommen i to like store parter. Det som i dag blir kalt Pestua blir overdratt til svigersønnen Peder Olsen, gift med hennes eldste datter Synnøve. Hennes sønn Tore får det som i dag kalles Torestu. Begge eiendommer er satt til 225 spesiedaler samt kår. 

Slik går det altså til at Pestua, huset til Peder, får sitt navn.

Tipptipptipptippoldemor Gurå selger hjemmet mot 225 spesiedaler og kår

Peder og Synnøve driver Pestua i elleve år og deres tre barn er alle voksne når gården blir overdratt. Ole, som senere skal overta etter sin far, blir født allerede i 1827. Sju år senere kommer Ingeborg til verden, noen gårder bortenfor Pestua. Med tiden skal Ingeborg og Ole inngå ekteskap og få fire barn sammen.

Sønnen Kristoffer er en av disse. Kristoffer Olsen Betten, min oldefar Oles far, blir født 26. mars 1860 som uekte sønn av ungkarl Ole Pedersen Betten og pige Ingeborg Nilsdotter Betten. Dette var begges andre leiemaal, men så formaliseres det hele i kirken. Ole Pedersen Betten får i 1867 skjøte på gården for 250 spesiedaler. Peder er ikke lenger i denne verden, og Ole må svare med kår til mora Synnøve. 

Det er ikke mye sprell Kristoffer prøver seg på. Som odelsgutt til en godt drevet gård er fremtiden trygg og god. Snart finner han seg også kone fra en av nabogårdene, Ildri Andersdatter Gjengstø. Datoen er 8. juli 1886. Noen år senere blir de foreldre til sin egen odelsgutt, den fremtidige, min oldefar.
Tippoldefar Kristoffer

Ole dør i 1888 og enka Ingeborg skjøter gården til den 28 år gamle sønnen Kristoffer, min tippoldefar, for kr. 800,00 og kår. 16. juni 1914 dør Ingeborg av «alderdom». Legen har visst ingen annen forklaring på det inntrådte.
Tippoldemor Ildri

Når Kristoffer overtar gården har han og Ildri vært gift i to år og fått flere barn. Det blir hele åtte til sammen. En av de utvandrer til Amerika, de andre blir værende i hjembygda. En datter blir lærerinne, mens for min oldefar er veien for lengst bestemt. Han er den eldste sønnen og har rett på Pestua. Som konfirmant får han skussmålet Næsten meget godt. Større innsats kreves ikke, for hans framtid er allerede spikret.

Odelsgutten velger likevel å følge sine drømmer og reiser til Amerika sammen med flere kamerater fra bygda. Da har han allerede tatt på seg skylda for en farskapssak som ingen helt tror på. Etter fem år returnerer han hjem for å ta over gården. Ole, min oldefar, får skjøte i 1917, for kr. 7 500 og kår til foreldrene. Han finner seg kone, men lykken er på ingen måte stor. Husfruen får ikke barn, og finner heller ingen glede i tilværelsen. Etter bare noen år oppheves ekteskapet for godt, og fru Serine Betten skal aldri mer snakkes om. 

Frøken Serine Nebb, senere Fru Betten - I alle fall for noen få år

Mon tro hva min tippoldemor Ildri tenkter om dette. Først lausungen. Så skilsmisse. Og deretter går odelsgutten hen og forelsker seg hodestups i en kvinne som har et barn fra før! Dessuten har hun ikke følt seg vel på lenge. Det er noe som ikke helt stemmer. Kanskje er det tungt å puste. Og det blir verre. Lege tilkalles og setter ord på det hun frykter, det som har tatt livet av så mange rundt henne den siste tiden. Hun har tæring. Tuberkulose.

Tippoldefar Kristoffer, foreviget under krigen

Bare en liten måned før odelsguttens andre ekteskap, dette som skal vise seg å holde livet ut, dør Ildri. Et halvt år etter føder den nye kona på Pestua deres første felles barn. Det er en jente og hun døpes Ildrid.

Min bestemor.

Hennes fem år eldre bror Arne er enda uvitende om at Ole ikke er hans biologiske far, han blir behandlet på lik linje som min bestemor og søsteren, født under to år etter odelsjenta. I 1935 kommer den siste i rekken. Barnas bestefar bor stadig på kåret. Først i 1945 er han trett av dage.

Oline og Ole (Olina og Ola), mine oldeforeldre

Og min bestemor blir odelsjente, på ordentlig. Alt skjer så raskt.

Trettiårene blir en trang og vanskelig tid for de fleste, i høyeste grad også for gårdbrukerne i Betna. Bøndene søker gjeldsmekling og allerede i 1934 må Ole og Oline overdra gården til sin eldste datter, min bestemor. Datteren driver gården fra 1953 sammen med sin mann, min bestefar. I 1985 tar mine foreldre over, mens kårfolket blir boende på gården. 

Oldefar Ole og hans mange av hans søsken og deres ektefeller. 
Bestefar står bakerst til venstre, mens bestemor sitter foran til høyre.

Nå er det min bror som står som eier av Pestua. En av oss tre søsken som slet ut våre barnesko på jordene, klappet mang en ku i fjøset, hoppet i høyet på låven og betraktet besteforeldrehjemmet, Pestua, som vårt eget.

Pestua var vårt eget lille paradis.

Parti fra fjøset min bestefar fikk satt opp.

Jeg var like mye i Pestua som hjemme i oppveksten. Jeg elsket mine besteforeldre, forgudet kalvene på gården. Fortellingene om gamle dager. Jeg frydet meg på oppdagelsestur i gammelhuset, oppe i smia og lekte indianer i den vesle skogen ved siden av gården. 

Tusen millioner barndomsminner ble til i Pestua, den hvite og røde lille gården i den vesle bygda Betten. - For meg og for alle de som kom før meg.

14.8.16

Slektshistorie: The Golden Boy

Bestefars nevø - Pappa - Meg

Rik og vellykket. Karismatisk og vakker som en filmstjerne. Bibbis eldste sønn, min farfars nevø, hadde alt. – Men så gikk det galt. Fryktelig galt.


Man kan kanskje si det hele starter i min hjembygd. Det var i alle fall der foreldrene finner hverandre. Bestefar er bare åtte år når hans nest eldste søster reiser over til Amerika for å gjenforenes med sin kjæreste. Snart gifter de seg, og et lite år senere kommer deres første barn til verden. Oppkalt etter sin far, bare akkurat passe amerikanisert. 

Fem år gammel får Edward junior selv oppleve å løpe rundt på norsk jord. Om det er foreldrenes stadige hjemlengsel som lar de bruke en hel formue på båtreisen, eller om det i en periode blir litt for hett rundt ørene til forretningsmannen, vites ikke. Etter et lengre opphold reiser den lille familien atter tilbake til San Francisco med skipet SS Aquitania. Båndet til Norge skal likevel aldri bli brutt.

Etter forbudstidens endelikt blir det enklere for pappa Edvard å drive business. Formuen øker og unge Edward vokser sammen med sin lillesøster opp i privilegerte kår. Det betyr likevel ikke at han blir matet med en gullskje. Edward junior vinner alle med sin fremtoning og blendende smil, men han jobber også hardt for å nå sine mål. Han blir student ved et prestisjefylte universitet og oppnår å bli kaptein for Stanford freshman football team de første årene under andre verdenskrig. Også på basketballbanen utmerker den unge viking seg. 20-åringen er som hentet ut av en reklameplakat for The American Dream. Sønn av fattige, norske emigranter. Kjekk. Blond. Atletisk. – Og lykkelig nygift med drømmejenta.


Så blir han innhentet av krigen.

Marinen vil gjerne ha ham, og Edward lar seg verve. Snart legger han ut mot Stillehavet. Under en permisjon tilbrakt på Marshalløyene kaster han seg ut i sjøen og redder to menn fra et skipsvrak. Heltedåden premieres med medalje. Stolte foreldre blir tilskrevet og de klipper nennsomt ut avisartikler. 

Men mest av alt er det farefulle seilaser. Lange dager ute på et hav som ingen ende vil ta. Netter fulle av angst for angrep. Og de kommer. Verst av alt er 16. oktober 1944. Skipet han er ansvarlig for er sekunder unna fra å bli torpedert til fillebiter. Foreldrene Bibbi og Edvard får snart nye avisartikler å klippe ut.
Former prep star honored 
Marine Private First Class Edward W. Gunderson, 21, former Polytechnic High School football and basketball star, has been awarded the bronze star medal for heroism in action in the Pacific, the Marine Corps announced today. 
He was decorated at the Oakland Naval Hospital, where he is convalescing from burns suffered while serving with the Marine detachment aboard a light cruiser of Task Force 58. 
«When a Jap torpedo bomber started toward his ship and attempted to crash-dive o nits deck, Gunderson and his crew stayed by their gun and shot it down. (…) The plane felt only 10 feet away from the ship.»
Krigen er med dette over for Edward. Sterkt brannskadet fraktes han hjem til Vestkysten hvor han i lang tid ligger til rekonvalens. Gleden over å komme hjem til sin kone overskygger alt annet. Så kommer også barna, tre i rekken, samtidig som han opplever å miste sin mor etter et lengre sykeleie. Når barna er kommet i tenårene opplever Edward å miste også sin kone i samme sykdom. Far og sønn står igjen, men er faste klipper i familien. 

Midt mellom dødsfallene tar også noe annet slutt. Ølbryggeriet Edwards far og onkel har bygget opp fra start stenger dørene for godt. Edward har selv vært president de siste årene, og den karismatiske lederen har også selv gått aktivt ut for å promotere de gylne dråper. 

Reklameannonse på trykk i Life Magazine.


Også en babyelefant ble forsøkt castet til reklamering for Regal. 
Det ble med et besøk på kontoret og dette legendariske fotografiet.

Eventyr pleier å ta slutt, så også dette. Nå tvinges han til å endre karriereretning. Han bruker sin forretningsteft og utstråling til nye utfordringer i eiendomsbransjen. Alt tilsier at han også her vil lykkes. – Men så skjer det noe galt. Fryktelig galt. 
The Daily Review, Hayward, Calif., 21 Feb 1975: Edward Gunderson Jr. of Atherton, a former Stanford football player and son of the retired president of the defunct Regal Pale Brewing Co., was shot to death Thursday night in the driveway of his parents' home. Police said Gunderson, 50, who was in the real estate business; was killed instantly when he was struck by two small caliber bullets in the chest and mouth.

Halvveis i livet blir The Golden Boy, min families inkarnasjon av The American Dream, iskaldt myrdet utenfor sin fars hjem. 

Snipp, snapp, snute...
Nature’s first green is gold,
Her hardest hue to hold.
Her early leaf’s a flower;
But only so an hour.
Then leaf subsides to leaf.
So Eden sank to grief,
So dawn goes down to day.
Nothing gold can stay.
 
Robert Frost






Bilder: Private foto er brukt med tillatelse fra Edwards datter, min tremenning. Disse kan selvsagt IKKE brukes av utenforstående.

Krigsmateriell: En rekke avisartikler, brev, utmerkelselser og annet materiell fra Edwards innsats under WW2 er publisert på (denne nettsiden). Legg også merke til en helt spesiell dekorasjon hans foreldre hadde i sitt hjem mens sønnen var ute på havet.

Slektshistorier: Jeg har tidligere skrevet om Bibbi og søskenes (emigrasjon til Amerika), samt (forretningseventyret) Regal Brewery.

11.8.16

Slektshistorie: De første staknessinger

Tippoldeforeldre - Oldeforeldre - Bestefar - Mamma - Meg

24. mars 1842 blir en liten gutt født på gården Kornstad i det som vi i dag kjenner som Averøya. Vesleguten får navnet Elias og som voksen mann får han skjøte på en gård i Øre. Gården ligger ute på Staknesset, den nye eieren skifter navn og slik går det til at Elias blir den aller første i Stangnes-slekta.


- Min morsslekt. Elias blir senere far til Peder, farfar til Leif, oldefar til min mor og min tippoldefar.

Som tredje barn i en søskenflokk på åtte er det lite håp om å overta gården som faren Frants eier. Moren Marit må ha dødd i ung alder, for under folketellingen i 1865 er en ny kone registrert på gården Kornstad. Selv bor Elias fremdeles hos sin far og hjelper til det han kan samtidig som han livnærer seg som skrædder. De dyrker bygg, havre og poteter. Husdyrholdet består av en hest, tre krøtter, seks sauer og en geit. - Alt man får vite bare man leser gamle dokumenter.


Hun som snart skal bli Elias sin kone, min tippoldemor, tusler rundt et annet sted på øya. Hennes navn er Sigridanna og er 12 år yngre enn sin tilkomne mann. 

En eller annen gang må ha Elias og Sigridannas veier møttes. Kanskje hadde de kjent hverandre allerede som barn. Kanskje hadde de to vært et passende par. Kanskje falt de for hverandre.

Hvordan det hele kom til vet vi ikke, men Elias og Sigridanna giftet seg i 1876. Siden Elias ikke var odelsgutt måtte han på et tidspunkt se seg om etter et annet sted.  og endte opp på Staknesset i Øre, noen få mil unna hjemmet. For 2 000 kroner, en betydelig sum på den tiden, ble gården overført til Elias i 1888.


Mine tippoldeforeldre skal ha fått mange barn sammen. Bygdeboka forteller om elleve barn. Mange emigrerte til Amerika i håp om bedre liv, de fleste om ikke alle, til Vestkysten. Også min oldefar, han som senere blir sittende med gården, søker lykken noen år. Skjønt, på gården er det alltid mange mennesker. Flere pleiebarn finner mat og trygghet hos de to.

Tippoldemor sammen med barn, svigerdatter og barnebarn like før min oldefars avreise til Amerika.

71 år gammel bukker Elias under for nyresykdommen han i lengre tid har vært plaget av. Hans Serianna tilbringer de neste tjue årene som enke på Staknesset hos sin sønn, min oldefar, og hans familie. 23. april 1936 trekker også hun sitt siste pust.

Min mor, Elias sitt oldebarn, har tatt bare på hans velbrukte huspostill.

8.8.16

Det er noe som ikke stemmer, av Martina Haag

- Vi håper du vil ha glede av denne lille perlen, skrev forlaget. Perle. You had me at Perle. Jeg kastet meg over boken, slukte den med hud og hår og samtlige 200 sider. 


Det er noe som ikke stemmer, av Martina Haag
Svensk. Utgis på norsk 11. august 2016.

Forfatteren Petra reiser til en turisthytte langt nord i landet, hvor hun skal være vertinne i noen uker. Hun skriver på sin nye bok og bearbeider sorgen etter et vondt samlivsbrudd. Hennes mann, TV-profilen Anders, har i lengre tid vært utro, og har nylig forlatt sin kone for å leve sammen med sin kollega og elskerinne.

Og gjett hva? Denne bokens forfatter, Martina Haag, gikk selv igjennom et vondt samlivsbrudd for noen år tilbake. Hun var gift med en programleder på TV, og han hadde et forhold med en kollega. Nærmest synkront med bokens lansering går de to TV-stjernene ut med bekreftelse på sin romanse.
... og jeg sitter i det som frem til nå har vært vårt felles kjøkken, med et barn på hvert kne, og jeg klemmer dem, og de klemmer meg, og vi gråter sammen, og Anders setter bringebærsyltetøyet inn i kjøleskapet og skyller ut av stekepannen.
Så folkens. Det forlaget kaller en perle, viser seg å være en eneste stor, om 200 sider kan betegnes som stort, hevn. Forfatteren sverter sin utro, frastøtende mann gjennom femten år. Det hele fremstår som ytterst utleverende og dertil temmelig umoralsk.

- Men folk elsker kjendissladder. Ikke rart boken har solgt mange eksemplarer i vårt naboland.

Selv viser hun til få eller ingen negative sider ved seg selv. Hun kjempet for ekteskapet, skjulte sine tårer for deres felles barn, og ga alt av seg selv. Nokså sympatiske trekk underveis i lesingen, men da jeg i ettertid leste litt om intrigene ga det hele boken en bitter bismak.

Og dette til tross for, eller som en understreking av, at utgangspunktet ikke er all verdens å rope hurra for. Skjønt, den har sine kvaliteter.

Aller best er den i sine beskrivelser av angst og desperasjon. Avmaktsfølelsen og redselen for å miste livet hun har gjort seg avhengig av. Angsten for å være alene. Frykten for å ikke strekke til, holde mål, være god nok. Elsket. Desperasjonen etter å få ham tilbake, tilgi alt, gå videre, ikke tenke, bare være … bra nok. 

Hennes opphold på den tidvis folketomme hytta prisgitt naturkreftene er en fin innfallsvinkel til disse dystre følelsene. Her er det tid og rom til å virkelig kjenne etter. Samtidig skriver hun på en bok hvor hun forteller om samlivsbruddet. Slik forsøker hun også å bearbeide traumer. – Og hvem er leseren til å kreve at hun skal klare å se saken fra begges sider? Selvsagt blir det hele subjektivt og desto mer troverdig.
Jeg står på stien bak huset og røyker til det ikke er flere sigaretter igjen i pakken. Nå er jeg nødt til å gå inn igjen. Guttene har vært alene litt for lenge. Jeg skal gå inn og oppføre meg normalt og være blid og ikke vise barna at jeg nettopp døde.
- Bare så synd det er dårlig forkledd selvopplevd. Petras tårer er forfatterens tårer. Anders sitt svik er hennes eksmanns svik. Jeg får en vond smak i munnen. Vil ikke like. Vil ikke.

Så kommer bokens svakheter som en befrielse. En del tragikomiske innslag får plass, gjerne uten hell. Slik som å omtale en mannlig hyttegjest som Carola Häggquist. Nærmest samtlige av gjestene på hytta er karikerte, ufordragelige og latterlige. En i utgangspunktet spesiell stemning blir fullstendig forstyrret. Leseren rives ut av den litt nifse ensomhetsfølelsen og den tidvis rørende sorgfølelsen.

Dessuten vil hun så mye. Det er så mye hun vil fortelle på en gang. Det er sorgen. Boken hun skriver. De daglige gjøremålene på hytta. Skogsturene. Katten hun stadig forteller om, men som likevel ikke har noen egentlig funksjon. Forsøksvis humoristiske innslag. De skumle sagnene fra området som med en bedre plan kunne forvandlet boken til en nokså god og virkningsfull grøsser. Og så, i et forsøk på å flette alle elementene sammen: En pinlig dårlig avslutning.

Jeg følte trang til å vrenge meg. 

Ubehaget som veller opp i meg eskalerer når jeg leser om bakgrunnen for boken. Det er bare ikke greit. Skittentøysvask er ikke okay. Særlig ikke der motparten ikke kan forsvare seg.

Dette umoralske til tross. Det uhyre variable innholdet til tross. Det ujevne språket til tross: Boken er tidvis fin å lese. Følelsene er til å ta og kjenne på. Jeg tror henne. Selvsagt. 

- Men noen perle? Nei, det er den definitivt ikke.




Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Beathe) (Marianne) (Med bok og palett) (Ina)

5.8.16

Mors bok | Mors gaver | Ikke si det til noen

Jeg er tydeligvis godt inne i en forfattere-forteller-om-sine-foreldre-periode. Forrige blogginnlegg handlet om sakprosaen skråstrek biografien Fars krig, av Bjørn Westlie. I dette innlegget forteller jeg om tre bøker som alle omhandler forfatternes mor eller far. Gjerne begge foreldre.

Kunsten er å finne balansen. La være å utlevere, men samtidig også unngå rene hyllester. Skildre minner fra et barnesinn med en voksens evne til refleksjon. Det skal være nært, men samtidig også distansert. Og så, på toppen av det hele, beholde den nødvendige litterære kvaliteten.


Mors bok, av Margaret Skjelbred
Norsk. Utgitt i 2009.

Forfatteren vokser opp i et strengt religiøst hjem og gir et uvanlig innblikk i en kvinnes erindringer fra en barndom preget av bibelvers og annerledeshet. Den vakre moren og den litt eldre faren er kjærlige, men samtidig svært strenge foreldre. Guds lover er udiskutable og hele livet går ut på å holde seg på den smale vei. 

Sammen med sine fire søsken snubler Margaret seg gjennom tilværelsen. Gjennom sin venninne får hun et innblikk i et vanlig liv, hvor bukser, banneord og lek selv på søndager er alminnelig. Dette livet blir stadig mer forlokkende for den unge jenta, som mer og mer trosser sine foreldres religiøse overbevisning. Snart fornekter hun foreldrenes nådeløse gud, hvor illusjonen om helvete fra tidlige barneår har gitt grobunn for en angst som er vanskelig å slippe.

I voksen alder finner forfatteren sin mors skrivebøker, hele seks i rekken, hvor moren har skrevet om en ung kvinnes møte med gud. Henne selv. Slik gjenopplever hun sin egen oppvekst og slik forsøker hun å forstå og lære seg foreldrene å kjenne på nytt.

Det er ingen tvil om at forfatteren skriver godt. Likevel ble boken for meg vanskelig å leve meg inn i. Kanskje skyldes det at den ikke vekket noen gjenkjennelseseffekt, men jeg ble aldri emosjonelt revet med. Ei heller gjorde forfatterens kvaler om å angi sine foreldre, særlig moren, særlig inntrykk. Det både overrasket og skuffet meg. 



Mors gaver, av Cecilie Enger
Norsk. Utgitt i 2013.

Denne selvbiografiske romanen burde være velkjent for de fleste, men skildrer kort fortalt hvordan forfatteren rydder ut av sitt mors hjem. Selv er moren pasient ved et aldershjem, sterkt dement. Datteren, forfatteren, mimrer tilbake til oppveksten godt hjulpet av morens sirlig nedtegnede notater om gaver hun og familien har fått - og gitt - gjennom årenes løp. Alle gaver og mennesker gir minner om hendelser og liv som har vært. Noen lever fremdeles. Andre lever kun i erindringen. 

Moren kjenner henne ikke alltid igjen. Kanskje husker hun ikke en gang datterens navn. – Men av og til, ganske ofte, gjenkjenner hun ting datteren tar med seg fra hjemmet. En liten figur med en historie bak. Moren har minnene, men mestrer ikke lenger å hele i nuet. Snart må også datteren gi slipp på sin mor. Hun har allerede mistet så mye av henne.

Fortellingen gir inntrykk. Det er noe behagelig sårt og vemodig over det hele, noe som lokker frem frykten man selv har, samtidig som man kjenner på et bånd som aldri vil dø. Den underliggende problematikken, hvordan voksne barn mister sine foreldre, de som alltid har vært der, trygge og gode i bakgrunnen. De som har holdt slekten sammen og deg selv oppe. Hvordan man mister de, selv om de fremdeles lever. 

Les også: Himmelstormeren


Ikke fortell det til noen, av Randi Crott og Lillian Crott Berthung
Norsk/tysk. Utgitt i 2013.

Lillian er bare 19 år når krigen når Norge. En dag inviteres Helmut Crott til deres lille gård. Han er ung, kjekk … og tysk soldat. Til morens fortvilelse og farens forbitrelse forelsker hun seg hodestups i Helmut og innleder et forhold som verken krig eller samfunnets unisone fordømmelse kan bryte. 

Først i voksen alder får deres datter Randi vite foreldrenes store hemmelighet. Dette noe som gjorde forholdet deres uendelig sterkt. Dette noe som får Lillian til å risikere alt for å stå ved sin elskedes side.

Hemmeligheten endrer Randis forståelse av sin oppvekst, sine foreldre og sin identitet. Gjennom foreldres og besteforeldres brev og dagbøker, nøster hun opp sin og foreldrenes bakgrunn. Hele tiden bygges historien rundt historiske fakta. Hun oppsøker steder og slektninger, men legger samtidig ut på en personlig reise som gjør dypt inntrykk.

Kjærlighetshistorien er svært rørende i seg selv. Alle vanskelighetene det unge paret opplever skildres gjerne mellom linjene, noe som unektelig skaper en emosjonell virkning. Kanskje mest av alt fordi datteren selv forteller, i all enkelhet og uten forsøk på å utøve stor litterær kunst. Hun har fått hele livet snudd på hodet, alt gir plutselig mening, og gamle oppfattelser og relasjoner må sees i et fullstendig nytt lys. 

Så bruker hun sin reise på å gjøre oss andre litt klokere, litt mindre fordomsfulle.  Jeg ble dypt beveget. Overrasket og begeistret. Anbefales helhjertet.