22.1.16

Dager med blå himmel, av Jennifer Niven

Han het Håvard. 

Han var klassens klovn og alltid blid. I alle fall nesten alltid. Blid var han også den siste gangen jeg så ham. Han hadde ikke vært på skolen på mange dager, kanskje en uke, kanskje to. Plutselig satt han i kantina i storefri. Jeg husker det var en letthet over ham. Han virket gladere enn på lenge. Glad på en helt annen måte. Det var noe ved ham. Håvard vinket tvers over kantina til meg og venninna mi. Vi vinket tilbake og smilte. Lettet. Vi hadde vært bekymret, uten helt å kunne sette fingeren på hva det var som hadde gjort oss urolige.

Håvard møtte ikke til timene den dagen. Og dagene gikk.

Det var en helt vanlig morgen. Jeg hadde som vanlig forsovet meg, løpt til bussen, spist frokosten min der. Vel fremme ble jeg møtt av en flaggstang i sorg. Noen kom bort til meg, sa at jeg måtte gå rett til rektors kontor. Det var en helt vanlig morgen, men likevel forandret det hele min virkelighetsforståelse.

Der oppe, på rektors kontor, sa han ordene jeg visste ville komme.

Han het Håvard. Han var klassens klovn og alltid blid. 



Dager med blå himmel, av Jennifer Niven
Ungdomsroman. Utgitt i 2015.

20 år senere tenker jeg fremdeles på Håvard. Av alle jeg har gått i klasse med oppover årene er det Håvard jeg tenker på mest. Vi var ikke en gang nære, ikke venner utenom klasserommet, skoleområdet, men likevel likte jeg ham. Ingen kunne snakke med Donald-stemme sånn som ham. Ingen kunne svare lærere på måten han gjorde uten å få anmerkning og oppvaskmøte i det aller helligste. Ingen kunne tegne som ham. Ingen kunne spille luftgitar som ham. 

Jeg kjente ham ikke så godt, kanskje ikke i det hele tatt. Likevel har hans skjebne satt varige spor i sjela mi. Et sjokk og en tristhet over at en som ham, en på vår alder, alt for ung, valgte å ta sitt eget liv. 

Akkurat dette er hva Dager med blå himmel handler om. Selvmord. Ungdom med selvmordstanker.

Vi liker ikke å snakke om det. Blir det nevnt, bare så vidt antydet, uffer vi oss og rister bedrøvet på hodet. Det blir for vondt, for utenkelig. Det kunne være ditt barns venn. Det kunne vært ditt barn. Vi orker ikke forholde oss til det, det kan bare ikke skje. Kan ikke, kan ikke, kan ikke. Ingen kan ha det så vondt. 

En dag klatrer Violet Markey opp til skoletårnet. Hun er klar for å hoppe, selv om hun ikke tenker noen tanker. Hun går dit på autopilot. Et brøkdel av et sekund før våkner hun. Violet er likevel ikke klar, men klarer ikke redde seg selv. Theodore Finch skal også hoppe. I alle fall vurderer han det, som en av veldig mange metoder for å slippe å leve lenger. I stedet for ender han opp med å redde Violet.

Finch tar Violet under sine vinger og hjelper henne ut av meningsløsheten. Ut på en reise, både verbalt og bokstavelig. Violet blir Makeløse Ultraviolet. De forelsker seg og alt ser lyst ut. Helt til det uunngåelige inntreffer, det Finch vet kommer. Tungsinnet. Det ikke en gang en tindrende forelskelse kan hjelpe ham ut av. 

Dager med blå himmel fortelles gjennom både Finch og Violet. Slik blir vi kjent med ungdommene gjennom deres tanker samtidig som vi ser de gjennom andres øyne. Det føles ekte og fritt for klisjeer, og i motsetning til andre ungdomsromanforfattere som elsker å lefle med høylitterære referanser og intellektuelle eksistensspørsmål, nøyer Jennifer Niven seg med en jordnær tilnærming. Innenfor, ikke over.

Det føles ekte. Samtalene, reisene, følelsene. Vi har vanskeligheter med å ta innover oss humørskiftene og mørket som kommer krypende, men vi tror på det. Vi forsøker å forstå. Desto vondere gjør det, og desto viktigere er det å spre denne bokanbefalingen videre.



Kilde: Leseeksemplar

6 kommentarer:

aariho sa...

Et sterkt minne, som jeg skjønner at du ikke glemmer så lett. Har opplevd noe tilsvarende sjøl, da fetteren min, en ung og flott student, valgte å avslutte livet sitt. Slike opplevelser glemmer en aldri. Og det er nok mange som har lignende opplevelser, noe som gjør det enda verre. Så derfor vil jeg lese denne boka. Den er notert. Håper du har en fin dag!

Ina sa...

Sterkt innlegg og bokanmeldelse, og jeg kondolerer så mye.

Jeg hadde en tidligere nabo der jeg bodde før som tok livet av seg. Han tok livet av seg da firmaet hans gikk konkurs. Selv om jeg ikke kjente ham (det er jo ingen som kjenner sine naboer nå til dags for de fleste sitter jo inne så da blir det bare sånn), så var det likevel trist og det kommer jo som et sjokk. Det kan ikke sammenlignes med din historie på noen måte, men selvmord er et tema som må tas opp mer. For man vet jo aldri hvem som sliter med selvmordstanker for mange er flinke til å skjule seg bak en fasade.

Ellikken sa...

Aariho: Mener å huske at du har fortalt litt om det før. Veldig leit, veldig meningsløst. - Og helt umulig å fatte når man ikke har vært i den situasjonen selv. Usigelig skremmende at det er mulig å være så langt nede at man ikke ser noe som helst håp. At ingenting hjelper, at ingen kan hjelpe.

Ina: Jeg er helt enig i viktigheten av å være åpne om selvmord. Jeg har ingen tro på at det hjelper å tie i hjel. Den dypt deprimerte vil da føle en ekstra belastning, en ekstra ensomhet, en ekstra skam. Ingen er noen gang helt alene, og ingen har noen sinne noen gang ikke noe å se frem i mot. Det.Blir.Bedre.

Ina sa...

Jeg er enig med deg Elikken:) Men for de som er veldig langt nede tror jeg også at de bærer på en stor skam om å fortelle om det. Jeg er riktignok ingen selvmordskandidat, men for de som er det føler nok ikke at det er bare å prate i skam for hva andre skal tro om en. Men håper at de som går med slike tanker kommer seg over den kneika og søker hjelp om det. Selv om det ikke er bare,bare.

Ellikken sa...

Det er trist at mental helse er så skambelagt som det er. Man skulle tro at man kunne kommet lenger enn som så i 2016, skjønt det har skjedd mye de siste årene. Det er liksom ikke alltid det bare er å "ta seg sammen", selv man ikke har feber eller brukket håndledd.

Lena sa...

PÅ hjemstedet mitt er det skremmende mange som har tatt livet sitt, både kjente, bekjente og ukjente av meg. Et veldig viktig tema. Jeg var tilfeldigvis innom biblioteket, fant boka utstilt og tok den med hjem. Og forresten: Hjerteskjærende og god omtale!