26.4.16

Slektshistorie: Nabo til Svanviken

Oldeforeldre - Besteforeldre - Mamma - Meg

Noe som i våre dager virker eksotisk og spennende, er min mors barndomsminner om taterne. Store følger kunne komme gående og ridende på hester, alle ikledd flagrende fargerike gevanter, spillende og syngende. Jo visst var det både fremmed, fascinerende og skummelt. Smellvakre piker og brautende menn, utstrakte hender og insisterende bønn om penger. Varer som ble forsøkt solgt og dukkevogner som forsvant.

- I hvert fall min mammas dukkevogn.

En av taterfamiliene slo seg ned i et lite hus ved siden av mine besteforeldres gård. De var utplasserte i et forsøk fra myndighetene om at de ville tilpasse seg norske rutiner og hverdagsliv. De skulle bli folk, rett og slett.


Før dette hadde de trolig vært i Svanviken arbeidskoloni. Denne ble opprettet i 1908 og ble drevet av Norsk Misjon blant hjemløse. I løpet av femti års drift hadde kolonien vært bebodd av rundt hundre familier og fem hundre barn. Beboerne var alle tatere. Fant, reisende, romfolk, sigøynere.

Kjært barn har mange navn, sies det. Skjønt, få hadde fanten kjær.

Gjennom såkalt botrening skulle taterne bli som alle andre. Kontrakt ble skrevet, men sjeldent om noen gang frivillig. Misjonen håpet at gjennom lengre opphold ville de tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere å leve som fastboende nordmenn. De skulle lære seg å arbeide og livnære seg på vanlig vis. Alt innenfor loven.

 Se min ild i mørket brænder
 og i flugten gnisterne dør
 men en farlig brand de tænder
 der hvor nattens vind dem strør
 Var dig vel for ildens pragt.
 Før du vet, saa er du i dens magt.
 Hold dig væk kom aldrig fantens telt for nær:
 Stakkars den, som engang faar en taterjente kjær.

 På mit skjærf du bandt en knute,
 da vi tok på broen farvel.
 Hvem skal løse den derute,
 hvor vi drager hen i kvel.
 Naar det lysner er vi langt herfra.
 Mon du har mig i tankerne endda
 Kanske har du alt en anden på dit fang,
 glemmer mig som sat der før så mangen gang.

- Tatervise ved bålet, av Vilhelm Dybwad

Dessverre ble de fleste midler brukt til å påtvinge taterne dette oppholdet. Trusler ble brukt: dersom foreldre ikke ga sitt samtykke ville barna bli tatt fra dem. Noe taterkultur var ei heller lovlig innenfor Svanvikens område. Dette innbefattet også forbud mot å snakke romani, sitt eget språk. De typiske romanidraktene var strengt forbudt. Kremmeri og musikkspilling var utelukket.

Brudd på disse reglene kunne medføre at barna ble tatt fra foreldrene. Et stort overgrep var også tvangssterilisering av taterkvinner. Hele 37 % av de kvinnelige taterne ble sterilisert mellom 1949 og 1970. Forsøk på å nekte medførte trusler, eller enda verre, om at deres barn ble tatt fra dem. Eksisterende og fremtidige.

Det er ubegripelig at dette regimet ble holdt i hevd frem til våre dager. Først i 1989 ble arbeidskolonien nedlagt. Noen fikk det bedre, særlig barn som hadde vært vanskjøttet hos sine familier, men de aller, aller fleste ble tilført evige sår på sjelen. Flere tusen mennesker ble frarøvet taterkulturen, deres identitet. 

2 kommentarer:

aariho sa...

Fantens historie i Norge har mange mørke undertoner. Det ble gjort store og grove overgrep fram til ny tid, akkurat som du skriver om. Interessant innlegg igjen!

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Interessant tema, Britt Karin Larsen har skrevet mange bøker om dette, skremmende at det har vært slik, helt opp til våre dager.