11.4.16

Min selvbiografi, av Alex Ferguson. Eller historien om Ellikken og United

Det begynte som en protest mot klassevenninners hemningsløse fnis og flørt med guttene. Det var tåpelig. Umodent. Usigelig teit. Vi ville heller nærme oss de med krangler om fotball. Så vi valgte det verste vi kunne. Hat-laget.

Manchester United.

Selveste The Red Devils. Klubben hadde dessuten historie. En flytragedie. En legendarisk manager. Da han døde gikk vi med sørgebånd.

Og så hadde de kjekkaser. De røde djevlene hadde krølltoppen Giggs og kjekkasen Sharpe. Sponsoren var Sharp og spilleren ble kalt Sharpey. Giggs het Ryan Joseph Wilson Giggs og jeg kalte meg gladelig Eli Giggs om situasjonen var passende. Jeg fikk en VHS om ham jeg så i fillebiter. Jeg har enda ikke fått meg til å kaste coveret.

Snart kom også Becks. David Beckham. Jeg nestenbesvimte av lykke i 1998 da jeg hadde et nær-Becks-møte. I ettertid er det kanskje enda mer stas at Nicky Butt og Paul Scholes kastet isbiter etter meg fra et hotellrom. De fniste fælt og gjemte seg bak gardiner. Så ut igjen, fniste mer. Jeg fniste også. Teddy Sheringham rakk tunge til meg da jeg tok bilde av ham. Dette var fra før-digitalkameraets tid. Jeg ble veldig overrasket noen uker senere da filmen var fremkallet. 

Veien til supporterklubben var kort. Medlemstallet var latterlig lite sammenlignet med i dag. Vi var nærmest på fornavn med lederen.

Vi hamstret engelske fotballblader hver helg. Dekket en halv vegg i klasserommet med plakater og sendte inn brevvennannonser. Big Shot. Match. You name it. Samtlige engelske pubertale, kvisete gutter ville bli kjent med oss norske fotballgale jenter.

En gang på tampen av 90-tallet vandret jeg for første gang inn på Drømmenes Teater. Følelsen fra dengang overskygger følelsen av flauhet når jeg ser håret, klærne og skotøyet.


Guttene på skolen derimot syntes bare vi var dryge. Masete. Kranglete. Mer opptatt av hvor kjekke spillerne var enn hvor gode de faktisk var. Sa de. Vi hadde da mer peiling enn som så.

Plutselig begynte laget alle hatet, klubben vi elsket, å vinne alt. Og fremst i rekken, dirigenten selv. Magikeren. Sjefen over alle sjefer.


Min selvbiografi, av Alex Ferguson
Engelsk. Utgitt i 2014. Skrevet i samarbeid med Daily Telegraph-journalist Paul Hayward.

The Boss. Fergie. Sir Alex. Det er mye han har på hjertet etter 38 trofeer og 26,5 år som manager for United. For ei som har fulgt klubben i de fleste av disse årene har det vært en fornøyelig leseopplevelse.

Det er bare en eneste ting jeg savner i boken. Adlingen. At han gikk fra å være Fergie til Sir nevnes ikke med et ord. Laget, det felles målet, er viktigere enn alt annet. Jeg burde ikke latt meg forundre.

Komposisjonsmessig er dette en underlig bok. De mange kapitlene følger ikke hverandre nødvendigvis kronologisk eller med naturlige overganger. Hør bare: Ronaldo – Keane – Andre interesser – Van Nistelrooy. Og så videre. Slik sett fungerer boken godt for andre enn typiske lesehester. Lesere som foretrekker å lese litt om gangen. Lese et kapittel. Legge fra seg boken. Lese litt til noen uker senere. Det er helt okay det, men ikke noe jeg ikke lot meg forundre meg over. Noe overordnet system finner man ikke. – Supporteren i meg velger å smile litt av det.

Supporter i rødt, en gang med medlemstall nummer-noen-og-åttetusen. Supporterklubben fristet med billetter på Telenor Arena i 2010, da Stabæk spilte treningsmatch mot Uniteds reservelag. Her avbildet i selveste UnitedSupporteren.

I det hele tatt, jeg fornemmer at journalisten har skrevet opp en rekke stikkord på lapper og lagt det i en hatt. Sjefen har plukket opp en lapp av gangen og begynt å fortelle, assosiere og filosofere. Nytt kapittel, ny lapp. Jeg lar meg definitivt underholde, for mannen er god med ord. Han er intelligent, rutinert og knallhard. Hans beretninger fra livet på og utenfor banen er gjennomsyret av lederstilen han er kjent for. Kompromissløs, men alltid med de beste intensjoner.

Slik kommer han også unna med namedropping og kritikk. Du sperrer opp øynene, men hans avsluttende formildende ordelag roer alt ned til det rent koselige. Han evner alltid å si noe hyggelig til slutt. – Akkurat som han selv forholdt seg til spillere. Noen med stjernenykker, andre med iboende latskap.

- Helvete heller! Du spilte ræva, gutt! Slikt har vi pokker ikke bruk for, kom deg ut! Jeg sier det fordi jeg vet du kan så mye bedre enn dette. (Fritt gjenfortalt eller ren fantasi, om du heller vil)

Oss tre i 2011 på vår første ordentlige kamp. Få sekunder senere var Old Trafford fullstendig pakket med folk. Og vi vant, vi vant!

Spillere, dommere, media, rivaliserende managere og støtteapparat kan få som hatten passer. Det er ramsalt og brutalt, men alltid med humoristisk undertone. Vel, i alle fall med svært få unntak. Benitez kan bare ha det så godt.

Selv med imponerende memorering på detaljnivå både på treningsfelt og i kampsituasjoner, er det først og fremst beretningene om forholdet til de ulike spillerne som fenger meg. Det er både underholdende, tankevekkende og interessant. Ikke hvem som helst kan evne å samle en gruppe med vidt forskjellige personligheter og samle dem til ett lag og ett felles mål. Ferguson viser livskunnskap, egenutviklet filosofi og en urokkelig tro på seg selv. Feil har blitt gjort, men man kan likevel velge å se positivt på det. Aldri se seg tilbake. I det minste lære, slik at man senere kan agere raskere når elementer bør fjernes. Ikke vente. Handle raskt og ubønnhørlig. Slik blir også alle historiene om kjøp og salg av spillere veldig interessante. Ikke alt var like vellykket, men han visste alltid hva han gjorde.

Nok et høydepunkt, denne fra 2012. 4-0 seier og salig lykke.

Og han er god med ord, denne mannen. Kanskje mangler det litt på oversettelsen, for ordforrådet er tidvis litt fattig. Kanskje må jeg skylde på sjefen sjøl. Jeg liker like fullt det han skriver, hvordan det tross alt flyter og får deg til å ønske å lese mer.

Slik opplevde jeg boken, og slik er mitt forhold til United. Glory, glory!



Kilde: Lånt av sønn, supporter som sin mor og far.

4 kommentarer:

Tine sa...

Dette var en side av deg du har holdt godt skjult :) Vel, vi "holder med" samme laget, og jeg kan skryte av at jeg greide å melde min sønn inn i supporterklubben, før faren fikk hanket ham inn til sin klubb. Takk for supert lesetips, denne boken tenker jeg poden skal få til konfen :)

Groskro sa...

Jeg tror ikke jeg kommer til å lese denne, for jeg er ikke så ihuga United fan, selv om jeg liker de best i UK. Tror det kommer av at pappa holdt med de. Jeg følger mer med den norske fotballen, og der er det ingen tvil - vi håper på Molde i år :)

Morsomt å lese hvor stor supporter du er Eli :)

Silje sa...

Så artig innlegg, fikk nesten lyst til å lese boken. Selv om jeg føler at jeg er "opplært" til å mislike Ferguson, så er han definitivt en fascinerende person. Jeg har en storebror som er Liverpool-supporter og anti-United. Han fikk med seg sin yngste søster og i grunn sine foreldre også. Jeg fulgte en del med på engelsk fotball før og har holdt med litt forskjellige opp gjennom, men har endt opp med Arsenal som "mitt" lag. Jeg skal ikke skryte på meg å være særlig iherdig, og har alltid vært mer opptatt av Brann enn noe engelsk lag. Kjenner ellers godt igjen kommentarene om at man bare er opptatt av de kjekke spillerne hvis man skulle finne på noe så useriøst som å snakke om det. Som om det ikke går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Lena sa...

Dette var gøy! Jeg er overhodet ikke interessert i fotball, men har en mann som er ihuga Tottenham-fan. han og niåringen var på Tottenham - Man U. mens jeg og elleveåringen shoppet forrige søndag. Ingen av barna våre er interessert, og niåringen spurte fint faren om han måtte være der under heele kampen, hehe. Men vi hadde nok blitt med hadde ikke billettene vært så sabla dyre, altså.