26.2.16

Hemmeligheter fra et levd liv, av Susan Meissner

Jeg vet ikke hva som har skjedd med meg. Plutselig plukker jeg opp dameromaner raskere enn jeg vasker mine ullsokker. Av de seks sist leste bøkene befinner seg tre romaner illustrert med dameoverkropp og tidvis roser på forsiden. Det er ubehagelig å innse faktum. Har jeg virkelig blitt en slik leser...?


Hemmeligheter fra et levd liv, av Susan Meissner
Utgitt på norsk i 2015.

To søstre lever i London under andre verdenskrig. Moren er sjeldent hjemme, og ansvaret faller på femten år gamle Emmy. Den bråmodne tenåringen passer på sin sju år gamle søster, men drømmer om selvstendighet og sitt eget liv. Emmy elsker design og tegner de vakreste brudekjoler. Når hun kommer over et ledig stilling-skilt i den lokale kjolebutikken er hun rask med å tilby sin hjelp. Butikkinnehaveren ser talentet hos den unge jenta og er villig til å gi henne en sjanse. Men lykken er kortvarig. London er ikke lenger trygg for krigens grusomheter, og snart blir søstrene evakuert.

Med handling fra andre verdenskrig er leserskaren allerede sikret. Særlig midtpartiet tar oss med til krigens grusomheter, og det er nettopp her forfatteren er på sitt beste. Hennes skildringer av blitzangrepet er både spennende og medrivende. Nokså fritt for klisjeer formidler hun Emmys frykt, anger og ensomhet. Dessverre ødelegges noe av stemningen av en gryende forelskelse midt oppe i kaoset.

En annen suksessfaktor i denne type romaner er gjerne håndarbeide. I denne romanen er hovedpersonen over gjennomsnittet interessert i – og flink til – design. Dette innbefatter trylling med symaskin, i all særdeleshet sying av praktfulle brudekjoler. Gudskjelov utbroderes (pun intended) det ikke i det vide og det brede. Detaljer rundt de ulike sømtypene symaskinen kan tilby holdes edruelig. Om forfatteren slumper til med å ramse opp ulike typer stoff er også dette innenfor tålegrensen. Bare strikking ville appellert sterkere til målgruppen.

Det hele bindes sammen av en parallell historie fra nåtiden. Også dette typisk for sjangeren. Skjønt, i denne romanen fungerer det overraskende bra. Det hele er så nedtonet som mulig, og fungerer effektivt som introduksjon, mellomspill og avslutning. – Rett og slett et vellykket grep!

Mer forstyrrende er partiet med dagboknotater. Forfatteren refererer stadig til brevkorrespondanse i første del, og kunne med fordel gjengitt enkelte av disse for å få bedre sammenheng med siste del, som består av en rekke brev, eller dagboknotater, sitert i sin helhet.

La meg samtidig presisere at disse dagboknotatene formulert som brev, en slags serie memoarer om du heller vil, er velskrevne, faktisk skriftlig sett det beste partiet i hele boken.  Brevene formidler det emosjonelle hos brevskriveren, slik at det hele fortoner seg som noe mer enn kun oppramsing av hendelser.

Apropos språk: Brevpartiet er gjennomgående godt, men handlingen i størstedelen av boken er nokså platt og skjemmes av banaliteter og kaffeslabberasdialoger. Jeg fristes til å gjengi avsnittet hvor femtenåringen to ganger på få linjer fornemmer at mannen hun snakker med tiltrekkes av henne. Det er noe kunstig over det hele, en anmassende repetisjon, som gir en flau ettersmak.

Som så ofte i denne type romaner er sideantallet altfor høyt, kurven svinger for mye til å holde interessen ved like. Et mer komprimert innhold ville økt kvaliteten. Videre er utfallet åpenbart helt fra begynnelsen av boken. Spørsmålet er bare hvorfor det ble slik. Dermed tvinges vi til å lese nærmest ned på detaljnivå, og med sine drøye 400 sider tar det rett og slett for lang tid. Utbyttet av lesingen samsvarer ikke med tiden det tar.

Jeg sitter igjen med en litt ambivalent følelse. Romanen er helt grei. Verken mer eller mindre, skjønt den tidvis overrasker med velformulerte og medrivende partier. Dessverre er det ikke nok til å gi en leseopplevelse som sitter i særlig lenger enn tiden det tar å lese ut boken.


Alt i alt: Ingen stor litterær opplevelse, men tross alt blant de bedre innenfor sjangeren.




Kilde: Leseeksemplar, mottatt uanmeldt.
Andre bloggere: (Pia) (Tine)

8 kommentarer:

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Enig med deg at dette ikke er den store leseropplevelsen. Jeg leste den rett før jul, da den ble med meg på ferie og jeg husker den bare som en ukebladroman.

aariho sa...

Hva er "en slik leser" egentlig? Jeg liker å skifte på når det gjelder sjangere, og tar gjerne en såkalla "dameroman" en gang i blant. Noen er både spennende og godt skrevet, andre faller igjennom språklig. Helt OK, syns jeg. Nå har jeg vært på ferie to uker, og da ble det flere lettleste bøker.Jeg har sagt at jeg skal lese det som ser fristende ut, uansett sjanger, dette året, og hittil er det blitt bøker i mange ulike kategorier, og jeg har kost meg! Ønsker deg en god helg og en god leseuke!

Groskro sa...

Jeg har også fått denne boken, helt uoppfordret, men er ikke veldig gira på å lese den, så vi får se... Grundig omtale da Ellikken, som vanlig - og det liker jeg :)

Anita Ness sa...

Nei, jeg ble ikke akkurat mer fristet til å lese denne, som jeg har vært temmelig lunken til siden jeg fikk den, uoppfordret..ja. Noen ganger klaffer de bøkene jeg får uoppfordret, andre ganger ikke..
Godt begrunnet.:)

Tine sa...

Tror ikke du blir en "sånn" leser selv om du leser "sånne" bøker innimellom :) Jeg er enig med deg, at midtpartiet hvor blitzen skildres er den beste biten. Så synd at de alltid skal krydre/ødelegge dette med jente møter gutt romanser.

Ina sa...

Morsomt at du har begynt å like damelitteratur:) Kunsten er å finne noe som fenger og som gir noe tilbake. Jeg leser damelitteratur selv om det ikke er min sjanger, men har heller ikke noe i mot det. Greit som underholdning en gang i blant:)

Ps: Du har fått en ny liker på fb siden din;)

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Så spennende at du også har Kvigstad på ditt slektstre. Jeg har egentlig ikke forsket så mye på mamma sitt slektstre, mest på farssiden.

Men som du ser kan du leser denne linken:

http://kleppanrova.blogspot.no/2013/02/et-lite-arvestykke-gar-videre.html
så kjøpte mine tip oldeforedre Kvigstad på Hundorp, ca 1870 og navnet kommer derfra.
Sorry mer vet ikke jeg.
Det er morsomt å rote i anene, men det tar mye tid...så en dag skal jeg fortsette jeg også.

Birthe sa...

Det er tross alt greit å lese denne type romaner også, både for variasjonens skyld og for å sammenligne med bøker som gir en annen litterær opplevelse. Og - det finnes heldigvis gode eksemplarer også :) God helg til deg!