22.1.16

Dager med blå himmel, av Jennifer Niven

Han het Håvard. 

Han var klassens klovn og alltid blid. I alle fall nesten alltid. Blid var han også den siste gangen jeg så ham. Han hadde ikke vært på skolen på mange dager, kanskje en uke, kanskje to. Plutselig satt han i kantina i storefri. Jeg husker det var en letthet over ham. Han virket gladere enn på lenge. Glad på en helt annen måte. Det var noe ved ham. Håvard vinket tvers over kantina til meg og venninna mi. Vi vinket tilbake og smilte. Lettet. Vi hadde vært bekymret, uten helt å kunne sette fingeren på hva det var som hadde gjort oss urolige.

Håvard møtte ikke til timene den dagen. Og dagene gikk.

Det var en helt vanlig morgen. Jeg hadde som vanlig forsovet meg, løpt til bussen, spist frokosten min der. Vel fremme ble jeg møtt av en flaggstang i sorg. Noen kom bort til meg, sa at jeg måtte gå rett til rektors kontor. Det var en helt vanlig morgen, men likevel forandret det hele min virkelighetsforståelse.

Der oppe, på rektors kontor, sa han ordene jeg visste ville komme.

Han het Håvard. Han var klassens klovn og alltid blid. 



Dager med blå himmel, av Jennifer Niven
Ungdomsroman. Utgitt i 2015.

20 år senere tenker jeg fremdeles på Håvard. Av alle jeg har gått i klasse med oppover årene er det Håvard jeg tenker på mest. Vi var ikke en gang nære, ikke venner utenom klasserommet, skoleområdet, men likevel likte jeg ham. Ingen kunne snakke med Donald-stemme sånn som ham. Ingen kunne svare lærere på måten han gjorde uten å få anmerkning og oppvaskmøte i det aller helligste. Ingen kunne tegne som ham. Ingen kunne spille luftgitar som ham. 

Jeg kjente ham ikke så godt, kanskje ikke i det hele tatt. Likevel har hans skjebne satt varige spor i sjela mi. Et sjokk og en tristhet over at en som ham, en på vår alder, alt for ung, valgte å ta sitt eget liv. 

Akkurat dette er hva Dager med blå himmel handler om. Selvmord. Ungdom med selvmordstanker.

Vi liker ikke å snakke om det. Blir det nevnt, bare så vidt antydet, uffer vi oss og rister bedrøvet på hodet. Det blir for vondt, for utenkelig. Det kunne være ditt barns venn. Det kunne vært ditt barn. Vi orker ikke forholde oss til det, det kan bare ikke skje. Kan ikke, kan ikke, kan ikke. Ingen kan ha det så vondt. 

En dag klatrer Violet Markey opp til skoletårnet. Hun er klar for å hoppe, selv om hun ikke tenker noen tanker. Hun går dit på autopilot. Et brøkdel av et sekund før våkner hun. Violet er likevel ikke klar, men klarer ikke redde seg selv. Theodore Finch skal også hoppe. I alle fall vurderer han det, som en av veldig mange metoder for å slippe å leve lenger. I stedet for ender han opp med å redde Violet.

Finch tar Violet under sine vinger og hjelper henne ut av meningsløsheten. Ut på en reise, både verbalt og bokstavelig. Violet blir Makeløse Ultraviolet. De forelsker seg og alt ser lyst ut. Helt til det uunngåelige inntreffer, det Finch vet kommer. Tungsinnet. Det ikke en gang en tindrende forelskelse kan hjelpe ham ut av. 

Dager med blå himmel fortelles gjennom både Finch og Violet. Slik blir vi kjent med ungdommene gjennom deres tanker samtidig som vi ser de gjennom andres øyne. Det føles ekte og fritt for klisjeer, og i motsetning til andre ungdomsromanforfattere som elsker å lefle med høylitterære referanser og intellektuelle eksistensspørsmål, nøyer Jennifer Niven seg med en jordnær tilnærming. Innenfor, ikke over.

Det føles ekte. Samtalene, reisene, følelsene. Vi har vanskeligheter med å ta innover oss humørskiftene og mørket som kommer krypende, men vi tror på det. Vi forsøker å forstå. Desto vondere gjør det, og desto viktigere er det å spre denne bokanbefalingen videre.



Kilde: Leseeksemplar

8.1.16

Bokbloggerprisen 2015: Mine nominasjoner

Nomineringen til Bokbloggerprisen 2015 ble avsluttet sekunder før midnatt, natt til 8. januar. Blant fjorårets nye norske utgivelser kunne bokbloggere nominere inntil sju bøker i to klasser: Årets norske roman (skjønnlitteratur for voksne) og Åpen klasse (Barne- og ungdomslitteratur, sakprosa, lyrikk, noveller). Jeg valgte å nominere to i hver klasse, skjønt jeg har mer å si om saken enn som så.

Årets norske roman

Av sju leste skjønnlitterære romaner for voksne falt jeg ikke pladask for noen. Jeg valgte likevel å nominere to av disse.
  1. Gjøkungen, av Gjermund Gisvold (les min omtale)
  2. Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen (les min omtale)
Gjøkungen smatt gjennom nåløyet med følgende begrunnelse: Språket og det rolige, men nesten suggerende drivet, passer som hånd i hanske med hovedpersonen. Et enkelt språk og en enkel sjel. I alle fall på overflaten. Leser man Anton litt mer inngående ser man følgelig en forvirret, sykelig person gjemt bak et stakkarslig, men tiltrekkende ytre. Og ser man mer nøye på språket legger man raskt merke til forfatterens finurlige bruk av sanser. Mest av alt: lukten. Vi lukter oss rett inn i det lille samfunnet.
Din, alltid var regelrett vond og ubehagelig å lese. Du vet det ikke ender godt, at det knapt nok har noen ende. Men likevel er det noe medrivende over det hele.  Du får lyst til å tulle deg inn i et teppe. Legge deg i fosterstilling og lese videre. Leve videre. Endre på det som ikke lar seg endre.
Skjønt var jeg langt fra overbevist og vilt begeistret. Jeg hadde tidvis store problemer med forfatterens påfunn underveis. Likevel ga det meg så mye mer: - Men temaet i seg selv, dere…! Følelsene! Ensomheten!
På forhånd så jeg for meg ellevill begeistring over Ida Hegazi Høyers roman. Hennes fortellerstemme appellerer til meg, og jeg har likt alle hennes tre foregående romaner. 2014-utgivelsen Unnskyld i all særdeleshet. Dessverre oppfattet jeg hennes Fortellingen om øde for strebersk. Det virket på meg som hun hadde forsøkt litt for hardt å finne noe nytt, utvikle seg i en litt annen retning. Språket ble for barnlig og kunstig. Det hjelper litt at historien i seg selv er herlig oppfinnsom, til tross for at det faktisk har skjedd, i all sin surrealisme.
En annen antatt forhåndsfavoritt var Simon Strangers Det som en gang var jord. Jeg elsket De som ikke finnes, en av kandidatene til Bokbloggerprisen 2014, og likte de to andre jeg har lest. Denne gjorde også varmt inntrykk, det er noe The Road av Cormac McCarthy over den, men likevel er det noe som mangler. Boken skuffet meg litt, jeg hadde forventet å blåses over ende.
I motsetning til de fleste andre fant jeg heller ikke Ingrid Winters makeløse mismot spesielt morsom. Jeg humret litt, men irriterte meg mer. Siste halvdel var en parodi på seg selv, og jeg beklager å måtte være surmaget.
Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten med sine parallelle historier og store frihet til leseren, kunne blitt nominert ene og alene på grunn av romanens konsept. Dessverre fant jeg ikke at gjennomføringen var god nok. Jeg lot meg nok også forstyrre av forfatterens insistering på at konseptet var unikt og at han ikke kjente lignende bøker. Det er mulig den hyperpopulære ungdomsbokromanen hvis navn jeg ikke husker, var populær kun på mitt skolebibliotek på den nordmørske bygd på åtti- og nittitallet. - Men jeg tviler.
Også Leonard Ibsens debutroman Jar kunne blitt nominert. - Hadde bare språket vært jevnere og avslutningen vært bedre. Han skal likevel ha for modigheten, for det ubehagelige og etisk diskuterbare, selv om det altså ikke holdt hele veien inn til mål.

Åpen klasse

Jeg leste helt klart flest i åpen klasse som innbefatter både barne- og ungdomsromaner, biografier, novellesamlinger, poesi og sakprosa. Mine to nominerte er soleklare favoritter, rett og slett i en liga for seg selv.
  1. Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad (les min omtale)
  2. Du er menneske nå, av Eirin Gundersen (les min omtale)
Ungdomsromanen Ord på S likte jeg så godt at jeg knapt nok klarte å skrive noe som helst annet enn ovasjoner: Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelseskaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede. En liten stund. Om ikke noe annet, så for en liten stund. (...) Denne leseopplevelsen vil sitte lenge i. Jeg håper denne boken vil få den oppmerksomheten og leserskaren den fortjener. Jeg er ordentlig imponert.
Av øvrige ungdomsromaner er Minnesota og støvet, av Kjartan Hjulstad, verdt å nevne. Handlingen er satt til et indianerreservat i nåtiden, og samholdet mellom hovedpersonen og storebroren er både rørende og vanskelig. Samfunnsengasjement i ungdomsromaner er alltid noe å juble over, og boken er godt utført. Dessverre ikke genialt utført, som kriteriet nærmest måtte være i denne klassen.
Anne Ch. Østbys Du er her er mer på det jevne hva norske ungdomsromaner angår. Grei underholdning, og hovedpersonens interesse for design var en finesse som gjorde litt ekstra ut av boken. - Men hovedgrepet forfatteren har forsøkt å ta, samle fortid og nåtid, virket mer forstyrrende enn spennende.
Diktsamlingen Du er menneske nå er en av to leste dette året. Cecilie Ottis Østrengs Mingvasevann er mindre tilgjengelig for den uvante diktleser, men ga meg likevel lysten på å forsøke lese mer lyrikk. Jeg ble nysgjerrig, jeg ønsket å bruke god tid på den, gruble og fabulere, la meg forvirre og finne min egen mening. En god opplevelse, selv om jeg følte jeg ikke kan nok til å faktisk nominere den.
Den jeg derimot valgte å nominere er Eirin Gundersen Du er menneske nå. Jeg lar meg imponere over det stillferdige over det hele. Forfatteren brisker seg aldri med store ord og avanserte metaforer. Det er gjenkjennelig og nært. Intimt. Du tror på henne. Du undres med henne. (...) Her er fotspor i snøen som ikke forsvinner før langt ut på våren. Her er moren som tar med seg en stor del av stillheten når hun går ut av døra og til graven. Du kjenner på fortvilelsen og famler sammen med henne. Vi er bare mennesker. Så sårbare, så undrende, så små i det store universet. (...) Fortellerens tankespinn er troverdige, tankevekkende, gjenkjennelige og interessante. Kanskje har vi tenkt tankene selv, kanskje sier hun det så mye bedre selv, i all enkelhet. Diktene er stillferdige og filosoferende. Tankefulle og rørende i all sin nakenhet og sårbarhet. Jeg ble berørt.
Jeg kommer derimot til å angre bittert på at jeg ikke nominerte novellesamlingen Bøen, av Joakim Hunnes. Den er et lysår bedre enn begge romanene jeg nominerte i den andre klassen. - Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten, skrev jeg i min omtale. - Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.  (...) Alt gir mening og sammenheng jo dypere man kommer inn i materien. Jo flere noveller man leser. Anbefales!
Den andre leste novellesamlingen, Falle av Rakel Solstad, ble fort lest og fort glemt. Den nevnes likevel i en slags bisetning, men likevel et eget avsnitt. Mest fordi jeg skulle ønske den hadde gjort inntrykk. Jeg tror den er bedre enn som så.
En annen bok jeg kommer til å angre på at jeg ikke spanderte en nominasjon er den halvveis biografiske samtaleboken Min fetter Ola og meg, av debutanten Arne Schrøder Kvalvik. I min omtale beskrev jeg boken med disse ord: Boken består i all hovedsak av spørsmål til Ola som han besvarer etter beste evne. Altså, med særdeleshet. Det er likevel intet intervju i den forstand, da Olas svar ofte gir grobunn for refleksjoner, erfaringer og minner hos forfatteren selv, Arne. Tekstmessig er den velformulert, men enkelt skrevet. Mest av alt er dette en vanvittig modig bok å skrive, både av forfatter og hovedperson. 
Jeg ønsker heller ikke komme utenom Jan Inge Sørlis biografi om Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland. Selv om jeg ikke har lest noe av Garborg, kan jeg knapt nok få nok av å lese om ham. Sørli har utført et pent stykke arbeide, men trekkes noe på grunn av sin litt for tydelige tilstedeværelse.
Personlig hadde jeg også glede av Kjersti Wolds Skriv ditt liv, en slags kom-i-gang og hjelp-til-selvhjelp for oss som har en gryende slektsforsker i magen, eller rett og slett ser viktigheten av å skrive ned sin slekts historie, eller sin egen historie til glede for fremtidige generasjoner. Mye av det hun tipser om er nokså selvsagt, men det skader ikke å være bevisst på teknikker, oppbygging av historie eller få drahjelp til hvordan man skal komme i gang.
Det gir for så vidt håp for fremtiden!




6.1.16

Leseåret 2015: Ubloggede bøker

Leseåret 2015 er historie, og et nytt år er relativt godt i gang, noen dager ut i 2016. Enkelte ekstra ord om det som har vært er likevel på sin plass, all den tid jeg ikke har omtalt alle leste bøker.
 
- Attpåtil avsluttet jeg fjoråret med å lese ut en bok på selveste nyttårsaften. En ordentlig feel-good-bok som slettes ikke er stort å vie tiden sin til, verken i lesetid eller omtale, men som ga meg på akkurat det tidspunktet en flott avslutning. Jeg har verken hatt tid eller energi den siste tiden til å vie meg til bøkenes verden, og En liste for livet, av Lori Nelson Spielman var akkurat passe der og da. Faktisk koste jeg meg aldeles glugg i hjel. Jeg glemte tid og sted, fortrengte alle lettvinte løsninger, irriterende adjektivbonanzaer og glatthet. Historien var alt for skjønn til å henge seg opp i slike detaljer! Ren underholdning og hjertet ble til min forferdelse bløtt som et underkokt egg.
 
Et høydepunkt, attpåtil langt bedre rent litterært, var også Alf Kjetil Walgermos ungdomsroman Mitt bankanda hjarte. Ungjenta han sentrerer handlingen rundt, er sanseløst forelsket... og samtidig hjertesyk. Resultatet er en virkelig fengende fortelling, og jeg falt særlig for avslutningen. Forfatteren har valgt en svært åpen løsning, som gir flere spørsmål enn svar. Tenåringsromantikken er åpenbar i seg selv, men vi presenteres samtidig en tematikk som er både spennende og interessant. Hvordan skal man kunne forholde seg til å bytte et organ, attpåtil sitt hjerte? Vil personligheten forandres? Vil hun føle annerledes? Vil hun fortsette å være forelsket i ham? Det hele er rørende, gripende, vakkert, fint og søtt. Både for tenåringer og voksne.
 
Tankespinn er det det også rom for i Knut Hamsuns ikke helt ukjente forsvarsskrift . - Opprinnelig lest med tanke på årets langt fra gjennomførte prosjekt. Kun to Hamsun-verker ble lest, og en av disse ble altså mye omdiskuterte På gjengrodde stier. Historisk, og i særdeleshet litteraturhistorisk, er det interessant å lese, skjønt mindre givende litterært sett. Man kan si hva man vil om den gamle mannens intensjoner, han tok utvilsomt nazistenes side under andre verdenskrig, men her er i alle fall hans forsøk på renvaskelse. Til tross for både gneldring og bitende bitterhet, skriver han samtidig både høyst satirisk og tidvis fornøyelig.
 
Å lese norske romaner er mitt fremste mål med bokbloggingen. Bokbloggerprisen er en viktig trigger, og i så måte lese nye utgivelser av norske forfattere. En av bøkene ble dessverre aldri omtalt: novellesamlingen Falle, av Rakel Solstad. Årsaken? Den ga meg ingenting. Kun en av novellene ga et relativt sterkt inntrykk. Ikke av historien i seg selv, egentlig, men av diktet som inspirerte henne. Det hele ble litt for vagt for meg, selv om tematikken i seg selv burde appellere til meg. Litt synd. Jeg forsøker meg på nytt litt senere.
 
Den aller siste jeg ønsker å nevne er Helge Birger Kolstad beretninger fra tiden som krigsseiler, skrevet ned av Oddvar Skjølberg. Boken En krigsseilers loggbok fant jeg etter å ha mottatt kopi av et brev Kolstad hadde skrevet til min mors søskenbarn. For noen år siden søkte han på nettet om noen hadde opplysninger om sin bestefars, min oldefars, ferder på havet under andre verdenskrig. Kolstad oppdaget dette, og sendte ham så et brev hvor han fortalte litt fra deres felles seilaser. Det mest dramatiske var forliset av M/S Bra-Kar, hvor Oldefar var styrmann og Kolstad var dekksgutt. Dette vies også en stor del av boken. Min Oldefar overlevde tre torpederinger men snakket aldri om sine traumer. Etter krigen ble han taus og distansert, tydelig preget av sine opplevelser på havet. Dermed var det også av stor betydning å lese en bok skrevet av en som kjente ham, og som kjente på det samme som ham.
 
- Med disse ord lukker jeg boken om Leseåret 2015. Boken er fullført og ferdiglest.

5.1.16

Rønneimperiet, av Hanna Dahl

Denne uken er frist for å sende inn nominasjoner til Bokbloggerprisen 2015. Årets første leste bok ble en novellesamling jeg ønsket å finne ut om kunne være kandidat. Timing er ofte alfa og omega, i særdeleshet når det gjelder en slik særegen fortellerstil. Jeg er redd kvaliteten er høyere enn inntrykket jeg sitter igjen med. Timingen ble feil.
 
 
 
Rønneimperiet, av Hanna Dahl
Novellesamling. Utgitt i 2015. Norsk debutant.
 
Samlingen består av seks noveller med handlingsforløp i hjemlige Norge, i konfliktfylte Jugoslavia og i smått eksotiske Russland.
 
Hun bruker mange ord, ord som virker fremmede i all sin uortodokse sammensetning. Hun forsvinner inn i miljøet, inn i personen, og tilfører en autensitet, skjønt som for meg var vanskelig å leve meg inn i. Jeg manglet konsentrasjonen som kreves av leseren, og resultatet var en leseopplevelse tilnærmet fritt for emosjonell gevinst. Dermed uteblir også den tindrende engasjerte omtalen.
 
Det er dog ikke bokens feil. Jeg har ingen problemer med å se de åpenbart gode kvalitetene forfatteren innehar.
 
Novellesamlingen åpner med fortellingen Korsdrager, en novelle hun opprinnelig fikk utgitt i Granta tidligere i år. Handlingen er fra Kosovo, hvor jeg-fortelleren med en stille desperasjon og vond undring forsøker å forholde seg til at en bror hun opphøyer tas av dage.
 
Kanskje enda mer eksotisk fortellerstil presenterer hun i den nest siste novellen, tittelnovellen Rønneimperiet hvor vi plasseres i Russland. I et akademisk miljø og videre med tog til Sibir. Leseren klyper seg i armen og har vanskeligheter med å forstå at dette kan være skrevet av en norsk kvinne.
 
I de fire øvrige novellene er vi i hjemlige trakter. Skjønt fortellerstilen er stadig like overraskende. I Ulven og kalven møter vi en datter som selv er mor. Hun minnes sin oppvekst og forhold til sin egen mor. Til tross for et ønske om nærhet og fortrolighet, er det stadig en distanse mellom de to. Den kanskje lettest tilgjengelige novellen i samlingen inneholder samtidig overraskende elementer som tvinger leseren til å endre oppfatning og ønske å lese novellen på nytt. Små elementer tilfører fortellingen  ny kunnskap med rom for undring.
 
Mer ekstremt er det i novellen Ømfintlighet. Brått endres vår verden og jeg-fortellingen er en eldre mann. En bygdeorginal, en tomsing. Han prater i vei og tar oss med på en berg-og-dalbane av et handlingsforløp man ikke blir riktig klok på. Skjønt, den spennende stemmen og vinklingen til tross, jeg trøtnet etter noen sider med optimistisk forsøk.
 
Eller ikke den siste novellen, Moderne krigføring, klarte å feste seg hos meg. En traumatisert soldat søker hjelp og vi forsvinner inn i depresjonen. Jeg mistenker at mitt utbytte av novellen vil være større ved et nytt forsøk. - Så lukket jeg også igjen boken med et positivt inntrykk til tross for de manglende ovasjoner på daværende tidspunkt.
 
Størst glede hadde jeg av en, slik jeg har forstått det i etterkant, en noe selvbiografisk historie kalt Løven av Juda. Tittelen henspiller på jeg-fortellerens far, en prest. Guddommen selv, som fortelleren med kjærlig og opprørsk spott kaller ham. Oppvekstskildringen inneholder fargerike beskrivelser av venneflokkens fedre, noe som ble mitt personlige høydepunkt i hele samlingen. Også her en spesiell, men diskret, tvist, som makter å endre historien akkurat nok til at leseren ønsker å lese den på nytt.
 
Det er nesten uforståelig at en norsk kvinne i slutten av trettiårene kan skrive disse novellene. Det unorske særpreget, enten handlingsforløpet er lagt til Norge, Kosovo eller Sibir, er en etterlengtet ny stemme som tilfører en nerve i samtidslitteraturen.
 
 
 
 
Kilde: Leseeksemplar