21.3.16

Slektshistorie: Solens helbredende kraft

Bestefar - Pappa - Meg

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var første gang jeg fikk vite at Bestefar hadde en tvillingsøster, men jeg har ofte tenkt på henne. Det vesle, blasse fotografiet av henne i en seng utenfor hospitalet hun bodde på, husker jeg som jeg skulle holdt det i mine egne hender.


Bestefars tvilling ble syk av tuberkulose i ung alder. Kanskje var hun syk allerede da hun stod for presten som femtenåring. De første årene ble hun stelt hjemme, men store ting hadde skjedd på forskningsfronten. Langt syd i landet, i solfylte Stavern, fantes det et spesialsykehus for tæringssyke. Stavern kysthospital ble bygget allerede i 1892 og stadig utvidet. Særlig unge mennesker fikk plass, og snart ble min bestefars tvillingsøster en av pasientene. Hell i uhell.

Kysthospitalets leder hadde stor tro på solens helbredende kraft, og egne liggehaller nede ved sjøen ble satt opp. Rundt 1930 ble det bygd solaltaner og sammenhengende verandaer langs hele hovedbyggets fasade. Her lå unge Ada og smilte tappert til fotografen en solfylt dag sent på trettitallet.

Solen gikk ned over Stavern en septemberdag i 1941. Det var ikke lenger noe mer å gjøre for 26-årige Ada.

Bestefar står som nummer to fra venstre. Ada sitter i midten, i mørke klær. 
Hun ser syk ut allerede her, stakkars lille pike.

Samme skjebne opplevde søsteren Lully ti år tidligere. Så nøyaktig som det er mulig å få det, bare en dag senere. Også Lully ble som ungdom syk av tuberkulose. Født i 1909 måtte hun gi tapt allerede som 22-åring. Som barnløs og ugift etterlot hun seg kun en grav som nå for lengst er blitt slettet.

Vesle Lully som barn, den minste jenta på rekken.

Jeg håper dere som leser disse ord stopper litt opp og ser for dere to unge piker som løper rundt på gårdstunet. Dansende og leende. Dikt de to inn i et liv med masse glede og lykkelige stunder. 

Et liv der solen aldri går ned.

2 kommentarer:

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Hei!
Som du sikkert vet startet jeg bloggen pga alle dagbøkene jeg fant etter min onkel og tegningene etter min far, på Kleppan historie.
Jeg hadde sortert de så fint etter årstall og skrevet meg fremmover etterhvert, da jeg kom til jan 1945 og onkelen min plutselig dør, er det er sjokk.
Merkelig det der, det var som jeg kjente han etter alle dagbøkene...
http://kleppanrova.blogspot.no/2012/05/2-januar-1945.
Tuberkoluse var en fattigfolks sykdom og bestemor skammet seg over sønnen død, hun ville aldri snakke om den, merkelig å tenke på nå i dagens bilde og medisiner som fins.

Lena sa...

Herregud! Jeg må bare si at du skriver så bra og så levende, at selvsagt ser jeg for meg de to jentene løpe rundt på gårdstunet." Les selv da: Bestefars tvilling ble syk av tuberkulose i ung alder. Kanskje var hun syk allerede da hun stod for presten som femtenåring." Er ikke dette begynnelsen på en roman? Jeg er brennsikker på at det er dette du skal drive med. Jeg ble faktisk litt sur når innlegget ditt tok slutt. Og jeg er egentlig fan av korte innlegg. Mer. Jeg vil ha mer.