29.3.16

Den største forbrytelsen, av Marte Michelet

Utallige skjønnlitterære romaner og minst like mange sakprosa med handling fra andre verdenskrig til tross, litteratur om det norske holocaust har vært mangelvare. For to år siden bokdebuterte en ung, kvinnelig journalist med nettopp dette tema. 


Den største forbrytelsen, av Marte Michelet
Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust.
Sakprosa. Norsk. Utgitt i 2014. Vinner av Brageprisen.

Gjennom et fåtalls hovedpersoner fortelles historien vi fremdeles den dag i dag ikke liker å vedkjenne oss. 70 år etter andre verdenskrig blir man stadig like overrasket – og rystet – over rollen den norske stat spilte i kjeppjagingen av jødene. 

Mistenkeliggjøringen. Ydmykelsen. Deportasjonen. Henrettelsen.

For det var ikke bare tyskerne. Okkupasjonsmakten. Det var også NS. Politiet. Eksilregjeringen. Og alle de som visste, men som valgte å ikke gjøre noe med det. Mange kunne grepet inn, men forsøkene var få og fånyttes. 

Skjønt frem til dette har vi helst hørt om forsøkene. Pakketransportene til Sverige. Gjemsel i naboens kjellerbod. Motstandsbevegelse og vennskap. Medmenneskeligheten midt oppe i det hele.

Det rådet en mentalitet som utelukket jødene fra oss. De var ikke likestilt med oss i det norske samfunnet. Slik behøvde man heller ikke forholde seg til dette ubehagelige, vonde, forkastelige, vi mistenkte eller visste skjedde med de. Det norske folk hadde nok med seg selv. 

- Så er det også uhyggelig å gjenkjenne datidens retorikk som aktuell også i våre dager.

Mye av det Michelet forteller i sin bok, grundig samlet og dokumentert gjennom rikholdige kildehenvisninger, er velkjent, men det har likevel vært lite kjent hvordan Norge forholdt seg til nazistenes uttalte jødeproblem, og hvordan deres løsning faktisk kunne gjennomføres i vårt eget lille land. 
Der løper alle de som aldri vil få sin historie fortalt. De løper for livet, rett inn i døden. 
Hvert eneste barn og hver eneste kvinne som ble sendt med «Donau», ble drept denne natten. 188 kvinner og 42 barn. 
Hundrevis av arbeidstimer var blitt nedlagt for å kartlegge, registrere, arrestere og samle dem sammen, frakte dem de ett tusen fem hundre kilometerne hit, til et lite hus i et skogholt langt øst i Polen, for å myrde dem med et middel beregnet på insekter og rotter.
Hennes fortellerstil er nærmest litt uengasjerende i sin nøkternhet. Hun forholder seg øyensynlig nøytralt og saklig, men spiller likevel på emosjonelle strenger. Kanskje nettopp fordi vi vet så inderlig godt hvordan det hele endte.



For rosende omtale? Les gjerne (denne kronikken) publisert på Aftenpostens nettsider.

Kilde: Kjøpt selv.
Andre bloggere: (Aariho) (Berit) (Kleppanrova) (Randi) (Rose-Marie) (Tine) (Tone)

3 kommentarer:

Tine sa...

Kjempeflott omtale Ellikken! er så glad for hver eneste som leser denne boken. Norge var et av de verste landene når det gjaldt å bli kvitt jødene, og det er virkelig pinlig. Takk for linking, husker jeg ble skikkelig revet med da jeg leste boken, og oppsøkte området i Bergen hvor jødene er minnet med navn og bronsesteiner i asfalten utenfor huset de bodde i, og ble hentet fra.

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Så fint at du også likte boka godt. Den gjorde et voldsomt inntrykk på meg da jeg leste den, og gjør det enda når jeg ser bildet av boka. Takk for link. Dette er også en viktig bok som har blitt en godt brukt bok i huset, siden jeg stadig har slått opp i den og sjekket. Ja, det var slik!

Ina sa...

Denne har jeg vært nysgjerrig på helt siden den kom ut. Takk for påminnelse og god omtale:)