19.5.16

Håp i høstfarger, av Susan Meissner

Gi blaffen i min aversjon mot parallelle historier. Glem alle fordommer mot kjærlighetsromaner det går tretten av på dusinet. Dette er unntaket.


Håp i høstfarger, av Susan Meissner
Skjønnlitteratur. USA. Utgitt på norsk i 2016

Hva krever vi av kjærligheten? I Håp i høstfarger følger vi to unge kvinner som på hver sin måte opplever å miste sin store kjærlighet som følge av tragedier. Clara blir hjelpeløst vitne til at mannen hun er forelsket i omkommer under en stor brann i 1911. Taryn sørger i 2011 fortsatt over sin mann, far til sitt barn, som omkom under angrepet på Twin Towers. Mens Clara søker vern fra omverdenen som sykepleier på Ellis Island i månedene etter, får Taryn den brutale virkeligheten slengt over seg ved publisering av nye bilder fra katastrofen. Clara tar seg av en nylig ankommet mann som mistet sin kone under seilasen fra Europa. Et bilde i en avis viser Taryn i kaoset, sterkt traumatisert, med en annen manns armer rundt seg.

Romanen forteller altså to parallelle historier, adskilt av hundre år. Byen er den samme, hovedpersonene er begge kvinner, og begge har opplevd et stor tap. Begge er stadig i fornektelse og er redde for å gå videre. Clara som kjente sin kjærlighet bare i noen uker, sliter fremdeles, selv etter et halvt år. Taryn som hadde vært gift i flere år, sliter tilsvarende etter ti år. Kjærligheten oppleves uavhengig av tid og nærhet, så også sorgprosessen.

Og hvem er vi vel til å angi hva som skal til for å forelske seg. Hvor lang tid det må gå. Når man skal være klar for å gå videre. Forfatteren lar oss gjennom sine to fortellinger fabulere om en kjærlighet som ikke først og fremst er rettet mot en bestemt person, men som en tilstand. Et vell av følelser.

Det fungerer som bare det.

Man kan si hva man vil om Claras forståelse av kjærlighet til en mann hun knapt nok vet noe om, og hennes angst for å gi slipp på drømmen. Man kan si hva man vil om Taryns ti år med selvpålagt sperre mot følelser mot andre enn sitt eget barn. Forskjellene forsterker vår forståelse av at kjærligheten, følelsene, er individuelle. Ingen kan dømme andre.

Tematikken fungerer altså. Så også de parallelle historiene. Claras fortelling er klart dominerende, hvorpå Taryns historie fra nåtiden er tilsvarende nedtonet. Claras del fungerer godt da forfatteren konsentrerer seg om henne, uten å måtte ta for mye hensyn eller oppmerksomhet til historiske fakta. Hun fokuserer ikke på de faktiske forholdene på Ellis Island, men på de mellommenneskelige båndene. Noen mindre detaljer som hestekjerrer, klesplagg og kutyme angir de nødvendige historiske rammer. Det er personene hun skildrer, ikke omstendighetene rundt. Det hele oppleves troverdig og fint balansert.

Og skjønt Taryns historie fra 2011 er nedtonet, oppleves selve hendelsene som mer gripende. Her er ikke forfatteren like redd for å havne i problemer med gjengivelse av fakta. Hun tar oss med til selve katastrofen. En katastrofe selv nordmenn et verdenshav unna fremdeles kjenner på kroppen, bombardert av frykt og TV-bilder som vi er. Jeg lar meg imponere over formidlingen av hennes opplevelser og traumer under og etter ellevte september. Jeg tror på henne.

Så føles også et skjerf som en rød tråd igjennom boken i utgangspunktet unødvendig. Tematikken er sterk nok i seg selv. Likevel oppfattes det aldri påtvunget eller forstyrrende, skjønt noe anmassende i avslutningen. Forfatteren redder det hele i havn med en åpen slutt, hvor vi kun antydes lykkelig avslutning, mer romantikk og, følgelig, skjerfets ferd gjennom de hundre år. Vi får aldri svarene plassert i fanget. Heldigvis.

Apropos skjerf, forfatteren er påfallende opptatt av design, skjønt det blir aldri like forstyrrende som i forrige roman. Det tar ikke bort fokus fra fortellingene, men med forrige roman friskt i minne ringte alarmklokkene raskt. Så ble jeg også gledelig overrasket. Like glad er hun i fargebruk. Tittelen er symptomatisk i så fall. Språket er gjennomført flytende og tidvis nærmest poetisk, tross en nokså overdreven bruk av farger i sine skildringer.

Jeg hadde mye å utsette på Hemmeligheter fra et levd liv, men her finner jeg knapt noe negativt i det hele tatt. Til og med forrige romans evige gjengivelse av brev var redusert til kun noen få i denne boken. Brevene oppleves som sterke bidrag til flyt i øvrig tekst og historie, og gjør det til naturlige innslag. Det nærmeste jeg kommer svakhet er opplevelsen av at romanen taper seg litt mot slutten. Jeg kan ikke en gang argumentere for hvorfor.

- Kanskje jeg simpelthen ikke ønsket at romanen noen gang skulle ende.



Salige smil og sødmefylt hjerte-garanti. Anbefales!



Kilde: Leseeksemplar
Også lest: Les min omtale av (Hemmeligheter fra et levd liv) av samme forfatter.
Andre bloggere: - Ingen enda?

8 kommentarer:

Solgunn sa...

Nå trenger jeg en slik roman, så lasta den ned nå. Følg med i spenning :) Kommer innom og kommenterer når boka er ferdiglest!

Tine sa...

Fantastisk! Utrolig! Jeg holdt litt pusten og håpet sterkt at du hadde likt boken, for jeg har den i hyllen. Hadde ikke forventet at du likte den så godt, så nå blir den neste roman ut!

Solgunn sa...

Ferdig! Det gikk unna, og jeg noterte følgende underveis; - hvorfor slikt fokus på farger? Er det ingen som kunne ha sagt til forfatteren at her må det strykes, bare litt? Eller har det vært mye mer snakk om farger, og dette er et kompromiss? Det er ganske svulstig språkbruk, men det trenger jo ikke gjøre boka dårligere.

Ellers så fungerte boka, jeg ble ikke så grepet som du ble, men sidene forsvant og begge historiene var troverdige, og takk for tipset!

Ellikken sa...

Ble jeg grepet? Jeg koste meg skikkelig, men jeg legger mer i begrepet grepet (tsk) enn som så. Farger? Ja, himmel og hav, DET ble i overkant :-D

Silje sa...

Denne puttet jeg nettopp godt bak i skapet og oppdaget at der lå det en til av samme forfatter. Jeg er skeptisk, men etter dette innlegget skal jeg ha den i bakhodet om lysten skulle melde seg. Jeg har fått tilsendt mange historiske romaner av denne typen de siste årene og jeg klarer ikke skille klinten fra hveten eller bøkene fra hverandre. I hvert fall godt å ha noe å feste ved denne. Nå kom jeg på at du aldri har fått den Vanessa Diffenbaugh-boken som jeg hadde med på Bokbloggertreffet i fjor. Jeg hadde den i vesken hele lørdagen, men så kom du ikke. Fredagen turde jeg ikke si noe om den og søndagen var jeg på toget hjem. Hvis du fortsatt vil ha den, kan jeg sende den til deg:-)

Ellikken sa...

Silje: Dette er en slik bok som skal leses når tidspunktet er helt riktig. Jeg traff blink og den var helt riktig til akkurat meg akkurat da :) Bok? Jeg takker aldri nei til bøker :-D Men nå fikk jeg brått fryktelig dårlig samvittighet for Paris-esken jeg "lovte" deg den samme helgen. Haha! Huff. Eller var det senere? Æh, jeg er vel ikke så flink til å møte opp til slikt. Det var sikkert under søndagens bokbloggevent. Hjelpes. Tiden-flyr-noe-så-inderlig. Men atte, denne eska fungerer nå brillefint som stuebord hos oss! Så det så! Fordelen med at tiden-flyr-så-inderlig er at det snart er bokbloggtreff igjen, så ta med boka da, du :-)

Silje - Så rart sa...

Tror det var til den andre Silje(blomst), dette er Silje-Så rart. Skal logge meg inn på annen måte fra nå av, så denne forvirringen unngås:-)Jeg var med fredag og lørdag, men ikke søndag og unngikk deg derfor nesten helt. Bortsett fra fredag, men da var helgen litt for fersk og hodet litt for trøtt:-) Kommer du denne gang? Savoy?

Silje - Så rart sa...

Var sikker på at jeg hadde lagt inn en ny kommentar, men den er borte. Jeg tror du mener andre Silje (blomst), for jeg kan ikke huske noen Paris-eske, og Paris høres mer ut som henne:-) Dette er Silje-Så rart. Skal prøve å logge på med bloggnavn neste gang slik at vi unngår denne forvirringen:-) Skal ta med boken i september, og ble glad nå da jeg skjønner at du kommer. Savoy?