22.4.16

Slektshistorie: Gjemt og forsøkt glemt

Bestefars bror - Pappa - Meg

Olav ble født bare tre år før min bestefar kom til verden. Aldersforskjellen var ikke større enn at de to skulle hatt mye glede av hverandre. Likevel hørte jeg aldri om Olav. Jeg hadde sett navnet hans i bygdeboka, men ingen fortalte noe om han. Hans navn ble aldri nevnt.

Dette er for meg den vondeste historien om min slekt.

Kjære Onkel,

La meg få kalle deg det. Jeg skriver til deg, selv om jeg aldri kjente deg eller noen gang møtte deg. Jeg skulle gjerne gjort det. Sagt at ting ordner seg. At du atter ville hørt den vakre fuglesangen, når stormen hadde roet seg.

Stormen inne i deg. Stormen som fikk deg til å gjemme deg fra andre mennesker. Som ga deg fremmede stemmer inne i hodet ditt. Som tvang deg til å gå opp på loftet på farsgården og forsøke å hoppe ut av vinduet.

Kjære Onkel Olav, du som aldri fikk kone eller barn, du som aldri ble snakket om. Hvem var du egentlig? Forstod du selv hvor syk du var?

Hørte du noen gang, fra tid til annen, den vakre fuglesang?

Olavs hjem de siste årene av hans liv var Opdøl Asyl. Det psykiatriske sykehuset ble åpnet i 1913 og lå på Hjelset like ved Molde. På det meste hadde sykehuset et halvt tusen døgnpasienter. De landlige omgivelsene skulle roe ned frynsede nerver, og samtidig holde de sinnssyke forsvarlig utenfor resten av samfunnet.

Om sykdommen lå latent i ham, eller om det var søstrenes sykdom og død som fremprovoserte eller var direkte årsak til det, vil vi aldri få vite. Olav var bare fem år da femten år unge Jenny døde. Enda to søstre døde i årene som fulgte. Klart det gjør noe med deg. Om sykdommen kom gradvis eller om han ble akutt syk, er uklart. Det lille som fortelles er at han ble redd for andre mennesker. Han holdt avstand, ble paranoid og engstelig.


Olavs medkonfirmanter i 1927. - Men han er ikke med på bildet. Jeg kan ikke finne noen av ham, ei heller kan jeg noen gang huske å ha sett bilde av ham. Jeg kjenner at det er trist.

Bestemor forteller at Olav fikk tuberkulose og at han rett og slett ikke taklet dette. «Det gikk galt i hodet hans», minnes hun. Søstrene hadde dødd av samme sykdom, og han var svært redd for å skulle smitte andre. Vi kan bare forestille oss hvor redd han var for selv å dø.

Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
så må me lerkesongen tru,
som lovar vår.

- Haugtussa, av Arne Garborg

Jeg håper han hadde et godt liv frem til verden snørte seg sammen rundt ham. At han lo og lekte, hadde gode kamerater og flørtet med ungpikene i mange år, før det ble for tungt å puste.

Bestemor forteller at han hadde en kjæreste i Kristiansund en gang. Jeg kjenner det er fint å tenke på. Så var han i alle fall forelsket og lykkelig en stund.

På et eller annet tidspunkt i Olavs liv ble han så syk at foreldrene ikke så annen utvei enn å sende han bort. Kanskje var han en fare for andre, mest av alt en fare for seg selv. Olav ble pasient ved Opdøl Asyl utenfor Molde.

Det var lite som var mer tabubelagt på denne tiden enn psykisk sykdom. Det er litt for lettvint å si at han ble gjemt bort og forsøkt glemt, men det er noe i det, selv om hans tilstand kanskje gjorde at hans nærmeste ikke hadde noe valg. Da hans lillebror besøkte han ble han møtt med engstelig avstand og ordene «Her gjær du ikkje nå».

Det er mye sorg bak en lukket dør.

Behandlingsmetodene var spekulative og i nåtidens øyne umenneskelige. Mentalt ustabile mennesker var ikke mennesker som alle andre. Man tillot seg mer. I forskningens navn.

Hvor tidlig Olav ble innlagt på Opdøl har jeg ikke maktet å finne ut. Det eneste jeg vet er at han døde i 1948, mens han enda var pasient. Dødsårsak: Sinnssykdom.



I mangel av annen informasjon, blar jeg meg gjennom en liten bok utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå. Boken omhandler Norges 22 sykehus for psykisk syke, med tall og redegjørelser fra samtlige og i sin helhet i året 1948. Samme år som Olav døde.

Jeg forsøker å finne svar, men antydningene jeg finner gir meg vondt i magen. I rapportene fra Opdøl finner jeg følgende:

Også i 1948 var det meget vanskelig å finne forpleiere til pasienter som kunne skrives ut i privatpleie. (…) Som et ledd i arbeidet for å sette ned ventetiden, ble det høsten 1948 tatt opp ambulant sjokkbehandling på tilfelle hvor en kunne vente rask oppklaring. Resultatet svarte til forventningene, men sykehuset ser på dette som en nødsforanstaltning som en bør komme bort fra.

Og videre:

I samarbeid med Møre og Romsdal fylkessykehus ble det opptatt operativ behandling (leucotomi) ved sykehuset. I løpet av året ble det operert 39 pasienter, hvorav 3 døde innen en uke etter operasjonen. Av de øvrige 36 var 6 uforandret ved årsskiftet, 13 anstaltbedret, 10 betydelig bedret og 7 utskrevet.

La meg gjenta det. Ved Opdøl Asyl ble 39 pasienter i 1948 utsatt for lobotomi. Elektrosjokk og spekulativ bruk av medikamenter er ikke nok. På ett og samme sted, i løpet av ett eneste år, ble 39 mennesker bundet fast og gitt elektrosjokk, mens en lege gjør klar et borr.  To små hull borres på hver side av kraniet. Et skjæreinstrument føres vannrett inn gjennom hullene og bankes ytterligere noen centimeter inn i hjernen. Instrumentet dyttes deretter litt opp og ned.
To hull på 1,5 cm brytes fram på hver side av kraniet, hvorpå et stumpt skjæreinstrument, leucotome, føres horisontalt inn i pannelappene og bankes cirka fem cm innover i hjernemassen. Operasjonen rundes av ved at leucotomen rugges 20 til 40 grader opp og ned, med det formål å avskjære nervebaner i frontallappen.
Metoden hylles. Pasientene blir tause og apatiske. Faktisk så rolige at de slettes ikke lenger er til særlig bry. I stedet for å løpe rundt i korridorene mens de utagerer, sitter de nå rett og opp ned, mens de kikker tomt ut i luften. Kanskje attpåtil med smil og munnen. Tomme blikk, men rolige.

I alle fall de som overlever. Av 39 lobotomipasienter på Opdøl dette året dør 3.

3 bagateller. - De øvrige 36 ble jo så rolige. 3 bagateller. 3 menneskeliv.

Jeg grøsser på ryggen. Hva om Olav var en av disse? Han som i dødsattesten kun ble avskrevet med dødsårsak sinnssykdom. 

Det var min bestemor, Olav sin yngste brors kone, som tok imot budskapet om at Olav lå på det siste. Da min bestefar neste dag reiste til Opdøl var Olav for lengst død. Han var allerede død da legen ringte. 68 år senere forteller min bestemor om Olavs skjebne, fortsatt beveget. Jeg fornemmer følelsen av avmakt og sorg.

Kanskje var det tuberkulosen som tok knekken på lungene hans. Kanskje hjalp han til selv. Kanskje var det noe helt annet.


Spørsmålet rundt Olavs skjebne er fortsatt uten svar. Kanskje finnes det et sted, godt gjemt, nedstøvet i et arkiv.

6 kommentarer:

Berit sa...

Jeg blir så rørt av disse slektshistorie-innleggene dine- du aner ikke!
Takk igjen for at du deler :)

aariho sa...

Gripende historie om en nær slektning. Ja, jeg skjønner at du ønsker å vite mer om han. Mange skjebner fra den tida. Kjenpefint tiltak å gå tilbake i slekta og skrive om det du finner!

Kleppanrova.com sa...

Dette er sterkt og gripende stoff. Takk for at du deler det med oss.
Det var ikke bare i gamle dager at det var skam og ha sinnforvirrede barn. Min svigerfar var ordfører på Hamar i 16 år og han fortalte alltid at han hadde to barn. Min svoger ble ikke regnet med for han bodde på instutisjon. Det var først etter at svigefar ble pernsonist at han begynte å si at han hadde tre barn og turde å fortele at han hadde en sønn som slet psykisk. Dette er bare ti år siden!

Ina sa...

Skal si du skriver for tiden og det liker jeg å se:) Og takk for at du deler disse historiene:) Du gjør en bra jobb:)

Signe sa...

For ein forfedeleg trist historie, både for Olav sjølv og dei 39 andre som vart utsatt for dåtidas quick fix for dei som var til bry. Takk for at du deler.

Stjernekast sa...

Som flere skriver blir jeg kjempe rørt av å lese om slekten din. Du skriver så bra. Ønsker deg og dine en videre fin uke. Heidi (Stjernekast).