30.3.16

Slektshistorie: Symaskin og kjærlighet

Oldeforeldre - Besteforeldre - Mamma - Meg

I min barndom likte jeg å tilbringe tid i mitt eget selskap. Noe av det jeg likte best i ensomhet var å sitte oppi mine foreldres pent oppredde dobbeltseng og se på smykkene til mamma. Hun hadde en rund boks med skatt etter skatt. En av skattene var en gullpenn. En annen skatt var en medaljong festet i et langt kjede. En tredje var en gullring med to hjerter.

Alle disse skattene var fra min oldefar, sendt hjem over det store havet til oldemor. Tenk, en gullring med to hjerter, de var nok ordentlig forelsket de to. Selv skilt av et helt verdenshav.

Oldefar var 34 år gammel da han forlot sin farsgård, sin kone og deres fire små barn. I emigrasjonspapirene fra 1923 står det at han aldri har tenkt seg tilbake. Kanskje måtte han skrive det slik, eller kanskje var det meningen familien skulle komme etter.

Like før avreise. Oldefar med min bestefar på armen. Oldemor står bak til venstre. Den eldre kvinnen er min tippoldemor, oldefars mor. 


10. juni ankret Stavangerfjord inntil New Yorks havnebasseng. Overfarten fra Bergen til New York hadde tatt nesten to uker. På Ellis Island føres han sirlig inn i registrene. Han er farmer står det. 5 f 5 i høy og brunt hår. Hans nærmeste slektning var moren, for far var død. Destinasjon var staten Washington, hvor hans søster bodde.

Storesøsteren Inga var bare 22 år gammel da hun sju år før sin bror fylte ut emigrasjonspapirene. Håpet var å «bedre livsvilkaar». Hun hadde til da bedrevet husarbeide, og hun ble derfor ført opp som ugift Enepike, en kvinnelig hushjelp i et hus hvor det bare var én hushjelp. Også hun reiste med Den Norske Amerikalinje III fra Bergen, og hennes mål var å komme seg til Jackson, Minnesota. Her bodde hennes søster, står det i papirene. Hennes navn var Jasie, men Josefine da hun som tjueåring dro for å søke lykken.

Halvparten av den store barneflokken mine tippoldeforeldre bodde nå i Amerika. Oldefar, Inga og Josefine, Men også Sofie, Ole og Nils. De to brødrene skal begge ha bodd i Canada, trolig fulgte også Josefine etterhvert etter. 

Det var vanskelig å drive farsgården, og alle meldte om gode kår der borte. Odelsgutten, min oldefar, var vant til å ta i tunge tak både på gården og i skogen, og lot seg friste. På USAs vestkyst arbeidet han som snekker og skogarbeider, men et uhell satte ham fysisk til side. Han fikk et tre over seg og skadet foten. Den ble aldri den samme igjen, og resten av livet humpet han avgårde med stiv fot.

- På norsk jord.

Oldefar holdt ut i sju år, men han lengtet nok hele tiden tilbake. Stadig brukte han sine opptjente dollar til gaver som han sendte hjem. Gull – og en symaskin, hjem til sin kjæreste hustru.

Singermaskinen står i dag i mine foreldres stue og vitner om kjærlighet og omsorg.



Les også:


29.3.16

Den største forbrytelsen, av Marte Michelet

Utallige skjønnlitterære romaner og minst like mange sakprosa med handling fra andre verdenskrig til tross, litteratur om det norske holocaust har vært mangelvare. For to år siden bokdebuterte en ung, kvinnelig journalist med nettopp dette tema. 


Den største forbrytelsen, av Marte Michelet
Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust.
Sakprosa. Norsk. Utgitt i 2014. Vinner av Brageprisen.

Gjennom et fåtalls hovedpersoner fortelles historien vi fremdeles den dag i dag ikke liker å vedkjenne oss. 70 år etter andre verdenskrig blir man stadig like overrasket – og rystet – over rollen den norske stat spilte i kjeppjagingen av jødene. 

Mistenkeliggjøringen. Ydmykelsen. Deportasjonen. Henrettelsen.

For det var ikke bare tyskerne. Okkupasjonsmakten. Det var også NS. Politiet. Eksilregjeringen. Og alle de som visste, men som valgte å ikke gjøre noe med det. Mange kunne grepet inn, men forsøkene var få og fånyttes. 

Skjønt frem til dette har vi helst hørt om forsøkene. Pakketransportene til Sverige. Gjemsel i naboens kjellerbod. Motstandsbevegelse og vennskap. Medmenneskeligheten midt oppe i det hele.

Det rådet en mentalitet som utelukket jødene fra oss. De var ikke likestilt med oss i det norske samfunnet. Slik behøvde man heller ikke forholde seg til dette ubehagelige, vonde, forkastelige, vi mistenkte eller visste skjedde med de. Det norske folk hadde nok med seg selv. 

- Så er det også uhyggelig å gjenkjenne datidens retorikk som aktuell også i våre dager.

Mye av det Michelet forteller i sin bok, grundig samlet og dokumentert gjennom rikholdige kildehenvisninger, er velkjent, men det har likevel vært lite kjent hvordan Norge forholdt seg til nazistenes uttalte jødeproblem, og hvordan deres løsning faktisk kunne gjennomføres i vårt eget lille land. 
Der løper alle de som aldri vil få sin historie fortalt. De løper for livet, rett inn i døden. 
Hvert eneste barn og hver eneste kvinne som ble sendt med «Donau», ble drept denne natten. 188 kvinner og 42 barn. 
Hundrevis av arbeidstimer var blitt nedlagt for å kartlegge, registrere, arrestere og samle dem sammen, frakte dem de ett tusen fem hundre kilometerne hit, til et lite hus i et skogholt langt øst i Polen, for å myrde dem med et middel beregnet på insekter og rotter.
Hennes fortellerstil er nærmest litt uengasjerende i sin nøkternhet. Hun forholder seg øyensynlig nøytralt og saklig, men spiller likevel på emosjonelle strenger. Kanskje nettopp fordi vi vet så inderlig godt hvordan det hele endte.



For rosende omtale? Les gjerne (denne kronikken) publisert på Aftenpostens nettsider.

Kilde: Kjøpt selv.
Andre bloggere: (Aariho) (Berit) (Kleppanrova) (Randi) (Rose-Marie) (Tine) (Tone)

22.3.16

Hvem leser?

I dag har jeg mer eller mindre bokblogger i seks samfulle år. I den senere tid litt mindre, rett og slett fordi tid og lyst til å lese har vært litt laber. - Blant annet slektsforskning har tatt over mye av tiden, og noen resultater av dette vil krydre bloggen i fremtiden. Det får stå sin prøve.

I fjor lovte jeg gave til en av dere. Jeg har fremdeles ikke somlet meg til å realisere planene. Det er ekstremt ræva. Det er så ræva at jeg mangler skamvett når jeg nå drister meg til å spørre om dere vil svare på mitt spørsmål.

Hvem er dere, dere lesere av Ellikkens bokhylle?

21.3.16

Slektshistorie: Solens helbredende kraft

Bestefar - Pappa - Meg

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var første gang jeg fikk vite at Bestefar hadde en tvillingsøster, men jeg har ofte tenkt på henne. Det vesle, blasse fotografiet av henne i en seng utenfor hospitalet hun bodde på, husker jeg som jeg skulle holdt det i mine egne hender.


Bestefars tvilling ble syk av tuberkulose i ung alder. Kanskje var hun syk allerede da hun stod for presten som femtenåring. De første årene ble hun stelt hjemme, men store ting hadde skjedd på forskningsfronten. Langt syd i landet, i solfylte Stavern, fantes det et spesialsykehus for tæringssyke. Stavern kysthospital ble bygget allerede i 1892 og stadig utvidet. Særlig unge mennesker fikk plass, og snart ble min bestefars tvillingsøster en av pasientene. Hell i uhell.

Kysthospitalets leder hadde stor tro på solens helbredende kraft, og egne liggehaller nede ved sjøen ble satt opp. Rundt 1930 ble det bygd solaltaner og sammenhengende verandaer langs hele hovedbyggets fasade. Her lå unge Ada og smilte tappert til fotografen en solfylt dag sent på trettitallet.

Solen gikk ned over Stavern en septemberdag i 1941. Det var ikke lenger noe mer å gjøre for 26-årige Ada.

Bestefar står som nummer to fra venstre. Ada sitter i midten, i mørke klær. 
Hun ser syk ut allerede her, stakkars lille pike.

Samme skjebne opplevde søsteren Lully ti år tidligere. Så nøyaktig som det er mulig å få det, bare en dag senere. Også Lully ble som ungdom syk av tuberkulose. Født i 1909 måtte hun gi tapt allerede som 22-åring. Som barnløs og ugift etterlot hun seg kun en grav som nå for lengst er blitt slettet.

Vesle Lully som barn, den minste jenta på rekken.

Jeg håper dere som leser disse ord stopper litt opp og ser for dere to unge piker som løper rundt på gårdstunet. Dansende og leende. Dikt de to inn i et liv med masse glede og lykkelige stunder. 

Et liv der solen aldri går ned.

15.3.16

Slektshistorie: Min spedalske tippoldefar

Dette innlegget publiseres i forbindelse med min omtale av sakprosaboken Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy.


Tippoldefar - Oldefar - Bestefar - Pappa - Meg
Det var ingen hemmelighet. Min tippoldefar sin dødsårsak var for lengst avslørt i bygdeboka, men man har liksom ikke helt trodd det likevel. Det var et arkivfunn som måtte til for at jeg skulle godta det som sannhet.

Han hadde filosofiske og historiske interesser og samla på gamle trylleformler som skulle kurere enkelte sykdommer. (Hentet fra bygdeboka)

Min tippoldefar døde som spedalsk. Han som hadde hjulpet andre, kunne ikke redde seg selv.


Historien om de spedalske i Norge er kanskje ett av de tristeste kapitlene i norsk sosialhistorie. Særlig Vestlandet var hardt rammet av denne sagnomsuste og redselsfulle sykdommen. Styresmaktene og helsepersonell, om så kan kalles på 1800-tallet, satte store ressurser på å løse problemet. I det minste begrense omfanget.

Det var først i 1873 man fant årsaken til sykdommen: Leprabasillen.

Spedalskhet som tidligere hadde blitt forklart med stigmatiserende mytologi, hadde nå, endelig, fått en medisinsk forklaring. En Nydelse af Fisk og Mælk var ikke lenger en plausibel forklaring.

… som ogsaa kaldes Elephantiasis Græcorium i Modsætning til Elephantiasis Arabum, paa Dansk Spedalskhed, er en kronisk Infektionssygdom, som ifølge sin Natur og Udvikling staar Tuberkulosen og Syfilis nærmest og med disse danner en Triade af vore farligste og alvorligste Folkesygdomme. (Salmonsens Konversations Leksikon, Anden udgave, København 1920)

I 1856 ble det innført meldeplikt for lepra, og oversiktene ble grunnlaget for et sentralt, landsomfattende pasientregister. Faktisk det eldste i verden i sitt slag.

Med sirlig skrift finner vi de første opptegnelsene digitalisert, kategorisert etter amter. Finnmark, Nordland, Nordre Trondhjem, Søndre Trondhjem, Romsdal og Nordre Bergenshus. Den typiske leprasyke var fra Vestlandet, var gårdbruker og fisker, mann og mellom 30 og 50 år. Gjerne hadde den syke over lengre tid oppholdt seg i områder med myr. Han passet inn i samtlige kategorier.

Under Romsdals Amt finner vi opptegnelser over de syke fra Nordre Nordmøre. Alle er utdelt nummer og registrert med legedistrikt, prestegjeld, årstall for smitte og, nokså uunngåelig, dødsår og sted. 

Mange år senere finner vi min tippoldefar i dette registeret. Han og en kvinne som viser seg å være i samme familie, en kvinne ingen i min slekt visste om.

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. 43 Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.» Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter. (fra Markusevangeliet)

Store fremskritt var blitt gjort de siste årene etter at leprabasillen hadde blitt oppdaget i 1873, men selv om årsaken hadde blitt avslørt, var sykdommen likevel forbundet med stor skam og redsel. I 1885 trådde Spedalskloven i kraft. Syke skulle holdes forsvarlig isolert i sitt hjem, eller bli tvangsinnlagt på hospital. 

Historien helt tilbake til oldtiden viser alt fra begrensninger av hvilke dager man kunne oppholde seg i byene, til at man måtte merke sine klær og at syke ikke hadde lov til å inngå ekteskap. Selv ikke etter døden fikk de syke fred. Gravene måtte legges til steder langt unna de andre.

Livet til de spedalske fortonte seg fra å leve tilnærmet som normalt i sitt eget hjem, til å være utstøtt og avstengt fra samfunnet. Andre måtte tilbringe resten av sine liv, innestengt på institusjoner. Selv om restriksjonene var mer humane på slutten av 1800-tallet, var samfunnets kollektive redsel likevel så markant at stigmatisering og utestengelse var uunngåelig.

Min tippoldefar døde i 1893, 74 år gammel. Et riktig langt og rikt liv, selv om det ble en trist sorti. Formodentlig fikk han bo hjemme på gården hele sitt liv.

To år etter Peders død var de nasjonale tallene mer enn halvert. Leprabasillen var i ferd med å dø ut.

7.3.16

Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy

På det europeiske kart over spedalske fremsto Norge på 1800-tallet som en skamplett. Vestlandet var relativt hardt rammet og fargela hele det langstrakte land med farefull mørk farge. Noe måtte gjøres. Noen få var villige til å ta opp kampen, og visste nøyaktig hvordan de skulle få styresmaktene til å prioritere dette arbeidet. 

Dette var en enestående mulighet til å modernisere vårt land. Vise omverdenen hvilken ressurs her fantes. Hvordan vi, den fattige bondenasjon, kunne heve oss fra den tarvelige kystnasjon og fremstå som kultiverte og fremtidsrettede. Vi kunne redde oss selv og resten av verden!


Ti tusen skygger | En historie om Norge og de spedalske, av Bjørn Godøy
Sakprosa. Norsk. Utgitt i 2014

Skjønt, de rynket på sine fisefine neser, disse velstående, kultiverte østlendinger. Selv stolte bergensere ville ha seg frabedt å bli assosiert med striler fra trekkfylte, røykbelagte små stuer med gulv fylt opp av matrester og skjødesløs omgang med spedalske fulle av verkebyller og misdannede ansikter.

For det var i all hovedsak på Vestlandet spedalskheten herjet. Jeg skal på ingen måte forsøke å oppsummere norsk spedalskhistorie i dette innlegget, men la det være helt klart:

Jeg lar meg imponere over all kunnskapen forfatteren og akademikeren formidler i denne relativt korte boken. Han gir oss et nokså unikt innblikk i norsk 1800-talls mentalitet, kultur og samfunnsforståelser. Her er bønder mot fiskere, langskaller og kortskaller, det kultiverte Østlandet og det fattigslige, tarvelige, skitne Vestlandet. Og som det endelige bevis: Spedalskhet. 

De spedalske var brakte ikke bare redsel og skam, men representerte også en fare for omverdenens syn på nasjonen Norge. Noen få medisinere ønsket å ta opp kampen, redde sine landsmenn og dermed også redde nasjonens omdømme. I all hovedsak omhandler boken nettopp disse medisinernes forskningsarbeid. Eller rettere sagt, veien fra hardnakkede teorier til forskning og det endelige gjennombrudd: Oppdagelsen av leprabasillen.

Like viktig og interessant er formidlingen av det norske samfunn utover 1800-tallet. Vi skildres en kultur hvor fiskebøndene vernet om sine syke, med ønske om å yte omsorg og beskyttelse i sine hjem, motivert både av emosjonelle bånd og som nødvendig hjelp til det daglige arbeide. Spedalske finner trøst i de hellige ords forsikring om at de syke kommer til himmelen. Snart, fra midten av århundret skjer noe dramatisk: Redsel og avsky tar over og bygdesamfunnet så vel som familiemedlemmer skyver de spedalske fra seg med vemmelse og angst for selv å bli syke. Gud forby den ubønnhørlige skam de forkrøplede, verkestinkende etterlater sin familie. 

I takt med samfunnsutviklingen og forskningen opprettes pleiestiftelser i tre vestlandske byer. Boken gir oss et spennende, og trist, innblikk i livet innenfor veggene. I mangel av behandling fremstod de alle mer som kummerlige kurbad med preg av isolasjon og høyst nødvendig oppbevaring, enn sykehus. Overarbeidede ansatte pleiet forsømte verkesår, mens de yngste pasientene med skrekk og avmakt kunne bivåne de eldre svinne hen i forråtnelse.

Kanskje savner jeg flere personskildringer selv om en titalls personer blir nevnt. Jeg savnet å virkelig leve meg inn i skjebnen, deres historier. Dette ville riktignok krevd større kunstnerisk frihet, og hadde kollidert kraftig med det faktaorienterte grunnlaget. Likevel, flere utdrag fra pasientjournaler og et rikere utvalg av bilder ville i mine øyne matchet tittelen litt bedre. 

Skjønt, jeg innser og innrømmer at jeg boken igjennom håpet på tegn etter og anekdoter om mine to slektninger som på tampen av 1800-tallet døde som spedalske. Som ivrig slektsforskeramatør var følgelig denne boken av stor interesse, men Ti tusen skygger fenger bredere enn som så.

Med utgangspunkt i en særegen, myteomspunnet sykdom skildres Norge i en hundreårsperiode, befriende fritt for litterær nasjonalromantikk og selvforherligende samhørighet. Boken er lettlest og innehar relativt få sider, men det er likevel en bok man må belage seg å bruke lengre tid på. Det er så mye man ønsker å feste seg ved, så mye man ønsker å lære.

Mye er kjent. Noe kommer overraskende. Som et uvelkomment gufs av det ubehagelige, men akk så sanne. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til 1980-tallets aids-hysteri for å finne tilsvarende skambelagt nasjonal sykdomshistorie. Verdt å huske, verdt å vite.




Kilde: Kjøpt selv
Andre bloggere: (Tine)