13.4.16

Slektshistorie: Krigsseileren

Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Han sitter der, stolt og stram, flott og staselig i sin kapteinuniform. I glass og ramme, på stueveggen på Staknesset. Lite visste jeg hva han hadde opplevd ute på havet.

Faktisk ingenting, før jeg fortalte mamma om en bok jeg nylig hadde lest. En bok om krigsseilerne og deres familier. Krigsseilerne som i nyere tid er omtalt som Norges største og viktigste bidragsytere under andre verdenskrig. Krigsseilerne som i skam og taushet måtte slite med store traumer, økonomiske lidelser og stadig tilbakevendende mareritt. Krigsseilerne og de som levde sammen med de. Det er da hun forteller det.

Oldefar var krigsseiler.

Krigsseilas

Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,
langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld,
inntil nattens ville mørke brusende begraver byen,
og hvert skip blir til en ensom, hudløs verden for seg selv.
Et steds forut skal en slagmark blodig veltes opp fra dypet –
de kan bare vente på den, fra sin våpenløse vakt, -
de som står mot styrhusets nakne fengselsgrå betongmur
eller jobber, innestengte, i maskinens dype sjakt.

- Nordahl Grieg, ufullendt dikt, 1943

Oldefar ble torpedert to ganger om ikke flere, med de traumer det måtte medføre. Han overlevde angrepene, men snakket aldri om sine opplevelser på havet. Det var nok harde tak for enhver.

Et brev skrevet av Birger Helge Kolstad adressert til min mors søskenbarn gir oss et innblikk i livet til sjøs. Kolstad var purung dekksgutt på skipet hvor Oldefar var styrmann under krigen. Kolstad forteller om stortingspresidenter og gullbarrer, bomberegn, kameratskap og redsel ute på det store hav. Men han gir også et lite innblikk i alle eventyrene, alle de fantastiske havnene og byene de fikk oppleve. Eventyr og mareritt, hånd i hånd.

Senere leter jeg meg frem til en bok Kolstad har skrevet om sine opplevelser på sjøen. - Og i ettertid.  Oldefar er nevnt flere ganger.

Min mor har fortalt om en taus og distansert bestefar, en hun egentlig aldri lærte å kjenne. Min oldefar var tydelig preget av sine opplevelser under krigen. Dermed var det også av stor betydning å lese en bok skrevet av en som kjente ham, og som kjente på det samme som ham.

Her er fragmenter fra et rikt liv.


Gulltransporten

(Kilde: Wikipedia)
Allerede høsten 1938 var arbeidet med å sikre Norges gullbeholdning i tilfelle krig i gang. Hele Norges Banks beholdning ble pakket ned i kasser og tønner, stappfulle av gullbarrer. I tønnene var det fem sekker med 1 000 gullmynter i hver. Flere alternative evakueringsruter var under planlegging.

Mesteparten var allerede sikret i Storbritannia og USA de siste par årene, men bare denne gjenværende delen, såkalte seddeldekningreserven, utgjorde nærmere 50 tonn.

I februar 1940 var stemningen i Europa på bristepunktet. Norges Bank sendte forslag til Finansdepartementet om å endre loven, slik at gullet kunne fraktes utenlands i sikkerhet. Et eneste medlem krevde en omfattende utredning, og 9. april var forhandlingene enda ikke avsluttet.

8. april henvendte banksjefen seg til general Laake og evakuering ble bestemt igangsatt. Midt på natten ble banksjefen vekket på ordre av finansministeren. Bankfunksjonærer ble beordret til jobb så raskt som overhodet mulig.

Nå var det krise.

Ombord på «Blücher» befant seg både planene for hvordan tyskerne skulle sikre seg gullbeholdningen, og mannskapene som skulle gjennomført det.

Bare timer senere ble alt gullet i hemmelighet lastet opp på 25 lastebiler. Første destinasjon var Lillehammer. Den siste bilen kom avsted omkring klokken 13.00, samtidig som tyske soldater marsjerte opp Karl Johans gate.

Med den ytterste diskresjon ble gullet forvaret i et kjellerhvelv i Lillehammer. Noe vakthold ville vekke mistenksomhet.

Tyskerne var på stadig fremmarsj, og gullet måtte transporteres videre. Natt til 19. april ble gullet fraktet til Åndalsnes, blant annet med Nordahl Grieg som vakt. Ingen visste hva kassene holdt. Tyske fallskjermjegere som holdt vakt ved jernbanelinjen mellom Dombås og Åndalsnes hadde blitt nedkjempet og toget kunne ankomme Åndalsnes neste natt. Derfra gikk ferden til Romsdalshorn stasjon, da bomber regnet over byen.

Flere ministere var allerede i Åndalsnes. Også kongen og resten av regjeringen skulle følge etter, men sikkerheten var for dårlig. 21. april ble forhandlinger om overføring til England opprettet med den britiske militærkommandoen. To dager senere ankom den britiske krysseren Galatea, og åtte tonn gull ble lastet opp i skipet. Med skipet var også skipsfartsdirektøren, utnevnt av regjeringen til å deponere gullet til Storbritannia og leder av Nortraship.

Tyskerne nærmet seg og gullet ble besluttet fraktet videre til Molde, hvor både kongen, kronprinsen og resten av regjeringen var. Samme dag ble Åndalsnes utsatt for en intensiv bombeangrep. Fra Molde ble gullet fraktet om bord på den britiske krysseren Glasgow. De siste ti tonnene av gullasten brakt ombord mens kaien stod i brann, hjulpet av mindre båter. Ombord på rutebåten «Driva» var også Einar Gerhardsen. Driva ble rammet av et flyangrep 30. april, og lasten måtte lesses over til fem fiskeskøyter i Gjemnes. Ved Frøya ble gullet lastet over til to større fiskeskøyter som fraktet gullet helt til Tromsø. Datoen var 9. mai.

Den britiske krysseren «Enterprise» brakte 24. mai gullet til Plymouth med ankomst fem dager senere. Derifra ble gullet sendt med tog til London hvor det ble oppbevart i Bank of England. I løpet av juni og juli samme år ble gullet sendt med konvoier til Canada og USA.

Hver gulltønne var tilknyttet tre tomme tønner som flyte-element. Det var bare et fåtall av besetningen som faktisk visste hva tønnene inneholdt.

I ettertid står gulltransporten som et av de sterkeste symbolene på norsk motstandskamp under andre verdenskrig.

Og et av skipene som fraktet dette gullet var M/S Bra-Kar, hvor 1. styrmann om bord var Oldefar.


Forliset

Bra-Kar seilte fra Belfast og ankom Liverpool 23. april 1941, angivelig lastet med metall og hermetikk. Her ble skipet offer for luftangrepene mot Canada Dock 3. mai. En bombe ble detonert på kaien 40 meter unna, og lufttrykket blåser inn skipets luker. Brannbomber forårsaket flere branner på dekkene, men disse ble raskt slukket uten større skader.

På land stod et lager i flammer, og brannen spredde seg raskt. Vinden blåste flammene rett mot Bra-Kar. Snart var landgangen og livbåter i brann. 20 minutter etter de første brannbombene, droppes enda flere, og noen av disse faller ned på skipet og inn i lukene.

Mannskapet beordres til tilfluktsrom og halvparten redder seg ut i tide. De resterende forsøker å senke porten på båten, men bombene fortsetter å falle ned rundt de. En detoneres like ved. Til tross for det konstante bombardementet klarer de omsider å få en båt på vannet og ror bort fra skipet. Det er tidlig på morgenen 4 mai.

7. mai står Bra-Kar fortsatt i brann og erklæres for et vrak.


De maritime høringer holdes i Liverpool en uke senere, med blant andre kaptein Sigurd Rasmussen og 1. styrmann, min oldefar. (Les sjøforklaringen)

1 kommentar:

Ina sa...

Fortsett med disse innleggene, slektshistorier og slektsgranskning. Det er veldig gode innlegg:)