1.2.16

Piken fra Piemonte, av Fioly Bocca

Tiden har på nyåret kommet ut med en utenlandsk roman. Forlaget, hvis bøker jeg har stor sans for, skuffet meg i det valget. Hør bare:
Piken fra Piemonte er en vakker kjærlighetshistorie fra dagens Italia, fra storbyen Torino i Piemonte, til de naturskjønne fjellene i Trentino. Det er en roman om sorgen over å miste sin mor, om frykten for å oppsøke det ukjente, og om hvordan også hverdagen kan romme magi - hvis man bare våger.
Det vrenger seg i magen min. Mitt lesehjerte spyr eder og galle.


Piken fra Piemonte, av Fioly Bocca
Italiensk skjønnlitterær roman. Utgitt på norsk i 2016

Likevel klarer jeg ikke la være å lese. Jeg holder meg unna noen uker, kanskje attpåtil noen måneder, før jeg kollapser og velter meg i romantikk og tårer. 

Jeg irriterer meg. Hånler inni meg. Fnyser og uffer meg og himler med øynene. Og leser. Og leser. Og leser.

Det føles som bortkastet tid å lese denne type litteratur. Likevel klarer jeg ikke la være.

Handlingen er platt. Språket er ujevnt. Fortellermessig er det altfor variert og usystematisk. Klisjeene boltrer seg som fis i en kurvstol (pun intended!). Persongalleriet er søvndyssende likt genrens oppskrift. Jeg gjesper meg halvt i hjel.

Likevel snufser jeg litt når hovedpersonen mister sin mor. Likevel forelsker jeg meg når hovedpersonen forelsker seg.

Gud bedre. Hvor irriterende det enn er, jeg lever meg inn i Bocca- møkkaboka.

Pluss for sekvens om det jeg tror skal være petanque, edruelig antall sider, tidvis godt språk og infernalsk evne til å engasjere selv den mest hånefulle leser. Minus for det meste annet.

Den er virkelig ikke god. Gjenkjennbare følelser, søt tematikk og happy ending, ja visst. Men god? Nei. Absolutt ikke.



Kilde: Leseeksemplar, tilsendt uoppfordret. Meget modig av forlaget.
Andre bloggere: (Tine) og (Bok og Palett), samt videoblogger (Christina)

5 kommentarer:

Marianne Søiland sa...

Jeg har allergi mot bøker der man ser en kvinne bakfra, gående, med håret flagrende i vinden/evt i en blomstereng/i havkanten/ut i elva/inn i skogen/med lang kjole og blomster i håret... Det sier igrunnen det meste...om meg... Jeg er fryktelig fordomsfull, som deg, når det gjelder slike bøker. Skygger unna, og går nok glipp av en tåre og tre, en forelskelse og ti, men ser ut for å klare meg enn sålenge. Takk for at du oppfyller alle mine fordommer. Det skal du ha :)

Ellikken sa...

Akk o ve, Marianne. Jeg skulle ønske jeg ikke orket spre slik eder og galle, men jeg blir bare så eitrende sint over at denne type bøker promoteres. Det er så forbanna lettvindt, slettes ikke bra nok!

Lena sa...

AAhahahaha! Rått og uhemmet.

Marianne Søiland sa...

Amen!

aariho sa...

Den satt, tenker jeg! Har nok gitt denne boka en bedre omtale, sjøl om jeg nok er enig i at dette ikke er stor litteratur! Men jeg liker å lese slike enkle, lette kjærlighetsromaner nå og da. Er vel blitt så gammel at jeg slipper mange tidligere fordommer som gjorde at jeg ikke las så mye forskjellig litteratur da jeg var yngre.